Bokelskere.no

Tusen takk! Et utsagn absolutt egnet for debatt. Kanskje noe for lesesirkelen.

Akkurat nå står jeg og et barnebarn overfor viktigere problemstillinger - klassifisering av fjellplanter til et herbarium :-)

Nå har jeg stemt (uten at min stemme ser ut til å bety noe til eller fra) - og boken er bestilt!

Ja lurt kan du trygt si. Boken var helt grei helt til slutten som bare ble spikeren i kista for min del. Kjempeforvirrende og irriterende!

Dere gjør det sannelig ikke enkelt for en tviler! Takk skal du ha.

Jeg så jo filmen i min pure ungdom. Men ikke mye sitter igjen annet enn Anthony Quinns og …? dans på stranden til Mikis Theodorakis’ uforglemmelige musikk. Et absolutt interessant valg.

Skulle gjerne hatt en ekstra Godt sagt-tast til Kazantzakis' gravstein. Mener jeg har hørt det før. Noen som vet hvem som står bak utsagnet? Er det Kazantakis?

Du argumenterer godt for forslaget ditt, takk skal du ha, Randi.

Å lese ubehagelige bøker som røsker opp i en, kan være en nyttig øvelse. Du skriver: «Hovedargumentasjonen: klassikeren som ble aktuell gjennom diskusjonen om det er greit å lese Lolita etter mee too». Uten å foregripe begivenhetene er mitt spontane svar: selvfølgelig. Kanskje ekstra viktig.

Jeg kommer til å lese begge disse bøkene, men hører gjerne flere argumenter før jeg stemmer! Intervjuet venter jeg med å lese til jeg har lest boken. Fikk raskt inntrykk av at det forteller mer om boken enn jeg ønsker å møte den med.

Her følte jeg at jeg gikk på en skivebom, tror ikke jeg var helt i målgruppen for denne boken. Den ble litt for sær, og ungdommelig intellektuell for meg.

I andre valgomgang har vi to bøker som begge ligger på terningkast 6 hos oss, og er plukket ut i Verdensbiblioteket. Jeg har ikke lest noen av dem.

Vil forslagsstillerne, eller gjerne andre, argumentere for «sin» bok – til hjelp for oss som nå ikke vet hva vi skal stemme.

En annerledes bok, stillferdig, gammeldags på en måte. Nydelig beskrevet og god å lese, men nådde ikke helt opp da handlingen ble noe enkel..

Skuffende av en elsket nobelprisvinner

Portugisiske José Saramago (1922-2010) er kjent for sin fabulerende, utforskende, kritiske og humoristiske stil. Mange av hans bøker er såkalt kontrafaktiske, de utforsker hvordan ting kunne ha utviklet seg om én reell hendelse ble snudd på hodet. Hva hvis korsfarerne hadde sagt nei til å hjelpe portugiserne med å kaste ut maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis døden ikke fantes (Dødens uteblivelse) eller hvis to mennesker var kliss like (Den andre mannen). Saramago røster opp i oppleste og vedtatte sannheter, fører argumentene ut i sin ytterste konsekvens og setter leserens tanker i sving.

Alle navnene handler om senor José, en underordnet funksjonær i Folkeregisteret og hans jakt på en ukjent kvinne, viss navn han finner på et av registerets uendelig mange kartotekkort. Vi følger senhor José i konfrontasjoner med Folkeregisterets byråkrati, sin egen barndoms demoner og i de mest halsbrekkende foretak. Men hva utforsker Saramago i denne boken? Hva vil han med den? Etter mitt syn mangler boken en grunnleggende mening, en grunnide, som forfatteren kan spinne sine assosiasjoner rundt. Satt på spissen fremstår assosiasjonene (som Saramago vanligvis slipper så mesterlig løs) som oppramsende og kjedelige. Hvor er fortellergleden, de elleville sprellene og de skarpe og velrettete sparkene? Hvor er humoren? Elegansen? Jeg savner det underliggende drivet, teksten mellom linjene. Aha-opplevelsene denne forfatteren så ofte har gitt meg.

I positiv retning teller portrettet av den plagete og lett forskrudde senhor José. (Er det en tilfeldighet at hovedperson bærer forfatterens navn?) Saramago har kjærligheten til sine romanskikkelser i behold. Det er lett å forstå og få sympati med folkeregisterets mann og hans absurde besettelse. En pussighet, men neppe en tilfeldighet, er det at i en bok med tittelen Alle navnene er hovedpersonen den eneste som har et navn, og kun et fornavn.

Jeg har lest det meste av Saramago som er oversatt til norsk, og setter forfatteren høyt. Min skarpe kritikk henger nok sammen med min skuffelse. Kanskje ble skuffelsen ekstra stor siden jeg leste denne (som jeg ble så lykkelig over endelig å ha fått tak i) rett etter den eminente Dødens uteblivelse. Jeg forventer mer av en forfatter av Saramagos format. Sammen med Hulen er dette det svakeste jeg har lest av ham.

På vaskeseddelen siteres fra Nye Wermlands-Tidningen: «Boken er en overbevisende bekreftelse på hvorfor Saramago ble tildelt Nobelprisen». Jeg stiller meg undrende til dette og andre overveldende gode omtaler.

I min frustrasjon vurderte jeg faktisk en 3-er på terningen, men portrettet av den stakkas senhor José reddet 4-eren. Nå lurer jeg på om jeg «tør» lese Elefantens reise.

En ordentlig pageturner dette og en bok å kjenne seg og samfunnet igjen i. Marit Eikemo skriver nok en gang godt om hverdagsmennesker og livet de/vi lever.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese denne boka, var den ordrike og omstendelige uttrykksmåten. Her skildres tingene med stor nøyaktighet, noe som passer godt til innholdet som dateres 200 år tilbake i tiden.

En stormfull kveld får en lege i Königsberg beskjed om å komme og hjelpe til ved en særdeles komplisert fødsel. Det gjelder en av de prostituerte kvinnene ved en bordell som er i ferd med å føde. Da legen ankommer, har fødselen for lengst stoppet opp. Et enormt, fullstendig misdannet hode har kommet fram. Det lykkes å få fram også resten av den deformerte kroppen. Morens liv er ikke til å berge, men mot alle odds lever spedbarnet som viser seg å være en gutt. Han får navnet Hercules Barfuss. Guttens taleorganer virker ikke, lenge tror man at han heller ikke kan høre. Armene hans er helt ubrukelige. Samme dag blir også en velskapt jente født på det samme bordellet. De to barna vokser opp sammen og blir helt uadskillelige. For ikke å skremme bort gjestene blir Hercules Mannen (som er en mektig dommer) holdt mest mulig skjult. Gutten viser tidlig at han har en usedvanlig evne, han kan lese tankene til andre. En natt våkner han og vet at utenfor huset går det en mann med ondt i sinne. Mannen (som er en mektig dommer), tar seg inn i bordellet og fram til rommet der kvinnen som har vært Hercules’ barnepike ligger. Han skjærer av henne brystet og forsvinner før Hercules og de andre har kunnet forhindre det. Enda verre blir det den dagen da Henriette skal auksjoneres bort ”på kjærlighetens frie marked”. Hercules har det vondt og i sin isolasjon ser han bakom hendelsen. Den som får tilslaget er den samme grusomme dommeren. Denne gangen kommer Hercules tidsnok til å forhindre, men denne hendelsen kommer til å bety slutten på bordellets eksistens.

Da vi møtet Hercules noen år senere, har han tilbrakt mellomtiden innesperret i en kjeller på en anstalt, passet på av de mest brutalt tenkelige voktere. Han blir reddet ut av denne fornedrelsen gjennom munker fra et nærliggende kloster som henter unggutter til forefallende arbeid i klosteret. Hercules er ikke særlig nyttig til praktisk arbeid, men munker Schuster tar seg av ham og lærer ham å spille orgel. Hercules bruker føttene, og ikke hendene, til å spille med. Han er en begavelse, og det går snart rykter i landsbyen at han er en mirakelmann. Schuster tar Hercules med på reise til Roma. I Vatikanet der inkvisisjonen råder, blir Schuster oppfordret til å la Hercules gjennomgå en grundig undersøkelse. Man vil finne ut om djevelen har tatt bolig i ham. Men inkvisitoren nøyer seg ikke med det, planen hans er å ta livet av både Hercules og Schuster. Vår unge venn leser tankene deres og sender telepatisk beskjed videre til sin velgjører. Det lykkes Schuster å få befridd Hercules, men han blir selv innhentet av kardinalens menn og drept. Hercules blir fanget opp av en sirkusdirektør, Barnaby Wilson, som ansetter ham ved sirkuset. Her blir Hercules straks det store trekkplasteret gjennom sin evne til å lese folks tanker. Men også på andre måter betyr oppholdet ved sirkuset en omveltning for Hercules. Her møter han en verden og et tankesett helt annerledes enn det den bakstreverske kirken representerte. Her er det troen på vitenskapen og framskrittet som rår. Det blir også et dybdedykk i nyere litteratur, i Romantikken som på den tid var rådende. Tankene rundt kjærligheten har et godt tak på Hercules. Hele tiden tenker han på henriette som han vokste opp sammen med. Hvor er hun nå? Når sirkuset reise fra by til by, prøver Hercules alltid å søke spor etter henne i folks tanker. Er det noen rundt ham som har møtt henne? Men også andre farer lurer. Da Hercules kommer tilbake fra en lengre spasertur, ser han fra avstand at sirkusvognene står i fyr. Noen, det kan ikke være andre enn kardinalens menn, har vært der og satt sirkuset i brann.

I mellomtiden har Henriette og hennes mor levd i et annet bordell der de har vært utsatt for stor elendighet. Henriette blir fengslet og dømt til arbeid i tukthus. Her blir hun oppdaget av en fremadstormende forretningsmann, von Bellow, som blir fullstendig besatt av henne.Snart er de to gift. Henriette får et godt liv. Men så dukker Hercules opp, og Henriette gir avkall på sin nye overdådige eventyrverden for å kunne være sammen med mannen hun elsker over alt annet. Fordi von Bellow tror at han er Henriettes bror, får Hercules bo i huset deres. Om natten sniker Henriette seg ut av ektesengen og inn til Hercules. Henriette blir gravid og føder en datter. Det er Hercules som er faren, men det forstå ikke von Bellow.

Så dukker en ny fare opp. Det er i skikkelse av en tiggermunk, Langhans, utsendt av inkvisisjonen. Han har en pla om å ta livet av Hercules. Langhans erutstyrt med samme besynderlige evne som Hercules, han kan lese tankene til andre mennesker Med sine to hjelpere studerer Langhans tegningen han har skaffet seg over von Bellows hus. En hemmelig dør fører inn til rommet der Hercules sover. Han våkner der han kigger i seng med Henriette. Noe får ham til å gå ut og undersøke. Masken han til vanlig bærer, er nå tredd på Henriette. Da han kommer tilbake, finner han henne død. Hun er blitt drept i den tro at det gjaldt Hercules.

Etter dette er Hercules fylt av et grenseløst hat. Hevn over alle som har forvoldt skade på ham selv eller hans nærmeste, er alt som står i hodet på ham. Hevnakten gjennomfører han på bestialsk vis. Den siste er hovedfienden Langhans. Denne er ytterst mistenksom. Via et brev blir han lokket inn på en arena der dyrekamper foregår. Langhans er nær ved å bli revet i filler av et rasende rovdyr da Hercules hører en stemme inne i seg – en stemme som maner til godhet og tilgivelse. Det er Henriette som taler til ham fra det hinsidige. Hercules følger Henriettes bønn. Heretter vier han seg først og fremst til boklige studier. Han lærer seg døvespråk med bevegelser han må utføre med føttene. Han emigrerer til USA og slår seg ned på øya Martha’s vineyard sammen med mange andre døve. I løpet av livet sitt får han flere barnekull med ulike kvinner, men ingen av dem kom til å bety like mye som Henriette.

Det er godt noen "sprekker" de boblene iblant, så de folkene får den straffen de skal ha. Jeg blir kald inni meg, når jeg leser bøker som handler om krenkede barn.

Jeg har liten kapasitet for lesing for tiden. Gikk derfor glipp av Dvergen. Mange gode forslag til Eldre verdenslitteratur, må nesten bare se hva jeg får tid til.

Greit driv og spennende nok, men jeg ble ikke helt overbevist av den litt overnaturlige vinklingen.

Marstein skriver så utrolig bra - om det å være menneske, om å være i forhold og om det å være foreldre. Denne klarte jeg nesten ikke legge fra meg.

Det er sykt. Hvordan kan de rettferdiggjøre å si noe sånt? Jeg får vondt inni meg.

Ja, da er vi to...jeg leser nå Åtti-tallet av Ketil Bjørnstad. Han skuffer aldri. En mursten på nesten 800 sider, men det er underholdende og for meg som vokste opp på 80 tallet, er det supert å få en påminnelse om hva som gjaldt den gangen og hva som skjedde i verden,

Dette er første gang jeg føler meg virkelig på kollisjonskurs med nærmest flertallet av alle boklesere for makan til lovprising denne boken har fått. Jeg har sjelden vært vitne til en slik tilhengerskare på en bok som denne, f.eks på facebooksiden Hva leser du nå. Jeg er enig med deg i at dette ikke var stor litteratur...