Bokelskere.no

Har store forventninge til The Reader etter en fantastisk filmatisering. Har kommet godt i gang med Gone girl, men er ikke helt overbevist/begeistret ennå. Vi får se etter jeg har lest mer:)

Har vært litt produktiv i helgen, bare litt ... Fikk lest ut Cassias valg av Ally Condie. Den første boka i Matched - triologien for ungdom.
Leser fremdeles i Gone girl av Gillian Flynn og leser også litt i The Reader av Bernhard Schlink ved siden av:)

Foretrekker du å ta dine egne valg?

Forestill deg å leve i et samfunn der alt er bestemt, og du har ikke annet valg enn å bare adlyde reglene. Følge strømmen på lik vis som alle andre. Samfunnet (altså funksjonærene) bestemmer yrket ditt, hvem du skal leve med resten av livet, og når du skal dø. Hadde du akseptert det? Tenk hvor kjedelig det har vært i lengden å få vite alt dette og leve på denne måten resten av livet. Det hadde vært utholdelig. I hvert fall for meg. Jeg liker å leve i uvisshet, i alle fall til en viss grad. Det jeg ville ha valgt av disse, å få vite akkurat nå er jobbvalg for jeg er i en slik boble selv nå. Jeg er med på kvalifiserendetiltak og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet. Hvilket yrke jeg skal velge og ikke vet jeg hva jeg er god i heller, så sånn sett har det vært en trygghet å få vite det nå, hva jeg kommer til å jobbe som og hvor i fremtiden. Det hadde jeg gjerne ville vite akkurat nå slik at jeg slipper å tenke på det mer, siden jeg er i en slik prosess selv, men jeg bor ikke et samfunn som Cassia der alt er forhåndsbestemt, så jeg får bare spekulere og håpe at jeg finner meg en jobb et eller annet sted før kvalifiseringskontrakten min går ut. Så på den måten misunner jeg Cassia litt, men angående alle de andre valgene i livet mitt vil jeg gjerne ta selv.

Cassia, i motsetning som meg, får ikke ta noen valg selv. Alt er tilrettelagt av det som blir kalt Samfunnet (styrt av det som blir kalt funksjonærere). Når hun fyller 17, må foreldrene hennes ta henne med på et arrangement sammen med andre 17 - åringer. Det er da de får vite gjennom en skjerm hvem de skal kobles sammen med, hvem som blir deres livspartner. Det er en stor dag for disse 17-åringene og Cassia er like spent som de andre. Hvem kommer hun til å bli satt opp sammen med? Overraskelsen blir stor og tvilen enda større da hun senere ser det flimrer på skjermen og et annet ansikt dukker opp i noen få sekunder som Cassias match. Hvilke av disse to er egentlig hennes match?

Boka Cassias valg har jeg hørt mye om av bokfolk på youtube og lest mye om gjennom norske og utenlandske bokblogger. Boka er den første i en triologi, og jeg har lenge hatt lys til å lese den selv om jeg er litt lei av å høre om dystopiske ungdomsbøker. Det var enormt populært i en tid og det er det muligens ennå. Nysgjerrigheten min er som sagt stor, spesielt når det gjelder bøker, og jeg bare må lese bøkene "alle snakker om". Og ofte føles det som om jeg er den siste i verden til å lese den boka eller serien som det snakkes om. Jeg er alltid sent ute, men bedre sent enn aldri ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg leste boka, ikke annet enn at jeg var litt skeptisk. Aner ikke hvorfor. Syns boka ga et godt inntrykk i hva slags samfunn og familie Cassia levde i. At hun var vant til at andre tok valg for henne og at hun på en måte aksepterte det - at slik var det. Det var slik alle levde og måtte finne seg i. Helt til hun fikk følelser for en fyr hun så noe sekunder på en skjerm, etter at hun fikk vite hvem som hennes egentlige match var. Det får henne til å tvile på Samfunnet og om Samfunnet noen gang gjør feil. Dessuten er hun en jente med følelser. Bør hun følge følelsene sine eller gjøre som Samfunnnet sier hun forventer og skal gjøre?

Forfatteren Ally Condie gjør en god jobb med å gi inntrykk hvordan Samfunnet til Cassia fungerer, hvordan innbyggerne lever, og hva som er lov og ikke. Det er lett å forestille seg hvordan de bor og hvordan disse folkene lever, men syns karakterene, selv hovedpersonen Cassia blir litt flate. Hun har ikke mye følelser, enten er hun langt oppe eller langt nede (nesten som meg), men ikke noe mer enn det. Og hun er besatt av en fyr hun knapt nok kjenner. Det virker ikke naturlig. Syns heller ikke de andre karakterene hadde særlig dybde. Jeg ble ikke ordentlig kjent med noen av dem. Ble bare kjent med relasjonene deres, men ikke personlighetene deres. Det håper jeg får vite mer om i neste bok, hvis ikke blir det for monotont.

Cassias valg er ingen perfekt førstebok i en triologi, men gjør meg nysgjerrig nok til å vite hva Cassia kommer til å gjøre videre, og bli bedre kjent med bånde henne og folkene rundt henne.

Det er ikke alltid like lettt å stole på folk ...

Adam Chase er en ung mann med en trøblete fortid. Han har ikke vært hjemme hvor han vokste opp på fem år. Han ble frikjent for mord i den lille småbyen og sverget på at han aldri ville komme tilbake. Men en telefonsamtale fra en gammel venn gir ham ikke mye valg. Etter mye om og men, vender han tilbake til tross for at han lovte seg at han aldri ville sette sin fot der igjen. Å møte gamle venner, famile, og gammel kjæreste gjør det ikke lett. Vonde minner og følelser dukker opp igjen. Han støter også på mennesker som fremdeles tror han er skyldig - at han er en morder. Ting blir heller ikke lettere for Adam når nye lik dukker opp etter hans ankomst. Hvordan skal han bevise at han ikke er den som står bak mordene, og vil han og resten av familien bli det samme igjen eller er alle forholdene ødelagte?

Jeg har mange, både leste og uleste bøker i hyllene, men som den bokelskeren jeg er har jeg aldri for lite bøker, bare for lite hyller ... Til påsken ville jeg bestille meg en krimbok, gjerne av en forfatter jeg aldri hadde lest noe av tidligere, og det angrer jeg meg ikke på at jeg gjorde. På den måten oppdaget jeg John Hart. Jeg har lagt merke til navnet hans mange ganger, men aldri lest noe av bøkene hans. Men jeg er glad for at jeg har gjort det nå. Av og til har jeg en tendens til å lese bøker av de samme forfatterne, gjerne innenfor krim, men det gjør godt å forandre litt på både forfattere og sjangre for å utvide horisonten som leser. Og på denne måten oppdaget jeg John Hart.

I dette tilfellet var det ikke selve krimsaken som var det mest spennende med boka, men heller persongalleriet. Hart skriver meget fengslende om mange av karakterene og det gjorde det lettere for meg å knytte meg til dem, spesielt hovedkarakteren Adam Chase. Han prøver bare å gjøre det som er rett her i livet, men istedet går mye galt. Han minner meg litt om meg selv. Hart skriver også om de andre karakterene med stor innlevelse og empati. Vi blir godt kjent med hvordan de ser ut, hva de tenker og føler, og hvorfor de gjør som de gjør. Det gjør hele boka så medmenneskelig eller hvordan jeg skal forklare det uten at jeg høres gal ut... Jeg får sympati for disse menneskene og håper bare at alt vil gå bra til slutt til tross for at alt ser fryktelig mørkt ut.

Som sagt begynte jeg på denne boka i påskeferien og jeg brukte lang tid på å lese den, ikke for at den var kjedelig, men fordi jeg ville ikke at boka skulle ta slutt så fort. Derfor drøyde jeg boka så lenge som overhode mulig. Jeg ville ikke gi slipp på denne Adam Chase så fort og alle de andre. Mange ganger var det som å være i boka. Det føltes ikke ut som om man leste, men at man selv var i selve storyen og prøvde å legge bitene på plass sammen med persongalleriet. Jeg ble til og med så begeistret for Harts skrivestil at jeg bestilte meg Brødrene fra Iron House før jeg var ferdig med Ved elven. Så jeg gleder meg virkelig til å ta fatt på flere av hans bøker!

Dette er en bok bestående av solid persongalleri, miljøskildring, og spenning. Hart skriver med stor innlevelse og lar oss få gå i dybden på karakterene. Ved elven er min første bok av Hart, men definitivt ikke den siste!

Nei, du er ikke den eneste som syns det, gitt. Syns ikke det er lenge siden det var juleferie, og påska er allerede over. Jeg greier ikke å henge med i tiden. Skulle ønske jeg kunne stoppe dagene en gang i blandt. Det hadde vært kjekt!

Jeg er snart ferdig med Ved elven av John Hart. Jeg har tatt meg god tid med den boka for jeg liker karakterene så godt, spesielt hovedpersonen Adam Chase. Av en eller annen grunn vil jeg ikke gi slipp på ham riktig ennå ...

Og i går kveld begynte jeg på Gone girl (best kjent som Flink pike på norsk) av Gillian Flynn. Jeg liker psykologiske thrillere meget godt. Og jeg er spent på om denne boka fortjener all den oppmerksomheten den har fått eller om det er oppskrytt. Vi får se. Jeg er spent.

Om jeg får tid til overs skal jeg begynne på ungdomsfantasy-boka Cassias valg av Ally Condie.

Det er fint vær ute. Det meste av snøen er borte og det har vært sol og oppholds de siste dagene, men dessverre har det vært for gufsete til å være ute og nyte en bok. Men den tiden kommer nok siden dagene går så fort.

God helg:)

Begynte med den boka i går kveld (papirformat). Må jo lese den siden jeg liker psykologiske thrillere så det spørs da om den er oppskrytt eller ikke:) Lydbøker er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å like, men har i alle fall prøvd:) Syns det går for tregt enkelte ganger når jeg skal høre på ren opplesning. Det blir litt langdrygt:(

Ikke alt går etter planen...

En eller annen gang i livet har vel alle opplevd å ha en lærer som man absolutt ikke liker. Jeg personlig har hatt det. Jeg ble til og med mobbet av en lærer. Husker et år på videregående jeg virkelig hatet en lærer itenst og jeg var ikke den eneste, heldigvis. I hans fravær kalte vi ham Hitler (kanskje litt drygt, men det var virkelig en fyr som var ufordragelig på mange måter, og var av den gammeldagsesorten. Var vel en mann i femti/sekstiårene som var fryktelig opptatt av disiplin, og alt skulle vi lære helst med en gang. Hadde han i norsk og tysk). Jeg vet ikke hvorfor, men han var spesielt ute etter meg. Sikkert fordi jeg var fryktelig sjenert og snakket nesten aldri i timene. Ofte følte jeg at han på en måte gjorde narr av meg hvis jeg ikke svarte rett, stammet litt fordi jeg ble så usikker osv ... Og jeg vet godt forskjell på ironisme, sarkasme, kynisme og mobbing. At en lærer mobber elever er litt vel drygt, syns jeg. Fikk vite av en gammel klassekamerat for noen år siden at den læreren fikk sparken noen år etter at vi var ferdige på videregående fordi en jente følte seg mobbet av ham og tok det opp med skolen. Tror det var noen flere som følte seg litt utsatt også. Skulle ønske jeg var den jenta som tok det opp med skolen, men jeg lot det være. På den tiden hadde jeg null guts og var sikker på at hvis jeg tok det opp med skolen, så ville det bare bli mye verre. Men trøsten er at det var ikke noe jeg bare innbilte meg. At han var sånn som han var. Så istedet for å ta det opp med skolen så beit jeg meg i det et helt år. Husker hvor mye jeg grudde meg til de timene, så jeg er glad for at jeg ble ferdig med det året og skiftet videregående året etter.

Boka Killing Mr Griffin handler nettopp om dette. Om en lærer som terroriserer elevene sine og gjør som han gjør for at de skal yte sitt beste. Men enkelte av disse elevene tar det ille opp, og bestemmer seg for å gjøre noe med det. En vennegjeng får nok av Griffins strenghet og kvasshet, at de planlegger en hevn som skal få ham til å kjøle seg ned. Men kommmer det til å funke?

Jeg har aldri lest noe av Lois Duncan før, og jeg skjønner ikke hvorfor, for den dama er virkelig god til å skrive både om personer og miljø. Det er som å være i boka, man ser hvordan karakterene ser ut og det føles ut som om man kjenner dem. Hun beskriver også om tillit blant karakterene, svik og hysteri meget godt. Situasjonen denne vennegjengen er i er så intens at stresset og oppstemtheten de føler er til å ta og føle på.

Det er også en underlig vennegjeng det er snakk om. De er av rake motsetninger. Mark er den såkalte lederen. Han er rasjonell, den kule og meget løsningsorientert. Det er ham de går til hvis det skulle være noe. Dave er kanskje Marks mest fortrolige. Han er også poulær på skolen, men hjemme er alt så mye annerledes. Han har mye ansvar som mange på skolen ikke vet om. Betsy er også en del av gjengen. Hun er en av skolens vakreste, i alle fall tror hun det selv og er vant til å få det som hun vil. Meget bortskjemt og kan lett bli betraktet som typisk bitch av andre. Det siste leddet i gjengen er Jeff. Han ble jeg aldri klok på. Det virker ikke helt som han selv vet hvem han er eller hvor han hører til. Det virket som om han bare var en del av gjengen. Disse ungdommene er så grusomme at de til og med knytter et såkalt vennskap til klassens nerd, Susan. De trenger en som er skikkelig uskyldig til å være med og fullføre det ondskapsfulle oppdraget de planlegger.

Det mest interessante med denne boka er ikke selve hevnen, men hvordan denne vennegjengen påvirker hverandre. Det er helt klart at det er Mark som har den største innflytelsen og det er svært fascinerende hvor stor tillit de andre har til ham. De klarer ikke å se gjennom ham, hvordan han egentlig er selv om de tilbringer hver dag sammen med ham. Han er utspekulert og kald, men de andre ser det bare ikke. Og et genitrekk Duncan har gjort er at vi får vite alles perspektiv unntatt Marks. Vi får aldri vite hva han tenker og hvorfor han gjør det han gjør. Vi får bare vite hvordan han er gjennom andres øyne. Det gjør ham mer interessant.

Eneste jeg savnet litt i boka generelt var mer bakgrunnstoff og mer kjennskap til Mr Griffin. Syns jeg fikk vite litt for lite om ham generelt. Jeg mener ikke hele livshistorien hans, men få vite litt mer om personligheten hans. Få vite litt mer om ham som lærer, og ikke bare som et offer. Det er vel det eneste "negative" jeg vil si om Killing Mr Griffin. Og en annen ting jeg savnet i boka, og som irriterte meg er at dette er ikke "originalhistorien" fra 1978. Utgaven jeg har er oppdatert til moderne tider hvor Google og iPhone er nevnt, noe som er litt skuffende, for jeg vil gjerne lese originalboken en gang.

Som mange sikkert allerede vet er også Killing Mr Griffin filmatisert (1997). Så den for mange år siden, men husker ikke mye av den, bare at den var sær. Men har i ettertid alltid hatt lyst til å lese boka. Det lille jeg husker av filmen er at den var ikke så imponerende så jeg vil anbefale boka først. Sånn er det bare. Bøkene er som regel bedre enn filmatiseringene.

Lois Duncan er ikke bare kjent for denne boka/filmen, men også for tittelen I know what you did last summer. Den er som kjent også filmatisert og jeg har sett den flere ganger selv om den ikke er noen favoritt, men jeg er svak for skrekkfilmer generelt. Og etter å ha lest Killing Mr Griffin fikk jeg meget lyst til å lese I know what you did last summer også, og den er allerede bestilt!

Det er ikke akkurat selvmotsigende svar, da. Jeg har prøvd mange diverse lydbok, men det har ikke falt i smak. Ofte har det vært stemmen til oppleseren sin skyld. Så jeg har gitt sjanse til lydbøker. Men Radioteaterets versjon og en vanlig lydbok er to helt forskjellige ting. Så jeg foretrekker Radioteateret. Vil heller ha teater i øret enn ren opplesning. Dramatisering på cd av bøker gir mer stemning. Det er i hvert fall min mening, men hver sin smak og behag:)

Har jeg dårlig erfaring med. Har prøvd noen, men John Blund kommer med en gang så jeg får ikke med meg mye av innholdet, så lydbøker har jeg på en måte gitt opp. Men Radioteaterets dramatisering på cd, det liker jeg kjempegodt. Vil da gjerne anbefale De dødes tjern og Døde menn går i land av Andrè Bjerke. Meget gode, stemningsfulle teaterversjoner på øret. Anbefales!

Altfor mye, så jeg er glad jeg ikke har oversikt på det. Men bøker er ikke det verste å bruke pengene sine på.

Hemmeligheter fra historiske epoker er noe for alle!

Like før påske koste jeg meg med en ungdomsroman som egner seg godt for voksne også. Boka jeg mener er Katakombens hemmelighet. Tidligere av Egeland har jeg lest: Åndebrettet, Ragnarok og Skyggelandet. Så jeg visste på forhånd at Egeland er en meget talentfull spenningsforfatter.

Som mange vet så har ungdomsromaner blitt meget populære i de åra og leses av både unge og voksne. Noe som er en god ting, bare folk leser så er jeg fornøyd! Det er også herlig å lese en helnorsk ungdomsroman istedet for alle de amerikanske som blir skrevet av nesten bare kvinnelige forfattere. Ikke noe galt med det, men godt med litt forfriskninger for den målgruppen også.

Katakombens hemmelighet handler om fjortenårige Robert som er med moren sin på en spennende ekspedisjon i Roma, men det er ikke hvilken som helst ekspedisjon det er snakk om. Moren hans har en jobb mange kan misunne. Hun er nemlig arkeolog. Hun graver i møkka for å finne historiske ting. Robert har tillatelse av skolen å være med henne så lenge han skriver en oppgave om det, noe han syns er helt topp! De skal nemlig undersøke en noe ukjent katakombe. I katakomben finner de et mystisk skrin og noen rare symboler. Robert blir spesielt opphengt i et av symbolene og begynner å utforske på egen hånd, noe som kan sette livet hans i fare.

Spenningen i denne boka er vannvittig god. Et genitrekk er at det er med litt bilder også (bilder fra Roberts "mobiltelefon" samt "egne notater" som bidrar til at denne romanen blir mer virkelig. Det føles ut som om man selv er med på denne spennenden oppdagelsesferden. Det gjør hele innholdet mer levende og opplevelsesrik. Man leser ikke historien, men man er selv i den!

Har også virkelig sansen for at historien blir forfalt fra forskjellige perspektiver. Den blir fortalt av Robert, Munkeordenen og Suzy Lee som observerer noe skremmende i verdensrommet. Syns det blir mer engasjerende når det blir fortalt fra forskjellige perspektiver. Det blir ikke så monotont.

Det fine også med denne romanen er at det er en grei måte for ungdom å lære litt historie på gjennom Roberts egne notater. Man lærer noe nytt mens man lar seg underholdne. Det jeg vil trekke ned litt er morens forhold til jobben sin. Robert gjør mange grundige undersøkelser om historiske symboler og diverse på nettet, biblioteket, gjennom å snakke med noen eksperter osv, men når han snakker med moren sin om bakgrunnshistorier angående symboler og slikt som han har funnet ut, vet ikke moren hans noe særlig om det og hun kaller seg for arkeolog? Det får meg til å stusse litt. For min del virket det som om Robert var arkeolog og ikke henne, for til tider visste han og fant ut mer enn det moren gjorde, hun som er utdannet til å være arkeolog. Det blir litt feil på en måte ... men skjønner jo konseptet.

Bortsett fra det er Katakombens hemmelighet uten tvil en spennende og fascinerende bok som garantert er like spennende for gutter og jenter, ungdom og voksne. Skulle ønske det var en oppfølger selv om det ikke er hentydning til det.

Jepp, alltid kjekt med boktips:)

Loop av Koji Suzuki er en japansk grøsser. Den tredje og siste boka i Ring-triologien. Vet ikke om du har hørt om skrekkfilmen The Ring (den er basert på den første boka). Originalfilmen heter Ringu. Det er en bokserie som er vanskelig å forklare. Men det handler om en videokassett. De som ser innholdet på den videokasseten dør i løpet av sju dager hvis de ikke klarer å løse forbannelsen. Det er en veldig surrealsitisk triologi, men jeg likte den:)

Tror det er denne påska jeg har lest aller mest i forhold til tidligere påsker. Hver påske leser jeg De dødes tjern av André Bjerke. Det gjorde jeg også i år. Det har jeg som tradisjon. Har lest den boka hver påske siden ungdomsskolen. Magisk!

Andre bøker jeg fikk lest i påska var Katakombens hemmelighet av Tom Egeland (tror 11 åringen din ville ha likt den også. Det er tross alt en ungdomsbok. Spenningsbok). Og jeg fikk også lest Loop av Koji Suzuki. Bøker som jeg ikke ble ferdig med i påska og som jeg leser fortsatt i er Svarte Mathilda II av Tor Arve Røssland, og Ved elven av John Hart som jeg kommer til å lese ut i en av de nærmeste dagene.

Så alt i alt var det produktiv lesing i påska selv om jeg ikke ble ferdig med alle bøkene:)

artig at denne tråden kommer tilbake.
Jeg har akkurat blitt ferdig med Gutten i kofferten av Lene Kaaberbøl.
Veldig bra bok.
Håper at april blir en like bra lese måned :)

Anbefaler også Et skrik i natten av samme forfatter:)

Vandrehistorier. Er de sanne eller er det bare vås?

Elisabeth flytter inn i en leilighet utenfor Bergen sammen med sin mor etter en traumatisk familietragedie. Etter å ha mistet sin bror i en husbrann har familien aldri vært den samme igjen, og hun syns det er trist å flytte fra det som en gang hadde vært og alle vennnene hennes. Dessuten er det noe rart med den nye leiligheten. Hun får en rar fornemmelse av den, men vet ikke riktig hvorfor. Ikke før hun begynner på skolen hvor hun møter sine nye klassekamerater. Hun får vite at det har skjedd et mord i leiligheten hennes for tjue år siden. En jente ble brutalt drept, men politiet fant aldri ut hvem morderen var. Hjemme i leiligheten sammen med moren føler hun seg ikke trygg. Leiligheten er alltid kald og det skjer rare ting på badet. Har det sammenheng med mordet som skjedde for tjue år siden, eller er det andre ting som skaper disse fenomenene som Elisabeth opplever hjemme? Og vil moren hennes noen gang tro henne? Dette må hun finne ut av før hun blir stemplet som sprø.

Barne og ungdomsbøker har virkelig blitt enormt populært den siste tiden og leses av alle aldre. Noe som er gledelig! Det spiller ingen rolle hva man leser, bare man leser, hva som helst, ikke sant? Jeg liker å bevege meg litt i forskjellige målgrupper når det gjelder lesing. Nysgjerrigheten min er stor når det kommer til litteratur og jeg er ganske så altetende. Og nysgjerrigheten er ekstra stor når det gjelder grøssere og spenningsbøker. Derfor bare måtte jeg lese Svarte Mathilda.

Liker godt at boka tar for seg vandrehistorier som er veldig fengslende. Vandrehistorier er en måte å fortelle hverandre historier på og som visstnok skal være sanne. Noe å skremme hverandre med. I denne boka gjelder det en bestemt vandrehistorie som går ut på å si Svarte Mathilda i speilet, sju ganger. Det er et godt utganspunkt i en grøsser for det unge publikum som gjerne vil lese litt mørk litteratur. Historien har et godt driv og det er også litt forfriskende å lese på nynorsk. Hatet nynorsk før i tiden da jeg selv var elev, men da det ble slutt på tvangslesingen innen nynorsk og heller lese det frivillig etter at jeg var ferdig med skolen, gikk det greit. Fikk et mer avslappet forhold til det og det er jeg glad for. Så vær så snill å ikke la dere avskrekke med tanke på at boka er skrevet på nynorsk.

Svarte Mathilda er en bok som byr på en overnaturlig mysterie hvor fortid møter nåtid og en vanlig jente bestemmer seg for å finne ut hvem som terroriserer leiligheten hennes. Det er spennende lesing både for unge og voksne. Det eneste jeg savnet var litt mer dybde i karakterene, men regner med at jeg blir bedre kjent med dem i de neste bøkene.

Siden det nærmer seg påske og aller fleste kanskje har startet påskeferien allerede, passer Svarte Mathilda ypperlig til høytlesing for hele familien. Hva er vel påske uten litt påskegrøss?

Det er helg igjen ... og påskeferie (for noen). Jeg jobber til og med onsdag. Men det gjør meg ingentig. Ikke skal jeg på tur, ikke har jeg hytte, har ingen barn (takk og lov for det) og ingen planer:) Så jeg har ikke noe i mot å jobbe mens mange tar ferie. Men skal i hvert fall slappe av i helga og kose meg med litt lektyre som vanlig. Denne helga skal jeg fortsette med Loop av Koji Suzuki. Og i kveld kommer jeg nok til å lese ut Svarte Mathilda av Tor Arve Røssland siden jeg har bare noen få sider igjen. Kommer muligens til å begynne å lese i Katakombens hemmelighet av Tom Egeland hvis det blir tid til overs:) Og jeg skal selvsagt styre meg langt unna sport denne helga også:)

God helg!:)

Anbefaler det på det varmeste. Ønsker selv å lese flere bøker av Bauer etter denne. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av henne.

Er det noen forskjell på å være død eller levende?

Dette er en bok som det har vært mye blæst om, spesielt blant bokelskere på youtube. Og så nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo lese den selv for å finne ut hvorfor denne boka er så populær. Jeg lar meg ikke rive med av en slik nysgjerrighet hele tiden når det skapes blæst om en bok, men det var noe med denne boka som skilte seg ut fra de andre ungdomsbøkene. Det er ikke ofte jeg leser zombiebøker, så jeg tenkte, hvorfor ikke? Jeg har lest litt zombiebøker for voksne, men ikke for ungdom og en gang må jo være den første ....

Uansett, Warm bodies handler om en noe forvirret tenåringsgutt. Han husker ikke navnet sitt, men tror det er noe på R, og kaller seg dermed bare R. Han husker heller ikke noe fra livet sitt. Da han var levende. Nå er han en zombie. Han føler ikke, har ikke puls og har heller ikke hukommelse. Verden er i ferd med å gå under mens de levende døde tar over (zombiene). Men da han en dag møter en høyst levende jente som fremdeles er menneske i denne dystre verden, merker han nye sider med seg selv. Han begynner å føle seg levende på en ny og sær måte. En følelse han har nesten helt glemt.

Warm bodies er på mange måter en meget spesiell bok. Innholdet er humoristisk sett mørkt og dystert (min form for humor), men likevel klarte jeg ikke helt å henge med hele tiden. Ikke bare på grunn av humoren, men hverken humoren, karakterene eller settingen klarte helt å holde på interessen min hele tiden. Det er så og si en meget tynn bok, men jeg brukte en god del dager på å fullføre lektyren fordi det ble mye av og på lesing. Grunnen var at boka fenget meg ikke på den måten jeg håpet den ville gjøre. Jeg har ikke noe i mot zombier. Jeg har lest noen zombiebøker og sett en del zombiefilmer, men aldri vært noen fan av den sjangeren. Jeg vet ikke hvorfor, men man kan ikke være begeistret for alt.

Jeg likte karakteren R svært godt. Han virket for meg sær og rar på sin sjarmerende måte. Jeg likte måten han betraktet seg selv og verden på. På sin egen lunefulle måte. Boka ville ha vært så mye bedre hvis det ikke hadde inneholdt romanse. Jeg er lei av at nesten hver eneste ungdomsbok innenfor den overnaturlige sjangeren, må inneholde romanse. Det er så jævlig oppbrukt. Dessuten oppfattet jeg jenta han blir forelsket i, Julie, som sytete og masete. Jeg ble svært lei av å lese om henne i lengden. Jeg syns heller ikke at forfatteren gjorde zombiene om til "ordentlige zombier", slik vi er vante til å se og lese om. Jeg vet poenget med R og forandringene hans, men syns også de andre zombiene var lite troverdige. Savnet at de var litt mer uberegnelige og voldelige. Ustoppelige, slik jeg er vant til å lese og se om når det gjelder zombier både i litteratur og på film.

Alt i alt var Warm bodies grei nok lesing, men ikke noe mer enn det. Den var småhumoristisk og lunefull, men likevel var det noe som manglet. Jeg savnet litt mer spenst og driv. Hadde veldig høye forventninger til denne boka, og det kan ødelegge så mye. Sånn er det med alt annet også. Boka er nok en perle når det treffer det rette publikummet.