Bokelskere.no

"Du er strålende, annelingua!"

Enig! Annelinguea, en venn i nøden når du står fast :-)

Takk for godt tips. Også eg har nok framleis mykkje unytta plass.

Takk for godt tips. Kanskje også jeg skal se/snakke om saken på en annen måte, la det bli en utfordring, ikke noe problem.

Takk for godt tips. Men problemet for meg at jeg er at jeg ikke har noe uthus....

Wikipediaartikkelen inneholder lenker til opptak der forfatteren leser stykker fra boken. Tove Jansson leser nydelig, med en innlevelse som tilfører teksten en ekstra dimensjon. Lytteren kommer virkelig under huden på det fortellende barnet. Anbefales på det varmeste!

Tusen takk, annelingua!

Enig med deg, Ellen – en nydelig bok!
«En tilleggsbonus er at man her finner forbildene til noen av hennes figurer i Mummi-verdenen, - ikke bare til figurene forresten, men til hele Mummi-dalen. Jeg vil anbefale boken for alle Mummi-elskere, her ser man hvordan den verdenen oppsto!»

Ja visst er det mye fra Mummi-universet å finne her! Men når kom egentlig «Billedhuggerens datter» ut? Før Mummie-bøkene? Jeg spør fordi det i min utgave står utgivelsesår 1968, og da var da Mummiene i full sving.

Man har en anselig mengde bøker plassert i hyller rundt om i huset. En relativ brukbar orden råder. Men etter hvert kommer flere bøker til – helt uunngåelig siden det stadig utgis nye, og noen av dem MÅ man absolutt ha (i hvert fall lese). Og så oppstår rotet. Mer og mer for hvert år. Bøker presses inn over dem som allerede er der. På toppen av hyllene rager høye stabler. Flere bokhyller er det simpelthen ikke plass til. (Snart er det kanskje ikke plass til meg heller.) Hva gjør man da? ”Kast!” sier mannen min. ”Helligbrøde”, sier jeg, ”Bøker er ikke vanlige gjenstander.” Å gi bort er heller ikke noen løsning, siden alle jeg kjenner har mer eller mindre samme problem.

Så bra at du gjør oppmerksom på Tove Jansson for voksne! Jeg synes styrken i flere av hennes såkalte barnebøker ligger nettopp i det at de har noe å fortelle til mennesker i alle aldrer.

Forslag til din fine liste: Trollvinter.

"Billedhuggerens datter" har jeg i kofferten og skal lese nå.

Takk for svaret. Jeg har nå kjøpt boken hos Bokbua, en bok det er artig å eie! Regner med at den ligger å venter på meg når jeg kommer hjem.

En helt ok, koselig, lett underholdende bok, men ingen pageturner for min del.

En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna av vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet hvor jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten det meste, ho mamma, bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.

Fra "Småkarer under frostmåne" av Arthur Arntzen og Arvid Hanssen

Jeg har lest alle bøkene i Napoli-serien. Etter den erfaringa starta jeg under litt tvil på "Kvelande kjærleik" og jeg har nettopp avsluttet den. Jeg synes Ferrante - eller hvem dette nu er - generelt får alt for god kritikk.
Jeg skjønner ikke oppbyggingen av boka (bøkene) og tematikken. Det gjelder spesielt denne boka, som egentlig er den første av hennes bøker.
Jeg hadde en slik Strindbergs følelse da jeg leste denne, og den gode Strindberg er vel ikke akkurat enkel å forstå seg på.
Jeg så fram til det jeg hadde forventet var tematikken. For temaet er jo svært interessant.
Etter min mening ble det altfor masse fabuleringer, drømmer og uklarheter underveis.

Takk skal du ha! Boken er bestilt.

Gemalen ble helt tilfeldig oppmerksom på denne boken, som ingen av oss har hørt om før. Interessant og spennende! Hvor fikk du tak i ditt eksemplar?

PS: Fin omtale!

Hører gjerne hva du synes når du har lest den!

Før Saramago ble Saramago

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.

Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.

«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)

Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.

I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.

Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.

På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!

Jeg likte denne boka. Selv om den som mange andre hadde to paralellhistorier, så var den originalt skrevet og ulikt noe jeg har lest før. Historien engasjerte og gjorde inntrykk på meg.