Bokelskere.no

Får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg liker å fullføre det jeg har begynt på og liker å utfordre meg selv.

Jeg driver en bokblogg og får bøker tilsendt fra forlag. Og man får jo mye med seg innen media.

Om jeg fikk den i julegave? Jeg fikk den tilsendt av forlag.

Ikke alle bøker er innenfor interesseområdet ...

Forfatteren Per Arne Dahl er biskop og han er kanskje mest kjent for å ha vært tidligere stortingsprest. Han har gitt ut en del bøker før, og er også kjent for å ha vært spaltist i Aftenposten. Selv forbinder jeg ham mest med intervjuet han hadde med Kronprinsesse Mette - Marit hvor hun satt barføtt.

Boka Å våge livet en gang til handler om det å reise seg igjen når livet er hardt (etter å ha blitt utfryst, er ufrivillig ensom osv ...) og bevare troen. Vise nåde, og prøve å være mer åpen mot andre. Vise varme og respekt for alle rundt oss. Boka tar også for seg at Per Arne Dahl vil gjerne gjøre gudstjenestene mer inspirerende enn at det lyder som tale/preiking. Han vil inspirere andre til å tro, føle seg velkomne, ha troen på seg selv og livet genrelt.

Først og fremst vil jeg si at jeg finnes ikke religiøs. Jeg er døpt og konfirmert (på grunn av tradisjon), men likevel er jeg ikke religiøs på noen som helst måte og troen er høyst fraværende. Jeg har ikke troen på sånt og det interesserer meg heller ikke. Det er ikke noen livsstil for meg. Jeg respekterer religiøse/personlige kristne så lenge de ikke prakker det over på meg for jeg er ikke interessert i å ha en tro, bare så det er sagt. Derfor opplevde jeg boka som litt tung, uinteressant og tørr. Det er en kort bok på bare 248 sider, men slet med den en stund før jeg ble ferdig med den for det var ikke noe tema for meg. Jeg er ikke så glad i selvhjelpsbøker generelt (kommer an på tematikken, selvsagt), men dette innholdet ble rett og slett for knusktørt for min del, og innholdet ga meg ingenting. Da oppleves lesing som et slit og jeg slet meg bokstavelig talt gjennom boka (jeg avbryter som kjent ikke bøker).

Det var med stor lettelse å bli ferdig med boka. Stygt å si det, men det er et slit når man leser en bok som ikke gir noe tilbake; hverken underholding, spenning eller lærdom. Per Arne Dahl vil så gjerne inspirere, men det funker ikke på meg på noen som helst måte. Da blir det veldig tamt og langdrygt å lese og boka ble ærlig talt lest i ganske små porsjoner. Jeg orket bare å lese noen få sider av gangen for det var andre bøker som fristet mye mer.

Per Arne Dahl skriver godt og kan å uttrykke seg, det er ikke det, men tematikken i Å våge livet en gang til interesserte meg ikke. Selv om jeg ikke fant noen glede i å lese denne boka, er jeg sikker på at andre vil gjøre det. Boka var bare ikke i mitt interesseområde og vi mennesker er jo så forskjellige.

Takket være kalenderen og deg vet jeg når det er helg:) Er det noe jeg savner her i livet så er det helgefølelsen.

Men det blir ingen helg uten bøker denne helga heller:

Jeg har nettopp begynt på: "En overflod av Katheriner" av John Green, og "The Catcher in the Rye" av J.D. Salinger (et av de få lesemålene mine i år er å bli flinkere til å lese klassikere). Og jeg skal begynne å lese i "Good omens" av Terry Pratchett & Neil Gaiman.

Ved siden av leser jeg som vanlig: "Too good to be true: The colossal book of urban legends" av Jan Harold Brunvand.

Så det blir litt av hvert angående lesestoff denne helga også, både på norsk og engelsk (liker å variere litt).

Ellers blir det en stille og rolig helg. Skal tilbringe helga med min gode venn: ensomheten.

God helg til deg også:)

Har aldri grått av en bok. Er vel ikke lettrørt:/

Hovedpersonen er som Mikke Mus, som ufrivillig havner i det ene mysteriet etter det andre, og hun klarer ikke å ligge unna ...

Etter en hektisk periode med litt vel mye spenning, drar tenåringsjenta Lumikki Andersson til Praha alene for å komme seg unna lengsel, stressende dager og bare få litt tid for seg selv. Hun vil dra til et sted hvor hun ikke er kjent og klare seg alene. Føle seg selvstendig og bare være. Få en ferie fra andre og få litt tid for seg selv. Og Praha er ikke det verste stedet å dra til. Men ferien hennes blir alt annet enn avslappende. Når en jente går bort til henne og påstår at hun er hennes søster, blir Lumikkis rolige tilværelse snudd på hodet, og hun blir dratt inn i noe hun ikke kan ta avstand fra, for som vanlig er nysgjerrigheten hennes for stor. Og hun blir før hun vet ordet av det dratt inn i det ene og det andre, og nok et mysterie må oppklares. Samtidig må hun passe seg for en leiemorder som er ute etter å ta livet hennes til enhver pris uten at hun aner hvorfor ...

Hvit som snø er oppfølgeren av Rød som blod som jeg leste i fjor og Hvit som snø er bok to i Snøhvit - trilogien. Jeg likte forgjengeren Rød som blod godt for der var det mye som skjedde, det var intensitet og det var ikke vanskelig å ikke like karakterene og jeg håpet at Hvit som snø ville havne på samme nivå. På en måte gjorde den det, men samtidig ikke. Dessverre var ikke konseptet like intenst og interessant som den forrige boka i trilogien, og for det andre blir ting litt vel søkt og tilfeldig til at det blir "troverdig". Ting skjer litt for lett enkelte ganger.

Jeg likte godt at settingen var satt i Praha (har selv vært der to ganger) så det var ikke vanskelig å forestille seg byen mens jeg leste og det er en by med mye atmosfære i. Byen er både mystisk og vakker. Et ypperlig sted for en thriller. Og det er bare helt utrolig hvordan Lumikki klarer å havne opp i det ene problemet etter det andre uten å anstrenge seg. Hun har en evne til å blande seg opp i alt mulig uten at det er meningen ...

Dette blir en kort anmeldelse fra min side. Jeg vil gjerne være kortfattet når det gjelder oppfølgere i redsel for å røpe for mye eller noe som helst. Det er lettere å skrive lengre når det er førstebok eller enkeltstående bok det er snakk om. Så dette blir en kort anmeldelse av hensyn til de som vil lese trilogien, men som ikke har begynt ennå. Vil jo ikke si for mye. Men vil med dette si at Hvit som snø er en verdig oppfølger og jeg liker at Lumikki ikke har forandret seg. At hun er den hun er. Oppfølgeren hadde ikke samme intensitet som den forrige, men det er et fint mellomledd til neste bok. Håper jeg får sjansen til å lese tredje og siste bok også.

Emma bur i Stavanger og skal byrja i 10.klasse. Den sommaren blir ho forelska i Hester som er halvt amerikansk. Men han har berre sommarjobb i Noreg, han går på skule i USA. Dei nærmar seg kvarandre forsiktig, og har ein fantastisk sommar saman.

Ho byrjar 10.klasse med kjærleikssorg. Hester skriv meldingar og epost til ho, men ho finn ikkje ord til å svare med, for ho er berre trist og saknar han. Ho prøver å gå vidare, og blir med på fester og fortsetter å utforska ungdomslivet. Det blir mange festar, alkohol, nye venar, nye gutar. Det er ikkje lett å finna ut kven som er ekte venner, og kven som er oppriktig interessert i deg. Det er mykje ein må finna ut av når ein er 15.

Skal ho til dømes bli med bestevenninna når ho vil heim frå festen, eller skal ho bli att åleine for å oppleva noko spanande? Kanskje gløymer ho at venninna kan bli lei seg. Kanskje er ho litt full, og saknar å føla seg elska. Kanskje ho tek ein sjans og stolar på ein gut ho akkurat har møtt fordi han er kjekk og gjer ho komplimenter.

Det eit poetisk og enkelt språk. Mykje blir fortald med få ord. Her er det mykje ein kan kjenna seg att i. Enten ein er gut eller jente, populær eller utanfor.

Dette er fortsetjinga av Bare en dag. Her møter me Willem, den nederlandske guten som tok med Allyson til Paris. Me får høyra hans bakgrunnshistorie, og hans versjon av kva som skjedde i Paris. Willem sin far er er død, og mora har reist til India for å driva eit legesenter. Willem saknar familien som den var. Han og mora har vanskeleg for å opna seg for kvarandre.

Han har vore ute og reist verda rundt i over eit år. Han var blant anna med ein omreisande teatertrupp som spelte Shakespeare-stykker. Det var der han møtte jenta han kalla for LouLou.
Han tenkjer mykje på det som skjedde i Paris. Det var liksom noko særskild mellom han og Loulou. Men han veit ikkje korleis han kan finna ho att, for han veit ikkje eingang det verkelege namnet hennar.

Me som lesarar får mange aha-opplevingar. For kvar nye opplysning me får om Willem setter det heile den andre boka i nytt lys.

Det er veldig fascinerande å sjå denne historia frå to sider. Når du les om Willem veit du alltid kvar Allyson er samstundes, og kva ho tenkte om akkurat det han kanskje opplevde på ein annan måte.

17 år gamle Allyson er ei amerikansk jente på europareise. Ho er ei pliktoppfyllande og skuleflink jente, med ei mor som involverer seg veldig både i val av fritidsaktivitetar og fag på skule. Europareisen er ikkje i backpackerstil, men eit busslass av ungdomar som blir guida gjennom eit fastlagt program. Allyson hadde gleda seg til turen, men blik liksom ikkje like begeistra som ho trudde ho skulle bli.

Siste dag på europareisen lar ho seg overtala av venninna til å sjå eit Shakespeare-stykke av ein omreisande teatertrupp. Ho blir fascinert av guten som spelar hovudrolla, og når han foreslår å reisa på ein dagstur til Paris overraskar ho seg sjølv med å bli med. Han bestemte seg for å kalla ho for Loulou, og Allyson sjølv syntes det var greitt å vera ein «ny person» på denne reisa sidan ho aldri hadde gjort noko så impulsivt før.

Boka handlar om dei to denne dagen i Paris, men også kva som skjer når ho reiser heim og byrjar på universitetet. Impulsturen til Paris starta ein endringsprosess hos Allyson, og ho må ta oppgjør med seg sjølv, venner og familie etter kvart.

Allyson klarer ikkje å gløyma Willem, men dei veksla ikkje telefonnummer eller noko anna kontaktinformasjon, så ho veit ikkje korleis ho skal kunne finna han att. Ho er heller ikkje sikker på om ho ynskjer å finna han. For det skjedde noko i Paris som ho ikkje veit korleis ho skal tolka.

Dette er ei ungdomsbok og ei kjærleikshistorie. Annakvart kapittel er frå synsvinkelen til Elenoar og Park. Elenoar har byrja på ny skule. Ho har raudt hår, og går i rare klede. Ho har ei mor som alltid roter seg bort i feil menn, og ho deler rom med sine mange søsken.

Park er ein populær gut på skulen der Elenoar byrjar. Han skil seg og ut fordi han har amerikansk far og asiatisk mor. Han møter Elenoar på bussen, og lar ho sitja ved sida av seg sjølv om regelen er at nye elever skal fryses ut. Dei snakker ikkje saman, men etter ei stund får Elenoar låna teikneseriar av Park. Kvar dag byttar ho ordlaust teikneserien med ein ny. Og sakte men sikkert byrjar eit vennskap å veksa fram. Dei byrjar å veksla ord, dei held kvarandre i hendene og dei byrjar å vera saman hos Par etter skulen.

Elenoar fortel lite om korleis ho har det heime, og familien hennar får aldri høyra om Park. Men etter kvart blir det forviklingar både på skulen og heima.

Boka er nydeleg skrive. Det er kjempespanande å lesa frå to synsvinklar. Me veit kvifor Elenoar ikkje snakkar så mykje om familien sin, men når Park funderer og analyserer Elenoar trekker han sine eigne slutningar. Det same gjeld Elenoar. Berre me som lesarar ser og forstår begge to. Eg får lyst å hoppa inn i historia og hjelpa dei! Det men det handlar om å bli kjend med kvarandre, om å opna seg for kvarandre, og at me alle har ei historie med oss. Noko vil me visa kvarandre, medan andre ting vil me skjula.

Cath og tvillingsøstera Wren skal byrja på college. Då dei var ganske unge reiste mora deira frå dei. Etterpå var det berre dei to, og den litt eksentriske faren. Cath og Wren er like av utseende, men ganske ulike ellers. Wren er utadvendt og glad i fester og gutar. Cath er glad i bøker. Ho elsker fantasy, og særskild bøkene om Simon Snow. Hennar største interesse og hobby er fanfiction. Ho skriv historiar om karakterane i Simon Snow-bøkene. På fanfiction-sider på internett er ho svært populær.

På college kaster Wren seg ut i ungdomslivet. Men Cath held seg for seg for seg sjølv, og synest det er skummelt å snakka med nye folk. Likevel blir ho sakte men sikkert kjend med romkameraten og vennen hennar. Særskild takka være den smilande, utadvendte, positive, sprudlande og kjekke Levi.

Cath tek eit skrivekurs på College, men ho bruker meir tid på fanfictionen sin enn skulearbeidet. Innimellom får me utdrag frå Simon Snow-historiane til Cath. Ho har utruleg mange følgarar som ventar på oppdateringar på hennar versjon av siste bok i serien.

Dette er ei nydeleg ungdomsbok som handlar om familie, vennskap og den første kjærleiken. Det er skrive realistisk og truverdig i eit godt språk. Boka fungerer for den litt eldre lesaren og, for det er lett å kjenna seg att i deler av historia når ein tenkjer attende til ungdomstida.

Denne las eg på svensk, det var overraskande lett, og det gav noko ekstra til heile opplevinga. Eg følte det som eg såg ein svensk ungdomsfilm i hovudet.
Eg-personen er ei femten år gammal jente som blir stormforelska i ein russisk/svensk gut. Me får korte glimt av møter på festar, i skulegarden, framfor dataen, med mobilen. Ho tenkjer berre på han, på dei kantete skuldrene hans, det mørke håret, dei kjappe russiske frasene han lirer av seg. Det er ein altoppslukande kjærleik. Det minner litt om dagbokstil, men ho skriv «du». Ho fortel altså heile historia retta til guten ho er forelska i.
Eg føler at det handlar om å tolka teikn frå kvarandre. Ho lurer på om han kjem til å vera på dei festane ho går på og lurer på kva han tenkjer om ho. Den første kjærleiken er komplisert, med mange forviklingar, mange store kjensler, både gode og vanskelege. Men dette klarar forfattaren å kommunisera med eit enkelt språk.

Boka byrjar dagen etter 16årsdagen til Una. Ho har alltid fått eit postkort av den ukjende faren sin på bursdagen, men i år har det ikkje kome noko kort. Una har ikkje hatt behov for å vita noko om faren før, men no blir det viktig for ho.
Den to år eldre Leo skal laga ein dokumentar, og vil hjelpa Una å finna ut kven faren er. Una er forelska i Leo, men Leo verker berre som han er interessert i filmen sin, og snakkar berre om korleis dei skal finna faren hennar. Han har nesten blitt meir opptatt av det enn ho sjølv.
Una vil bli skodespelar som mora, og jobbar med ein monolog ho skal framføra på opptaksprøve til vidaregåande skule.
Denne boka er kort og lett å lesa, men den tek opp mange tema og har eit godt språk. Det er lett å leva seg inn i stemninga i boka. Dei lange late sommardagane i Stavanger når du er 16år og har uendeleg mange val framfor deg.

Voldelige mennesker sprer seg som sykdom. Det er best å låse seg inne ...

Brage og vennene hans følger spent og urolig med på utviklingen som skjer i Japan. På nettet følger de med på nyhetsvideoer hvordan folk i Japan går løs på hverandre med dyrisk vold, som om de har blitt rammet av en eller annen form for sykdom. Brage, vennene hans, også de voksne, lærere er også redde for utviklingen selv om de ikke sier det høyt, men de er redde for at den sykdommen skal også ramme Europa. For hva skjer da? Ingen vet hva japanerne er rammet av og hvor smittekilden kommer i fra. Og før de vet ordet av det kommer den brutale sykdommen til Norge også. De som blir smittet av sykdommen/får denne parasitten, eller hva det enn er, blir skikkelig dårlige, så forryktet og farlige/voldelige. De går da til angrep på hvem som helst. Brage og familien hans må bare overleve så godt de kan ved å sperre seg inn i huset som alle andre, og han håper at kompisene hans vil overleve dette voldelige kaoset. Hvem som helst kan bli smittet når som helst. Og bare de sterkeste og smarteste overlever, men hvor stor sjanse er det for å overleve? Og er det mulig å overleve dette kaoset i det hele tatt?

Dystopier er visst den store greia for ungdom nå for tiden, både i bokfarmat og på skjerm. Før var det vampyrer som gjaldt, men nå er det dystopier. Jeg liker dystopier jeg også og har lest en del av det jeg også. Det er ingen favorittsjanger, men det går an. Greia med dystopier nå er at det begynner å bli litt oppbrukt. Vi har lest og sett det meste, og det er ingenting som overrasker av katastrofer lenger. Jeg savner noe nytt og fresht. Noe som overrasker. Noe som tar en helt uventet og rå vending. Det skjedde dessverre ikke I morgen er alt mørkt heller ...

Det mest interessante med hele denne korte boka var personskildringene. Hvor forskjellige de er og følge med på hvordan de takler galskapen. Det er mer interessant å lese om enn selve handlingen. Selve handlingen syns jeg blir for forutsigbart og monotont. Man skjønner altfor fort hva som kommer til å skje lenge før karakterene skjønner det. Det er skuffende. Jeg savner virkelig å bli overrasket. Så det eneste som stort sett holdt på interessen min underveis i boka var karakterene og hvor forskjellige de var.

Siden boka er kort, blir også dette en kort anmeldelse for jeg vil ikke røpe noe. I morgen er alt mørkt er i nesten samme gate som Night of the living dead, og The Walking Dead. I boka blir de kalt for de forrykte istedet for zombier, men det er nesten samme sak. Folk blir forandret til drapsmaskiner. Og det er om å overleve lengst, om det er mulig. Det ble ingen spennende bok for min del, men er sikker på at ungdommer og de som er nye innen denne sjangeren vil bli fengslet av boka. For meg ble dette bare gammelt nytt, og det er skuffende ...

PS: Det kommer en oppfølger senere i år.

Takk:) Og jeg kan ikke noe for det. Det har alltid vært sånn.
Glemmer aldri handlingen i en bok :)

Møt Agnes, som venter på sin egen henrettelse ...

Vi reiser langt tilbake i tid. Helt tilbake til 1829 og vi blir dratt til Island. Der møter vi Agnes Magnúsdóttir, som er dømt til døden. Grunnen? Hun er medskyldig i drap sammen med to andre. Som straff blir hun og de to andre satt til å bo og jobbe på hver deres gård hos en fremmed familie til de blir henrettet. Agnes blir plassert hos familien Jónsson som består av to voksne, og to småjenter. Stemningen blir temmelig anspent når Agnes kommer for å bo hos dem, men de blir tvunget til å samarbeide alle sammen for det er snakk om tøffe kår. I mellomtiden må Agnes ha kontakt med en prest. Det er en ordre fra sysselmannen Blöndal. Det er et kristent samfunn hun befinner seg i og sysselmannen forventer at Agnes skal skal bli "frelst", i det minste føle anger. Agnes sender brev til hjelpepresten Tóti og vil ha ham som veileder/samtalepartner frem til hennes dødsdag. Kommer han til å gjøre det lettere for henne til den dagen hun skal dø og vil hun noen gang komme overens med familien hun bor hos? Vil de andre få et annet inntrykk av henne eller kommer hun bare til å bli sett på som morderske?

Hadde ikke hørt noe om forfatteren eller boka da jeg fikk den, men ble interessert på grunn av tittelen. (Jeg vet ikke hva det er med meg og mørke titler, men jeg har sansen for det). Og jeg håpet at innholdet var like mørkt som tittelen, og det var det også. Dette er ingen lystbetont lesing, langt der i fra, og jeg liker mørkt lesestoff. Og samtidig er visse situasjoner og karakterer i boka basert på virkelige hendelser. Det er en røff historie om skyld, uskyld, om å passe inn, og det å føle seg utstøtt. Det er vel ingenting som er verre enn at folk tenker det verste om en. Bli satt i bås. Det er vel det boka dreier seg om og hvordan takle det. Av og til tar livet en vending som vi ikke liker og vi må betale for det på en eller annen måte. Sånn er det med Agnes også. Hun blir stadig sett på som en morderske. I andres øyne blir det ikke forandret og det må hun leve med helt til hun blir henrettet. Er det bedre å leve enn å dø, da? Hva er forskjellen? Det er spennende når hun flytter inn hos en fremmed familie som må forholde seg til henne, enten de liker det eller ikke. Hvordan takler de det og har de noe annet valg enn å prøve og komme overns?

Det er også spennende å lese om en annen tid. Da folk hadde lite å rutte med og levde i tøffe kår. De måtte bare berge seg med det lille de hadde, uansett vær. Og det var interessant å lese om hvordan Agnes forholdt seg til forskjellige personer, hvordan ting utviklet seg, samme om det er positivt eller negativt. Hun vet hun skal dø, men likevel holder hun seg kald og lar livet gå sin gang. Det mest interessante med boka var å lese om Agnes og hennes ensomhet. Det er ikke bare nå mens hun venter på sin henrettelse hun føler seg ensom, men hun har vært ensom store deler av livet. Hun hadde så og si nesten ingen nære relasjoner og har vært vant til denne tomheten hun føler ganske lenge. Hennes kamp mot det var både realistisk og interessant å lese. Det sier mye om henne som person.

Begravelsesriter var en dyp og mørk lesing basert på virkelige hendelser som setter ting i perspektiv. Hva ville man ha gjort hvis man selv var i en slik situasjon? Mange interessante spørsmål dukker opp underveis mens man leser. Dette er en bok som er lett å leve seg inn i og man blir kjent med mange av karakterene, både deres gode og mindre gode sider. Det ble ingen favorittbok for min del. Jeg savnet mer intensitet og forventet vel noe enda mer rystende. (Det er vel ingenting som sjokkerer meg for tiden, virker det som ...) Selv om det ikke ble noen favorittbok, er det en viktig og interessant bok å få med seg likevel, spesielt hvis du liker historiske romaner.

Du er heldig for her snegler den seg så vidt avgårde. Nesten som om tiden står fullstendig stille. Veldig kjipt. Og ja, broder er tingen nå for tiden. Det er speilblankt ute og bare å gå til postkassa er en livsutfordring hehe, så går ikke uten broder, gitt. Stoler ikke 100% på dem, men man føler seg litt tryggere:)

Takk, men tviler på det. Både helsen og humøret er dessverre det samme og tviler på at 2015 blir noe bedre siden jeg har hatt det sånn i litt over to år nå. Men takker for lykkeønskninger og godt nytt år til deg også:) Dere er gode:)

Skulle ønske at tiden fløy hos meg også, men det gjør den dessverre ikke. Tiden står dødens stille samme hva jeg gjør. Sikkert en forbannelse, akkurat som kjedsomheten. Og jeg har endelig ryddet bort jula for den er jeg mektig lei av. Så nå kan jeg slappe av og lese så mye jeg vil igjen. Og jeg leser:

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Har kommet over halvveis så kommer nok til å bli ferdig med den i helga og jeg leser i Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl. Den har jeg strevd med i en uke nå for jeg er hverken religiøs og har heller ikke særlig troen på selvhjelpsbøker for å være helt ærlig, men leser ferdig en bok uansett om jeg liker den eller ikke. Og ved siden av leser jeg fremdeles i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand, så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga hellers.

Ellers blir det bare en rolig og kjedelig helg som vanlig. Og jeg går ikke ut av døra før jeg må for der er det speilglatt. Beveger meg ikke utendørs uten brodder i hvert fall ...

God helg.