Bokelskere.no

Koste meg veldig med denne. Colgan har knekket koden. Fint gjensyn med folkene på Mure.

Jeg leser «Palestina, Israels ran, vårt svik» av Odd Karten Tveit. I korte bolker om gangen, for dette gjør vondt.

Hovedinnholdet i boken er lagt til tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet, og frem til i dag. Men Tveit trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl.

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om kolonialiseringen som fant sted.» (side 11)

Det er interessant å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen Tveit legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet.

Tveits bok går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer av det som skulle være palestinernes land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om den ulykksalige Oslo-avtalen i 1993.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit har stor kunnskap om sitt felt, han bruker sine egne observasjoner og studier gjennom tiår, og en rekke ulike kilder. Dette er en bok som setter dagens (oktober-november 2023) grufulle overgrep i Midtøsten i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kan skje.

Noe forvirrende og lite engasjerende, i hvert fall i starten. Handlingen foregår vekselvis i Chile og i Sverige. Mange personer er med. I sentrum står den svenske politikvinnen Vanessa Frank. De forøvrige er enten chilenere eller svensker. Ofte er det vanskelig å vite hvem som er snille og hvem som er slemme. Framfor alt gjelder dette mannen Nicolas Paredes, lenge trodde jeg at han var en av skurkene.

Det dreier seg her om organtransplantasjon. I Chile er det en klinikk som leverer kroppsdeler til rike folk fra hele verden. Organene tas fra fattige flyktningebarn i bl.a. Sverige. Når disse har fått avslag på asylsøknaden sin, er de fritt vilt og kan risikere å bli kidnappet av utenlandske menneskesmuglere. Svært mange, både barn og voksne, må bøte med livet i løpet av boka. Dette gjør naturligvis handlinga svært lite troverdig.

Velkjente hovedpersoner som maan etter hvert blir både glade i og fortrolige med. Selve fortellermåten virker noe naiv (noe som forsterkes av den hyggelige stemmen til lydbokoppleseren.)

Likevel, denne gangen er skurkene i boka svært kyniske og ikke minst velorganiserte. Det handler om narkotika. I fjellberghavn, i Borg, i Oslo osv. Dør det ene unge mennesket etter det andre av overdoser, hendelser som politiet kanskje ikke tar helt alvorlig. Ole Vik har selv mistet dattera si på dette vis. Tidlig i boka blir det klart at matvarebransjen spiller en rolle her. I Fjellberghavn er det en Rema 1000-butikk som blir drevet av ekteparet Arne og Hanne Holm. Eldstedattera deres, Ellinor, er narkoman. Foreldrene har forsøkt å hjelpe henne, men forgjeves. Nå sitter hele familien med gjeld til langt oppover ørene. Kanskje mister de huset, kanskje mister foreldrene jobben. Ellinor har søkt tilflukt hos en fyr som folk kaller Jesus. Han gir inntrykk av å hjelpe henne.

Ole Viker ikke lenger i politiet, og Marte ligger alvorlig syk på sykehuset. I deres sted har en ny politisjef kommet til Fjellberghavn, Petter. Cecilie Hopen synes han trainerer hele etterforskningen.

Blodig! Kvalmende grotesk! Dette er de stikkordene jeg sitter igjen med etter avsluttet lesing. Riktignok er boka både spennende og godt skrevet, men for meg overskygger det overdrevent negative alt.
Som ellers i bøkene til Kepler er hovedpersonene Joona Kinna og Saga Bauer. Den groteske morderen fra tidligere bøker er nå død, men en ny drapsmann eller drapskvinne er nå dukket opp.
(Utrolig hvor lenge hun klarer å operere uten å bli fanget!) Alle drapene er lagt opp etter samme lest. Ofrene er skutt av en liten hvit kule. Kroppene er oversprøytet med en etsende væske og bortstappet ned i en sekk som blir heist opp i et tre. Langsomt opplever offeret at kroppdelene etses bort og at døden nærmer seg under uutholdelig pine. Felleser det også at rett før hvert drap mottar Saga Bauer en liten pakke. Den inneholder hver gang en liten tinnfigur som har det neste offerets ansiktstrekk og kroppsbygning. I pakken ligger også bilde og andre opplysninger som på gåtefullt vis skal finne sted.
Om politiet til slutt klarer å løse gåten, skjer det alltid for sent. De drepte er gjerne framtredende samfunnstopper, politisjefer, overleger osv. Mot slutten av boka blir Saga selv utpekt om den skyldige. Politikorps iverksettes for å ta livet av henne.
Alt dette virker så utrolig urealistisk - langt utenfor det som skjer i den virkelig verden.

Ukomplisert, søt og koselig - en bok å slappe av med.

Jeg fascineres av snåle, originale bøker så jeg klinker til med en sekser på denne. Den må leses sakte, så ikke man går glipp av gullkornene.

Helt enig, han er en av mine absolutte favoritt forfattere og fengsler meg fra første side, fantastisk 🫶🏼

Gleder meg til å lese denne masteroppgaven - tusen takk - og gjenlesing av En dag i oktober.

Og mens vi snakker om kvinnesyn og kjønnsroller, dukket en annen god bok opp i minnet, I sommer av Gunnar Larsen.

Gratulerer med «innflyttingen», gretemor! Et morsomt bilde og utrolig morsomt at du husket å svare meg etter tolv år! Godt å høre at du er så fornøyd. Kanskje finner jeg frem Sigurd Hoel igjen, en ny bok eller en gjenlesing. Fint å bli minnet på de gamle, gode.

Nok en kosebok fra Jenny Colgan. Lett, men god underholdning.

En interessant liste, tusen takk Harald. Vel verdt å bli minnet om den spanske borgerkrigen og Franco-regimet, som fortsatt påvirker Spania.

Jeg skjønner at du må gjøre en avgrensing og velger de bøkene du selv har lest. Likevel – burde ikke journalist Lise Lindbæk få en plass på listen. Jeg forslår Bataljon Thälmann fra 1938 og Brennende jord fra 1958. Jeg anbefaler også Sigrun Slapgards biografi om Lindbæk, Krigens penn.

Et sidespor, Lise Lindbæk blir omtalt som Norges første kvinnelige krigskorrespondent. I biografien om arbeiderpartikvinnen Rachel Grepp (Elisabeth Vislie), blir også Grepps datter Gerda omtalt som vår første kvinnelige krigskorrespondent. Kanskje er det umulig å si med sikkerhet hvem av disse to unge, modige kvinene som kom først til Spania. Noen som vet?
Ingen stor sak, men hvorfor er det så viktig å være først? Et markedsføringstriks for å skape oppmerksomhet?

Lett og god underholdning - jeg anbefaler alle hennes bøker på det varmeste

Skuffer aldri🫶🏼

En inspirerende omtale, takk. Jeg skulle legge boken til ønskelisten, men oppdaget at den allerede lå der :-)

PS.: Skulle ønske jeg kunne gi en stjerne til din Bio også, S.I.S. - så treffende!

Jeg tror du har helt rett, TanteMamie; bare la deg flyte med i teksten.

Jeg har nok hengt meg litt for mye opp i tidsperspektivene, de nesten umerkelige sprangene i tid, og hvem som hører sammen med hvem. Dette er en bok som er båret oppe av stemningene. Takk for påminnelsen og for din morsomme sammenligning mellom din reise i Mecklenburg og opplevelse av boken. En fin formulering: «en bok jeg har opplevd».

Jeg leser en bibliotekbok, og har som deg tenkt at denne vil jeg prøve å få tak i. Jeg prøver å begrense vår altfor store boksamling, men «Sommerstykke» hører hjemme der.

Takk til deg også, Pippokatta for din tilbakemelding.

Jeg leser nå på din anbefaling Sommerstykke av Christina Wolf (har kommet til side 55, her må man gå langsomt frem.) Uten helt å vite hva du (og Ntothea) legger i uttrykket «hverdagsroman uten guff» stiller jeg meg tvilende 😊 I romanen fanger jeg opp en ubestemmelig undertone – av lengsel, ubehag, undertrykte følelser, noe uforløst. Denne tonen setter seg i kroppen og gir meg fysiske reaksjoner. Kan den karakteriseres som «guff»?

Uansett, bøker som setter seg i kroppen på denne måten, er for meg svært gode bøker. Er enig med deg i at den hverken er tung eller omstendelig, men krever konsentrasjon.
Tusen takk igjen for at du trakk frem denne, TanteMamie.

Intens og velskrevet. Likte imidlertid "Er mor død" og "Femten år" bedre.

Alltid skeptisk når det hagler med terningkast 5 og 6 på boka, men her må jeg bare si meg helt enig. Nydelig bok hvor det skrelles av lag på lag for å komme til bunns i historien og personenes historie . Elsket den og har begynt på «de tre» av samme forfatter, den virker oxo meget lovende. En super leseopplevelse og akkurat derfor jeg elsker å lese❤️🫶🏼📖