Dypdykk i Stockholms underverden

Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker.

Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikk. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren.

I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ...

Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ...

Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå.

Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.

Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)

Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan).

Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!

Jeg er kommet til Hamarøy, Knut Hamsuns barndomsrike. Neste etappe går over Vestfjorden til Stamsund i Lofoten. I Hurtigruta – en litterær reise beskriver Øystein Rottem en fengslende og interessant reise langs Norges kyst. Gir flotte bilder, både i tekst og fotografier/malerier, av kystlandskapet og en skattkiste med kystlitteratur.

Artig er det å møte Kristaver Myran og mannskapet på «Kobben» igjen. Du har så rett, Kjell, Bojers Den siste viking er litteratur som holder seg. Bojer fører et imponerende språk og holder et sånt driv over fortellingen. Flere har sagt så mye bra om boken. Jeg slutter meg til dem, en soleklar 6-er fra meg og en favorittbok.

En annen bok Rottem stadig kommer tilbake til, er Karel Capek, En reise til Norden, en herlig bok jeg så vidt har lest litt i. Spekket med skarpe observasjoner, kunnskap og humor.

Øystein Rottems bok er en strålende døråpner til norsk kystlitteratur.

I boka møter vi to helt spesielle barn. På den ene siden er de ressurssvake og har dårlig utgangspunkt for å kunne klare seg i en brutal verden. På den andre siden er de høyt begavede og sterke når alt kommer til alt. De kommer fra hvert sitt land, fra hver sin side av fiendegrensen. Marie-Laure er fransk og bor i Paris. Hun er blind og bor sammen med sin far som er låsesmed på det naturhistoriske museet i Paris, Hun tilbringer dagene sammen med faren på museet. Her lærer hun å kjenne de ulike gjenstandene ved å ta på dem. På museet oppbevares en særdeles kostbar edelsten. Den kalles ”Flammehavet” og finnes også i flere kopier. For at datteren skal klare å finne fram på egenhånd i nærmiljøet, har faren laget en miniatyrmodell av nabolaget som Marie-Laure lærer å orientere seg etter.
Den andre hovedpersonen er den tyske gutten Werner. Han bor i Essen på et barnehjem. Werner er foreldreløs. Faren mistet livet i en gruveulykke, og Werners mareritt for framtida er at han selv, som alle andre gutter på stedet, skal bli gruvearbeider når den tid kommer. Werner har en liten søster på barnehjemmet som han tar seg mye av. Bestyrerinnen er opprinnelig fransk, og det franske språket er noe som barna tidlig blir fortrolige med. I ung alder avslører Werner at han er et teknisk vidunderbarn. Han er ekspert på å reparere ødelagte radioer og setter ulike deler sammen til nye apparat. Takket være begavelsen sin blir han tatt opp på en videregående skole og slipper derfor å måtte gå ned i gruven. På opplever han brutalitet blant lærerne. Andre verdenskrig bryter ut. Werner innrulleres i sambandstjenesten. Han blir med på et team som skal oppspore ulovlige radiosendinger, først på østfronten, senere blir han sendt til St. Malo.
Museet i Paris evakueres. Marie Laure og faren drar til St. Malo der farens fetter bor. I miniatyrmodellen har de gjemt ”Flammehavet” (eller er det bare en kopi av den ekte?) Den ligger inne i ett av de små husene som lar seg åpne på en finurlig måte. Farens fetter er krigsskadd med ødelagte nerver. Etter det har han tilbrakt all sin tid på rommet sitt. Etter å ha fått datteren i sikkerhet vender faren tilbake til Paris, men han arresteres på veien og blir sendt til en leir. Heldigvis er det en klok hushjelp hos onkelen. Hun hjelper og støtter den blinde jenta. Etter hvert bygger Marie-Laure også opp et godt forhold til onkelen. Disse personene deltar på sin måte aktivt i krigen. Hver dag går lille Marie-Laure til et bakeri. Her kjøper hun et brød. Innebakt i det ligger en kodet lapp. Denne meldingen sender onkelen videre ved hjelp av en radiosender som han har gjemt på loftet. For å komme dit må man gjennom en hemmelig dør som er bygd inn i et skap.
En tredje sentral person i boka er den tyske offiseren von Rumpel. Han samler sammen kostbarheter til Det Tredje riket. Nå har han fått beskjed av legene om at han er rammet av uhelbredelig kreft og har kort tid igjen å leve. Han er på sporet etter Flammehavet. Han har allerede funnet fram til og avskrevet de lagde kopiene Usvikelig teft leder ham fram til huset i Saint-Malo der Marie-laure er helt alene. Hun har gjemt seg på loftet med det lille huset inneholdende Flammehavet i lomma. Hun hører tyskeren romstere inne i leiligheten. Siden det larer til at han ikke vil forsvinne, må hun bli værende i gjemmestedet sitt i lang tid. Von Rompel finner miniatyrmodellen der et av husene mangler. Han trekker den slutning at her må edelstenen være.
Også Werner dukker opp i huset. Han har sluttet seg til at det må være fra dette huset viktige meldinger er blitt sendt til de allierte befrierne. Det ender med at Werner og Marie-laure finner hverandre. Hun minner om en liten russisk jente som soldatkameratene hans tok livet av. Tanken på henne har siden plaget Werner. Marie-Laure tar Werner med til en avlåst grotte. Her gjemmer de miniatyrhuset med Flammehavet. Før de skilles, gir Marie-Laure ham nøkkelen til grotten. Noe senere mister Werner liver da han tråkker på en mine. Mange, mange år senere kommer miniatyrhuset tilbake til Marie-Laure. Man har klart å spore henne opp takket være Werners lillesøster. I miniatyrhuset finner Marie Laure nøkkelen til grotten.

AVSLUTTENDE KOMMENTAR: Hvis noen skulle komme til å lese det jeg her har skrevet, vil det sikkert irritere dem at det fortelles altfor mye fra innholdet. Til det kan jeg svare at min omtale ikke ment for dem som ennå ikke har lest boka, men derimot for dem som allerede har lest den og som trenger å bli påminnet hva den handlet om. Om ikke annet vil i hvert fall jeg selv (som den glemsomme personen jeg er), ha behov for en slik påminnelse.

Absolutt ikke!

Nei, du "må" ikke. Men du kommer uansett til å få lyst til å lese den etterpå, dersom du leser "M Train" først ... :-)

Herlig oppfølger av "Just kids"!

Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg leste min første Patti Smith-bok - "Just kids". Akkurat så helfrelst ble jeg at jeg blant annet kjøpte billetter til Patti Smith-konserten på Norwegian Wood-festivalen i juni 2015 (min googling gjorde meg oppmerksom på konserten - Patti Smith-fan har jeg vært siden begynnelsen av 1980-tallet). Det var for øvrig en helt ut av hvitøyet fantastisk konsert! Dessuten gikk jeg litt i hennes fotspor da mannen min og jeg var i New York påsken 2015. Chelsea Hotel sto selvsagt på programmet (her bodde hun en liten periode), og det samme gjorde Strand Bookstore (her jobbet hun mens hun drømte å slå gjennom som poet). Jeg sikret meg et par av diktsamlingene hennes også - kjøpt på Strand.

"Det er ikkje lett å skrive om ingenting", er den første setningen i Patti Smiths bok "M Train". Men hva er "ingenting"? er det betimelig å spørre seg. Patti Smith bestreber seg faktisk på å skrive om "ingenting". Den som forventer seg en bok om hennes artist-liv, vil bli skuffet. "M Train" er en ytterst stillferdig bok om det å være menneske - om det å være Patti Smith ... Helt avkledd for ytre staffasje, for her kommer vi inn til kjernen av personen Patti - den hun er når hun ikke står på scenen. Ja, vi får faktisk nesten inntrykk av at det å stå på scenen er noe hun gjør bare når hun trenger mer penger.

I "M Train" følger vi Patti Smith i hennes dagligliv i New York, der Café Íno står sentralt. Det er trygt for henne å skrive om yndlingscaféen nå - ingen fare for å bli nedrent av fans ... for caféen ble på et tidspunkt nedlagt, til hennes store sorg. Her drakk hun mang en kopp kaffe, mens hun koste seg med sine små skriblerier, leste bøker eller rett og slett bare satt der og betraktet folk. Kaffe står sentralt for henne, hun som verken har lappen eller kan svømme.

Ekteskapet med Fred står sentralt i livet hennes. Ham giftet hun seg med i 1980, og de forble gift inntil han døde så altfor ung i 1994. Fred hadde indianske gener, og var en mann av få ord. Det passet introverte Patti Smith godt, og samholdet dem i mellom - alt de hadde sammen - preger hennes syn på verden. Et syn som er godt over gjennomsnittet preget av kjærligheten til litteraturen. Det var for eksempel ikke tilfeldig at hun valgte å reise til Saint-Laurent-du-Maoni i Fransk Guyana, da hun fikk velge hvor i verden de skulle dra - bare hun lovet ham et barn. Dette var nemlig en fordums fransk straffekoloni for hardbarkede kriminelle, skildret av Jean Genet i "Tyvenes dagbok" (tilfeldigvis en av mine mange bøker som ligger på vent).

På reisene sine er hun opptatt av å besøke hjemmene (i form av museer) til kjente forfattere, samt deres gravsteder. Slik blir hennes roman om seg selv og ingenting egentlig en reise gjennom litteraturen, der vi blir nærmere kjent med hennes favorittforfattere. Og det er nettopp dette aspektet ved hennes bok som gjør den så interessant å lese for en litteraturelsker.

"Eg bestemte med for å skrive ein hekatombe for han - eit dikt på hundre liner. Det var ein måte å takke han på, takke han for at han brukte den siste delen av det korte livet sitt på å skunde seg å gjere ferdig meisterverket 2666. Om han berre kunne ha fått ein spesiell dispensasjon, ha fått lov til å leve. For det verkar som 2666 er laga for å kunne halde fram i det uendelege, så lenge han hadde lyst til å skrive. Slik ei trist urettvise som blei den nydelege Roberto Bolaño til del, som måtte døy da kreftene var på topp, berre femti år gammal. Tapet av han og det uskrivne nekta oss i det minste éing av verdas løyndommar." (side 33)

Patti Smith er innom forfattere som Sylvia Plath og Henrik Ibsen, som hun elsker, selv om hun ikke har sansen for symbolisme. "Kvifor kan ikkje ting vere berre som dei er?" spør hun. (side 60) Likeledes har hun en dragning mot W.G. Sebald, mannen bak "Austerlitz". Bildene - samtlige i svart hvitt - fra alle reisene Patti Smith har tatt på reisene sine - 53 i alt - er spredt utover i boka, og disse bidrar til en mollstemt stemning under lesningen. Ikke fordi det er noen grunn til å anta at det er en trist grunntone i boka. Tvert i mot. Så lenge forfatteren har ro i sjelen, er hun lykkelig. Og det på tross av at savnet etter ektemannen som gikk bort så altfor tidlig, ligger der. Hadde hun noen mann etter ham? Det får vi ikke vite. Så tett på henne kommer vi ikke. Som hun siden sier (på side 149): "Ein kan aldri betale for mykje for å få fred i sinnet".

Noe av det jeg ble aller mest glad for å lese om, var Patti Smiths oppdagelse av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Som forfatteren oppdaget nemlig også jeg "Sauejakten" aller først. Først var det tittelen som pirret. Da jeg begynte å lese, ble jeg fullstendig hektet og måtte bare ha mer. Veien til "Dans dans dans" var ikke lang - heller ikke resten av Murakamis forfatterskap.

"Eg opna ei bok som heitte Sauejakten, vald ut på grunn av den pirrande tittelen. Ein frase fanga blikket mitt - eit virvar av smale gater og avløpskanaler. Her hadde eg funne ein saueforma kjeks til å dyppe i kakaoen min. Eg kjøpte boka straks. Så gjekk eg til Soba-ya som låg i nærleiken, bestilte kalde bokkveitenudlar med jams, og så begynte eg å lese. Eg blei så riven med av Sauejakten at eg blei sitjande der i over to timer og lese over ein kopp med sake. Eg kunne kjenne desperasjonen min smelte i kantane, som ein blå Jell-O.

I vekene som kom, sat eg ved hjørnebordet mitt og las ingenting anna enn Murakami. Eg kom opp for å trekke luft akkurat lenge nok til å gå på toalettet eller bestille ein kopp med kaffi." (side 95)

Siden skriver hun om Glenn Goulds Goldbergvariasjonar, musikk jeg har et sterkt forhold til. Herregud - å lese denne boka er som å komme hjem! Og fordi hun skriver så vakkert som hun gjør, kunne hun sikkert ha skrevet om hva som helst, og jeg hadde likevel kjent en gjenkjennbar klangbunn i det hun skrev. Det er så vakkert, så poetisk og så metaforisk!

"Månen fungerte som naturens spotlight på dei lysande ansikta til menneska som var samla i parken der nede. Latteren deira løfta seg med brisen, og ei kort stund fants ikkje sorg, ikke liding, berre samkjensle." (side 119)

Det er nesten ikke den ting som ikke fremkaller en eller annen forbindelse med litteraturen. Som da hun går på toget til Broad Channel for å se på huset som ligger ved Rockaway Beach, huset som hun gir navnet Alamo og bestemmer seg for å kjøpe fordi hun alltid har drømt om et hus på stranda. Huset er riktignok en ubeboelig rønne, og stedet gir henne assosiasjoner til Steppeulven av Herman Hesse - "Magisk teater. Adgang ikke for alle og enhver. Bare for for-rykte!"

Så kommer det en storm, som ødelegger så og si alt den kommer over ...

"Men det vesle huset mitt, som var bygd for hundre år sidan og blitt håna av eigedomsmeklarar, kondemnert av inspektørar og nekta forsikring, hadde tydelegvis klart seg. Sjølv om det var kraftig skadd, hadde mitt Alamo overlevd den første store stormen i det tjueførste hundreåret." (side 148)

Man skulle kanskje tro at en fetert stjerne som Patti Smith ikke bryr seg om de små tingene i livet. Slik er det imidlertid ikke. Hun sørger over ting hun mister; en fillete gammel frakk, et polaroidkamera av et utgått merke ... slike ting som har fulgt henne i tykt og tynt i noen år. De forblir en del av henne - som hun aldri riktig klarer å glemme. "Alle forfattarar er bomsar" sier hun. " ... måtte eg ein dag bli rekna blant dykk". (side 186)

Som i "Just kids" dukker plutselig bokas tittel opp - midt i teksten. Det gjorde den også i denne boka ... "Eg lét att auga og såg eit grønt tog med ein M i ein sirkel; ein falma grønnfarge, som ryggen til ein knelar." (side 122) Slik ble tittelen M Train til ...

I samlingen av alt Patti Smith har mistet, står kanskje tapet av Café Íno som noe av det såreste. Hun stikker innom det nyåpnede stedet, men blir skuffet ...

"- Eg elskar deg, kviskra eg til alle, til tingen.
- Elsk ikkje let, høyrde eg han seie.

Og så gjekk eg ut, rett gjennom skumringa, føtene mot den harde jorda. Det fanst ingen støvskyer, ingen spor etter nokon, men det brydde eg meg ikkje om. Eg var min eigen lukkes smed. Ørkenlandskapet var uforanderlig; ei lang strekning som rulle seg ut framfor meg, og som eg ein dag skulle underhalde meg med å fylle. Eg skal minnast alt, og så skal eg skrive det ned. Ein arie til ein frakk. Eit rekviem for ein kafé. Dette var det eg tenkte i draumen min, der eg såg ned på hendene mine." (side 242)

Jeg har ikke lest annet enn den nynorske oversettelsen av boka, men jeg tør likevel å påstå at oversettelsen av boka er helt fantastisk! Det er den norske forfatteren Brit Bildøen som har oversatt boka - slik hun også gjorde med "Just kids". All ære til henne, tenker jeg!

Boka er mesterlig! Denne kan man lese om og om igjen uten å bli lei. Underveis kjælte jeg med setningene, koste meg med å lese mange sider om igjen - alt mens jeg merket meg sitater jeg ønsket å bruke i denne bokanmeldelsen. Klangbunnen i boka er første og fremst sjelefred og kjærlighet til litteraturen. Patti Smith forstiller seg ikke. Hun later ikke som om hun er noen annen enn den hun er - en nokså enkel sjel med enkle behov. Materialisme er så godt som fraværende. Alt hun trenger for å leve et lykkelig liv er en stamcafé som serverer god kaffe, en god bok og penger på kontoen til å reise når hun måtte føle for dette. Det er virkelig et paradoks hvor fraværende musikken er i hennes memoarbok!

Boka har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og går nå inn i samlingen av bokskatter som jeg aldri vil kvitte meg med! Jeg kvier meg for å bruke en forslitt klisjé: les sakte og nyt!

Ha, ha! Hvordan visste du at det er nettopp hjorten jeg er ute etter :-)))

Jeg er, i en totalt annen sammenheng, på jakt etter vertshus og gjestgiverier med dyr i navnet. Det gikk forbausende lett å finne dette innlegget. Jeg fikk tak i det jeg lette etter, og en god latter på kjøpet!

Hjertelig takk, Karin! Bokelskere.no kan brukes til så mangt :-)

Fikk også en gledelig påminnelse om vår flotte felleslesing av Dickens samlete verker.

Det mest besnærende ved denne romanen er det man ikke får vite. Svarene på spørsmålene HVORFRA og HVORFOR blir hele tiden hengende i lufta. I tillegg er det til tider en riktig morsom og fornøyelig roman Sider ved vår moderne levemåte blir karikert og gjort til gjenstand for latter.
Hovedpersonen i boka er en enslig kvinne, Agnes, og hennes datter, Maja, 6 år. Med hver sin lille trillekoffert ankommer de en by. På forhånd har de inngått en avtale om å få leie en kjellerleilighet i et hybelhus. I annonsen sto det, ifølge Agnes, at leiligheten var delvis møblert, noe som viser seg å ikke være tilfelle. Huseieren, som står på farten til å reise til Mexico, gir Agnes en gunstig kompensasjon for det inntrufne. I tiden som følger, vil Agnes mange ganger få spørsmål om når flyttelasset deres skal komme. Hun oppdager at å svare at det ikke finnes noe flyttelass, at de ikke har noen eiendeler, er uhørt. Derfor tyr hun til løgnen om at flyttelasset forsvant i retning øst Europa. For i det minste å ha en seng som hun og Maja kan sove i, tyr Agnes til nettportalen Finn.no. Her finner hun brukte møbler som selges billig eller enda til gis bort. Da hun og Maja ankommer med buss for å hente den valgte sovesofaen, finner de eieren utenfor huset sitt, omgitt av en mengde møbler. Han forteller at han skal flytte og derfor vil kvitte seg med alt tidligere innbo. Mannen, som viser seg å være politimann, tilbyr seg å kjøre sovesofaen gratis hjem til Agnes. I tiden som følger, kommer denne mannen til å oppsøke Agnes flere ganger. Han har med gaver, bl.a. et designerbord (som kommer til å bli beundret av mange) og et smykkesett (som egentlig tilhører hans kone). En solfylt dag inviterer politimannen mor og datter med på badetur. En sanselig kontakt oppstår mellom de to voksne ute i vannet, imens dukker en naken, onanerende mann opp og viser seg fram foran en skrekkslagen Maja. Etter denne hendelsen tar det lang tid før Agnes hører mer fra politimannen.
I huset der Agnes og Maja bor, er de fleste leietakerne studenter, og på kvisten bor en gammel, svært syk forfatterinne. Da Agnes ber medisinstudentene holde litt oppsyn med den gamle, viser de seg lite villige til det. Så en dag finner man den gamle damen død i sengen. Hybelhuset ligger omgitt av villaer. I nærheten er det en lekeplass og en gravlund. Maja får straks kontakt med jevnaldrende på lekeplassen, og gjennom barna blir Agnes kjent med foreldrene deres. En av mødrene er skapdranker og er hele tiden på jakt etter et påskudd til å få seg ett (eller flere) glass vin. En annen går i konstant angst og har iført seg en støttekrage som beskyttelse mot tilværelsen. En tredje er konstant rastløs og oppgiret. Det virker som om disse mødrene overfører væremåten til barna sine. I dette nabofellesskapet blir Agnes en typisk snylter. Hun får hjelp (bl.a. med pass av Maja), men hun gir lite tilbake. Yndlingsbeskjeftigelsen til Agnes er å sitte stille, fordypet i et dataspill. Da er hun helt fortapt for omgivelsene. Det virker også som om Agnes har overført denne lysten til datteren sin.
Det tar ikke lang tid før Maja finner ut at hun er annerledes kledd ennandre barn. På Finn.no kommer Agnes fram til en mor som vil gi bort hele sin datters fravokste garderobe. Dette er en bloggskrivende kvinne som også har funnet ut at hennes datters småpikerom er blitt modent for en ny og annerledes trend. Dermed overtar Maja møbler og utstyr til rommet sitt for en billig penge.
Sommeren som følger blir en liten nedtur for mor og datter da alle de andre familie drar på ferie. Til høsten begynner Maja på skolen. Det skal vise seg at kjellerleiligheten deres egentlig ikke er godkjent for utleie. Eieren lar seg ikke oppspore der han formodentlig er i Mexico. En av studentene tar saken i egne hender og tilbyr Agnes og Maja å overta leiligheten etter den avdøde forfatterinnen. Men nå har virkelig alle nødløgnene tårnet seg opp rundt Agnes. På folks spørsmål om hva hun arbeider med, svarer Agnes alltid at hun er ”between jobs”, og når det gjelder bosted, forteller hun at hun er på jakt etter å kjøpe noe passende. Etter hvert begynner naboene å mistro henne. Dessuten dukker politimannen opp igjen og krever å få tilbake sin kones smykkesett som han ga til Agnes. Men i mellomtiden har Agnes solgt smykkene for å kunne kjøpe en ransel til Maja.
Sent en natt smyger mor og datter seg ut av hybelhuset, trillende på koffertene sine. De er på vei mot en ny by å slå seg ned i. Da moren spør datteren om hun kommer til å savne bestevenninnen sin, svarer Maja at det egentlig er synd på jenta som er nødt til å bli værende på samme stedet hele tiden. Dette får meg til å fundere på om forfatterens intensjon har vært å fortelle at å leve som Agnes uten å være bundet av eiendeler eller arbeidssted, er det ideelle liv i fullstendig frihet.

AVSLUTTENDE KOMMENTAR: Hvis noen skulle komme til å lese det jeg her har skrevet, vil det sikkert irritere dem at det fortelles alt for mye fra innholdet. Til det kan jeg svare at min omtale ikke ment for dem som ennå ikke har lest boka, men derimot for dem som allerede har lest den og som trenger å bli påminnet hva den handlet om. Om ikke annet vil i hvert fall jeg selv (som den glemsomme personen jeg er), ha behov for en slik påminnelse.

Jeg er så kresen når det gjelder språk at jeg heller velger en ungdomsbok som er nominert til Nordisk råds litteraturpris, enn en bok som «språklig sett ikke er stor litteratur» :-))
Altså Aino Bassos «Inn i elden», fremfor Ross Kolbys «Flammer».

Takk for oppklaringen, Tao!

Helt enig, ikke en en bok jeg kommer til å huske i lang tid, men absolutt en fin leseopplevelse. Den tok seg voldsomt opp på slutten og jeg klarte ikke å legge den fra meg. God underholdning - en søt og rørende bok og med nydelige landskapsskildringer.

Skal si det var sprik i terningkastene! Okke som, Flammer er lagt til ønskelisten. Takk skal du ha, Tao.

Jeg har dessverre ikke mulighet denne gangen (og det er hverken lyst eller interesse det står på). Stemte derfor heller ikke.

Ønsker dere alle god lesing og fine diskusjoner!

Takk skal du ha, Rolf!
Ja, jeg mente du hadde skrevet en omtale om Salamanderkrigen, men fant den ikke. Jeg måtte først gå inn på din side og finne din utgave der. Nå har jeg laget en lenke også til din utgave og omtale. Omtalen gleder jeg meg til å lese (men etter at jeg har lest boken selv :-))

Vil gjerne høre om du finner En reise til Norden og hva du i så fall synes om den!

Hei Tralte,

Vi var en 15-16 bokelskere som hadde en riktig så hyggelig kveld sammen. Vi møttes ved Litteraturhuset i Oslo, noen ønsket å se seg rundt der, før vi gikk videre til restaurant Lorry, der vi hadde bestilt bord. Spiste og drakk og så vidt jeg fikk med meg, gikk praten lett og livlig. Vi har jo et stort felles teama i litteraturen. De fleste hadde med seg bøker de ønsket kvitte seg med. Bøken ble lagt i haug, og den som ville, forsynte seg med det de ville ha. Ingen slåssing ved bokbordet!

Det har vært gjort et par tilløp til å arrangere noe liknende senere, uten at det, så vidt jeg vet, har blitt noe av. Er usikker på hvor stor interessen egentlig er for denne typen treff.

Andre får korrigere meg om jeg husker feil.

Det er kanskje dristig å hevde at man har funnet en bokskatt etter bare å ha bladd litt, tittet på bilder og lest noen avsnitt hist og her. Jeg våger likevel påstanden!

Boken inneholder reisebrev den tsjekkiske forfatteren Karel Capek sendte hjem fra en reise gjennom Danmark og Sverige, til Bergen og fra Bergen med båt til Nordkapp.

Mitt inntrykk er at Capek tar landskapet, naturen og folkene på kornet. Han fører en treffende, lett og humoristisk penn. Et eksempel fra Fyn: «Og det ser virkelig ut som var det tatt ut av en enorm eske med leketøy og satt pent utover det jevne, flate landskapet; her har dere, barn, lek nå; her er små hus og fjøs, her er brune kyr og her er hester med hvit man. Her har dere en hvit liten kirke, og jeg skal fortelle dere hvorfor det er tretten tagger på tårnet; det er tolv apostler og øverst Kristus selv. Og plant nå alt dette utover den grønne marken i rader og ruter, slik at det blir pent og fullstendig å se på; her setter dere en vindmølle og her postbudet i sin røde jakke (…) her er jo Odense, H.C. Andersens lille by; derfor er disse lekende blitt levende, derfor vifter disse kyrene med halen (…)»

De tilsynelatende enkle strektegningene formidler den samme treffsikkerheten og lune humoren. En nydelig bok.

Capek og konas reise foregikk i 1936, men boken ble først oversatt til norsk i 1995. 1936 var også det året Salamanderkrigen, kom ut, en bok som gjorde Capek aktuell for nobelprisen. Jeg skal prøve å gjemme En reise til Norden til reiselektyre. Dette lille møtet med Capek førte også til at Salamanderkrigen rykket frem i min lesekø. Gleder meg til begge bøkene!

Jeg fikk kjennskap En reise til Norden i Hurtigruta, en litterær reise – en skattkiste når det gjelder kystlitteratur.

PS - se Salamanerkrigen også her!

Dette var en bok som jeg raskt ble oppslukt av – uten riktig å forstå hvorfor. For det er ikke så mye som hender her. Men slik er det gjerne når man leser en riktig god forfatter. Det er ikke ene og alene handlingen man fascineres av, men heller samspillet mellom denne og uttrykksmåten, språkføringen.
Hovedpersonen i denne boka er en middelaldrende kvinne, Fiona Moye. Hun er høyesterettsdommer i familieretten i London. Som person er hun dyktig, samvittighetsfull og høyt respektert. Mange av sakene hun har dømt i, har vært ganske spesielle, ofte med et religiøst tilsnitt. Et ortodoks foreldrepar har villet nekte døtrene sine videre utdanning. De har også villet isolere dem, holde dem borte fra et vanlig ungdomsliv. I en annen sak dreier det seg om et katolsk foreldrepar som har fått siamesiske tvillinger. For å kunne redde livet til i hvert fall den ene, må legene foreta et inngrep som vil ta livet av den andre, den svakeste. Foreldrene som mener at man ikke har rett til å gripe inn, motsetter seg en slik operasjon.
Fiona er gift med Jack. De har lenge levd i et harmonisk ekteskap, inntil dagen da Jack overraskende ber sin kone om tillatelse til å innlede et sidesprang. Han har møtt en tredve år yngre kvinne, og nå ønsker han å oppnå en fysisk ekstase for siste gang i livet. Samtidig elsker han fremdeles sin kone og ønsker ikke å skilles fra henne. Fiona føler seg ikke bare overrasket, men dypt krenket over denne anmodningen. Hun ber straks mannen forlate hjemmet. Hun kontaskter også omgående en låsesmed for å få byttet ut lås og nøkler til inngangsdøren.
For å holde borte tankene fra det private kaster hun seg med ekstra kraft inn i arbeidet med saken hun for tiden er engasjert i. Denne gangen gjelder det en 17 år gammel gutt, Adam, som er rammet av livstruende leukemi. Det eneste som kan redde livet hans, er en blodoverføring. Både gutten selv og foreldrene tilhører Jehovas Vitner. De motsetter seg sterkt den livreddende behandlingen. Nå ber sykehuset dommeren om å få tillatelse til å behandle ham på tross av de implisertes vilje. Før Fiona avsier dommen, ønsker hun å oppsøke gutten på sykehuset. Der finner hun en sterkt avkreftet, men intellektuelt sett fullt oppegående ung mann som har nøye tenkt gjennom og er fullt inneforstått med konsekvensene av valget sitt. I strid med samtalen deres drar Fiona tilbake og fatter en dom i sykehusets favør. Behandlingen settes i gang og gutten bedres. Det første han registrerer da han våkner etter blodoverføringen, er foreldre som gråter av glede- Beslutningen om det som i deres øyne var høyst syndig, var blitt fattet av andre enn dem selv. Denne reaksjonen vekker stor harme hos Adam. Han vender seg bort fra foreldrene og fra menigheten.
I tiden som følger, skjer to vesentlige ting. Ektemannen Jack vender stilltiende hjem. Men samlivet mellom de to blir ikke som før. En avstand preget av konstant taushet skiller dem. Fiona mottar noen brev fra Adam bl.a. et dikt han har skrevet. Hun velger å ikke svare. Men så mens Fiona deltar på en konferanse, blir hun oppsøkt av Adam. Det viser seg at han har forfulgt henne i lengre tid. Nå vil han flytte hjemmefra og ber om å få bo hjemme hos Fiona og Jack. Fiona sier nei til dette. Da han drar, gir han henne et kyss på munnen. Det opprører Fiona, både følelsene kysset vekker i henne og det at hun lot seg rive med.
Kort tid etter forverres Adams sykdom, og denne gang nekter han å ta imot livreddende behandling (noe som han etter oppnådd alder nå har full adgang til). Adam dør. Da nyheten når Fiona, bestemmer hun seg for å fortelle om hendelsen til mannen sin Da boka avsluttes, virker det som om det var denne tilståelsen som måtte til for å reparere forholdet mellom ektefellene og bringe dem nærmere hverandre igjen.

Jeg tror dessverre ikke jeg rekker å delta i denne felleslesingen. Derfor kommer jeg heller ikke til å stemme.

Skulle mer enn gjerne ha lest "Brødrene Karamasov" sammen med dere! Tet-boken for øyeblikket. Må nok nøye meg med å ønske dere alle riktig god lesing og debatt.

(Så får vi se om jeg klarer å holde meg unna og konsentrere meg om det jeg må, denne våren...)