Bokelskere.no

Wow , dette var spennende så det holdt, slukte den👍
Millie er tidligere staffet og får til sin forundring jobb hos det tilsynelatende vellykkede paret Winchester. Hun kan ikke tro hvor heldig hun er, Nina er tilsynelatende lat, rotete og har vært tvangsinnlagt og Andrew er den kjekke perfekte ektemannen som på imponerende vis holder ut med sin krevende kone. Så begynner ting å skje og ting er virkelig ikke som de virker og det kommer mange overraskende vendinger her, dette var underholdende 👍😉

Unnskyld at jeg blander meg inn :-)
Vil bare gjøre oppmerksom på at Syv fantastiske fortellinger har vært med i lesesirkelen før.
Jeg har jo ikke noe med hva dere velger, men syntes jeg dro kjensel på tittelen da jeg så ditt forslag, Harald.

Et herlig eksempel på hva den svenske forfatteren og redaktøren Olof Lagerkrantz har sagt:
«... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» !

(Fra «Om kunsten og lese og skrive», Olof Lagerkrantz, Bokvennen forlag, Oslo 1988.)

Utrolig bra skrevet. Fascinerende med bra personkarakteristikker. En annerledes slektsroman.

Så utrolig morsomt at du "kjenner meg" så godt!
Ja, jeg liker de gamle klassikerne, leser relativt lite samtidslitteratur, spesielt den norske. Synes all mediefokuseringen på forfatterne (de "utvalgte") gjør at de på en måte blir stående i veien for sine egne bøker (om du skjønner hva jeg mener).
Selma Lagerlöf har jeg lest lite av, det blir mer.

Så synd at du ble skuffet over gjensynet med Olav Audunssøn. Personlig synes jeg det er vanskelig å måle hans historie opp mot Kristin Lavransdatters. Storslagne verk begge to. Jeg har gitt alle disse 6-ere, men Kristin har fått plass blant mine favoritter. Kanskje fordi hennes historie gjorde et så sterkt inntrykk da jeg først leste den som ungpike, og da jeg senere, som mor selv, leste den, fikk en helt annen forståelse for Kristins foreldre.

Jeg er enig med deg i det positive du sier om «Olav Audunssøn», også i at det første bindet er best, kanskje spesielt skildringene av den gryende forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen. Ja, det blir etter hvert mye «religiøse grublerier rundt skyld og skam», men det er det da også i Kristin Lavransdatter. Spesielt ved tredje gangs lesing jeg gikk inn i dette. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det er også de som mener at Olav Audunssøn ufortjent kom i skyggen av Kristin Lavransdatter.

Nå ble jeg kanskje ekstra opptatt av Olav siden handlingen i hans voksne liv er lagt til området der jeg bor. Jeg har gått over «Oksen» og vært i «Hestviken» (Emmerstadbukta i Vestby). Jeg kommer til å lese dette verket en gang til, og da bokstavelig talt følge i Olavs fotspor.

Så til ditt konkrete spørsmål. Jeg kan – dessverre – ikke huske noe «møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård». Snedig at du husker ordlyden så konkret. Vet du omtrent hvor dette skulle ha stått? Men for all del, jeg kan ta feil. Når jeg en gang kommer så langt som til gjenlesningen, skal jeg prøve å ha dette i minnet. Noen andre som vet?

Takk for at du tar deg tid til å skrive disse gjennomtenkte og inspirerende omtalene, Ellen. De skjerper tankene.

Flott omtale Ellen! Jeg høyner til 6 (hele trilogien) for de herlige personkarakteristikkene, de presise observasjonene og den underfundige humoren i denne dypest sett alvorlige historien.

Du har så rett TanteMamie, jeg storkoste meg med Selma Lagerlöfs Löwenskioldske trilogi! Lagerlöfs personer er så levende og tatt på kornet. Spesielt må jeg fremheve de to sterke, og så forskjellige, kvinneskikkelsene Charlotte Löwenskiold og Anna Svärd. Men også den aparte og irriterende kapellanen/predikanten Karl-Arthur Ekenstedt. Nettopp hva jeg etterlyste; alvor og realisme – og gjennom det hele et islett av underfundig humor. Ellen har skrevet en god og treffende omtale her.
Hjertelig takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne glemte perlen.

«Et hus til Mr. Biswas» ligger på vent.

Jeg synes denne boka er noe merkelig. For det første er det lite ytre handling her- Det eneste som skjer er at en ungjente kommer fra en øy i Karibia til et sted i nærheten av New York for å arbeide som au pair i en familie. Etter en tid flytter hun fra familien for å dele leilighet med en venninne. Altså, en ikke særlig påfallende handling! Lucy selv er en merkelig person. Det virker som om hun er negativt innstilt overfor alt, overfor menneskene hjemme som hun har reist fra og overfor menneskene hun blir kjent med i USA, overfor nye ting hun ser og overfor landskapet og været på det nye stedet. Man skulle kanskje tro at folk hun møter vil vende seg fra henne og oppfatte henne som ufordragelig. Men slik virker det heller ikke, snarere tvert imot. Folk vil gjerne være venn med henne. Vi som lesere vil synes det er ufølsomt slik som Lucy oppfører seg overfor familien sin. Hun kutter ut all kontakt med dem, åpner ikke brevene som moren sender, kommer ikke hjem etter farens død osv. En tredje ting jeg har festet meg ved gjelder uttrykksmåten. Her er det masse kontraster. Samme ting blir ofte nevnt som noe positivt og negativt og det gjerne i samme setning- Hun både liker og ikke liker en og samme ting. Er det et uttrykk for usikkerhet eller hva vil forfatteren ha fram her?

Helt ok underholdning, men jeg likte ikke helt vandringen mellom de to verdenene.

Omhandler pedofili og er ganske så brutal. Gjør vondt å lese, man vet jo at disse pedofilringene på tvers av landegrensene finnes😭Roslund skuffer ALDRI.Nok en bladvender fra en av mine yndlingsforfattere👍❤️

Fantastisk! Dette er skrivekunst !

Jeg var faktisk ikke klar over at New York har hatt en så «erkebritisk» overklasse. Men som du er inne på, de var etterkommere av britiske og hollandske immigranter som hadde arbeidet seg opp. På én måte minner boken meg litt om P. G. Wodehouse. Selv om dette er en helt annen type bok, har Edith Wharton noe av den samme elegante måten å blottstille dette konvensjonelle levesettet på. Hun skriver glitrende.

Du skriver Ellen: «… det sentrale hovedtemaet i boken er allmenngyldig og driver historien fremover: skal man følge plikt eller hjerte?» Baksideteksten på min utgave (Gyldendal 1994) sier at dette er «en bok om mot og om mangel på mot». Mot til å følge hjertet?

Jeg er for så vidt ikke uenig. Men rommer ikke boken et sentralt og allmenngyldig dilemma til: Fører det å følge hjertet nødvendigvis til et bedre liv? Jeg synes mye av tematikken kretser rundt dette dilemmaet. Spesielt blir det tydelig, synes jeg, i bokens avslutning (som jeg ikke skal røpe).

Takk for en fin omtale både av boken og filmen, Ellen. Filmen skal jeg se, og «Den franske løytnants kvinne» fikk jeg lyst til å lese, tror jeg har den. Filmen har jeg sett for lenge siden, men husker bare at jeg likte den.

En gammel mann, Jørgen Heim, er langtidspasient på sykehjem. I boka får vi hre om de siste dagene av livet hans.. Han har mistet taleevnen og hendene er nå det eneste han kan røre. Samtidig som tankene kretser om den tyngende smerten han føler, grt også betraktningene langt tilbake i tida og blir til en oppsummering av hele livet hans.

Jøtgen er sønn nr. 2 i familien. Han har en storebror, Harald, som han både beundrer og riviserer med. De vokser opp på en gård, og det er Harald som har odelsretten, og derfor blir han tidlig tatt med i arbeidet sammen med faren og bestefaren og får mye skryt /noe Jørgen tydeligvis er meget misunnelig for. Men så dør Harald i en drukningsulykke. (Hvordan det foregår får vi spredte pekepinner på gjennom boka. Jørgen må nå overta brorens plass som arvtaker til gården. Selv hadde han ønsket seg en annen framtid, f.eks. Å slå seg ned i Amerika på samme måte som farens lillebror.

Jørgen begynner på landbruksskolen. Han trives der, men så kommer beskjeden om at faren er alvolig skadd etter en ulykke iskogen. Jørgen må avbryte utdannelsen og ta over arbeidet på gården. Han møter en jente, Alma,. De gifter seg og får tre døtre. Jørgen går med planer om å modernisere gårdsdriften. Han får god støtte hos Alma. Hun overtaler ham til å innvie også faren i planene. Dette fører til ny giv også for den gamle

Årene går og døtrene blir voksne. Den ene av dem, Karen, skal overta gården. Hun er gift med en landskapsarkitekt. De slår seg ned i hovedhuset, og foreldrene flytter inn i en k¨rbolig. Karen vil selge skogen. Den skal legges ut til hyttetomter. Jørgen jiker ikke denne tanken. Men han er gammel, og da boka slutter, er det også ute med hans liv.

Det er kanskje ikke så mye stort og uventet som skjer gjennom boka, men det hele er fortalt på en engasjerende og medrivende måte.

Handlingen er hentet fra Kina, tidlig på nittenhundretallet mens det fremdeles var er føydalt samfunn, med seder og skikker som nå virker svært fremmede.

Hovedpersonen er bonden Wang Lung. Han bor i en jordhytte sammen med sin gamle far. Da boka starter er det bryllup. Hvem han skal gifte seg med, vet han ennå ikke. Det er faren som ordner det. Fordi de er en fattig familie, er det bare mulig å velge en kvinne blant slavinnene. I byen er det et stort hus, omgitt av høye murer, der byens rike godseier holder til. En av slavinnene herfra, O-lan, hentes ut som kone til Wang-Lung.

Hun er en arbeidsom og dyktig kvinne. I tillegg til å stelle huset og de to mennene hjelper hun til på akeren. Wang-Lung arbeider også hardt, og smått om senn kan han legge til side litt penger slik at han kan kjøpe seg flere jordstykker. Dette kommer ogs¨godt med etter som barna kommer, to sønner og en datter.

Men farer truer utenfra. Wang-Lung har også en onkel med kone og sønn. Disse er late og dukker stadig opp for å «låne» penger. Det kommer et år med stor tørke. Hele avlingen går tapt, og familien sulter. Den eneste redningen er å reise sydover, mot en storby. Her skaffer Wang-Lung seg arbeid med å trekke en rickshaw gjennom byen. Det er et tungt arbeid og dårlig betalt. Derfor må også O-lan og barna hjelpe til med tigging. I byen er det massevis av fattige. Mange har som Wang-Lungs familie laget seg hus av matter som de har satt opp utenfor muren til et stort hus. Misnøyen syder blant de fattige, og en dag bryter de seg inn i det store huset. Eiere har allerede flyktet, men fattigfolket tar med seg det de finner. Både Wang-Lung og O-lan er heldige og kan vende tilbake til hjembyen med store verdier. Bonden kan nå kjøpe seg mer jord og fortsette arbeidet sitt. År med gode avlinger venter, og han kan ansette arbeidere som kan hjelpe til på åkrene.

Men også andre ting frister. Rundt omkring i byen fins det te-hus. Noen av disse fungerer som bordeller. Wang-Lung besøker et slikt. Her velger han seg ut en ung, sped kvinne. Hun kalles Lotus. Lotus er langt yndigere enn den grovbygde O-lan. Bonden sørger for å få bygd på huset slik at det blir en ny del til Lotus. Her tilbringer hun hver natt. I begynnelsen er Wang-Lung helt besatt av den unge kvinnen, men etter hvert kjølner hans altoppslukende begjær noe.

Omsider bestemmer familien seg for å flytte inn i det store huset der O-lan en gang var slave. Wang-Lung er naå byens mektigste og rikeste mann. Han legger planer for sønnene sine. Den eldste har villet reise bort for åstudere. Han kommer hjem som en kravstor mann. Sønn nr.2 blir satt bort for å lære om regnskap. Faren har ønsket at den tredje og yngste sønnen skulle bli bonde. Men gutten er ikke enig, det er soldat han vil bli.

Lotus har dovne dager. Hun spiser mye kostbar mat og utvikler seg til å bli en fet matrone. Dessuten blir hun svært så kravstor. Wang-Lung får etter hvert nok av det gode livet. Han vender tilbake til jorden og kjærligheten til den. O-lan blir syk og dør mange år før sin mann. På slutten har Wang-Lung på nytt begynt å verdsette sin kone høyt.

Boka er skrevet i en slags eventyrstil. Litt har det med uttrykksmåten å gjøre, men også med seve innholdet. Livet til denne mannen, fra ytterste fattigdom til den høyeste rikdom, overgår nok virkeligheten stort.

Det er så fint at du titter innom dette forumet, Rolf og kommer med dine innlegg. Ikke til forkleinelse for noen, men jeg må vedgå at jeg savner flere av de «gamle», de som var med da forumet var nokså nytt. Vi hadde mange gode diskusjoner.

Her er du innom mange temaer, og jeg vet sannelig ikke om jeg har så mye å tilføye.
Du har en boksamling du kan være stolt av, og jeg leser at disse verkene betyr svært mye for deg, og kanskje spesielt den spede begynnelsen. «Å kvitte seg med» en bok, er ikke nødvendigvis ensbetydende med å kaste den. På min øy har vi både et mikrobibliotek for omfordeling av bøker og en rød, fredet telefonkiosk som nå er blitt bokkiosk. Mannen min fikk ikke sjokk fordi jeg ville renske opp i samlingen i vår lille hytte, men for at nettopp Simaks «City» sto i faresonen. Og kanskje du ikke skal lese neste linje, men vi er altså kommet dit i livet at vi rydder opp av hensyn til våre etterkommere, og da slipper heller ikke bøkene unna en kritisk vurdering. Jeg kjøper nå kun utvalgte titler («Slaktehus 5» kommer nok med her), og bruker biblioteket desto mer.

Når det gjelder sjangre, tror jeg nok jeg kan like bøker innen de fleste. Det beror på kvaliteten. Men science-fiksjon er ikke noe jeg oppsøker eller interesserer meg for. «Legenden om mennesket» var et unntak, som gjorde dypt inntrykk.

Og igjen, tusen takk for dine vennlige ord og din anbefaling av «Slaktehus 5» - både boken og filmen.

Ferietid kan være en utrolig travel tid 😊 Jeg vil bare kort vil jeg si at jeg har lest ditt lange, vennlige og opplysende innlegg med interesse og skal komme tilbake med et ordentlig svar. Som du selv skriver, et gjennomtenkt innlegg fortjener er gjennomtenkt svar.

Så hyggelig å høre fra deg, Rolf! Jeg er redd du overvurderer meg, men uansett tusen takk for dine gode ord og din anbefaling.

«Slaktehus 5» er en bok jeg i årevis har tenkt jeg burde lese. Takket være din omtale, skal det nå bli gjort (men først må jeg komme hjem å få tak i den på norsk, vi har en engelsk utgave i huset).

Du skriver at science fiksjon ikke er en sjanger som interesserer deg, og heller ikke meg. Det har du rett i. Men jeg vil likevel komme med en anbefaling til deg. Under en opprydding på hytta, sto jeg på nippet til å kvitte meg med «City» av Clifford D. Simak. Heldigvis var det noe ved boken som sa meg at jeg måtte spørre gemalen først. Han holdt på å få sjokk! Dette er virkelig en av sjangerens store klassikere. Jeg har lest den på norsk med tittelen «Legenden om mennesket». Om du ikke har lest den (jeg fant den ikke i din boksamling), anbefaler jeg den på det sterkeste. Begrunnelsen finner du her.

Hilsen Lillevi, for tiden ved havet.

«Mine bilder, essays om kunst og alkoholisme» er fullført. En absolutt god bok. Jeg er i hovedsak enig i de gode anmeldelsene og også bokelsker MonaBLs omtale. Omslagsdesignerne blir ofte oversett, all ære til MonaBL, som trekker frem dette fascinerende omslaget.

Skal jeg være riktig kritisk, hadde jeg ønsket en vri; litt mindre om fylla, litt mer om bildene i Bjertnæs' varierte samling. Bjertnes har gjort en bragd med å slutte å drikke, Likevel henger en uro igjen; vil hans edruskap vare ved. Forfatteren gir oss et rått og ærlig innblikk i alkoholismens nådeløse tvang. Men... har han tatt dette innover seg, fullt og helt?

Også denne boken hadde vært godt egnet for lesesirkelen. Jeg er ikke uten videre enig i alle forfatterens betraktninger om kunsten og kunstnerne. Hadde vært artig å diskutere boken med flere.

Tusen takk, Ava! Denne boken hadde jeg neppe oppdaget uten deg.

«Gjenferdet av Aleksander Wolf» slukte jeg (så der traff du blink, Randi). En bemerkelsesverdig, velskrevet og tankevekkende bok, en bok som man burde bruke tid på. Men så var den altså så medrivende. Nå går gemalen løs på den. Tusen takk, igjen!

Det slår meg at dette burde være en ypperlig bok for lesesirkelen.