Bokelskere.no

De to første kapitlene

Ja, en tiltalende bok – og krevende. Språket er uvant, og det skjer mye mellom menneskene som Duun bare indirekte gir oss del i. Så mye usagt i de flertydelige replikkene og blikkene, tausheten og i hvordan (og når) gårdsfolkene møter hverandre og går fra hverandre. Når Tale (endelig) går i fjøset, er det ikke tilfeldig, jeg leser en markering i det.

Didrik Dale er det vanskelig å få et klart bilde av. «Han far blir dykk for slug (klok, lur, slu, listig)», som minstebarnet, 12-åringen Arn «let (…) da han fór utgjennom døra».

Hvilke forsonende trekk finnes så ved denne karen som synes så utspekulert og grådig. Svigerdatteren Ragnhild liker han; «… han er så openhjarta, eller kva eg skal kalle det». «Det må vera hard kost å ha ei kjerring som eg. Som aldri kan venne meg av med denne fliren min. Som aldri kan ta ålvore så ålvorsamt som det skal takast.» sier kona Tale. (ironisk ment?)

Didrik er «tynn og mager som ein sjuk ein». Han er besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men han har også en viss selvinnsikt og skamfølelse. Når han har prøvd å lure penger fra gammelfaster, Kvitugla, og faster ber han gå ned til kona si «som eit anna menneske», tenker Didrik: «Eg er visst ikkje eit anna menneske lenger.» Og selv om han prøver å bortforklare det, virker det som det plager han at han har løyet for Karl Albert for å tuske til seg eiendommen hans.

Og hva forteller det oss når Duun skriver:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den. – Slik er dei, sa han. Lea ho var her og dømte seg sjøl. Stakkars tullhovude!» (side 47)

Etter å ha lest første kapittel har jeg inntrykk av at du kan ha rett. Det spørs hvor god sammenlikningen mellom Michael Kohlhaas og Didrik Dale egentlig er. Vi får se hvordan Didrik fremtrer etter hvert. Han har vel, som oss alle, flere sider.

Artig at du har satt Kohlhaas på leselisten. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Innledning ved Rolv Thesen

I innledningen til min utgave trekker litteraturforsker og kritiker Rolv Thesen (1896–1966) tråder mellom Didrik Dale og andre litterære karakterer. Blant dem Michael Kohlhaas. Boken, skrevet av Heinrich v. Kleist (1777–1811), leste jeg for noen år siden, og den gjorde et sterkt inntrykk. Kohlhaas er hestehandler; «Denne merkelige mann var ett av sin tids mest rettskafne og tillike mest forferdelig mennesker». Hestehandleren lever et fredelig og arbeidsomt liv inntil han en dag plutselig blir avkrevd en urimelig og ulovlig toll for å kunne benytte veien til markedet. Michael Kohlhaas’ «synd» består i av at han nekter å betale tollen. Han går i døden fremfor å gi seg.

«Det var ikke en blant hans naboer som ikke visste å fortelle om hans godgjørenhet og rettferdighet. Kort sagt, verden skulle ha velsignet hans minne, hvis han ikke hadde overdrevet en av sine dyder. Men hans rettskaffenhet gjorde han til røver og morder.» (side 5)

Fra Wikipedia:
«I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt», og temaet i Michael Kohlhaas er beskrevet som «trassig opposisjonstrang hos en mann som føler seg krenket i sin rettsfølelse», som «krenket rettsfølelse som driver en bonde til opprør mot staten, til lovløshet og undergang. Det er en rystende tragedie om individet og samfunnet, fortalt med rolig realisme», og som «en konflikt mellom etablert orden og den enkeltes rett».

Så er det interessante spørsmålet; hvem er den egentlige skurken – øvrigheten som herser med folket, eller enkeltmennesket som kjemper for rettferdighet.

Nå kjenner jeg enda ikke Didrik Dale, så jeg vet ikke hvor relevant sammenlikningen er. Men det skal bli interessant å møte han og se hvilke dilemmaer han står overfor i sitt liv.

Jeg leser bind 10 av Olav Duuns «Skrifter i samling», 4. opplag 1981. Det er ikke opplyst når første opplag kom.

Her har vi et bevis på at en bok godt kan oppleves som intens spennende selv uten å være spekket med heseblesende action. Alt går rolig for seg – like rolig og monotont som det må være i bilen hos Lelle (egentlig Lennart Gustafsson) der han bruker all sin fritid til å kjøre på riksvei 95 (eller Sølvveien som den også kalles). Dette har han holdt på med i hele 3 år. Da forsvant hans 17 år gamle datter Lina helt spor løst, noe som også medførte at ekteskapet hans gikk over styr.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger.

Den aktuelle dagen hadde Lelle kjørt Lina til bussholdeplassen. Hun skulle reise til Arjeplog på sin første sommerjobb som skogsplanter. Men Lina reiste aldri med bussen denne dagen. Nå oppsøker faren alle bortgjemte grender og spør alle på sin vei om de kan fortelle noe som kan bringe etterforskningen videre.Politiet på stedet er for det mese gørr lei av alt maset hans med et lite unntak av politimannen Hassan. Han og Lelle har blitt en slags venner.

Samtidig kommer to nye mennesker for å bosette seg i bygda. Det er jenta Meja og moren hennes Silje. Sistnevnte, en slags kunstnersjel ha i årevis vært på stadig flyttefot ut og inn hos diverse menn. Nå har hun ved hjelp av internett funnet fram ril ungkaren Torbjørn som holder til i et gammelt, sjabby hus ute i ødemarka. Meja som aldri har opplevd annet enn stadig flytting, følger motvillig med. Motvillig må hun også høre på alle lydene som om natten kommer fra rommet der Silje og Torbjørn sover. Hun vemmes ver dette, hun vemmes over moren som halvnaken sprader omkring og aller mest vemmes hun oppdager at Torbjørn har en enorm samling av pornoblader.

Det er sommerferie og Meja har ikke kontakt med noen andre på stedet før hun en kveld dumper over tre unggutter (brødre) som er på fisketur i nørheten. Den yngste av dem, Carl Johan, får umiddelbart god kontakt med Meja og de nærmeste kveldene kommer han stadig for å treffe henne. Etter en tid blir de to kjærestepar. Carl-Johan yar med seg Meja hjem og viser henne til foreldrene sine, Birger og Anita. Det er en ganske spesiell familie som lever på gammeldags vis og har lite kontakt med andre. Alkohol og tobakk er bannlyst, og nymotens ting som mobiltelefon og fjernsyn har ikke fått innpass hos dem. Derimot er de svært opptatt av noen amerikanske podcast-sendinger.Stabiliteten tiltrekker Meja, og snart bestemmer hun seg til å flytte til Carl-Johan og familien hans. Her blir hun tatt godt imot, og hun hjelper til med gårdsarbeidet så godt hun kan. Carl-Johan og brødrene hans har etter foreldrenes ønske aldri gått på skolen, men Meja insisterer på at hun vil fullføre den videregående skolegangen som hun hadde begynt på. På skolen hår hun Lelle som matematikklærer. Han legger spesielt merke til henne fordi hun minner ham svært om den forsvunne datteren hans.

På sensommeren forsvinner nok en ungjente på uforklarlig vis mens han er på ferie i området. På nytt står politiet helt i stampe. På samme tid begynner Meja på sin side å reagere på ting som skjer på gården. En dag tar Birger henne med og viser en skjult bunkers han og sønnene har gravd ut. Her har de proviant og kn skjule seg i lange tider dersom det skulle bli krig. En annen ting som skremmer Meja litt er Carl-Johans storebror, Göran. Hun vemm litt over hm og huden hans som er full av flass og kviser.

Så gjør handlingen i boka et hopp. Vi bir presentert for en ny person, en ungjente som er stengt inne i en bunker. Her har hun allerede tilbrakt en god stund. Fangevokteren hennes dukker daglig opp med mat og rent vann. Ellers er hun helt overlatt til seg selv uten noen form for stimulans. Fangevokteren kommer alltid med maske for ansiktet og hansker på hendene. En dag oppdager hun et bortgjemt hårbånd festet til et sengebein. Det har hår på seg som ikke kan stamme fra henne. Altså må det ha vært en annen jente her tidligere. En dag får jenta overtalt mannen til å ta henne med på en liten tur i frisk luft. Han sørgr for at hun da er bundet slik at hun ikke kan rømme. Etter hvert blir det flere slike turer. En dag oppdager Meja jenta og mannen ute. Hun ser at mannen er Göran. Han er nå tvunget til å stanse også Meja. Hun blir sperret inne sammen med den andre jenta.

I mellomtida begynner man på skolen å lure på hvorfor Meja ikke kommer lenger. Lelle drar til Birgers gård for å undersøke. Svaret han der får, slår han seg ikke til ro med, men tilkaller etter hvert politiet. De kommer i grevens tid. Birger står der med geværet klar til å skyte inntrengerne. I siste liten røsker Anita geværet fra ham og skyter isteden mannen sin.

Nå blir hele sammen hengen rullet opp. Det var Göran som for tre år siden kidnappet Lelles datter Lina. Hun gjorde et forsøk på å rømme. Da måtte Göran ta livet av henne. Nå er hun gravlagt på gården. Jenta i bunkeren er hun som forsvant på sensommeren.

Tempoet i boka er som allerede sagt langsomt, lavmælt og intenst. Vi kommer svært nør innpå hovedpersonene. Dette er sikkert med på å øke både gjenkjennelse, empati og spenning.

I denne boka har handlingen flyttet seg ut i verden – til Budapest. Livet vi møter der er på mange måter svært forskjellig fra det trygge og oversiktlige vi kjenner fra Norge. Her florerer kriminaliteten i alle samfunnslag og i alle yrkesgrupper, heller ikke politiet er spart. Representantene vi møter herfra virker uberegnelige, endog skremmende. Vi blir også vitne til en fattigdom som vi ikke kjenner oss igjen i. Her er det små hjemløse barn som nærmest er henvist til å bo på gata.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger*

Gjennom boka følger vi to forskjellige mennesker i noen dager gjennom den ungarske hovedstaden. På den ene siden er det tiåringen Marek. Han har sammen med sin litt eldre bror, Karel, rømt fra en barnevernsinstitusjon. Rektoren der misbrukte smågutter.Det hjalp ikke å si fra, så den eneste løsningen var å finne et annet sted å tilbringe nettene. Det finner de i en fraflyttet, kondemnert bygning. Om dagen ferdes de ofte rundt i byens store mathall. Her livnærer de seg ved å snappe lommebøker og andre verdisaker fra forbipasserende.En dag følger de etter en velkledd kvinne som bærer på en veske. Denne får de tak i, men kvinnen reagerer spontant og forfølger dem. Med nød og neppe slipper de unna. Vesken de har tatt viser seg å inneholde en stor mengde narkotika til en markedsverdi av flere millioner. Karel oppsøker en bordelleier som igjen henvender seg til en av de nyrike i landet, en mann på vei oppover. Like etter finner Marek storebroren liggende død utenfor bygningen der de har holdt til. Han har kanskje hoppet i nakotikarus. Men nå er folk på jakt etter Marek. Den lille gutten klarer å presse seg inn gjennom åpninger der voksne ikke kommer til. Her gjemmer han den verdifulle vesken. Men under bestrebelsene på å unnslippe forfølgerne blir gutten skadd og havner på sykehus. Her møter han Marlen Glenne, en ung norsk kvinne som skal bli bokas andre hovedperson.

Marlen som har en turbulent fortid, har nå kommet til den ungarske hovedstaden forå studere medisin. Mange år tidligere hadde hennes far druknet under omstendigheter der hun var eneste vitne og kanskje også medskyldig. I åree etterpå gikk det are nedover med Marlen. Hun droppet ut av skolen pg ble rusavhengig. Hun hadde sikkert gått helt til t, hadde det ikke vært for en ressurssterk storebror som helhjertet gikk inn forå redde henne.

Som medisinstudent har Marlen vakt på sykehuset og de undersøker hun fattiggutten Marek. I det hun skal bøye seg ned over sengen hans,ser Marek sitt snitt til å nappe til seg et lite halssmykke som Marlen bærer. Det tar litt tid før hun oppdager at det har blitt borte og da har Marek allerede forsvunnet ut av sykehuset. Tapet av smykket oppleves som en katastrofe av Marlen. Hun fikk det av sin far rett før han døde og var et slektsklenodie. Marlen vil sette alt inn på å få det tilbake, Hun må finne Marek. Hun får støtte av etsøskenpar fra instituttet, Lili og Samuel Herczel som har blitt hennes gode venner.

Også for Marek er det viktig å finne Marlen, men for ham er det av helt andre grunner. Tidligere hadde guttens mor forsvunnet til Köln. Storebroren hadde fått ham til å tro at moren snart ville komme tilbake, men først ville hunsende et varsel. Nå tror Marek at Marlen er dette varselet. Marekforsøker å kontakte Marel pr. Telefon. De avtaler møtested, men før Marlen rekker å komme, har Marek forsvunnet igjen. Også andre personer dukker opp på samme møtested, bl.a. damen som opprinnelig bar på vesken med narkotikabeholdningen. Et av disse møtestedene er hos en kvinnelig sosialarbeider. Da Marlen kommer dit, finner hun kvinnen død. En annen gang gjelder det en prest som gutten også har hatt litt kontakt med. Også han blir funnet drept. Marlen blir innhentet av det ungarske politiet, og en hun selv under sterk mistanke for drapene. I jakten blir også Marlen selv alvorlig skadd. Hun havner på sykehus der hun i flere dager svever mellom liv og død. En enestående operasjon utført av en lege ved instituttet, Stefan Varga, blir de som til sist redder henne.

Boka har en tydelig politisk undertone. Det er ikke noe hyggelig bilde vi her får av Ungarn. Til og med politiet opptrer ganske truende, og det viser seg at politifolk selv er delaktige i narkotikahandelen. Det mest skremmende er når små barn blir tvunget til å begå de verste forbrytelser. Lille Marek er den som har drept både den kvinnelige sosialarbeideren (en av de få som virkelig hadde vært ordentlig vennlig mot ham) og presten.At det var frykt som lå bak ugjerningene hans, er det ingen tvil om. Og mot slutten av boka får vi høre at Marek selv blir tatt av dage. Både Marlen og Marek bærer på hver sin måte på sterke traumer. Leseren kan trekke den slutning at her kommer psykiateren Damhaug inn og vil vise hvor farlige og hvor bestemmende for det senere liver slike ubehandlede traumer er.

Godt nytt år til dere alle!
Jeg er fått reservert trilogien på biblioteket og er klar. Av Dunn har jeg bare lest "Mennesket og maktene", som gjorde et sterkt inntrykk i min ungdom. Gleder meg til et nærmere bekjentskap med forfatteren.

Herlig feelgood historie som var hyggelig julelesing.

Her var intet nytt under solen - en historie med litt gjenkjennelig plot, men allikevel søt og akkurat passe lett underholdning.

Helt enig! Også jeg likte bøkene om A-gruppen bedre enn denne nye serien til forfatteren. Der var det personer som man til en viss grad kunne identifisere seg med.

Flott skrevet om kvinner i flere generasjoner, om oppvekst, miljø og arv. Terningkast 6

Et godt forslag. Jeg vil tro flere, inkludert meg selv, får lyst til å lese hele trilogien.

Med tittelen Medmenneske mener du da hele trilogien eller bare første bindet?

Flott! Jeg gleder meg til å lese mer av Duun.

En bok jeg likte utrolig godt! Her var det nerve fra begynnelse til slutt og gledet meg til hver gang jeg skulle ta den fram å lese i den.

Tiltredes!

Mulig jeg har lest for mange slike bøker, men denne bergtok rett og slett ikke. Selv om språket fløt greitt og det i og for seg var en historie jeg ikke har lest før, så tok jeg meg selv i og kjede meg mens jeg leste.

Mitt forslag er Godnatt jord av Ivar Lo-Johansson. Jeg har begynt på den og ble betatt fra første side. (Men et eller annet kom i veien …)

Nå er det ikke meningen å gå Marit, som foreslår «Kungsgatan» av samme forfatter, i næringen. Men jeg sitter med en fornemmelse av at det er en fordel å ha lest nummer 1, «Godnatt jord» før nummer 2, «Kungsgatan. Og det er kanskje flere enn meg som ønsker denne rekkefølgen.

For å underbygge mitt forslag, siterer jeg Marit, som «dessverre» allerede har lest boken:

«Det har seg slik at jeg nettopp har lest Godnatt, jord av samme forfatter og blitt aldeles fortryllet, trass i at fortellingen er ganske trøstesløs. Natur- og årstidsskildringer, håp- og avmaktskildringer, barndoms- og voksenskildringer i et språk som trollbandt meg.»

«Godnatt jord» er å få kjøpt på antikvariat.net

Jeg vil tro at denne boka passer utmerket sammen med Kristin Lavransdatter-trilogien. Begge handler om en kvinnes liv i sin helhet. Men det dreier seg om helt ulike sosiale klassetilhørigheter (og alt det medfører) samt helt ulike geografiske steder og tidsepoker for handlingen. Det burde være mange ting å sammenlikne her.

Ha, ha, ha! Morsomt - og sannelig kom det litt av hvert ut av mitt enkle spørsmål.

Også jeg vil understreke at mine innlegg ikke er noen kritikk av Martes omtale. I utgangspunktet lurte jeg på om boken kunne være aktuell for et av mine barnebarn. Siden jeg jeg syntes det var et sprik mellom teksten og terningkastet, etterspurte jeg begrunnelsen for terningkastet. Det har jeg fått! Takk til deg, Marte.

Artig at du tar Tassen i forsvar og gir han oppreisning i en festlig og tankevekkende omtale.

Og plutselig havnet vi inn på et par omfattende temaer; hva er en god bok (somniferum), og hva avgjør hvor terningen lander. Jeg går ikke inn i disse spørsmålene nå; vi har jo også diskutert dem tidligere. Et lite generelt tips bare – begrunn gjerne terningkastet ditt, spesielt hvis det ikke harmonerer helt med det du skriver. Mange her bruker bokelskere som hjelp til å finne gode bøker.