Bokelskere.no

Arnulf Øverland var en mann med sterke meninger – om politikk, religion og språk. Jeg vet ikke mye om ham, men han endret da sine politiske standpunkter gjennom livet, fra kommunistisk til borgerlig. Når jeg nå vet at han med årene også redigerte sine egne dikt, blir et nærliggende spørsmål: Er det noen sammenheng mellom Øverlands politiske utvikling og hans redigering av egne dikt. Vet noen av dere noe om dette?

I diktet «Vestre gravlund», som er utgangspunktet for denne tråden, er det ingen politiske føringer, hverken i den originale versjonen eller den redigerte. Ikke det jeg er i stand til å se. Men finnes det andre eksempler? Eksempler på dikt Øverland har redigert for å få dem mer i overensstemmelse med sitt endrete politiske eller språklige syn?

Det hadde vært interessant om noen av dere hadde synspunkter på dette.

Der beskriver du min følelse også! For mye av alt, ønsker bare at det skal ta slutt.

Nå har jeg lest Bjørneboes forord til «Den unge Øverland». Interessant og fint, og pussig at Øverland redigerte sine ungdomsdikt på denne måten.

Det er versjonen fra «Den unge Øverland» jeg leste for mine venninner. Kan vi da gå ut fra at dette var den originale? Bjørneboe skriver at diktene ikke er blitt dårligere av den hardhendte redigeringen, at det ikke er det det kommer an på. Det har han sikkert rett i. Men ut fra dette ene diktet, «Vestre gravlund», kan jeg ikke se at det hadde behov for noen redigering.

Så lærte jeg noe nytt, takk igjen!

Jeg regnet nesten med det, gretemor, at du lette altså 😊
Tusen takk og beklager at jeg førte dere på villspor. Da jeg kom hjem i går og begynte å kikke i mine diktsamlinger, kom jeg da også mer på Øverland-sporet. Mer typisk ham og hans humor.

Ja, ha, ha, påskeaktiviteter er bra.
Jeg visste at jeg måtte ha dette diktet et sted, for jeg leste det opp for noen barndomsvenninner på Vår Frelsers Gravlund i anledning et 70-årsjubileum. (Vi har alle våre interesser 😊).

Etter ditt innlegg fant jeg det i «Den unge Øverland, ved Jens Bjørneboe», Den norske Bokklubben 1975. Litt pussig, for her er fjerde vers gjengitt ulikt det du refererer. Ikke vet jeg hva som er korrekt, men her fra denne samlingen:

Desuden saa har de jo himlen,
og der er det ogsaa godt.
Og alle saa maa vi jo være fornøiet
med hvad vi har faat.

Tusen takk igjen. Noen dikt setter seg fast.

Ja! Tusen hjertelig takk, Ava. Nå ble jeg så glad at jeg nesten må felle en ørliten tåre.
En stor glede at du skjønte hva jeg mente og fant diktet.

Det er norsk. Tror det er Wildenvey, men er usikker. Jeg "ser" det for meg; utrolig irriterende å ikke komme på teksten. Takk!

PS.: Nå kom jeg plutselig på litt til, avslutningsvis er det noe om at de døde må sove godt til konene igjen kommer tilbake og steller gravene :-)

Takk for at dere vil hjelpe, men denne filen er som sagt uopprettelig.
De fleste diktene har jeg andre steder, men det er akkurat dette kirkegårdsdiktet jeg håper noen vil dra kjensel på. Se første innlegg i tråden :-)

Bøker

Takk Kirsten, men diktfilen min er nok hinsides gjenoppretting. Tusen takk også for artikkelen fra Père Lachaise i Paris. Jeg har selv hatt en meget fin opplevelse på denne kirkegården. Men dessverre, det er ingen av disse diktene, og de satte meg heller ikke på sporet av det jeg leter etter.

Om noen kan finne diktet jeg etterlyser i mitt første innlegg i denne tråden, vil jeg være svært takknemlig.

Spennende, men datt litt av mot slutten og måtte bla litt tilbake, derfor ikke full pott.

Jeg har, ved et uforklarlig uhell, mistet mine digitalt lagrete dikt (skulle ha holdt meg til blyant og papir, snufs, snufs). Det er særlig ett jeg savner desperat. Det handler om kirkegården, om de døde under jorden, nærmest som en egen by, og deres koner «med sprøyter og kanner» (?) som steller sine menns graver inntil de må forte seg ut før gravlunden stenger for kvelden. Et dikt med humor om et for så vidt alvorlig tema.
Det kan ha vært Wildenvey, eller kanskje Obstfelder, eller kanskje en annen.

Jeg vet det er lite å gå på. Men om noen av dere kan hjelpe, er jeg svært takknemlig!

Tusen takk, veldig hyggelig å høre!
Ja, det er inspirerende og morsomt å utveksle synspunkter på denne måten. Gir en økt forståelse og innsikt. Om du leser boken, hører jeg gjerne hva du synes.

Jeg har såvidt tatt fatt på «Landstrykere» (pocketutgave Lanternebok med en ganske arkaisk språkføring).

Handlingen starter i en liten kystgrend der folk lever i det vi i dag vil kalle stor fattigdom. Her møter vi den ene sentrale personen i boka, Edvard som 13 åring. Denne dagen har to fremmedkarer kommet til stedet. Det er spillemenn som bærer på en lirekasse. Den ene gammel og skrøpelig med bare ett øye. Det er han som sveiver i gang spillet. Den andre , ledsageren hans, virker ondskapsfull og opptrer brutalt overfor kameraten sin. Da er det at unggutten Edvard trer fram fra folkemengden og går løs på ledsageren. Mannen blir lagt i bakken og drevet vekk. Dermed har folks medlidenhet overfor den enøyde våknet. Og den blir ikke mindre da han åpner lirekassen og viser fram figurene som der er avbildet. Nå vet ikke tilskuerne hva godt de kan gjøre for denne stakkars mannen. De gir ham tungt oppsparte skillinger, inviterer ham inn og spanderer på ham godbiter de selv knapt har råd til ellers. Da mannen kommer ut igjen, følger Edvard etter. Da blir han vitne til at det hele bare har vært et spill fra de to mennene. De to morer nå seg sammen og er tydeligvis vel forlikte.

Hvordan virker det inn på den unge Edvard at han (og grendefolket ellers) har latt seg lure slik? Hittil har gutten vært en person med store idealer og velutviklet rettferdighetssans. Vil dette vedvare eller svekkes i møte med det kommende voksenlivet?

Jo Rolf, din påpeking av farse og svart humor gjorde at jeg våget gå løs på boken med den gruvekkende tittelen «Slaktehus 5». Takk igjen, og også for dine hjelpende innspill til å forstå boken. Den har enda ikke sluppet taket i meg, og jeg måtte lese slutten en gang til.

I siste kapittel er forfatterens stemme tilbake. Vi er i juni 1968, to dager etter at Robert Kennedy ble skutt og drept, en måned etter at Martin Luther King led samme skjebne (NB King ble skutt 4. april 1968). På denne tiden har USA, under president Lyndon B. Johnson trappet kraftig opp sin krigføring i Vietnam. Hundretusener av unge amerikanske gutter og menn sendes til denne meningsløse krigen langt borte. «Og hver dag får jeg av min regjering nye tall på lik som militærvitenskapen har skapt i Vietnam. Slik er det.» (side 153) konstaterer Vonnegut lakonisk.

Dette er også tiden da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam øker i USA og Europa. 1968-opprøret er i gang. En mulighetenes, entusiasmens og kampviljens tid.

Vonnegut lar «Slaktehus 5» ende med et spørsmålstegn. Den annen verdenskrig er over. Det er vår. Billy og andre frigitte amerikanske krigsfanger vandrer i en skyggefull gate mens løvet spretter og fuglene snakker. Den grønne vognen i form av en likkiste, som de tidligere hadde brukt da de skaffet seg krigssuvenirer, er forlatt. En fugl sier til Billy Pilgrim: «Poo-tee-huit?»

Tar pliktdansen med døden aldri slutt?

Det er mange aspekter ved denne boken som kunne og burde ha vært kommentert. At det var en psykiatrisk pasient som introduserte deg, Rolf til boken, gir mening. En som selv sliter med traumer. Under lesingen fikk jeg assosiasjoner til Remarques Intet nytt fra Vestfronten og spesielt Tider som fulgte. Selv om skrivestilen er svært forskjellig, er står de menneskelige ettervirkningene etter krig sentralt. Det var de som i første omgang traff meg.

Måten Vonnegut bruker uttrykket «Slik er det» på, i forbindelse med død, hadde jeg ikke fått med meg. Nå har jeg bladd gjennom boken med dette for øyet (ikke fordi jeg tvilte), og sett hvor bevisst og presist han plasserer det. Som du er inne på, tilfører det boken en viktig dimensjon, en form for konstatering og resignasjon.

Vonnegut setter stadig et skarpt blikk oss som art.
«Trout hadde forresten skrevet en bok om et pengetre. Istedenfor blader hadde det tyvedollarsedler. Blomstene var statsobligasjoner. Fruktene var diamanter. Det trakk til seg mennesker som drepte hverandre rundt foten av treet og ble utmerket gjødsel.
Slik er det.»
Er det ikke håp for oss?

Dette er en bok med mange lag, en bok man ikke blir fort ferdig med. Jeg forstår godt at du, Rolf har lest den grundig flere ganger, og enda ikke føler deg ferdig med den. Tusen takk for informasjon, nyttige kommentarer og pene ord.

Hva krig gjør med mennesket

Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.

Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».

Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.

«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)

«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)

Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.

«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)

Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.

Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.

Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).

En stor takk til deg Rolf for at du inspirerte meg til å lese "Slaktehus 5" av Kurt Vonnegut. En opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten, og som jeg har skrevet mer om her.
Jeg beklager så mye at det har tatt så langt tid før jeg fikk svart deg. Noen ganger blir det bare slik.

Bare så enig med deg, nettopp lest ferdig og den var umulig å legge fra seg. Ikke et dødpunkt og bra persongalleri. Denne forfatteren skal jeg garantert lese mer av.

Noe må det da være ved disse bøkene, siden de frembringer så sterke følelser hos deg. Kjærlighetens motpol er likegyldighet.