Bokelskere.no

Det er ikke ofte jeg blir revet med av forfattere/bøker som blir "overhyped". Har en tendens til å være meget skeptisk, men av og til blir jo nysgjerrigheten for stor:)

Tror ikke det er en del av en serie? Hvis det er Flynn bøkene du mener?
Jeg liker psykologiske thrillere, men syns Gone girl (flink pike) er litt oppskrytt foreløpig. Er jo ikke ferdig med den ennå, men kanskje det er jeg som har lest en del psykologiske thrillere at jeg lar meg ikke fange/overraske så lett?:) We'll see:)

Det er jo oftere helg enn det er uker. I alle fall ... det føles i det minste sånn ... Jaja...
Jeg skal lese ut disse to bøkene hvis jeg får tid: Gone girl av Gillian Flynn (ser vi leser av samme forfatterinne for tiden). Har kommet meg et godt stykke i den og syns foreløpig at den er litt oppskrytt, men grei. Skal også begynne for alvor med og bli ferdig med The Reader av Bernhard Schlink. Og hvis det blir nok tid til overs skal jeg hive meg over The fault in our stars av John Green.

God helg til deg også:)

Høres interessant ut, men foretrekker å lese boka selv. Har funnet ut at lydbøker ikke er helt min greie. Da gir jeg opp så fort:)

Har store forventninge til The Reader etter en fantastisk filmatisering. Har kommet godt i gang med Gone girl, men er ikke helt overbevist/begeistret ennå. Vi får se etter jeg har lest mer:)

Har vært litt produktiv i helgen, bare litt ... Fikk lest ut Cassias valg av Ally Condie. Den første boka i Matched - triologien for ungdom.
Leser fremdeles i Gone girl av Gillian Flynn og leser også litt i The Reader av Bernhard Schlink ved siden av:)

Foretrekker du å ta dine egne valg?

Forestill deg å leve i et samfunn der alt er bestemt, og du har ikke annet valg enn å bare adlyde reglene. Følge strømmen på lik vis som alle andre. Samfunnet (altså funksjonærene) bestemmer yrket ditt, hvem du skal leve med resten av livet, og når du skal dø. Hadde du akseptert det? Tenk hvor kjedelig det har vært i lengden å få vite alt dette og leve på denne måten resten av livet. Det hadde vært utholdelig. I hvert fall for meg. Jeg liker å leve i uvisshet, i alle fall til en viss grad. Det jeg ville ha valgt av disse, å få vite akkurat nå er jobbvalg for jeg er i en slik boble selv nå. Jeg er med på kvalifiserendetiltak og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet. Hvilket yrke jeg skal velge og ikke vet jeg hva jeg er god i heller, så sånn sett har det vært en trygghet å få vite det nå, hva jeg kommer til å jobbe som og hvor i fremtiden. Det hadde jeg gjerne ville vite akkurat nå slik at jeg slipper å tenke på det mer, siden jeg er i en slik prosess selv, men jeg bor ikke et samfunn som Cassia der alt er forhåndsbestemt, så jeg får bare spekulere og håpe at jeg finner meg en jobb et eller annet sted før kvalifiseringskontrakten min går ut. Så på den måten misunner jeg Cassia litt, men angående alle de andre valgene i livet mitt vil jeg gjerne ta selv.

Cassia, i motsetning som meg, får ikke ta noen valg selv. Alt er tilrettelagt av det som blir kalt Samfunnet (styrt av det som blir kalt funksjonærere). Når hun fyller 17, må foreldrene hennes ta henne med på et arrangement sammen med andre 17 - åringer. Det er da de får vite gjennom en skjerm hvem de skal kobles sammen med, hvem som blir deres livspartner. Det er en stor dag for disse 17-åringene og Cassia er like spent som de andre. Hvem kommer hun til å bli satt opp sammen med? Overraskelsen blir stor og tvilen enda større da hun senere ser det flimrer på skjermen og et annet ansikt dukker opp i noen få sekunder som Cassias match. Hvilke av disse to er egentlig hennes match?

Boka Cassias valg har jeg hørt mye om av bokfolk på youtube og lest mye om gjennom norske og utenlandske bokblogger. Boka er den første i en triologi, og jeg har lenge hatt lys til å lese den selv om jeg er litt lei av å høre om dystopiske ungdomsbøker. Det var enormt populært i en tid og det er det muligens ennå. Nysgjerrigheten min er som sagt stor, spesielt når det gjelder bøker, og jeg bare må lese bøkene "alle snakker om". Og ofte føles det som om jeg er den siste i verden til å lese den boka eller serien som det snakkes om. Jeg er alltid sent ute, men bedre sent enn aldri ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg leste boka, ikke annet enn at jeg var litt skeptisk. Aner ikke hvorfor. Syns boka ga et godt inntrykk i hva slags samfunn og familie Cassia levde i. At hun var vant til at andre tok valg for henne og at hun på en måte aksepterte det - at slik var det. Det var slik alle levde og måtte finne seg i. Helt til hun fikk følelser for en fyr hun så noe sekunder på en skjerm, etter at hun fikk vite hvem som hennes egentlige match var. Det får henne til å tvile på Samfunnet og om Samfunnet noen gang gjør feil. Dessuten er hun en jente med følelser. Bør hun følge følelsene sine eller gjøre som Samfunnnet sier hun forventer og skal gjøre?

Forfatteren Ally Condie gjør en god jobb med å gi inntrykk hvordan Samfunnet til Cassia fungerer, hvordan innbyggerne lever, og hva som er lov og ikke. Det er lett å forestille seg hvordan de bor og hvordan disse folkene lever, men syns karakterene, selv hovedpersonen Cassia blir litt flate. Hun har ikke mye følelser, enten er hun langt oppe eller langt nede (nesten som meg), men ikke noe mer enn det. Og hun er besatt av en fyr hun knapt nok kjenner. Det virker ikke naturlig. Syns heller ikke de andre karakterene hadde særlig dybde. Jeg ble ikke ordentlig kjent med noen av dem. Ble bare kjent med relasjonene deres, men ikke personlighetene deres. Det håper jeg får vite mer om i neste bok, hvis ikke blir det for monotont.

Cassias valg er ingen perfekt førstebok i en triologi, men gjør meg nysgjerrig nok til å vite hva Cassia kommer til å gjøre videre, og bli bedre kjent med bånde henne og folkene rundt henne.

Tror det er listen over bøker flest bokelskere leser for tiden, har lagt til boklista, har som favoritt, høyest terningkast... Eller?

Enig med deg. Nydelig språk. Lett og lese men samtidig mye motstand i teksten. Jeg skal se gjennom den en gang til og så forsøke å si noen ord om den.

Jeg holder på å lese den nå. Liker den godt så langt. Som deg likte jeg Arven, men synes ikke spesielt om Det du ikke ser. Den var litt intetsigende :)

Har nettopp begynt på denne. Veldig lovende start!

Arthur Omre, opprinnelig pseudonym for Ole Arthur Antonisen, ble født i Brunlanes i 1887. Han tok middelskoleeksamen i 1904 og prøvde seg deretter en tid som sjømann. I 1908 tok han eksamen ved Horten tekniske skole, arbeidet noen år på Rjukan, i Tyskland og i USA, før han i 1914 vendte nesen hjemover og flyttet til Kristiania, hvor han jobbet ved Thunes mekaniske verksted. I 1916 startet han sitt eget entreprenørfirma. Det gikk konkurs i 1922 og førte Omre ut i en lang kriminell løpebane som spritsmugler. Det var litteraturen som skulle berge ham. Arthur Omre debuterte som forfatter i 1935 med den hardkokte spenningsromanen Smuglere. Året etter kom oppfølgeren Flukten. Senere skrev Omre en rekke romaner, noveller og skuespill. Holmgren-saken, som opprinnelig ble utgitt i 1942 som Mysterium i Rolvsøy under pseudonymet Arthur Juel, var Omres åttende roman. Fem av bøkene hans er filmatisert. I 1937 tok Arthur Omre pseudonymet sitt som navn.

I Holmgren-saken rystes det lille samfunnet rundt skogbruket ved Glomma da brukseier Holmgren en morgen blir funnet død i sin egen seng. Han har tilsynelatende tatt sitt eget liv med en overdose sovemedisin. Oppdagelsesbetjent Webster får saken, og reiser til bruket sammen med den unge «sporhunden» Nik Dal, som slår seg ned ved bruket som fotograf for å holde oppsikt med folkene som bor der. Webster pendler mellom bruket og Oslo. Det viser seg snart at Holmgren ikke hadde noen grunn til å ta livet av seg. Han hadde heller ingen fiender. Ved bruket vet alle alt om hverandre, og alle er skjønt enige om at Holmgren var et flott menneske som ikke hadde noe å skjule. Dødsfallet er med andre ord helt ubegripelig. Likevel, rett før Holmgren døde ble det underslått 300 000 kroner fra brukets kasse. Alle spor peker mot kasserer Stefansen, som nylig er innlagt på sykehus i Oslo på grunn av nerver. Stefansen husker ingenting om pengene, men bevisene mot han er knusende. Han ville uten tvil blitt dømt for underslag hadde det ikke plutselig på mystisk vis begynt å dukke opp nye beviser som peker i en helt annen retning…

Den flintskallede, middelaldrende oppdagelsesbetjent Webster beskrives i boka i ordelag som vennlig og dyktig. Han er omgjengelig og hisser seg stort sett aldri opp. Bortsett fra når han diskuterer jernbanen. Websters særegenhet er nemlig den at han helst skulle byttet ut alle tog med trikker. Han er en heftig tilhenger av trikkelinjer fra Oslo til Hammerfest. Websters Hjelper, Nik Dal, føyer seg fint inn i den klassiske detektivtradisjonen med dens ubehjelpelige hjelper. For egentlig er det ikke stort Nik finner ut i perioden han er installert på bruket som fotograf. Han har et begjærlig ønske om å bli etterforsker, men det viser seg snart at han er en langt bedre fotograf enn etterforsker.

Handlinga i boka strekker seg over et år. Fra høst til høst. Og egentlig skjer det ikke stort i løpet av denne tida. Holmgren-saken er nemlig ingen bok full av action. Den er kanskje heller i overkant realistisk i mangel på sådan. Nye momenter i saken dukker opp gjennom intervjuer, avhør og brevveksling, og etter hvert som løgnene ved bruket avsløres, dikter de mistenkte opp nye. Holmgren-saken regnes som den første norske politiromanen, og boka har hatt stor betydning for utviklinga av den senere norske politiromanen. I et litteraturhistorisk perspektiv er den derfor interessant. Personlig synes jeg den var nokså kjedelig, og jeg slet med å komme meg gjennom de skarve 150-sidene

Vakker, poetisk, uhåndgripelig, foruroligende. Jeg vender den om og starter på nytt.

Det er ikke alltid like lettt å stole på folk ...

Adam Chase er en ung mann med en trøblete fortid. Han har ikke vært hjemme hvor han vokste opp på fem år. Han ble frikjent for mord i den lille småbyen og sverget på at han aldri ville komme tilbake. Men en telefonsamtale fra en gammel venn gir ham ikke mye valg. Etter mye om og men, vender han tilbake til tross for at han lovte seg at han aldri ville sette sin fot der igjen. Å møte gamle venner, famile, og gammel kjæreste gjør det ikke lett. Vonde minner og følelser dukker opp igjen. Han støter også på mennesker som fremdeles tror han er skyldig - at han er en morder. Ting blir heller ikke lettere for Adam når nye lik dukker opp etter hans ankomst. Hvordan skal han bevise at han ikke er den som står bak mordene, og vil han og resten av familien bli det samme igjen eller er alle forholdene ødelagte?

Jeg har mange, både leste og uleste bøker i hyllene, men som den bokelskeren jeg er har jeg aldri for lite bøker, bare for lite hyller ... Til påsken ville jeg bestille meg en krimbok, gjerne av en forfatter jeg aldri hadde lest noe av tidligere, og det angrer jeg meg ikke på at jeg gjorde. På den måten oppdaget jeg John Hart. Jeg har lagt merke til navnet hans mange ganger, men aldri lest noe av bøkene hans. Men jeg er glad for at jeg har gjort det nå. Av og til har jeg en tendens til å lese bøker av de samme forfatterne, gjerne innenfor krim, men det gjør godt å forandre litt på både forfattere og sjangre for å utvide horisonten som leser. Og på denne måten oppdaget jeg John Hart.

I dette tilfellet var det ikke selve krimsaken som var det mest spennende med boka, men heller persongalleriet. Hart skriver meget fengslende om mange av karakterene og det gjorde det lettere for meg å knytte meg til dem, spesielt hovedkarakteren Adam Chase. Han prøver bare å gjøre det som er rett her i livet, men istedet går mye galt. Han minner meg litt om meg selv. Hart skriver også om de andre karakterene med stor innlevelse og empati. Vi blir godt kjent med hvordan de ser ut, hva de tenker og føler, og hvorfor de gjør som de gjør. Det gjør hele boka så medmenneskelig eller hvordan jeg skal forklare det uten at jeg høres gal ut... Jeg får sympati for disse menneskene og håper bare at alt vil gå bra til slutt til tross for at alt ser fryktelig mørkt ut.

Som sagt begynte jeg på denne boka i påskeferien og jeg brukte lang tid på å lese den, ikke for at den var kjedelig, men fordi jeg ville ikke at boka skulle ta slutt så fort. Derfor drøyde jeg boka så lenge som overhode mulig. Jeg ville ikke gi slipp på denne Adam Chase så fort og alle de andre. Mange ganger var det som å være i boka. Det føltes ikke ut som om man leste, men at man selv var i selve storyen og prøvde å legge bitene på plass sammen med persongalleriet. Jeg ble til og med så begeistret for Harts skrivestil at jeg bestilte meg Brødrene fra Iron House før jeg var ferdig med Ved elven. Så jeg gleder meg virkelig til å ta fatt på flere av hans bøker!

Dette er en bok bestående av solid persongalleri, miljøskildring, og spenning. Hart skriver med stor innlevelse og lar oss få gå i dybden på karakterene. Ved elven er min første bok av Hart, men definitivt ikke den siste!

Nei, du er ikke den eneste som syns det, gitt. Syns ikke det er lenge siden det var juleferie, og påska er allerede over. Jeg greier ikke å henge med i tiden. Skulle ønske jeg kunne stoppe dagene en gang i blandt. Det hadde vært kjekt!

Jeg er snart ferdig med Ved elven av John Hart. Jeg har tatt meg god tid med den boka for jeg liker karakterene så godt, spesielt hovedpersonen Adam Chase. Av en eller annen grunn vil jeg ikke gi slipp på ham riktig ennå ...

Og i går kveld begynte jeg på Gone girl (best kjent som Flink pike på norsk) av Gillian Flynn. Jeg liker psykologiske thrillere meget godt. Og jeg er spent på om denne boka fortjener all den oppmerksomheten den har fått eller om det er oppskrytt. Vi får se. Jeg er spent.

Om jeg får tid til overs skal jeg begynne på ungdomsfantasy-boka Cassias valg av Ally Condie.

Det er fint vær ute. Det meste av snøen er borte og det har vært sol og oppholds de siste dagene, men dessverre har det vært for gufsete til å være ute og nyte en bok. Men den tiden kommer nok siden dagene går så fort.

God helg:)

Begynte med den boka i går kveld (papirformat). Må jo lese den siden jeg liker psykologiske thrillere så det spørs da om den er oppskrytt eller ikke:) Lydbøker er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å like, men har i alle fall prøvd:) Syns det går for tregt enkelte ganger når jeg skal høre på ren opplesning. Det blir litt langdrygt:(

Sigrun Karin Christiansen (f. 1932), norsk forfatter, debuterte i 1972 under pseudonymet Sigrun Krokvik med kriminalromanen Bortreist på ubestemt tid. Boka vakte stor oppsikt og vant Rivertonprisen for beste norske kriminalroman samme år. Året etter ga Christiansen ut kriminalromanen Kikkerten, deretter ble det stilt fra henne. Bortreist på ubestemt tid betraktes stadig som et sentralt verk i norsk kriminallitteratur, og boka ble i si tid regnet som en revitalisering av norsk krim. Den ble filmatisert i 1974 i regi av Pål Bang Hansen.

Alex lever i et kjærlighets – hatforhold til kona Christina. Han begjærer henne samtidig som hun går ham noe helt sinnssykt på nervene. Så, plutselig en dag renner det over for ham og han kveler henne med silkeskjerfet hun har på seg. Han stapper liket i fryseboksen mens han forbereder seg på å kvitte seg med det. Så begynner ting å gå galt. For samtidig ikke langt unna har Helen stukket av fra mannen sin. I stedet for å reise hjem til Østlandet fra datteren på Vestlandet, setter hun kursen sørover mot Bergen. Etter å ha gått av bussen på et knutepunkt på veien, vil tilfellet at Alex så vidt unngår å kjøre henne ned. Hun ramler over ende, svimer av og Alex plukker henne opp og tar henne med seg hjem. De to finner snart tonen, og før de vet ordet av det har de innledet et slags forhold. Men tidspunktet kunne ikke vært mer ubeleilig. For Alex har ennå ikke kvittet seg med liket, og snart begynner Helen å skjønne at noe er galt. Veldig galt.

Bortreist på ubestemt tid er en psykologisk thriller med fart i. Og selv om man allerede på side én vet hvem morderen er, blir ikke boka mindre spennende av den grunn. Spenningen bunner ikke i hvem som har utført udåden, som i den klassiske kriminalromanen, men i hvorvidt forbryteren greier å komme seg unna med ugjerningen. At han muligens ikke vil klare det, skjønner man imidlertid ganske snart. For Alex strever så fælt med liket. Han drasser det hit og dit, men blir liksom aldri kvitt det. Det kommer alltid noe i veien for «begravelsen» – det regner, batteriet på lykta blir flatt eller han sovner. Mens Alex baler med liket av kona, begynner selvfølgelig Helen å ane uråd. Og ikke nok med det, Alex begynner å ane at Helen aner uråd. Dermed oppstår en ny konflikt. Skal Helen bli neste offer?

Bortreist på ubestemt tid er ei tynn lita flis av ei bok som skildrer sinnet til et sykt menneske og hans potensielt nye offers. Synsvinkelen skifter stadig mellom Alex og Helen, og Helens frykt avløser stadig Alex paranoia. Som bonus inneholder boka flere komisk-groteske scener, som for eksempel da politibetjenten holder på å rive overende det gjennomfrosne liket som står stablet oppetter garasjeveggen inntullet i svart plast. Disse scenene falt spesielt godt i smak. Faktisk likte jeg hele boka svært godt, helt frem til nest siste side. For slutten synes jeg ikke noe om. Gikk Christiansen trett av heltene sine eller ble hun bare lei hele fortellinga? Ikke vet jeg. Det jeg imidlertid vet, er at boka er vel verdt å lese. Den passer spesielt for de av dere som liker en god psykologisk thriller. God bok!

http://karisbokprat.wordpress.com/2013/04/10/sigrun-karin-christiansen-bortreist-pa-ubestemt-tid/

Ikke alt går etter planen...

En eller annen gang i livet har vel alle opplevd å ha en lærer som man absolutt ikke liker. Jeg personlig har hatt det. Jeg ble til og med mobbet av en lærer. Husker et år på videregående jeg virkelig hatet en lærer itenst og jeg var ikke den eneste, heldigvis. I hans fravær kalte vi ham Hitler (kanskje litt drygt, men det var virkelig en fyr som var ufordragelig på mange måter, og var av den gammeldagsesorten. Var vel en mann i femti/sekstiårene som var fryktelig opptatt av disiplin, og alt skulle vi lære helst med en gang. Hadde han i norsk og tysk). Jeg vet ikke hvorfor, men han var spesielt ute etter meg. Sikkert fordi jeg var fryktelig sjenert og snakket nesten aldri i timene. Ofte følte jeg at han på en måte gjorde narr av meg hvis jeg ikke svarte rett, stammet litt fordi jeg ble så usikker osv ... Og jeg vet godt forskjell på ironisme, sarkasme, kynisme og mobbing. At en lærer mobber elever er litt vel drygt, syns jeg. Fikk vite av en gammel klassekamerat for noen år siden at den læreren fikk sparken noen år etter at vi var ferdige på videregående fordi en jente følte seg mobbet av ham og tok det opp med skolen. Tror det var noen flere som følte seg litt utsatt også. Skulle ønske jeg var den jenta som tok det opp med skolen, men jeg lot det være. På den tiden hadde jeg null guts og var sikker på at hvis jeg tok det opp med skolen, så ville det bare bli mye verre. Men trøsten er at det var ikke noe jeg bare innbilte meg. At han var sånn som han var. Så istedet for å ta det opp med skolen så beit jeg meg i det et helt år. Husker hvor mye jeg grudde meg til de timene, så jeg er glad for at jeg ble ferdig med det året og skiftet videregående året etter.

Boka Killing Mr Griffin handler nettopp om dette. Om en lærer som terroriserer elevene sine og gjør som han gjør for at de skal yte sitt beste. Men enkelte av disse elevene tar det ille opp, og bestemmer seg for å gjøre noe med det. En vennegjeng får nok av Griffins strenghet og kvasshet, at de planlegger en hevn som skal få ham til å kjøle seg ned. Men kommmer det til å funke?

Jeg har aldri lest noe av Lois Duncan før, og jeg skjønner ikke hvorfor, for den dama er virkelig god til å skrive både om personer og miljø. Det er som å være i boka, man ser hvordan karakterene ser ut og det føles ut som om man kjenner dem. Hun beskriver også om tillit blant karakterene, svik og hysteri meget godt. Situasjonen denne vennegjengen er i er så intens at stresset og oppstemtheten de føler er til å ta og føle på.

Det er også en underlig vennegjeng det er snakk om. De er av rake motsetninger. Mark er den såkalte lederen. Han er rasjonell, den kule og meget løsningsorientert. Det er ham de går til hvis det skulle være noe. Dave er kanskje Marks mest fortrolige. Han er også poulær på skolen, men hjemme er alt så mye annerledes. Han har mye ansvar som mange på skolen ikke vet om. Betsy er også en del av gjengen. Hun er en av skolens vakreste, i alle fall tror hun det selv og er vant til å få det som hun vil. Meget bortskjemt og kan lett bli betraktet som typisk bitch av andre. Det siste leddet i gjengen er Jeff. Han ble jeg aldri klok på. Det virker ikke helt som han selv vet hvem han er eller hvor han hører til. Det virket som om han bare var en del av gjengen. Disse ungdommene er så grusomme at de til og med knytter et såkalt vennskap til klassens nerd, Susan. De trenger en som er skikkelig uskyldig til å være med og fullføre det ondskapsfulle oppdraget de planlegger.

Det mest interessante med denne boka er ikke selve hevnen, men hvordan denne vennegjengen påvirker hverandre. Det er helt klart at det er Mark som har den største innflytelsen og det er svært fascinerende hvor stor tillit de andre har til ham. De klarer ikke å se gjennom ham, hvordan han egentlig er selv om de tilbringer hver dag sammen med ham. Han er utspekulert og kald, men de andre ser det bare ikke. Og et genitrekk Duncan har gjort er at vi får vite alles perspektiv unntatt Marks. Vi får aldri vite hva han tenker og hvorfor han gjør det han gjør. Vi får bare vite hvordan han er gjennom andres øyne. Det gjør ham mer interessant.

Eneste jeg savnet litt i boka generelt var mer bakgrunnstoff og mer kjennskap til Mr Griffin. Syns jeg fikk vite litt for lite om ham generelt. Jeg mener ikke hele livshistorien hans, men få vite litt mer om personligheten hans. Få vite litt mer om ham som lærer, og ikke bare som et offer. Det er vel det eneste "negative" jeg vil si om Killing Mr Griffin. Og en annen ting jeg savnet i boka, og som irriterte meg er at dette er ikke "originalhistorien" fra 1978. Utgaven jeg har er oppdatert til moderne tider hvor Google og iPhone er nevnt, noe som er litt skuffende, for jeg vil gjerne lese originalboken en gang.

Som mange sikkert allerede vet er også Killing Mr Griffin filmatisert (1997). Så den for mange år siden, men husker ikke mye av den, bare at den var sær. Men har i ettertid alltid hatt lyst til å lese boka. Det lille jeg husker av filmen er at den var ikke så imponerende så jeg vil anbefale boka først. Sånn er det bare. Bøkene er som regel bedre enn filmatiseringene.

Lois Duncan er ikke bare kjent for denne boka/filmen, men også for tittelen I know what you did last summer. Den er som kjent også filmatisert og jeg har sett den flere ganger selv om den ikke er noen favoritt, men jeg er svak for skrekkfilmer generelt. Og etter å ha lest Killing Mr Griffin fikk jeg meget lyst til å lese I know what you did last summer også, og den er allerede bestilt!

Det er ikke akkurat selvmotsigende svar, da. Jeg har prøvd mange diverse lydbok, men det har ikke falt i smak. Ofte har det vært stemmen til oppleseren sin skyld. Så jeg har gitt sjanse til lydbøker. Men Radioteaterets versjon og en vanlig lydbok er to helt forskjellige ting. Så jeg foretrekker Radioteateret. Vil heller ha teater i øret enn ren opplesning. Dramatisering på cd av bøker gir mer stemning. Det er i hvert fall min mening, men hver sin smak og behag:)

Har jeg dårlig erfaring med. Har prøvd noen, men John Blund kommer med en gang så jeg får ikke med meg mye av innholdet, så lydbøker har jeg på en måte gitt opp. Men Radioteaterets dramatisering på cd, det liker jeg kjempegodt. Vil da gjerne anbefale De dødes tjern og Døde menn går i land av Andrè Bjerke. Meget gode, stemningsfulle teaterversjoner på øret. Anbefales!