Ja nettopp. Det ante meg at det var slik det hang sammen. Dårlig gjort - både overfor oss lesere og Askildsen

Jeg føler meg rett og slett litt snytt. Med enkelte hederlige unntak er det noe ufullendt over disse novellene. De etterlater ikke leseren (i hvert fall ikke meg) i undring og ettertanke, slik Askildsens noveller ellers gjør.

Jeg syntes jeg dro kjensel på enkelte av novellene og slo opp i Alf van de Hagens biografi fra 2014. Og ganske riktig, her fant jeg noen av dem med Askildsens kommentarer til. Et par eksempler:

«Jeg begynte på enda en ny novelle i denne skriveboken. Jeg fikk den heller ikke til.» (side 315)

«Og jeg har ikke vært fornøyd med denne, så den har aldri blitt til noe. Kanskje jeg sto fast.» (side 342)

Hvorfor er disse novellene, som Askildsen åpenbart ikke har vært fornøyd med, tatt med i samlingen. Jeg kan ikke se at noen av dem er utviklet særlig videre fra den teksten som er gjengitt i biografien.

Med Harper Lees siste utgivelse (Sett ut en vaktpost) friskt i minne – det er all grunn til å være obs når en forfatter som har sluttet å skrive, utgir gamle tekster. Dette synes jeg er synd for en forfatter av Askildsens kaliber.

Samtaler til innsikt og forståelse

En gang var vi som vinden er en fin liten bok der Britt Karin Larsen referer fra samtaler hun har hatt med reisende folk. Samtaler som danner et grunnlag for de bøkene hun senere skrev om dette folket; De som ser etter tegn, Sangen om løpende hester og De usynliges by.

Vi får innsikt i det tålmodige og grundige arbeidet Larsen gjorde forut for trilogien. Hvor lett det er å trå feil overfor mennesker som har vært utsatt for grove overgrep. De har en naturlig skepsis overfor enda en fremmed «hjelper», beskytter hverandre og er ambivalente til Larsens skriveprosjekt. «Ja, skriv om oss, vi har mye å fortelle.» «Nei, nei, la oss være i fred, har vi ikke hatt nok vondt?»

Samtalene gir et bilde av de reisendes historie og situasjon i dag, et bilde som utfyller tatertrilogien. De snakker om gamle skikker, om hvor de reisende opprinnelig kom fra (kanskje finnes det ikke et endelig svar) og om dagens situasjon. Spesielt interessant er det siste, om hvordan dette folket fortsatt føler seg ydmyket, redde og tvilrådige – ikke uten grunn.

"Mange har byttet navn, og har ikke engang bilde av foreldrene sine på veggen. En kultur som ingen vil vedkjenne seg, er nødt til å dø. Boka di kommer for sent, den." (side 22)

«Tenk på de foreldrene som i dag ikke engang tør forteller ungene sine at de er tatere. Etter min mening havner de ungene i et tomrom, kulturelt sett. De vet ikke hvor de hører hjemme. De skulle fått lære om språket sitt og kulturen sin i stedet." (side 114)

I sitt etterord Historien om særomsorgen 1907 – 1986 skriver Bjørn Westlie om Norsk misjon blant hjemløse. Stortinget og skiftende regjeringer lot altså en misjonsforening ha det fulle sosialpolitiske ansvaret for landets omstreifere, ikke det offentlige. Et svart og skammelig kapittel i norsk sosialhistorie.

Det er et tankekors at i vår tid, med fokus på kulturelt mangfold og aksept av ulike kulturer, vet vi lite om en minoritetskultur som har levd her fra langt tilbake i historien. At de reisende ennå ikke er akseptert og verdsatt.

"Veien hjem, må den føre til et hus? Er det ikke viktigst at den fører til gjenkjennelse, tilhørighet, identitet?"

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken fra 1991 i en gjenbruksbutikk. Først ga jeg terningkast 5, men hever til 6. Dette er en god, velskrevet og viktig bok.

Takk for avklaring og oppklaring - både til deg og Gretemor.

Siden det er første gang en engelskspråklig bok blir nominert, er tiden inne til å ta den debatten. Skal lesesirkelen holde seg til bøker på norsk, eller skal vi også ta for oss bøker på andre språk?

Jeg går for det første, altså kun bøker på norsk i lesesirkelen. To grunner – en personlig (nødvendig å utdype), en prinsipiell. Selv om mange her leser engelsk glitrende godt, vil det å ta inn bøker på engelsk kunne fungere ekskluderende. Andre synspunkter?

Jeg resirkulerer mitt forslag: Jesusevangeliet av José Saramago, en bok godt egnet for felleslesing og debatt.

Den portugisiske nobelprisvinneren Saramago (1922–2010) er en av mine favorittforfattere. I en artikkel i Aftenposten i forbindelse med nobelprisutdelingen står det:

«I Jesusevangeliet fra 1981 reflekterer Saramago over tilværelsens aller største spørsmål. Han lar Gud og Satan forhandle om ondskapens problem, mens Jesus trekker sin egen rolle i tvil og utfordrer Gud.»

Flere av dere kjenner sikkert til Saramagos sparsommelige (he, he) bruk av det lille tegnet punktum. La deg ikke skremme, du kommer fort inn i skrivestilen. Teksten bobler over av digresjoner, anekdoter og fortellerglede. Om han er ute på viddene, tar han oss alltid pent tilbake til historien. Krumspringene og de lange setningene har sin rolle og funksjon.

Om Jesusevangeliet skriver forlaget:
«José Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller han historien om Jesu liv. I forgrunnen står snekker Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes. trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn.
Vi følger historien om Jesu vandring på jorden, med Maria fra Magdalena ved sin side, i møte med mirakelmenn, fiskere, tollere og ikke minst djevelen selv. En historie som kan både provosere og åpne øyne.»

Og jeg henter opp et gammelt forslag :-))
Hjertens takk, gretemor!

Jeg ønsker at lesesirkelen skal fortsette og synes det er fint om du tar jobben, gretemor. Som deg ser jeg ingen grunn til å endre på opplegget; det fungerer godt. Håper vi kommer raskt i gang igjen - med mange gamle og nye deltakere!

Tusen takk for innsatsen, Kjell. Lesesirkelen har gitt så mange fine lesestunder og debatter. Er enig med deg i at Middlemarch og Haugtussa har vært blant høydepunktene. Jeg håper, som vel de fleste av oss, at noen tar over stafettpinnen.
Ønsker deg alt godt.

Et gripende godt dikt (kjente det ikke) og som du sier, sørgelig aktuelt. Vet du når det er skrevet? Kan brukes til denne julen; uansett er det et dikt jeg vil ta vare på.
Tusen takk, gretemor (har fått fine dikt av deg før også).

Kjenner du et fint dikt som har med julen, årsskiftet eller vinteren å gjøre. Jeg legger vanligvis et dikt ved julebrevene mine, og nå nærmer tiden seg igjen. Jeg har tidligere fått flere gode tips hos dere og ønsker flere. Alle forslag mottas med stor takk!

Dermed hadde debatten tatt en annen vending mens jeg skrev det siste innlegget mitt. Jeg så det ikke, men lar likevel innlegget og mine boktips stå.

Jeg ser du spør på vegne av en bekjent, og det er greit. Jeg har likevel rettet svaret mitt til deg, siden det er du som formilder spørsmålet.

Jeg er litt usikker på hva det er du/din bekjente er ute etter. Hvis det er bøker om å behandle mennesker som har et syndrom eller en psykisk sykdom ved hjelp av manipulering (forandring av) arvestoffet deres, tviler jeg på om disse finnes (i hvert fall for allmennmarkedet).

Derfor anbefalte jeg to bøker om gener, miljøfaktorer og sykdom mer generelt (se mitt første innlegg). Undlien («Din unike arv») er en fremstående forsker på feltet, som klarer å beskrive dette fagfeltet slik at også ikke-fagfolk kan forstå det. En liten smakebit:

«Eksemplene viser hvordan enkelte genfeil eller genvarianter påvirker sykdom og/eller reaksjoner på medisinsk behandling. Det er helt klart at biologiske og medisinske sammenhenger sjelden er så enkle at en genvariant alene kan forklare et fenomen. (…) Genene opererer ikke i et vakum. Genvarianter samvirker med hverandre og med miljøfaktorer i våre omgivelser på kompliserte måter som vi kun forstår bruddstykker av.»

Undlien slår ettertrykkelig i stykker myten om at det skal finnes ett gen for en bestemt sykdom, for eksempel ett Asberger-gen (om noen har trodd det).

Jeg håper dette kan være av interesse for deg og din bekjente. Lykke til!

Jeg vet nesten ikke om jeg skal ta deg alvorlig eller ei … «å gjøre noe med de som har en del diagnoser som Asberger, Down osv. ved å forandre på DNA osv.» I ditt neste innlegg nevner du «ADHD, bipolar, MD (som jeg ikke vet hva er), schizo». Du sauser sammen medfødte syndromer, som Downs syndrom og psykiske lidelser, bipolar lidelse og schizofreni. Alt dette syndromer/lidelser som vi ikke fullt ut kjenner årsakene til. Det samme gjelder ADHD og Asbergers syndrom.

Hva mener du når du sier «forandre DNA»; forandre arvestoffet til de menneskene som allerede har en slik tilstand? Det lyder temmelig tvilsomt i mine ører.

I dag er alle som arbeider seriøst med disse spørsmålene, enige om at hvordan vi utvikler oss, og hvilke syndromer/lidelser vi får, henger sammen med både en arvelig disposisjon og ytre påvirkninger. Dette skjer i et komplekst samspill.

Jeg kan anbefale to bøker som sier noe om dette (men ikke om akkurat det du etterspør). Som du ser, er ingen av dem helt nye, og utviklingen skjer i raskt tempo på dette området. De to bøkene er Dag Undliens «Din unike arv, genetikk og helse» fra 2005 og Dag O. Hessens og Thore Lies «Genenes gåte» fra 2007. Håper du og din bekjente vil ha utbytte av lesingen!

Ha, ha, herlig nostalgi! Hjertelig takk!

Jeg er så vidt i gang med Larsens bøker fra Finnskogen. Absolutt lovende! Samtlige bøker i hennes tatertrilogi ga jeg terningkast 6. Anbefaler deg Larsens bøker på det varmeste. Tror bestemt du vil like dem.

Kan noen av dere hjelpe meg med betydningen av et par stedsnavn i boken. I min utgave (Bokklubben, Cappelen Damm 2009, trebindsutgave) står det kun en svært kort ordliste.

I ordlisten står mosta oversatt med svart, mägg med berg. Mostamägg skulle dermed bety noe sånt som svart berg eller fjell. Det virker, også ut fra beskrivelsene, litt rart. På side 81 leser jeg «… det er snart på tide å vende kursen tilbake til Mostamägg, stedet som har fått navn etter tjernet som heter Mostalamb et stykke nedenfor huset.» For bedre å forstå tittelen skulle jeg gjerne visst mer om betydningen av Mostamägg.

Suo står oversatt med myr. Hva betyr da Suomägg? Ved Suomägg ligger også et tjern, et tjern der en babygutt druknet. Og på Suomägg ligger en gård, med bønder og tjenestefolk. Bygger storbønder gården sin ved en myr? Er takknemlig for oppklaringer!

En bok som forandrer deg som menneske!

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948 i Ukraina) er hviterussisk journalist og forfatter, og hun skriver på russisk. For en ukes tid siden mottok hun Nobels litteraturpris - som den første hviterusser noen gang.

Det er sakprosa som er Aleksijevitsj´ sjanger, og det fremgår av den norske Wikipedia-siden om henne at fem av hennes bøker er oversatt til norsk; "Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, noveller" (1988), "Krigen har intet kvinnelig ansikt" (2014), "Bønn for Tsjernobyl" (2014), "Slutten på det røde mennesket" (2015) og "Kister av sink" (2015). På den engelske Wikipedia-siden kan det synes som om forfatteren totalt har skrevet seks bøker. Nå som hun har mottatt Nobels litteraturpris, kan vi regne med at den komplette bibliografien blir gjort tilgjengelig ikke bare på norsk, men på all verdens språk. Fra før av er flere av bøkene hennes allerede oversatt til mer enn 30 språk. Listen over alle prisene hun har mottatt fra 1984 og frem til i dag, er svært lang! (Se nederst på den engelske Wikipedia-siden! Jeg teller 21 priser!)

Forfatteren lever i dag praktisk talt i eksil (akkurat nå bor hun i Sverige), fordi bøkene hennes er forbudt i Hviterussland.

Selv var jeg ikke i nærheten av å gjette at akkurat Svetlana Aleksijevitsj skulle vinne den prestisjefylte Nobelprisen i år. Det sier nok mer om hvor lite jeg har fulgt med, enn noe annet. Navnet hennes har nemlig vært på manges lepper både i fjor og i år når man har gjettet på aktuelle Nobelpris-kandidater. Dette har kommet til uttrykk i mang en avisartikkel. Det ser jeg jo nå. Når det er sagt hadde jeg allerede to av hennes bøker liggende i mine ulest-bunker (og jeg har allerede kjøpt en tredje). Veien var derfor ikke lang til å plukke opp en av disse, og da var det den mest prisbelønte av dem alle - "Bønn for Tsjernobyl" - som det var mest nærliggende å velge.

"26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reaktoren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsaklig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %." (side 119)

Innledningen av boka inneholder den historiske bakgrunnen, og ingen bør være i tvil om hvor stor tragedien faktisk var etter å ha lest dette. Norge ble også rammet i form av forurenset nedbør, noe som var ille nok. Plutselig måtte vi forholde oss til begreper som bequerel, og store mengder med beitende reinsdyr måtte slaktes ned. I motsetning til i Sovjetunionen, hadde vi myndigheter som tok sine forholdsregler og som opplyste folket. Og fordi vi hadde systemer for det, ble det oppdaget at noe "stort" hadde skjedd. Sovjetiske myndigheter gikk ikke ut med informasjon om hva som hadde skjedd før verdensopinionen forlangte det, og selv etter dette var informasjonen sparsom.

Aleksijevitsj´ bok handler grovt sett om to ting: det ene er selve ulykken, som var uhyrlig nok i seg selv. Men det aller, aller verste er alt hemmeligholdet, som gjorde at folk ikke ble informert og dermed kunne ta sine forholdsregler. Det er ikke en gang forsket på følgene av ulykken, slik jeg har forstått det, og ingen vet dermed eksakt hvilke følger atomulykken faktisk fikk. 800 000 vernepliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper ble sendt til katastrofeområdet for å rydde opp. De vernepliktige var så vidt ferdige med skolen - de øvrige var i gjennomsnitt 33 år. I ettertid døde mange - hvor mange vet ingen - ofte med vanvittig smertefulle sykdomsforløp. Misdannede barn ble født, kreftforekomsten økte ... Historiene som fortelles i "Bønn for Tsjernobyl" er så sterke at det faktisk krever sterk mage for i det hele tatt å klare å lese bok a.

"Bønn for Tsjernobyl" består av en rekke monologer, der man knapt kan merke at forfatteren i det hele tatt er til stede. Kapitlene har titler som "Monolog om hvorfor folk husker", "Monolog ved en avstengt brønn", "Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg" osv. Det er enkeltmennesker som snakker. Det er ryddemannskaper, vernepliktige, enker, familie, barn, jordmødre, offentlige tjenestemenn ... Etter kommunismens fall, noe mange hevder nettopp skyldtes Tsjernobyl-ulykken, turte folk å snakke.

Gjennom monologene får vi innblikk i det typiske sovjetmennesket, der "vi-et" er langt viktigere enn "jeg-et". De involverte, de som kom tett på atomreaktorene og folkene som ble hardest rammet, ble pålagt taushetsplikt av myndighetene. Lenge verserte rykter om at det var CIA som sto bak, og det gjaldt for all del å unngå at fienden skulle kunne bruke dette mot dem. Dessuten gjaldt det å unngå panikk i folket. At man i starten kunne unngå de verste stråleskadene dersom man inntok jod, ble underkommunisert. Og folket skjønte ikke at grøden fra jorda faktisk var kontaminert - forurenset av stråling - og spiste den likevel. Enkelte klarte heller ikke å la være å spise misdannede kalver som ble født i tiden etter ulykken, for det var jo mat det også ... Hvem brydde seg om stråling? Man kunne jo ikke se strålene!

Menneskene som bodde i nærheten av atomreaktorene ble tvangsevakuert. De forlot eiendelene sine under løfte om å få komme tilbake i løpet av få dager. De fikk aldri komme tilbake, og sørget over at alt de eide og hadde var tapt for dem. Den nye sykkelen, pelskåpen de hadde spart til i årevis, den flunkende nye TV`n ... Siden ble husene plyndret av omreisende bander ...

"- Det var som å reise fra en krig ...

Vi grep tingene våre, katten fulgte etter oss hakk i hæl til stasjonen, så den fikk være med. Vi reiste med tog i tjue døgn, de to siste dagene hadde vi bare surkål på glass og kokt vann igjen. Vi holdt vakt ved dørene, en med brekkjern, en med øks, en med hammer. Kan du tenke deg ... En natt ble vi angrepet av banditter. Vi ble nesten drept. Folk dreper for et kjøleskap eller en tv nå. Det var som å reise fra en krig, selv om det foreløpig ikke var noen skyting i Kirgisistan, der vi bodde.

... Vi hadde et fedreland, nå fins det ikke mer. Hva er jeg? Mamma er ukrainer, pappa er russer. Jeg er født og oppvokst i Kirgisistan og giftet meg med en tatar. Hva er barna mine? Hvilken nasjonalitet har de? Vi har blitt blandet alle sammen, blodet vårt er blitt blandet. I passene til meg og barna står det at vi er russere, men vi er ikke russiske. Vi er sovjetiske! Men det landet der jeg ble født, fins ikke. Verken det stedet som vi kalte fedreland, eller den epoken som også var vårt fedreland. Nå er vi som flaggermus. Jeg har fem barn: Eldstesønnen min går i åttende klasse, minstejenta går i barnehagen. Jeg tok dem med hit. Landet vårt fins ikke, men vi fins." (side 94-95)

De som prøvde å gjøre opprør mot fortielsene og hemmeligholdet, ble anklaget for å være provokatører og panikkmakere. Gassmaskene som ryddemannskapene fikk utdelt var så upraktiske at ingen gadd å bruke dem, og når dosimetrenes skalaer ble sprengt fordi strålingen var så formidabel, ble resultatene bortforklart og ignorert. Store mengder vodka ble gitt til disposisjon, for så lenge folk drakk seg fulle var de i og for seg også medgjørlige. Og når det først snakkes om vodka ... Den gangen atomkraftverkene i Tsjernobyl ble bygget, skal visstnok en hel del av sementen og bygningsmaterialene som var beregnet på reaktorene, ha blitt byttet bort mot vodka ... Så kan man saktens spekulere i om dette i neste omgang fikk betydning når ulykken først var et faktum.

En av dem som var med på oppryddingen, hadde også vært i Afghanistan. Men som han sa:

"Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.

Jeg dro hjem ... Og det var da det begynte ..." (side 108)

Ekstra ille var det da opprydderne etter Tsjernobyl-ulykken kom tilbake til sine ordinære jobber. Her fikk de beskjed om å slutte med å være syke - ellers ville de bli oppsagt. En av dem protesterte. Han gikk til direktøren og sa at "dere får ikke lov til å si oss opp", "vi var i Tsjernobyl", "vi redda dere", "beskytta dere" ... Svaret han fikk var "Det var ikke vi som sendte deg dit."

Og så var det all urettferdigheten ...

"I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen. Både store og små. Bruddstykker flimrer forbi i hukommelsen ... Bilder ... Kolkosformannen vil frakte ut familien sin pluss ting og møbler i to biler, og partiorganisatoren ber om å få en ting til seg. Han krever rettferdighet. Men i flere dager allerede - det var jeg vitne til - har en barnehage måttet vente på å bli kjørt ut. Av mangel på transport. For kolkosformannen var to biler for lite til at han fikk pakket ned alt pikkpakket i huset, inkludert treliters-glassene med syltetøy og saltet mat. Jeg så på når de pakket inn i bilene neste dag." (side 158-159)

Kanskje ikke til å undres over at Sovjetunionen falt i denne tiden ... ?

"Sovjetunionen falt ... Styrtet sammen ... Og likevel fortsatte folk lenge å vente på hjelp fra dette store og mektige landet som ikke lenger eksisterte. Vil du høre diagnosen min? En blanding av fengsel og barnehage, det er det sosialisme er. Den sovjetiske sosialismen. Mennesket ga staten sin sjel, samvittighet og sitt hjerte, og fikk rasjoner tilbake. Så kom det an på om man hadde flaks, for noen fikk en stor rasjon, og andre fikk en liten. Men en ting var likt - man fikk den i bytte mot sin sjel. Det vi fryktet mest, var også at fondet vårt bare skulle dele ut sånne rasjoner. Tsjernobyl-rasjoner. Folk var allerede blitt vant til å vente og klage: "Jeg er en tsjernobyler. Jeg har krav på det, fordi jeg er en tsjernobyler." Slik jeg ser på det nå var Tsjernobyl en stor prøvelse for vår ånd ... For vår kultur." (side 193-194)

Kanskje var det vissheten om det store bedraget folket var blitt utsatt for, eller splittelsen i landet, der de som unnslapp atomkraftverkets ulykke faktisk var forbannet og misunnelige på dem som fikk ekstra oppmerksomhet (og penger?) fordi de hadde opplevd Tsjernobyl, samtidig som Tsjernobyl-ofre ble en pariakaste i landet (strålingen kunne smitte, man skygget unna) ... Ikke vet jeg ... Men mye av dette kommer til uttrykk blant dem som får uttale seg i "Bønn for Tsjernobyl". Igjen og igjen ...

"- Det er en alvorlig ulykke. Etter mine beregninger (jeg hadde allerede drøftet det med noen i Moskva og regner på det) er en radioaktiv søyle på vei mot oss. Mot Hviterussland. Det må øyeblikkelig iverksettes forebyggende jodbehandling for befolkningen, og alle som bor i nærheten av verket, må evakueres. Folk og dyr i en radius på 100 kilometer, må flyttes.
- Jeg har allerede fått rapport, sier Sljunkov. - Det var en brann der, men den er slukket.
Jeg klarer ikke å beherske meg.
- Men det er bedrag! Åpenlyst bedrag! Enhver fysiker kan fortelle deg at det brenner opp fem tonn grafitt i timen. Du kan jo bare tenke deg hvor lenge reaktoren kommer til å brenne!" (side 319)

Det verserte mange rykter om at kontaminert mat fortsatt ble solgt til folket. At staten faktisk lurte dem. En familie valgte å kjøpe det dyreste kjøttet - "for sikkerhets skyld". Siden viste det seg at det nettopp var det dyreste kjøttet som inneholdt mest stråleskadet kjøtt. Myndighetene gikk nemlig ut fra at de færreste hadde råd til så mye dyrt kjøtt, og da var det kanskje greit å fordele det litt i det dyreste kjøttet ... ? Sa ryktene ... Ville det kanskje bli hungersnød i tillegg dersom man skulle bli nødt til å kaste alt kjøttet?

Fem år etter ulykken var kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn tretti ganger vanligere enn tidligere (side 327), og man begynte å registrere medførte utviklingsfeil og sykdommer. Ti år etter ulykken var hviterussernes gjennomsnittlige levealder forkortet til 55-60 år ...

"Jeg tror på historien ... På historiens dom ... Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt ..." (side 327)

Det er et forferdelig skremmebilde som tegnes i Svetlana Aleksijevitsj´ bok "Bønn for Tsjernobyl"! Boka kom ut på russisk allerede i 2005. Gjennom å gi så mange stemmer spalteplass i boka, får vi et solid innblikk i hvordan Tsjernobyl-ulykken rammet et helt folk. Og vi skjønner at siste ord ikke er sagt i denne saken. Så annerledes alt ville ha vært dersom det hadde vært mer åpenhet rundt det som skjedde den gangen! Vi lever i en moderne tid, men likevel mangler vi mulighet til å få den fulle og hele sannheten rundt konsekvensene av ulykken. Forfatteren har gjort en formidabel jobb når hun har intervjuet mengder med berørte mennesker over flere år. Her er det nettopp de som med egne ord forteller det de har opplevd, og det er sterke historier vi får høre. Hvordan kan man forholde seg til radioaktiv stråling når man ikke får informasjon om risikoen? For mange ble strålefaren nærmest science fiction. De klarte ikke å forholde seg til at de sto overfor en reell fare. Dermed ble virkningene av ulykken dobbelt ille. Det var ille nok at reaktoren eksploderte og sendte ut masse radioaktivt støv som kom ned som regn over store områder. Men det hadde ikke trengt å bli så ille som det ble dersom sovjetiske myndigheter hadde gått ut med informasjon og advarsler. Fagfolkene visste jo hvor farlig radioaktiv stråling var - også på midten av 1980-tallet! De menneskelige lidelsene i kjølevannet av atomreaktorulykken er nesten uten sidestykke i historien. I alle fall når man snakker om følger av moderne teknologi!

Nå som Svetlana Aleksijevitsj har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, vil nok det føre til at flere enn ellers leser hennes bøker. "Bønn for Tsjernobyl" er en viktig bok på flere plan. Boka er lærerik, opplysende og interessant - både for den som ønsker å forstå hva som skjedde i Tsjernobyl og for den som ønsker å skjønne hva som kjennetegner det typiske sovjet-mennesket. Måten forfatteren formidler historiene på, der hun tilsynelatende har gjort seg selv overflødig og lar menneskene fortelle sine historier uavbrutt, gjør noe med en som leser. Man kommer tett på dem som forteller. Alle historiene om sterk kjærlighet - både til menneskene, dyrene og jorda - etterlater leseren nesten som et vrak etterpå ... Dette er uhyggelig sterk lesning! Og det er en bok som forandrer deg som menneske. Dette er ikke en bok man leser i full fart. Her gjelder det å bruke tid, slik at historiene rekker å synke inn før man går videre.

Avslutningsvis vil jeg nevne at boka er fantastisk skrevet. Her må oversetteren ha gjort en formidabel jobb!