Bokelskere.no

Jeg har lest boken og vil absolutt anbefale den.
Hvis du søker opp boken her på bokelskere, under «Finn bøker», vil du se både omtaler, kommentarer og sitater. Se her.

Lykke til!

Dette må vel kalles en slags eksperimentell roman. Her undersøkes det hva resultatet kan bli dersom tingene var det motsatte av hva de egentlig er. Saken det dreier seg om er kjønn og fysisk styrke.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Det blir oppdaget at jenter er utstyrte med en evne til å sende ut kraftige elektriske støt med hendene. Først gjelder det unge jenter som kan overføre denne evnen til andre, og etter hvert fødes alle jentebarn med et slikt nøste eller hespe som det kalles i boka. Årsaken skal sies å være et giftstoff i vannet som har ført til genetisk mutasjon hos kvinner. Denne hespen ligger gjemt inne i kragebeinet deres.
Boka er bygd opp slik at vi følger fire forskjellige personer, gjennom en tiårsperiode fra denne kraften først oppdages og fram til tida da alt ser ut til å rakne. Disse fire personene er den supertøffe jenta Roxy, datter av en mafiaboss. Hun oppnår etter hvert i kraft av sine superkrefter en ledende posisjon, men mishandles til slutt grovt av sin far og sine brødre. En annen ung kvinne er Allie. Som bare barn blir hun seksuelt misbrukt. Hun dreper overgriperne og rømmer til et kloster. Her gjenoppstår hun som ”Mother Eve”, en religiøs leder som utretter undere og tilbes av store kvinneskarer. Den tredje kvinnen som spiller en vesentlig rolle i handlingen er politikeren Margot. Hun er i begynnelsen viseordfører i New York og blir så valgt til guvernør. Margot får opprettet treningsleire for jenter der de skal lære teknikker for å utøve kraften sin. Hit sender Margot sin datter Jos som har tidvise problemer med ”hespen” sin. Den fjerde personen vi følger, er så en mann, den unge nigerianske journalisten Tande. Han reiser verden rundt for å dokumentere det som foregår. Til slutt blir han sveket av den kvinnelige sjefen sin som tar materialet han har samlet og utgir det som sitt eget.
En kvinnerepublikk blir opprettet, Bessapara. Her møtes etter hvert flere av hovedpersonene. Vi merker oss særlig møtet mellom Roxyog Tande etter som de begge har være utsatt for svært grove svik. Roxys far som sammen med datteren hadde tjent deg rik på salg av ”glitter” (et stoff som øker kraften fra hespen), ser sitt snitt til å tjene enda flere penger på ”hespetransplantasjon”. Han får lagt datteren sin på operasjonsbordet. Hespen blir skåret ut av kragebeinet hennes og implantert hos broren hennes. Det skal vise seg at dette ikke fungerer så godt.
Mennene blir etter hvert de store taperne når de ikke kan måle seg med kvinner i styrke. Vi får en situasjon der kvinnene gjerne ydmyker mennene rundt seg og ofte går de ikke av veien for å drepe dem. I dette samfunnet er ikke mennene selvstendige individer, men må ha kvinner som verger Kvinnene ikke bare sloss og overtar mennenes tilbøyelighet til å ty til vold. Også språkbruken hos kvinnene forandres, blir betraktelig råere.
Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom Roxy og Tande, og det er vel noe av det eneste vakre som fortelles her. Mot slutten av boka eskalerer volden, og noen snakker om at det må en storkrig til for å gjenopprette normale forhold.
Alt i alt representerer boka et nedslående tankeeksperiment. Selv ble jeg ikke særlig grepet av den. Jeg klarte aldri å bygge opp noe stor interesse for personene. De var og ble pappfigurer.

Ble bare 3 bøker fra denne utfordringen i februar. Men ny måned, nye muligheter.

Planen for mars er så langt:

Punkt 2 A book that makes you nostalgic - "Tom Sawyer" av Mark Twain

Punkt 4 A book you think should be turned into a movie - "Søsterklokkene" - av Lars Mytting

Punkt 7 A reread of a favorite book - "Huckleberry Finn" - av Mark Twain

Og akkurat nå leser jeg "Strikkesirkelen" - av Ann Hood som passer fint til punkt 8 A book about a hobby

Jeg låner punktet "A 'chooose-your-own-adventure book" fra deg. Her sto jeg helt fast. Fant ingen på norsk :-)
På punktet om overnaturlige krefter har jeg valg "Kraften" av Naomi Alderman.
Omtale fra forlaget:
Hva vil skje om kvinnene får makten i egne hender? En dag oppdager kvinner over hele verden at de har en ny kraft: Hendene deres kan skyte elektriske ladninger - med et lite knips kan de påføre andre mennesker støt, lammelser, grusomme smerter - til og med død. Klodens menn må plutselig innse at de ikke lenger har kontroll. Fra nå av er de prisgitt kvinnenes makt: Jentenes Dag har kommet. Men hva gjør kvinnene med makten de har fått - og hva gjør makten med kvinnene?

Rakk 4 bøker på denne utfordringen i februar. Ikke helt de jeg hadde planlagt, men sånn er jeg nå en gang satt sammen :-). 3 av 4 fra egen hylle, så det er jeg veldig fornøyd med.

Tenker jeg fortsetter i samme løypa i mars.

Punkt 1 - A book that was nominated for or won an award in a genre you enjoy - "Kalde hender" av Jan Mehlum

Punkt 2 - A book with one of the 5 W's in the title (Who, What, Where, When, Why) - "Hvem skrev til Louise?" av Agatha Christie

Punkt 14 - A book with a title, subtitle or cover relating to an astronomical term - "Svart sol"
av James Rollins

Punkt 17 - A speculative fiction (i.e. fantasy, scifi, horror, dystopia) - "Flukten"
av Torborg Igland

Lykke til med utfordringen i mars alle som er med :-)

Det er jeg helt enig med deg i. Stofftyveri skal ikke forsvares.

Det jeg reagerer på, er at når mer kjente og etablerte forfattere frisk og freidig forsyner seg av andres stoff, skjer det som regel svært lite. Ta for eksempel Karsten Alnes' Historien om Norge. Mye kritikk, men ingen inndragning av bøkene eller makulering. Det er bakgrunnen for at jeg synes denne saken er litt pussig.

Plagiatsaken er en heksejakt, mener forfatter.

Det er en kjent sak at det stjeles mye stoff i forfatterverdenen. Derfor er jeg litt forundret over det omfanget akkurat denne saken har fått.

Boken er lagt til ønskelisten; jeg stoler på dine anbefalinger :-)
Fint å se deg her, Strindin.
Hilsen Lillevi

En veldig velskrevet bok. Jeg likte at den var delt i tre forskjellige perspektiver. Den hadde en sårhet over seg.

Etter å ha blitt skuffet over Kim Leines "Profetene i Evighetsfjorden" gir jeg Grønland en ny sjanse. Boken er ført opp på ønskelisten. Takk!

Jeg elsket denne boka jeg. En litt mer komprimert og lettlest variant av Kate Morton med alt av engelsk landsbygd og mysterier på gammel herregård. Storkoste meg.

Handlingen i boka foregår i et miljø som vi normalt forbinder med stor idyll, nemlig på en liten øy ute i den sørlandske skjærgården. Her er det ikke bare idyll, men også nostalgi fra en tid da folk ikke reiste til syden, men tilbrakte ferien på et hotell i hjemlandet der romantikken (ifølge TV-filmer) ofte blomstret i bakgrunnen. Men siden dette er en krimbok, så er det først og fremst vrangsiden av miljøet vi får oppleve her, stormfulle dager og netter, isolasjon, frykt, blod pluss at annet som hører krimsjangeren til.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Som i de andre bøkene til forfatteren er også her Kolbjørn Kristiansen, kalt K2, og kjæresten og hjelperen hans, den rullestolavhengige Patricia, hovedpersoner. Denne gangen har K2 fått en invitasjon fra fetteren sin, hotelldirektør Joar Kristiansen. Ti år tidligere skjedde det et oppskakende drap på det samme hotellet. Et spedbarn, Egil 5 måneder, ble funnet slått i hjel i vuggen sin. Omstendighetene rundt var også noe opprivende. Barnets mor hadde rett for nesen på sin mann funnet seg en ny mann, og ektemannen som ble forbannet, dro sin vei i samme stund. Mens moren var ute på amorøse eventyr, skulle de to tvillingdøtrene hennes passe på lillebroren. Først den ene som het Agnethe, og deretter den andre ved navn Margrethe. Da den sistnevnte søsteren kom inn på rommet og fikk se det ihjelslåtte barnet i vuggen, satte hun i et hyl som sent skulle kunne glemmes.
Historien forteller videre at samme kveld ble Agnethe sist sett løpende over klippene. Den alminnelige meningen var at hun hadde stupt ned i havet og blitt borte. Etter dette hadde også moren tatt sitt eget liv. Den gjenlevende tvillingsøsteren, Margrethe, hadde under hotelloppholdet denne sommeren fått seg en kjæreste, Ole Andreas Thorleifsen, som hun nå er gift med. Det fortelles om de to søstrene at de som eneggede var prikk like av utseende, men derimot diamentralt forskjellige av sinn. Margrethe var den søte og snille, mens Agnethe var heller støtt sint og sur.
Nå ti år etter dette dramaet har alle de impliserte fått et anonymt brev der de oppfordres til å samles på hotellet for å få ny informasjon som kanskje kan oppklare det gamle mysteriet. Hit kommer de Margrethe med ektemannen Ole Andreas og bankdirektør Richard Løvheim. Den sistnevnte er faren som den skjebnesvangre dagen forlot familien for godt. Dessuten kommer den lokale lensmannen Markussen som den gang ikke klarte å oppklare saken. Nå har han altså fått assistanse av K2 og Patricia (som alltid later til å kunne oppklare sine mysterier). På hotellet er i tillegg til hotelldirektøren og de to samme ansatte fra den gangen, ekteparet Oline Olsen og Halvard Rotnes. En person savner mann, nemlig Jon Marcello Paulsen. Han var morens nye kavaler. Denne mannen hadde et dårlig rykte og ble senere dømt for svindel, og nå er han nylig sluppet ut av fengselet. Da hotelldirektøren så forkynner at en ekstra gjest ikke vil dukke opp før til middag neste dag, regner alle med at dette er Jon Marcello Paulsen. I mellomtiden får de også resultatene av fingeravtrykksundersøkelsene gjort på brevene de har mottatt. Her kommer det fram at den anonyme brevskriveren må være Paulsen og ingen annen.
Men under middagen dukker det aldri opp noen ekstra gjest, og i tillegg er heller ikke hotelldirektøren å se. Så oppdages det at Joar Kristiansen ligger død, skutt på sitt eget kontor, uten noe spor etter hva som egentlig har foregått. Den fryktskapende stemningen blant gjestene tilspisser seg, og enda verre blir det da man neste natt finner en ung kvinne liggende drept i hotelltrappen, også hun skutt. Først tror man at dette er Margrethe, men da denne så dukker opp lys levende, skjønner man at det er den forsvunne søsteren Agnethe som ligger der. Også hun kledd i bare nattkjolen. Nå viser det seg at Agnethe ikke var den hemmelige gjesten, som man kanskje kunne tro. Hun hadde kommet til øya og tilbrakt natten hos den unge fiskeren Josef Stormøy som bor rett nedenfor hotellet. Natten ti år tidligere hadde hun også søkt tilflukt hos den samme
mannen, og var altså slett ikke omkommet slik alle andre hadde trodd. Denne natten hadde det blåst opp til en kraftig storm, umulig å ta seg frami båt til fastlandet. Selv om de nå vet at det er en morder blant dem, må de alle bli værende på stedet, og det er heller ikke mulig å få fraktet vekk de døde.
Det blir Patricia som finner svaret på hvem som nå har minst tre menneskeliv på samvittigheten, lille Egils, hotelldirektøren og nå til sist Agathes. Først finner hun en avisnotis som forteller om en brann noen dager i forveien der en mann trolig har omkommet. Beskrivelsen tyder på at dette ikke kan være andre enn Jon marcello Paulsen. Altså kan han ikke være den som har skjult seg her på hotellet og begått de to siste drapene. Den skyldige må være en av de andre. Men hvem? Patricia har skaffet seg rede på hvor vuggen med lille Egil sto plassert i rommet da han ble drept. Rommet var stort og vuggen sto langt fra døra. Hvordan kunne Margrethe da se hva som hadde skjedd med lillebroren i samme øyeblikk som hun åpnet døra? Dette blir det fatale spørsmålet. Den unge kvinnen som alle har betraktet som en søt og harmløs fisk, viser nå sitt sanne vesen som hai. Ikke bare drepte hun lillebroren, men også flere andre måtte bøte med livet slik at de ikke kunne avsløre henne.
Tiden for å kunngjøre avsløringen er kommet. I pakt med reglene for den klassiske kriminallitteraturen er alle de impliserte samlet på ett sted, her i hotellets spisesal. K2 kommer inn og forkynner at nå er den endelige og sikre løsningen klar - en løsning som han nå vil overlate til sin sekretær, Patricia, å målbære. Vi lesere kan humre litt her fordi vi vet at hjernen bak oppklaringen slett ikke er K2, men Patricia selv. Oppmerksomhet rettes mot den ene etter den andre av de tilstedeværende som etter tur blir befridd for mistanke. Til slutt blir den hengende ved Margrethe mens Patricia redegjør for muligheten og ikke minst motivene den unge kvinnen hadde for å begå drapene. Seansen slutter med at Margrethe plutselig står der med en pistol rettet mot Patricia. Hun fyrer av og treffer Patricia i magen. Mens de andre nå kaster seg over mordersken, blir den hardt sårede båret ut til Josefs båt. Det blir en strabasiøs og farefull ferd mot land over det stormskummede havet, et riktig kappløp med døden. Men som i velkjent sjangerstil ender det også denne gangen godt, og boka kan slutte med Patricias svake gisp: ”Vi klarte det”.
Dette er en bok med veldig mange forviklinger. Så mange brutte forhold mellom personer og ukjente farskapssaker skal man lete lenge etter. Ikke engang K2 blir spart. Før det hele er slutt, får han vite at hotelldirektør Joar Kristiansen slett ikke var hans fetter, men derimot hans far. Og det drepte spedbarnet var egentlig hans halvbror! Selv synes jeg at boka er veldig kunstig komponert. Personene er bare brikker i et spill som logisk skal gå opp, men de er langt fra levende og troverdige.

Koste meg jeg også, underholdende hele vegen og morsom og alvorlig var også boka . Et hyggelig møte med Jeanne Bøe

De første bøkene til Kristina Ohlsson falt i god smak hos meg.Så kom et par bøker med et mer ”amerikansk” preg. De likte jeg langt dårligere. Men hva med denne som på nytt er en ”Recht &Bergman”-krim? Her er vi tilbake i Sverige, på et mer velkjent skandinavisk territorium. Likevel er det noe som stadig glipper under lesingen. Er det fordi handlingen er blitt for vagt sammensatt, for utspekulert, for lite troverdig?
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Boka er bygd opp på en måte som særlig i starten kan virke krevende på leseren. Det er veldig mange korte kapitler. Hvert kapittelskifte indikerer et nytt sted, nye personer og en ny sak. Som leser føler man seg litt i villrede, man har ikke fått den fulle oversikt før man blir konfrontert med et nytt problem, en ny sak. Og her er det mange forskjellige saker som lenge ike later til å henge i hop.
Er leseren litt forvirret, er bokas politietterforskere det også til gangs. Disse er først og fremst den nå litt aldrende Alex Recht. Privat lever han og barna hans sammen med Diana, men følelsesmessig har han ikke helt kommet over tapet av kona. Lena døde noen år tilbake. Partneren hans er den langt yngre Fredrika Bergman. Hun har det langt vanskeligere i denne boka. Alt i studietiden giftet hun seg med læreren sin, Spencer. Nå har han fått konstatert hjernesvulst. Han nekter å ende opp som svak og pleietrengende og har bestilt plass på en dødsklinikk i Sveits. Fredrika har store problemer med å forsone seg med dette. Et nytt problem får hun da sider ved sakene de arbeider med får mistanken til å gå i retning av Spencer. I hvert fall opplever Fredrika det slik, men det tlr hun ikke fortelle til noen av de andre på kammeret. Her på arbeidsplassen deres er det også uro. De har fått en ny sjef, Margareta Berlin, og henne kan verken Alex eller Fredrika fordra, og de prøver å holde henne utenfor alle diskusjonene sine. En grunn kan være at Berlin ser ut til å favorisere politietterforskeren Torbjørn Ross. En tidligere kollega er den unge Peder Rydh. Han har sluttet i politiet, og siden har han stadig skiftet jobb i forskjellige vaktselskap. Alex prøver å opprettholde kontakten med ham, men det er ikke så lett å få respons.
Sakene de skal løse, begynner denne gangen med at mannen Malcolm Bemke blir funnet skutt hjemme i stuen sin. Plantet rundt ham er noen gjenstander som peker mot datteren hans, Beata. Hun bodde i london med en voldelig ektemann og ble drept på samme måte som faren hennes. Malcolm Benke har tidligere vært anklaget for at han ikke gjorde mer for å hjelpe datteren vekk fra den voldelige ektemannen.
Et annet drap gjelder kvinnen Lovisa Wankel. Man finner henne nedgravd på en tennisbane. Det viser seg at Lovisa hadde sammen med kjæresten sin vært innblandet i en narkotikahandel. Lovisa kom seg unna, mens kjæresten ble ilagt en lengre fengselstraff.
Det skjer et tredje drap. En mann, Henry Lindgren har ligget lenge død hjemme i leiligheten sin før han blir oppdaget. Drapsvåpenet må denne gangen ha vært en insulinsprøyte stukket inn i halsen hans. Denne mannen hadde tidligere vært blandet inn i en sak som Alex arbeidet med der drapsmetoden var identisk. Enda så forskjellige som disse sakene er, ligger det igjen ett og samme hint på alle åstedene. Det gjelder setningen ”Jeg retter opp i alt”. Den forekommer som tittelen på en bok politiet finner hos moen av de drepte og i et brev sendt til Alex.
Noah, en begravelsesagent som Alex hadde kontakt med da Lena døde, har nå henvendt seg til politimannen. Han har meldt broren sin savnet. Broren Dan som er psykolog, skulle angivelig ha flyttet med familien sin i hui og hat til Australia, og etter det har Noah ikke fått kontakt med ham. Noah er i første omgang blitt avvist av politiet, og så blir han selv drept av en mann som kommer og forteller at han må bringes til taushet. Også her blir den samme beskjeden (”Jeg retter opp i alt”.) etterlatt.
Samtidig får vi høre sannheten om Dan, kona hans Malin og de to barna deres. De er blitt fraktet til og låst inne i et slags sikkerhetshus eid av en religiøs forsamling. Huset ligger helt isolert til, og er ikke tilkoplet vann, kloakk eller strømforsyning. Vindusrutene lar seg ikke knuse, og døra lar seg ikke åpne innenfra. Hvorfor de er stengt inne her, vet de ikke. Dan har selv problem å stri med. En tidligere pasient av ham drepte familien sin og deretter skjøt seg selv. Alt skjedde uten at psykologen Dan klarte å forhindre det. I det avstengte huset blir også Dan den første som brytes ned. Han er i ferd med å drepe de andre med kniv da Malin får overtaket og isteden stikker ned mannen sin. Da politiet endelig finner dem og får brutt opp døra, finner de mor og barn sittende i en blodpøl ved siden av den døde faren. Det lar seg gjøre å oppspore hvem det er som har kidnappet familien og brakt dem til dette huset. Det er ingen ringere enn politimannen Torbjørn Ross. Men hva med alle de andre drapene rundt om i byen, er det også han som står bak disse? Lenge tror Alex, Fredrika og Berlin at så er tilfelle. Men Torbjørn nekter, selv har han en mistanke om hvem som står bak. Den tidligere kollegaen Peder Rydh har nylig mistet kona si i en bilulykke. Etter dette tapet, som han stort sett har holdt for seg selv, ser det ut til at han har mistet virkelighetssansen. Å rette opp i(dvs. hevne) urett begått av andre har blitt hans store pasjon. Men Peder er smart. Så, å få ham anklaget og dømt for disse drapene, virker helt umulig. Man må bare vente til han gjør en feil, men så får Alex en melding fra ham der det kort og godt står: ”Jeg slutter nå”.
Dette er en bok som først og fremst forteller om hvor skjørt menneskesinnet er og hvor lett det er å miste fotfestet og falle i avgrunnen. Som kriminalroman er den både enkel og kompleks på samme tid. Kompleks fordi det er så mange forskjellige ting som skjer og som til slutt skal ende opp i en felles forklaring. Enkel fordi det tross alt er et begrenset antall personer med i handlingen og fordi løsningen ligger et sted i denne gruppen. Nå kan man godt si at handlingen til sammen virker lite troverdig. At de kriminelle selv er (eller har vært) politifolk og at det til og med er to av dem, overgår nok all sannsynlighet. Likevel er boka som helhet godt skrevet og er egentlig langt mer enn en vanlig krimbok.

Jeg leser svært sjelden krim, men denne har jeg allerede satt på ønskelisten etter å ha lest Cathrine Krøgers anmeldelse.

Takk for din!

I den forrige Kepler-boka (Paganinikontrakten) jeg leste, sprikte handlinga svært. Den startet med én historie og endte med en helt annen. Her er sammenhengen langt bedre. Den store skurken er den samme gjennom hele boka. Det samme gjelder målet for politiets arbeid. Motivet for gjerningsmannens handlinger avdekkes litt etter litt har sine røtter i fortiden.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlinga starter med at en ung mann går vaklende over jernbaneskinnene en kald vinternatt i Stockholm. Han unngår så vidt å bli overkjørt asv et tog. Man får brakt ham til sykehus, og her blir det konstatert at mannen har legionærsyken og at navnet hans er Mikael Kohler-Frost. Det merkelige er at han skulle ha forsvunnet sammen med sin søster for 13 år siden da begge fremdeles var barn. Spørsmålet er nå: Hvir har han vært i mellomtiden? Og søsteren – er hun også fremdeles i live? Det er ikke så mye Mikael er i stand til å fortelle om alle disse årene. Likevel er det nok til at Joona Linna og de andre på politihuset forstår at det er den meget farlige mannen Walter Jurek som må stå bak. Denne mannen er skyldig i en rekke bortføringer av mennesker som han i noen tilfeller har begravd levende. Problemet er bare at han forholder seg helt stum til alt politiet spør om. Det er umulig å få ut av ham noe som helst som kan bringe politiet videre i arbeidet med saken. Walter Jurek har nå i flere år levd innesperret på en psykiatrisk fengsel-institusjon. Her har han vært plassert på en egen avdeling uten noen kontakt med andre.
Joona Linna har hele tiden ment at han må ha hatt en hjelper utenfor murene, men noe spor etter der mangler totalt. Hvordan skal politiet komme videre i denne saken? Den eneste tenbare løsningen blir å få anbrakt en politietterforsker, forkledd som pasient, inne på avdelingen til Walter Jurek. Politikvinnen Saga Bauer blir utpekt som egnet til denne oppgaven. Fengselledelsen blir pålagt å gjøre plass til to ekstra fanger på den aktuelle avdelingen. I tillegg til Saga kommer det enpøbelaktig, utagerende mann som støtt og stadig trakasserer Saga. Walter Jurek derimot forholder seg kalkulert rolig. Saga har fått med en mikrofon som det lykkes henne å få plassert i skjul inne på de tre fangenes aktivitetsrom slik at politiet kan sitte å følge med på det som blir sagt der inne.
Det skjer noe inne på avdelingen hos Saga. Fengselet har en ny vikarlege, Anders Rönn. Han har sterke seksuelle drifter og har nå kastet sine øyne på Saga. Når hun får hard medisinering, som skal slå henne helt ut, er han der klar til å voldta henne. Også den tredje fangen representerer en plage for Saga. En dag da han er ekstra innpåsliten, slår Saga til ham slik at han blødende deiser i gulvet. Vaktene kommer ilende til Walter Jurek påtar seg uten videre skylden for det inntrufne. Hvorfor gjør han det? Vil han oppnå noe?
Politiet med Jonna i spissen venter febrilsk på et spor som kan føre dem videre. Så sier plutselig Jurek noe som kan bringe tankene hen på Sovjet-Unionen og på en hemmelige by som var knyttet til rakettforskning. Jurek drar sporenstreks til Russland der han har kontakter som kan hjelpe ham videre. De finner fram til navnet på faren til Walter, og ikke minst oppdager de at Walter har en tvillingbror, prikk lik. Man finner også ut at denne faren som var en høyt utdannet rakettforsker, falt i unåde og rømte med guttene til Sverige. Her jobbet han ved et grustak mens han i hemmelighet tok seg av guttene. Dette ble oppdaget og barnevernet kom inn i bildet. Enne historien begynner å stemme overens med Mikaels om Sandmannen. Tilbake i Sverige finner Joona fram til det aktuelle sandtaket. Bortgjemt her ligger en svært medtatt og febersyk kvinneskikkelse som viser seg å være Felicia, Mikaels søster. Hun har legionella-syken, akkurat som broren. Ambulansen kommer i tide. Walter Jureks bror dukker opp. Joona skyter ham.
Walter planlegger å rømme fra fengselet. Han har gjennomskuet sagas rolle. Han overmanner legen Anders og bemektiger seg nødvendige nøkkelkort. På sin vei ut av institusjonen dreper Jurek Walter den ene etter den andre av personalet, leger, pleiere, vakter, alle han kommer over.
Det blir Saga som kommer til reidar og Mikael for å varsle om at Felicia er kommet til rette og ligger på sykehuset. Men også Jurek Walter dukker opp der. Han forsøker å rive med seg den unge mannen og faren, men Saga kommer i forkjøpet. En kamp på liv og død utspiller seg. Saga skyter mange skudd mot Jurek. Blodet spruter ut av han der han faller ut i elven og trekkes under isen. Senere blir det søkt etter loket hans. Til tross for at det kke blir funnet, er Saga overbevist om at hun drepte ham. I boka finner vi også en forklaring på hvorfor Walter Jurek hadde kastet sine ø.på Reidar Frosts to barn. IFor ham var det en logisk hevn etter en hendelse i barndommen. Reidar hadde som barn bodd i nærheten av grustaket der den tidligere russiske rakettforskeren arbeidet og der hans tvillingsønner holdt til i all hemmelighet. Reidar hadde en gang lekt med de to litt eldre tvillingguttene. Noe han fortalte videre forårsaket at dette ble oppdaget av de svenske myndighetene som så sendte guttene vekk.
I mine øyne er dramatikken i boka altfor overdreven. Den virker oppkonstruert i all sin grusomhet, langt, langt utenfor sannsynlighetens rammer. Ikke desto mindre vil jeg, som antydet i innledningen, gi et pluss for sammenhengen og enheten ved handlingen. At boka er velskrevet er det ingen tvil om. For lesere som er ute etter ren dramatikk fungerer den sikkert bra, men selv synes jeg at den har en heller overflatisk og spekulativt kvalmevekkende handling som jeg helst vil glemme fortest mulig.

Her møter vi de samme personene igjen som i bok 1. Jeg synes vi denne gangen kommer enda nærmere inn på dem og blir mer grepet av deres skjebne.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Noen år har gått siden sist. Jesper Kristoffersen er blitt 15 år og går på realskolen. Men i fritiden hans er det musikken som overgår alt. I bokas begynnelse er han fremdeles elev hos Enzo Zanetti. På skolen får han et ærefult oppdrag. På selveste 17. mai skal han på en tilstelling i skolens regi spille Harald Sæveruds Kjempeviseslått. Ved samme anledning skal en jente fra klassen hans, Trude, holde tale. Jesper får mindre tid til å øve enn planlagt. Under en håndballkamp der han er blitt plassert i mål, får han ødelagt den høyre hånden sin. Men når 17. mai opprinner, er den leget Dette blir også hans siste dag som elev hos Enzo. Italieneren vil nå vende tilbake til hjemlandet. Men først sender han Jesper til en pianist og komponist av den seriøse, modernistiske varianten. Hos ham blir Jesper værende en tid.

Maj, Jespers mor, har nå fått en ny hverdag. Hun har nå gått ut i arbeidslivet. Som enke er det hun som må tjene penger for å brødfø familien. Hun jobber nå som sekretær hos Dek-Rek, reklamefirmaet der hennes avdøde mann var ansatt. Maj er en kreativ person og er til god hjelp for firmaet. Stine, Jespers lillesøster som ble født i løpet av forrige bok, har nå begynt på skolen. Det er et ambivalent forhold mellom de to søsknene. Jesper er svært glad i lillesøsteren sin, men hun kan også irritere ham voldsomt, som da hun sladrer til moren om at nå har Jesper fått seg en kjæreste, Trude fra klassen hans.

Jostein, Jespers eneste barndomsvenn, var i forrige bok gutten med dårlig hørsel som måtte gå på spesialskole. Nå er Jesper blitt læregutt på et slakteri. Han er strålende fornøyd med å være ute i arbeidslivet, men han bifaller ikke alt som skjer på slakteriet. Han føler stor medlidenhet med de stakkars grisene. Og en dag slipper han en av dem fri. Foreldrene til Jostein har slakterbutikk som for øvrig går svært dårlig. Ellers er dette stedet der nyheter spres og der sladder utfolder seg. Josteins posisjon forandrer seg gjennom boka, kanskje takket være hans naivitet kombinert med en stor porsjon pågangsmot. Det hele oppstår da outsideren dukker ubedt opp på festen som Jespers klasse arrangerer. Til stede er det en ulykkelig jente, Elisabeth. Hun forlater festen gråtende, ledsaget av den omsorgsfulle Trude. Jenta er så nedbrutt at hun hjemme tar livet av seg i badekaret. Men rett før gjør hun en telefonoppringing som Jostein tilfeldigvis besvarer. Hun ber ham komme hjem til seg. Men da Jostein kommer, er det til stengt dør. At Jostein var den siste som snakket med Elisabeth, sitter dypt begravd i sinnet hans. Han oppsøker den sørgende faren soim nå sitter alene fordi kona har helt brutt sammen og er innlagt. Nå viser det seg at den litt pussige gutten klarer å oppmuntre den velstående forretningsmannen. Han gir Jostein småjobber og lærer ham enkel forretningstaktikk. Og vi aner at den lærevillige gutten går en interessant framtid i møte.

Trude, som blir Jespers første kjæreste, virker å være en ganske moden og fornuftig jente. Men forholdet vil ikke vare. Først opplever de et litt mislykket forsøk på mer intim kontakt. Så reiser Jesper med mor og søster til familiehuset i Hurdal. Her blir han kjent med en outsiderfamilie som stikker seg ut og tydeligvis ikke er helt akseptert i bygdemiljøet. Dattera i huset, eldre og mer erfaren enn Jesper, vekker erotiske følelser til live i gutten og sammen med henne har han sitt første samleie på stranda. Tilbake i byen føler han seg forfulgt. Tenk om broren til denne jenta dukker opp for å hevne det han hadde gjort! Samtidig føler han seg forpliktet til å fortelle til Trude hva han hadde gjort. Trude på sin side flytter med foreldrene sine til Stockholm der faren har fått jobb.
Enda verre blir det da Maj oppdager at reisen har fått følger, hun er blitt gravid. Fremdeles er det lenge før retten til fri abort innføres i landet. Maj blir nødt til å fremskynde en abort illegalt. Nå ligger hun hjemme i leiligheten med store magesmerter og blodtilsølet sengetøy mens barna går omkring og skjønner ungen ting.
For Jesper har musikken vært alt eller intet. Musikklæreren hans vil at Jesper skal spille for gamle Agathe (musikkekspert som skal avgjøre hans framtid). Musikklæreren har troen på Jesper. Men dommen fra Agathe er: ”Det passer utmerket til husbruk”. Dermed er Jespers videre framtid beseglet. Han har i det siste følt at livet i Oslos gater er for trangt. Nå vil han ut i det store verden og søker hyre på båt.
Boka er naturligvis ekstra interessant for oss som har opplevd 1950-tallet. Tiskingen og hviskingen rundt uønskede graviditeter, husker jeg godt, men at fordømmelsen var så sterk som hos de fisefine Røde Kors-damene her, er vel noe overdrevet. Spredning av sladder et ett av flere tema i boka. Vi får inntrykk av at alle straks vet alt om hverandre. Slakterbutikken til Josteins foreldre er et slikt sted der nyheter spres med lynets fart. Var virkelig forholdene på Fagerborg så trange og oversiktlige som de beskrives her?
Til tross for at boka har som undertittel ”Maj”, opplever jeg heller Jesper og Jostein som hovedpersonene. At de nå er i den omskiftelige ungdomstiden med sterke følelser som nesten tar knekken på dem,er fantastisk godt beskrevet her. Likeledes er jeg som alltid besnæret av språket til Saabye Christensen. Her er det så mange originale uttrykksmåter, sammenlikninger og språklige bilder.

Veldig enig med deg. Litt irritert på hovedpersonen og på en måte utålmodig i å forholde meg til kjærlighetslivet hennes, men triller en femmer for essensen mellom linjene, dybden og fordi Marstein er meget god forfatter.

Jeg liker beskrivelsen din, Ellen, selv om jeg ikke er like begeistret som deg.
Ser at enkelte kritiserer boken på grunn av Arvid Jansens irriterende tafatthet. Det er vel hele poenget med boken, skildre en mann som ikke klarer å ta tak i livet sitt. Min kritikk og irritasjon går på at Petterson ikke greier å skape levende personer som vekker leserens (i hvert fall ikke min) medfølelse og engasjement.

Glimtvis, i forholdet mellom datteren, Vigdis og faren blir jeg revet med; skildringene gjør vondt. Siste setning i baksideteksten provoserte meg: «Men den største prøven kommer seinere, da den eldste dattera, Vigdis er den som trenger ham.» Det sterkeste i boken er nettopp hvordan Vigdis trenger, og hungrer etter, nærhet til faren sin gjennom oppveksten. (I forlagets omtale på nettet er setningen erstattet med en mer dekkende.) Å la slutten bli hengende i luften er vel typisk Petterson.

Heller ikke jeg merket noe vendepunkt omtrent halvveis. Nei, godt og stilsikkert språk reddet ikke denne boken for meg. Det er mulig jeg er streng eller har lest for fort, men alt i alt var dette skuffende av en forfatter som Per Petterson.

Kanskje skal jeg vente litt med å trille 4-eren, gjøre som deg å se om inntrykket endrer seg med tid og ettertanke.