Bokelskere.no

Hadde du gitt opp hvis du ble kidnappet og frarøvet friheten?

Horrortørke?
Det gis ut en del horror for tiden. Det var en tid det ble utgitt svært lite horrorbøker, synes jeg, men nå ser det ut til at det begynner å ta seg opp igjen, og godt er det. Jeg vet godt at det er en sjanger som ikke tas seriøst hverken i bokformat eller på film, men det er nettopp derfor jeg liker det. Det er ikke mye som skremmer, for etter mange år med mye lesing av horror og sett en del skrekkfilmer, så blir man jo kurert, men synes fremdeles sjangeren er underholdende. I hvert fall det meste av det. Det er ikke selvfølgelig ikke som før i tiden da sjangeren var mer leken og kreativ, men det kan man ikke forvente heller. Noen ting forandrer seg, dessverre.

Doll House er en bok jeg har sett mye på Goodreads i det siste. Som regel har jeg ikke lyst til å lese bøker som får mye oppmerksomhet, men det var noe med denne som gjorde meg nysgjerrig, og jeg ville gi den en sjanse. Det virket som en artig og spennende horrorflick i bokformat. Jeg er svak for horror og har vært det helt fra jeg var liten og for ung til å lese og se sånne ting. Siden har interessen for horror vært der. Jeg har til og med en svær pappfigur av skrekkfiguren Jason Voorhees i stua (fyren som er kjent fra Fredag den 13 filmene) og det sier vel jo sitt. Er man en horrorfreak, så er man en horrorfreak.

Et nytt kapittel i Olivias liv blir til et mareritt
Denne horrorboka er om Olivia som forlater redet for å begynne et nytt liv et nytt sted. Hun skal begynne på college, og et nytt kapittel starter i livet hennes. Det er både vanskelig og spennende både for henne og faren hennes, for det har alltid vært de to. Olivias mor dro fra dem for hun hadde ingen ønske om å være mor (hørt på maken!), men faren hennes har alltid vært der for henne, og kjører henne til college. Men det tar ikke mange timer etter at Olivia er alene på det nye stedet før hun blir kidnappet i en hvit van, og fraktet inn i en celle med nesten bare rosa interiør. To menn, en i gorillamaske og en i sjakalmaske holder henne fanget. Hun blir utsatt for det ene og det andre, og hver gang hun prøver å gjøre motstand, risikerer hun å miste en kroppsdel. Kommer hun til å klare å rømme fra torturkammeret som ligner et dokkehus, eller er alt håp ute?

Dette virket som en typisk horrorbok og det var det også, på mange vis. Plottet virket som noe man har lest og sett mange ganger før, spesielt for oss som er vant til sjangeren, så her var det ikke noe nytt. Olivia er en sterk karakter som ikke lar seg kødde med, og står i mot så lenge det er mulig. Hun er en fighter selv om det koster henne dyrt. Hun er spennende å lese om og samtidig irriterende for hun viser ikke mange sider av seg selv, og blir fort pappfiguraktig i lengden. Noen av replikkene er rare og unaturlige, og handlingen blir fort repeterende, så denne horrorboka blir fort mye av det samme og kjedelig.

Et tilfeldig offer eller nøye planlagt?
Hvem er ute etter å skade Olivia? Får hun noen gang se ansiktene deres? Er det noen hun kjenner, eller er hun et tilfeldig offer? Hvor lenge kommer hun til å holde ut deres syke lek? Mange spørsmål oppstår underveis, men dessverre blir denne boka altfor forutsigbar og for lett til å gjette seg frem til hvem som står bak. I hvert fall hvis man har sett og lest mye fra sjangeren tidligere, så får man et visst instinkt, en magefølelse som oftest stemmer.

Doll House er en blanding av horror og slasher, som er noe festlig. Med festlig mener jeg at når man er vant til sjangeren, så blir man etter hvert flink til å se humoren i den sjangeren. Dette er ment til å være seriøs horror, men for min del ble det ikke det. Det ble mer festlig og humoristisk enn skremmende. Synes at forfatteren prøver for hardt, og dessverre blir storyen for forutsigbar. Replikkene mellom far og datter er litt lattermilde og anstrengt, det virker ikke naturlig, og det er altfor lett å gjette seg til hvem som står bak bortføringen av Olivia. Morsom og lettlest der og da, men ikke noe skremmende eller spesielt tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Science fiction er avanserte greier ...

Jeg liker science fiction, men det er dessverre ikke en sjanger jeg leser mest av, så der er jeg litt utrent. Tidligere science fiction bøker jeg har lest er blant annet Darlah (172 timer på månen) av Johan Harstad, Across the Universe av Beth Revis og I Am Number Four av Pittacus Lore, bare for å nevne noen. Som sagt så liker jeg science ficiton, men samtidig har jeg litt anstrengt forhold til sjangeren med redsel for at det kan bli for avansert, i hvert fall hvis det blir for mye tekniske forklaringer og slike ting. Da blir jeg uengasjert.

Her er det ikke det tekniske som er avansert med boka, men selve handlingen. Det er vrient å forklare den på en forståelig og rettferdig måte, fordi den er veldig kompleks. Den er lettere å forstå når man leser den selv, men å beskrive den forandre, er noe annet. Noen bøker er sånn, og noen bøker er enklere å forklare enn andre. Det varierer så veldig.

Velger man å være alene?
Dette er ingen bok som er lett å forklare. Det er heller en bok som må leses og oppleves. Det er bare da man får en ordentlig forståelse av boka. Det er en slik type bok. I bunn i grunn er boka hovedsaklig om to personer og en bikarakter. Først møter man Augustine som begynner å bli en gammel mann som lever og ånder for jobben. Han er forsker, og hans base er Arctic. Noe skjer som gjør til at alle kollegaene evakueres, men siden Augustine ikke har noen nære og kjære, bestemmer han seg for å bli værende. Han tror han er alene inntil han oppdager at en jente, Iris, som er blitt etterlatt i evakueringen. En annen person man blir kjent med er Sully. Hun har også ofret livet sitt til jobben. Hjemme har hun eksmann og en datter. Hun er på vei tilbake tilbake fra Jupiter etter flere års oppdrag, men på vei tilbake fra Jupiter svikter kommunikasjonssystemet. Mens hun sitter i romfartøyet Aether, får hun rikelig tid til å tenke over sitt liv, ting som har skjedd og forskjellige valg hun har tatt. Dette er virkelig en bok om filosofi, tid og sted, noe som er interessant med boka.

Hadde så vidt hørt om boka tidligere, men ikke så mye. Hadde så vidt på forhånd hørt om denne på YouTube. Hun jeg samleste den med og som jeg har samlest flere andre bøker med, foreslo denne og jeg ble med. Noe jeg er glad jeg gjorde for selv om dette er en noe treg bok, stiller den mange viktige spørsmål og får deg til å tenke. Det er nesten som å sitte i samme rom med disse hovedpersonene og filosofere sammen med dem. Jeg likte spesielt godt den stille atmosfæren fra handlingen i boka. Her er det ikke snakk om actionfylte scener eller dramatikk sådan, til tross for at det karakterene blir utsatt for, er veldig tragisk. De tar det hele med knusende ro og det er forfriskende i en slik sjanger.

Dårlig sammenligning
Denne boka sammenlignes med Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) av Emily St. John Mandel, noe jeg ikke skjønner noe av, for personlig synes jeg ikke bøkene er like i det hele tatt. Bøkene er fra sjamme sjanger, men synes at akkurat den sammenligningen er rar, så ser ikke helt den.

Good Morning, Midnight er en komplisert og avansert bok å komme seg inn i med det første. Det tar litt tid før man kommer seg helt inn i konseptet, så man må smøre seg på litt med tålmodighet i de første kapitlene, men det blir lettere etter hvert. Karakterene er fascinerende å lese om, spesielt om stabeiste Augustine som ikke gir opp jobben sin til enhver pris, og jeg liker hvordan boka reflekterer våre egne liv om at ingen vet hva som skjer i fremtiden, og det evige spørsmålet om livene våre egentlig betyr noe, og i så fall hva? Jeg liker at boka får leseren til å stille spørsmål agående seg selv og hva som venter. Den får deg til å filosofere over store og små ting, noe jeg har sansen for.

En ting er sikkert; denne boka gir deg noe å gruble på. Boka tar også opp et viktig tema nemlig ensomhet og hva man kunne ha gjort annerledes her i livet, og ikke ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ga ikke så dårlig karakter bare fordi det skal mer til for å sjokkere meg, men jeg har lest mange lignende bøker før, og jeg fikk heller ikke sansen for hovedpersonen. Jeg brydde meg ikke så mye om handlingen eller karakterene. Og forventninger til bøker og filmer har jeg sluttet å ha, fordi det ødelegger alltid, så prøver alltid å være nøktern til enhver bok jeg skal lese og enhver film jeg skal se. Jeg har også alltid vært kritisk, og vet hva jeg liker og ikke. =)

Ikke alle minner er like gode ...

Nære bånd viskes ut med årene
Etter et havarert ekteskap byr livet på flere problemer for politikvinnen Renate Minde. Hun får en mystisk telefon fra hennes kjære tante som vil ha Renate til å komme hjem til Mandal, men sier ikke hvorfor. En gang var de to nære, men i de siste årene har de ikke hatt så mye med hverandre å gjøre. En av grunnene har vært hektiske livet og jobben til Renate i Bergen, og hun har ofte funnet på unnskyldninger for å holde seg unna barndomsstedet Mandal. Selv om hun er glad i sin tante, har det vært for vondt for Renate å dra tilbake. Men nå er hun alvorlig bekymret, både for tanten og hva hun prøvde å si, så denne gang kan hun ikke komme med bortforklaringer. Vel hjemme hos tante Magdalena, finner hun henne alvorlig skadet og mens tanten ligger i koma, samarbeider Renate både med lokalpolitiet, og gjør sine egne undersøkelser. Hvem ville tanten hennes noe vondt, og hvem prøver å skremme Renate, og hvorfor?

Konseptet virket lovende. Fortid møter nåtid, mørke familiehemmeligheter og fortrengte minner. En fin blanding for en krimbok, men dessverre ble dette litt flatt for min del. Den har noen spennende partier, men det blir fort forutsigbar når man har lest mye av den sjangeren, og ofte føltes historien noe monotont og anstrengt i lengden. Savnet mer brytninger og ikke nødvendigvis overraskelser, men mer variasjon i språket for det blir fort monotont. Mye av det samme skjer. Med pensjonistkrim mener jeg ikke at dette er en bok for bare pensjonister å lese, men en av karakterene er pensjonist og prøver å løse et gammelt mysterium på egenhånd. Det blir litt pensjonistaktig for meg og ikke så veldig troverdig. Føler at den personen fikk litt større rolle enn Renate, og jeg ville heller lese om Renate for hun var mer spennende å lese om. Hun var ikke så endimensjonal som de andre karakterene, og var den eneste karakteren som fascinerte på et vis. Til tross for at tanten hennes er døden nær, og mystiske og skremmende ting skjer rundt henne, prøver Renate likevel å gjøre en god jobb, selv om hun ikke er politi i det distriktet. Men hun samarbeider med lokalpolitiet og sammen prøver de å nøste opp trådene.

Mystisk skygge
Jeg likte også denne mystiske skyggen som dukker opp av og til. En person som holder øye med Renate og huset til Magdalena av en eller annen grunn. Det gir ikke boka et skremmende preg, men bidrar til mer mystikk. Likevel synes jeg det blir fort forutsigbart, spesielt når man har lest mye krim tidligere, skal det mye til for å bli lurt.

For min del ble Magdalenahuset en noe tørr krim som man har lest "mange ganger før". Jeg er ikke ute etter noe nyskapende eller originalt, for det skjønner jeg det er vanskelig med tanke på hvor mange bøker som utgis fra samme sjanger. Men syntes både at spenningen og underholdning uteble i store deler, og det er synd med tanke på at denne virket mørk og dyster. En fin krim å få med seg på late dager, men ikke noe tankevekkende eller noe som kryper under huden. Tror andre kommer muligens til å like den bedre enn det jeg gjorde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Psycho ble utgitt i 1959, og året etter ble boka filmatisert av selveste Alfred Hitchcock ...

Det er skammelig å være en horrorfreak og ikke ha lest Psycho ... før nå, men bedre sent enn aldri. Har sett klassikeren utallige ganger, og liker den veldig godt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å lese boka uten å høre fiolinmusikken fra filmen, men det var nærmest umulig, både morsomt og irriterende.

En svært kjent historie
Psycho er en kjent historie om Norman Bates. Han er en bygdeoriginal som bor sammeen med sin mor litt avsides til, og driver et motell langs den gamle hovedveien. Det kommer ikke så ofte overnattingsgjester nå for tiden etter at en ny hovedvei ble laget. Norman Bates er en voksen mann som bor sammen med sin mor. Han er en voksen mann som har rett til å ta egne avgjørelser og leve sitt eget liv, men velger å bli boende i barndomshjemmet hvor han driver motellet, tar var på sin mor, og bruker en god del tid på lesing. Han er en enstøing som de andre i nærområdet ser på som litt "rar", men harmløs. En kveld dukker det opp en gjest som har sine hemmeligheter. Hun flykter fra noe, og den kvelden forandrer alt seg for Norman Bates. Folk dukker opp og spør etter denne kvinnen som er forsvunnet. Har Norman Bates noe med det å gjøre, eller er det bare et blindspor?

Jeg har sett klassikeren som ble produsert i 1960 og oppfølgeren som ble produsert i 1983, men aldri lest boka Psycho, men nå har jeg i det minste lest den. I 1998 kom nyversjonen ut og den likte jeg ikke i det hele tatt. Jeg har heller ikke sett Tv-serien Bates Motel som tar for seg Norman Bates som ungdom. Klassikeren derimot, har jeg sett flere ganger. Morsomt at Janet Leigh som var med i originale Psycho er moren til Jamie Lee Curtis, som også er kjent fra horrorbransjen, nærmere bestemt fra Halloweenfilmene. Mor, så datter ...

Lettlest og spennende
Boka er veldig kort til å være horror og inneholder veldig korte kapitler, men det er mye spenning og stemning som skapes på de få sidene. Jeg liker at denne horrorboka blir fortalt på en nøktern og tilbakeholden måte istedetfor heseblesende overdrivelser som i mange av dagens krimbøker som kun er ute etter å sjokkere gjør. Denne boka er også sjokkerende, i hvert fall hvis man ikke er kjent med historien tidligere, men fortellermåten overdrives ikke. Historien er stillegående, de få karakterene som er med blir man godt kjent med og er fengslende å lese om, og man vil stadig vite mer om Norman Bates, for han er en mystisk karakter på mange måter. Synes ikke boka er skremmende. Hadde ikke syntes det hvis jeg ikke hadde sett filmen tidligere heller, for når man har sett og lest mye horror blir man kurert til slutt, og det skal da mye til for å bli sjokkert eller bli skremt. Å bli skremt er en følelse jeg virkelig savner, for det er gøy! Men vedder på at denne boka satte et støkk i folk da den kom ut da boka var nyskapende og skremmende på sitt vis. Selv om den ikke skremmer eller sjokkerer nå for tiden, er det en bok som likevel holder seg godt med årene. Det er en stødig klassiker og man blir kjent med flere sider av Norman Bates enn det vi gjør i filmen. Men vil samtidig rose Anthony Perkins for hans innsats som Norman Bates, for han gjorde det utrolig bra, og han var nesten for kjekk for en slik rolle.

Det tok meg veldig mange år før jeg endelig fikk somlet meg til å lese boka og jeg er glad jeg gjorde det til slutt. Den er stemningsfull, lettlest, fengslende og man får et litt større perspektiv på ting enn det filmen fikk frem, selv om jeg personlig foretrekker filmen fremfor boka. Som regel foretrekker jeg bøkene fremfor filmatiseringene, men ikke denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fred Goldman, faren til Ron (ett av drapsofrene) kjøpte rettighetene til denne boka, og inntektene går til Ron Goldman Foundation for Justice og Nicole Brown Charitable Foundation.

Spennende bakgrunnshistorie
O.J. Simpson er et navn de fleste kjenner til. Han var en legende innen amerikansk fotball. Han var også skuespiller og jobbet en periode for NBC som amerikansk fotball analytiker. Han var en fyr som alle ville ha en bit av, så ofte måtte han på reise for å spille inn reklamefilmer og andre jobboppdrag. Privat slet han ofte med forholdene sine. Først var han gift med Marguerite L. Whitley, men da ekteskapet gikk mot slutten, møtte han på unge Nicole Brown som ikke en gang var tjue. Sammen holdt de ut i sytten år etter en turbulent tid. Først ville Nicole separere seg for hun følte hun ikke lenger hadde sin egen identitet og ville ha tid til å finne seg selv. Etter skilsmissen ville hun tilbake til O.J. og med en "prøvetid" på ett år, hvis ting gikk bra, kunne hun få flytte inn tilbake til ham igjen. Som ofte med forhold, gikk det opp og ned. Noen ganger varer det, andre ganger ikke. De begynner å date andre og går hver til sitt, mens de samarbeider om omsorgen over barna. O.J. Simpson gir også uttrykk i boka at han ikke likte omgangskretsen til Nicole. Han stolte ikke på dem og var sikker på at både hun og vennene hennes drev med narkotika, og han ville ikke at deres barn skulle være vitne eller bli involvert i et slikt miljø. Det var en av grunnene til at han og Nicole kranglet så mye. De fleste husker nok også eller vet om biljakten i 1994 da O.J. Simpson satt i baksetet i en hvit Bronco med flere politibiler etter seg. Folk samlet seg ved veien for å få et glimt av bilen O.J. satt i.

O.J. Simpson har samarbeidet om denne boka med Pablo Fenjves, men han distanserte seg mer og mer vekk fra prosjektet fordi han var ikke fornøyd med det ene og det andre. Det virket også som om han mistet interessen for prosjektet underveis. Heldigvis ble det bok til slutt. I forordet i boka forteller Pablo Fenjves litt om samarbeidet, og det er en scene som skiller seg litt ut og kan gi en frysninger. Det er denne;

Now that we were done with the worst of it, or as done as we were going to be, O.J. because suddenly more voluble. He provided details about the drive home, for example, and actually corrected me when I said i thought he'd driven through the red light at Bundy and Montana. "I didn't go to the light at Montana. Why would I have gone there? I took a left at the end of the alley and went up Gretna Green to San Vicente, and from there to Sunset."
He must have seen the look on my face. "Or that's the way I woulda gone."

"Hypotetisk sett"
Resten av boka er skrevet sammen med samme mann, ghost writer Pablo Fvjes. Mye i boka er skrevet som "hypotetisk sett" fra O.J.s perspektiv, akkurat som i intervjuet med Judith Regan. Men istedet som "hypotetisk sett" beskrives ting mer eller mindre fra klare minner. Hypotetisk sett bruker han visstnok for å beskytte seg selv på et vis, virker det som. Han bruker den samme teknikken/forsvarsmekanismen i et intervju han gjorde med Judith Regan som ble publisert på YouTube for første gang tidligere i år.

O.J. Simpson var uskyldig i begynnelsen av undersøkelsen, men etter hvert ble han person of interest og de fleste vet hva person of interest betyr, og det er det de mistenkte kalles i en mordsak. O.J. Simpson var nær venn med Robert Kardashian, og bodde hos ham en stund. Robert Kardashian var også en av hans advokater. Robert Kardashian var Kris Jenners første ektemann og far til Kourtney, Kim og Khloé. Uttrykket til Robert Kardashian besrkiver egentlig alt når de i rettsalen får vite at O.J. Simpson blir erklært uskyldig. Både komisk og veldig talende ansiktsuttrykk om hva han synes om at O.J. Simpson blir erklært uskyldig.

Hvem er Charlie?
Denne Charlie i boka er også mystisk. I boka kalles en person "Charlie" som visstnok mer eller mindre frivillig skal ha vært med O.J. til drapsstedet og vært vitne til det hele. Noen tror at Charlie er et dekknavn på noen vi aldri får vite hvem, og fleste tror det bare er en oppdiktet person, og at O.J. dro alene da han dro til Nicole. Det er mange konspirasjonsteorier rundt denne drapsnatten online som er spennende og kreative å lese i seg selv. Noen hevder at denne "Charlie" er O.J.s sønn, Jason, og at O.J. Simpson tar på seg ansvaret for å beskytte sønnen. Noen folk er jammen meg kreative når det kommer til konspirasjonsteorier om alt mulig ...

O.J. Simpson er og blir en skummel type som aldri slutter å fascinere. Til tross for hvor grotesk og fæl saken er, er det noe med saken som alltid holder på interessen. Man vil stadig vite mer og det er trist at denne saken samtidig rammer så mange. Hvorfor denne boka er tabu å lese, skjønner jeg godt, for det er ikke for sarte sjeler, men samtidig er det en bok som er viktig å få med seg, i og med at den handler om voldelige forhold, noe som er desverre er et svært aktuelt tema i dagens samfunn. Noe vi stadig oftere leser om i avisen.

I boka er det også med en tekst av familien Goldman, og etterord av journalist Dominick Dunne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Michelle Paver er et forfatternavn som har gått meg hus forbi. Noe som er skammelig siden jeg leser mye fra horrorsjangeren. MEN det er aldri for sent til å oppdage nye navn.

I gamle fotspor
Når man har lest og sett mye horror er det ikke mye som skremmer lenger. Man blir så vant til sjangeren at horror blir mer hjemmekoselig enn skremmende. Høydeskrekk var heller ikke en skremmende bok for min del, men det gjorde ikke noe for den hadde rikelig med atmosfære og det er viktig. I Høydeskrekk møter vi lege Stephen Pearce som er med broren sin, Kits og en gruppe fjellklatrere for å bestige Kangchenjunga. Året er 1935, og Stephen og Kits er ikke direkte bestevenner, men de går stort sett godt overens til tross for sine små feider. Sånn er det i fleste søskenforhold, og de skal følge den samme ruten som en tidligere klatrelegende. Stephen føler seg ofte utenfor gruppa av en eller annen grunn, og med på turen har de med sherpaer og en hund. Det negative med sherpaene er at de er svært overtroiske om det meste, og det kan til tider være for mye, men Stephen prøver å ignore det, og nyte turen. Han vil nå toppen mot allle odds. Under klatringen tar de pause på forskjellig baser, og Stephen føler seg ikke trygg på Leir To. Til og med hunden kan merke det, men kan flere merke det, eller er det bare de to? Stephen innbiller seg å se en skikkelse, og til og med atmosfæren er helt annerledes der, og ting forandrer seg når de finner en ryggsekk som tilhørte en fyr som omkom for flere år siden. De merkelige opplevelsene forsterker seg for ham etter funnet av ryggsekken. Har det noe med ryggsekken å gjøre, eller er det bare høydesyke som spiller ham et puss? Er han i ferd med å miste forstanden?

Dette er en kort horrorbok på bare 224 sider, men den rekker å by på mye. Høydeskrekk inneholder en god og realistisk historie til tross for de overnaturlige elementene som dras inn. Hovedpersonen er både spennende og komisk å lese om, og relasjonen hans til de andre er også spennende å lese om i seg selv. Han er utenfor gruppen og merker det godt, likevel prøver han å nå sine ambisjoner, og gjør det som føles rett for ham. Det er jo også vanlig at brødre og søsken ellers har sine feider, både små og store.

Til å ta og føle på
Dette er ingen skremmende historie i og med at boka er stemplet som spøkelseshistorie, men Paver kan virkelig å skape atmosfære. Hun beskrive værskiftninger, ensomhet og isolasjon veldig bra. Det er nesten som å ta og føle på det. Man kjenner kulda, både fra været og menneskekulde og man føler villrådigheten som hovedpersonen av og til går gjennom. Forholdet mellom hovedpersonen og hunden er også et morsomt tislkudd.

Dette er en god, men kort historie med herlig atmosfære. Det er en god, gammeldags spøkelseshistorie som ikke like ofte blir fortalt, noe som er synd for det er visst psykologiske thrillere med "det store" sjokktwisten som styrer bokbransjen for tiden, virker det som. Jeg liker det også, men av og til kan det bli for mye av det, så dette var en forfriskende pust fra det samme vante. Da mener jeg ikke at historien i seg selv er original eller overraskende, men det var deilig å lese noe annet. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Michelle Paver, så Dark Matter er allerede bestilt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Blir man noensinne for gammel for bæsjehumor?

Politikk blandet med bæsjehumor
Billy, Bjartmar og Benny er brødre og Billy er på samme event som President Donald Promp. Eventet heter Den - store-pisspreik-prisen. Han er uheldig og havner i sveisen til Donald Promp uten at han selv merker det, og det vekker stor oppmerksomhet i sosiale medier. Det gjør Billy til kjendis. Brødrene til Billy tror han trenger å reddes, men lillebror Billy stortrives i den nye kjendistilværelsen. Han nyter oppmerksomheten og alle liksene han får på sosiale medier. Klarer brødrene hans å redde ham, eller kommer han til å bli sittende fast i håret til Donald Promp for alltid?

Denne boka er anbefalt for barn mellom seks og ni år. Boka er lettlest for den inneholder ikke mye tekst og teksten er stor, og illustrasjonene er gøyale. De som er yngre enn seks år vil nok også sette pris på boka selv om de ikke forstår hele innholdet, men fleste barn liker å snakke og lage vitser om bæsj, så illustrasjonene om brødrene bæsj vil nok falle i smak for barn flest. Selv er jeg nok for gammel og ferdig med bæsjehumor stadiet. Det er ikke helt min type humor lenger selv om boka er full av sarkasme, som ER min type humor, men bæsj er bæsj. Føler meg litt for gammel til å le av slikt innhold.

Kjent bruk av Twitter
Er også litt lei av at amerikansk politikk blandes inn overalt. Jeg er selv svært interessert i amerikansk politikk og har vært det siden 2001, men av og til kan det bli vel mye av det også, og man blir etter hvert foret opp. Liker Donald Promps bruk av Twitter i boka, da. En fulltreffer. Det er ikke bare amerikansk politikk og en gjesterolle av President Pruttin som ikke engasjerer helt, men historien blir vel forutsigbar for oss voksne.

Selv om boka blir vel forutsigbar og humoren hakket for barnslig for oss voksne, vil nok den rette målgruppa like boka og synes at den er gøyal, da de liker denne type humor. Dette blir også en kort anmeldelse enn det jeg er vant til, for det er begrenset for hva man kan skrive om siden boka kun består av 56 sider, og man vil jo ikke avsløre noe. Fin bok å få med seg, men personlig likte jeg illustrasjonene bedre enn selve historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvor mange skjeletter i skapet har du?

Frustrert frue leker detektiv
Clara er nybakt tobarnsmor og venter på at hennes ektemann, Nick og eldstedatteren Maisie skal komme hjem fra ballettkolen. På veien hjem har Nick lovt å ta med middag. Clara venter og venter, og skjønner ikke hvor det blir av dem. På døren dukker det opp noen ukjente, og hun får en fryktelig beskjed om at Nick og Maisie har kommet utfor en alvorlig bilulykke. Maisie kom helskinnet i fra det, mens Nick er på sykehus, men hans liv er ikke til å redde. Hvordan skal Clara komme seg over sorgen og samtidig ta seg av to barn alene, en fireåring og en nyfødt? Samtidig har hun en dement mor som sjeldent husker noe, og en far som prøver å stille opp for sin demente kone og datteren, Clara. Politiet hevder Nick kjørte for fort, og at det var derfor han havnet utfor svingen. Men Maisie, som var passasjer, forteller noe i gåter som får Clara til å bli mistenksom. Ble Nick utsatt for en ulykke fordi han kjørte for fort (noe han var kjent for), var noen etter dem for å skade dem, eller ville Nick ta selvmord? I all sorgen klarer ikke Clara å fokusere på annet enn å finne ut av sannheten, og setter i gang sin egen etterforskning.

En siste løgn virket til å være en mørk og dyster psykologisk thriller, og man skal være forsiktig med forventninger. Har lært tidlig at det lønner seg ikke å ha forventninger til bøker eller filmer fordi man blir så lett skuffet, og samtidig klarer man ikke alltid å la være. En siste løgn er merket som psykologisk thriller, men for min del opplevde jeg den mer som en chick-lit fordi det ble for mye ammetåkeprat og klaging på søvnmangel. Dagens mødre har en tendens til å oppføre seg som ingen har vært mødre før dem, og de fleste vet jo konsekvensene når man blir gravide. Det er mye som må ofres, så det er ikke noe nytt. Når jeg leser psykologiske thrillere, horror eller krim vil jeg gjerne ha noe mørkt og dystert. Ja, det er normalt at noen av karakterene blir gravide, det betyr en historie som er i utvikling, men konstant mas om graviditet, fødsel, søvnmangel og ammetåke i nesten hver kapittel kan bli litt vel mye. Det er ikke det jeg vil lese om.

For mye om det samme
Når jeg leser en psykologisk thriller vil jeg lese om noe utspekulert, gjerne mord og groteske ting. Ikke følelser rundt graviditet og fødsler for det er ikke noe for meg å lese om. Da hadde jeg valgt helt andre bøker. Det eneste jeg likte denne med boka var vekslingen mellom Clara og Nicks perspektiv i annenhver kapittel. Nåtiden for Clara og tiden før Nicks død. Jeg likte å lese fra Nicks perspektiv best for det var også karakteren jeg hadde mest sansen for. Han har åpnet en tannlegeklinikk som går fint i begynnelsen, men så går det nedover, noe som er synd siden han har satset alt av penger og alt annet på det. Boka setter også viktig fokus på negative omtalelser angående en arbeidsplass og hva det kan gjøre med mennesker; at det kan gjøre mer skade enn man tror og det er nettopp det Nick opplever. Han får mange negative anmeldelser online angående hans arbeidsplass og han prøver å skjule det for Clara for han vil ikke skuffe henne. Samtidig blir han satt i dårlig lys av en pasient som ikke har gode hensikter, som han også skjuler for Clara. Til tross for sine problemer prøver han å gjøre sitt beste, selv når ting er på det mørkeste. Han mener ikke å skjule noe for Clara, men han vil ikke stresse henne mens de venter sitt nye familiemedlem. Han prøver å gjøre det riktige selv om dømmekraften ikke alltid er like god, og man kan ikke annet enn å føle sympati for ham. Boka er også et eksempel på at det er menneskelig å ha skjeletter i skapet, bare at noen har mer enn andre. Har heller ingen tro på at noen er helt feilfrie, Det stiller også spørsmål rundt hvor mye man egentlig kjenner sine nærmeste eller ikke ...

Men bortsett fra det var nok ikke En siste løgn en bok for meg. Tonen og handlingen ble for chick-lit aktig istedet for ordentlig psykologisk thriller, og handling og avsløring ble for opplagt. Ingenting sjokkerer og ting blir for platt, også de fleste av karakterene. Dette ble for skolestilaktig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Odd Singsaker får vel mye å stri med ...

Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.

I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?

Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.

Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.

Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".

Fra min blogg: I Bokhylla

Livet er nesten som et realtyserie; Man kan ikke stole på noen, eller kan man det?

Jeg er nok ikke største fan av Jo Nesbøs bøker. Jeg likte noen av Harry Hole bøkene, blant annet Marekors og Snømannen. De andre Harry Hole bøkene var så som så og den jeg liker minst er Flaggermusmannen. Etter Snømannen trengte jeg en Harry Hole pause. Denne gang har Nesbø kommet med en frittstående bok som er inspirert av Shakespears Macbeth. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest originalen for det har jeg ikke. Så det blir ingen sammenligninger fra meg. Det eneste jeg forbinder med Macbeth er at Alice Cooper hadde en gang en slange som het Lady Macbeth.

Hvem sier at politiyrket er kjedelig?
Macbeth er en hardbarket thriller om hevn, status, begjær og korrupsjon innen politiverdenen. Mange er opptatt av å ta vare på byen, MEN på hvilken måte? Er det virkelig for å beskytte innbyggerne fra dop og farlig forurensing, eller er de bare ute etter gjeve titler og makt? Denne Macbeth blir stadig overtalt av sin kjære Lady om å satse hele tiden. Sikte høyere, hva det enn måtte være. Selv eier hun et Casino, går i søvne og har mange rundt seg som respekterer henne som person og hennes avgjørelser. Det mange ikke vet er om hennes dystre bakgrunnshistorie. Macbeth som etter hvert må holde vakt når hun oftere og oftere går i søvne, fordi han er redd det skal skje henne noe. Han vil at hun skal bli normal igjen siden hun er hans klippe. Han kan ikke leve uten henne. I mellomtiden blir man kjent med Duff som søker hevn etter en voldsom personlig tragedie ...Nesbø byr på en dyster og heftig handling og persongalleri som er ute etter å redde sitt eget skinn, koste hva det koste vil. De ofrer alt. Boka innholder også sann og ulovlig kjærlighet.

Jeg fikk mange rare vibber mens jeg leste Macbeth. Jeg fikk både Batman, Sin City og Roger Rabbit vibber, av en eller annen grunn. Ganske forskjellige vibber, egentlig. Jeg er stor fan av Batman så hadde ikke noe i mot å få Batman vibber. Da jeg leste om Lady, forestilte jeg meg henne som Jessica Rabbit. Litt komisk i grunn.

Lettlest murstein
Dette er en bok på nesten 600 sider, men til tross for størrelsen, var innholdet veldig lettlest. Stadig er det noe som skjer, historien tar nye vendinger og vi blir kjent med flere sider av karakterene. Selv om persongalleriet består av mange karakterer, er det ikkerotete og man blir heller ikke lost av skifting av perspektiv. Det er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Jeg sier heller ikke nei til action. Macbeth består av rikelig med action. Boka er voldelig og grotesk på mange måter. Så det er ingen bok for sarte sjeler. For min del ble all dosen av action noe småkomisk. Kanskje det har noe med at det er i bokformat og ikke på filmlerret. Føler at noen scener egner seg best på lerret enn i bokformat, spesielt actionscenene. De ville ha hatt større verdi på skjerm og jeg ville nok ha likt historien bedre da. Et annet irritasjonsmoment er at det ble for mye pludring mellom voksne par, på grensen til barnslig. Klarer ikke å ta det helt alvorlig selv om det er ment å være macho. Skjønner det er en gammeldags greie at kvinner trenger menn til å "beskytte" seg, og menn trenger kvinner de kan beskytte, men det er andre tider nå. Dagens kvinner trenger ikke noen barnevakt eller noen å holde i hånden døgnet rundt.

Macbeth er en tøff versjon av Nesbø med mye action, men det blir for mye pludring og elskov for min del. Det ble ofte vanskelig å ta det seriøst underveis og actionscenene ville som nevnt, egnet seg best på skjerm. Hadde nok likt Macbeth bedre da.

Fra min blogg: I Bokhylla

En utspekulert morder går løs i Trondheim ...

Bestialsk morder herjer
Handlingen tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1918. Forferdelige ting skjer i Trondheim. En mann blir brent inne i et bygg, og andre groteske mord skjer på kort tid. Er det en seriemorder som står bak drapene? Det ofrene har til felles er at de er frimurere, men hvem ønsker dem død, og er det på grunn av at de er frimurere, eller ligger det noe annet og mer bak? Ved nærmere undersøkelse finner de ut at de syv dødssynder har inspirert morderen, men hvorfor? Klarer de å finne og stoppe morderen?

Dette er tredje bok av Jan Boris Stene om privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg, men min første. Selv om jeg ikke har lest de to andre bøkene, følte jeg ikke at det gjorde noe. For dette dreier seg om en ny sak og man blir godt kjent med privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg. Det er et underlig "par". De er selvfølgelig ikke et par, men de samarbeider når et mord oppstår. De er noen morsomme karer som har en fin type humor og de forstår hverandre godt. De vet når de skal gi hverandre armslag og samtidig går de godt overens.

Det er morsomt å lese en bok med en handling som foregår i sin nærmeste by, for det er ikke ofte det skjer, og da er det lettere å se for seg stedene også. Det blir veldig virkelighetsnært, nesten litt hjemmekoselig. Ekstra morsomt er det å forestille seg sin nærmeste by slik det var før i tiden. Prøve å leke litt med fantasien mens man leser.

Måtte le litt av dette avsnitttet:

**Falkener dro på skuldrene. I det samme gikk det atter i døren. Denne gangen var det min utkårede som stod i døråpningen; vi skulle diskutere noen detaljer vedrørende bryllupet før hun reiste ut til Orkdalen igjen. Jeg sprang opp og geleidet henne inn.**

Selv bor jeg mellom Trondheim og Orkdalen, og det er ikke så langt, men valg av transport før i tiden var som kjent ikke så stor, men måtte le litt likevel. Det ble beskrevet som den store utflukten.

Fin tempo
Det er mye som skjer i Lucifers fall og det tar ikke lang tid før nye lik dukker opp som er drept på den ene bestialske måten etter den andre. Sånn sett skulle mon tro at dette var en hardbarket kriminalroman, men det er det dog ikke. For min del ble det mer kosekrim på grunn av bruken av lun humor og sarkasme mellom Falkener og Wilberg. Fikk litt Agatha Christie følelse av å lese boka. Ikke på grunn av lukket rom mysterie, for det er det ikke, men på grunn av den kosekrimfølelsen man får til tross for at innholdet er litt mørkt, men ikke hardbarket. Boka har også fin tempo. Det er stadig noe som skjer uten overdrivelse når det gjelder flyten i lesingen. Forfatteren bruker et nøktern tonefall til tross for alt det groteske som skjer.

Synes også at det er interessant med Falkeners dystre familietragedie om søsteren hans som led en alvorlig skjebne for tredve år siden, men fremdeles er det som et åpent sår for familien. Han blir aldri helt kvitt den tristhetsfølelsen og savnet etter henne til tross for mange år siden det skjedde. Det gir boka et større mysterie og man blir nysgjerrig på denne Falkener. Han er en sensitiv mann som også kan være en hard nøtt, som er god til å observere.

Wilberg er en laid-back mann som snart skal gifte seg med sin utkårede, men tåler ikke å se groteske mordscener så godt. Ofte føles det ut som om han er i feil yrke mens man leser siden han burde være vant til slike ting i hans yrke.

Lucifers fall er en krimbok med morsomme og underholdende karakterer, består av et plot som får en til å tenke på Se7en, og er veldig lettlest. Kunne ha tenkt meg mer atmosfære for dette ble litt for lettbent og stemningsløst for meg. Det ble ikke så mye motvekt, og når man leser mye krim, er det ikke lenger mye som overrasker. Så derfor endte Lucifers fall mer som kosekrim enn en uhyggelig kriminalroman. Men underholdende lesing var det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvorfor blir ikke den uskyldige og skjønne jenta meldt savnet?

Stormfull begynnelse
En umenneskelig storm er i ferd med å roe seg. Carol og Paul kommer trygt hjem etter et møte med adoptivbyrået. Samme dag oppdager Paul noe gjennom vinduet. Gjennom stormen tror han at han skimter noe eller noen i hagen, men hvem kan være ute i dette været, eller bare halluniserer han på grunn av uværet? Senere kommer Carol utfor en liten bilulykke. Bilen hennes treffer en jente som løper rett ut i veien uten å se seg for. Carol får veldig til omsorgsfølelse for jenta og får treffe henne på sykehuset. De knytter bånd ganske raskt og hun synes det er rart at foreldrene hennes ikke dukker opp, eller har meldt henne savnet. Jenta selv husker ikke hvem hun er eller hvor hun kommer fra. Foreløpig får hun navnet Jane Doe. Carol synes synd på henne og får en slags morsfølelse overfor henne. Siden sykehuset ikke kan oppbevare henne så mye lenger selv om hun har hukommelsestap, tar Carol og Paul henne med hjem hos dere for å ta vare på henne. De har lenge lengtet etter et barn selv og de bestemmer seg for å gi henne et hjem enn så lenge til noen sender en etterlysning etter henne. Carol sliter med mareritt selv om hun og Paul synes det er herlig å ha Jane hjemme hos seg. Siden Carol er barnepsykiater, vil hun prøve hypnose på jenta i korte perioder for å se om de finner svar på hvem jenta er. Senere planlegger de en hyttetur sammen, men Paul må bli ferdig med et parti av et bokmanus før han kan dra, men Carol insisterer å dra i forveien med Jane og han kan komme etter noen dager senere. Til tross for at Paul synes at Jane er en trivelig jente, stoler han nok på jentene til å dra alene på tur? Er det smart av ham å la Carol dra til et øde sted med en person de kjapt kjenner?

Dean Koontz ble ofte omtalt før i tiden i media som Stephen Kings lillebror siden de ofte skriver i samme sjanger og betraktet som "konkurrenter" av media, men mange mener at Koontz aldri kom helt i høyden med Stephen King, selv om de produserer omtrent like mye.

The Mask er en av de mer ukjente bøkene av Koontz, og han ga ut boka under pseudonymet Owen West i 1981. Dette er en veldig kort og stemningsfull horrorbok, og er det noe Dean Koontz kan så er det å beskrive naturkatastrofer. Det gjør han nesten virkelighetstro. Det er nesten som å være der og oppleve kraften selv. Det merkes også at denne romanen er litt gammel da forfatteren i boka, Paul, fremdeles bruker skrivemaskin.

Corny sexscener
Det er en heftig sexscene med i boka mellom Paul og Carol. Den skal visstnok være dampende sexy, men blir istedet komisk fordi det virker både malplassert, tilgjort og overdrevent, nesten som i en scene fra en såpeserie. Ikke noe galt med såpeserier siden jeg ser en del av det selv, men det var på en måte komisk å lese det av en eller annen grunn, og jeg hadde nesten lyst til å le. Flere små sexscener følger med i denne korte boka.

Til tross for corny sexscene er dette en god horrorbok i kjent Dean Koontz stil. Selv om han aldri er på høyden med min forfatterhelt, Stephen King, gjør han det bra. Han skriver godt, skaper ordentlig atmosfære og rare hendelser. Selv om historien i seg selv ikke er spesielt original eller skiller seg ut på noen måte, gjør det ikke noe. Den er spennende og har noen gode horrorøyeblikk som er verdt å få med seg. Han er god på å få frem stemning og uhygge, som ofte uteblir i dagens horror og thrillerbøker generelt. Men her er det rikelig av uhygge og med tanke på hvor kort boka er, rekker man å bli godt kjent med karakterene. Det jeg hadde minst sansen for, spesielt mellom hovedkarakterene Carol og Paul, er at det blir litt vel mye I love you.

The Mask er en underholdende og småuhyggelig horrorbok med mye atmosfære. Historien i seg selv er som nevnt en smule forutsigbar, men føler ikke at det gjør noe siden historien likevel er underholdende og man blir engasjert. Historien er solid til horror å være, og selv om man har på følelsen av hva som vil skje til slutt, er man nysgjerrig nok til å bla videre helt til siste side. Dette er ikke Koontz beste, men han kan det med å lage stemning. Det skal han ha ros for. Min favoritt av ham er fremdeles: Intensity.

Fra min blogg: I Bokhylla

Herlig blanding av tegneserie og eventyr.

Ung jente møter en helt ny verden
Det er Sonjas store konfirmasjonsdag og på morgenkvisten tar hun med hesten sin ut på en liten ridetur. Hun innser ikke at det begynner å bli sent og tiden er knapp, så moren hennes er alt annet enn blid når hun kommer tilbake. De får det travelt med å bade henne og få på henne bunaden. Til sin store glede kommer også hennes favorittslektning, onkel Henrik, på besøk selv om det så mørkt ut. Onkel Henrik drar ofte på lange gåturer og tegner fantastiske tegninger av det han ser. Sonja vil gjerne være med ham på tur en gang, men er dessverre for ung. Som gave får hun en gammeldags nål han har funnet på en av turene sine som han tror kommer fra vikingetiden. Samme natt da konfirmasjonsdagen er over, følger hun etter katten i huset, og møter på en mystisk og merkelig gutt som leter etter noe. Han leter etter nålen hennes som hun fikk av onkel Henrik. Før hun vet ordet av det, viser Espen henne noe magisk. Han tryller frem en portal som ligner på nordlys og sammen reiser de gjennom portalen. Hun og Espen reiser gjennom portalen og Sonja kommer til en skog hvor dyr snakker og hvor farer truer. Hvor er hun og hvor er det blitt av Espen? Vil hun finne ham igjen og hva slags sted er dette, egentlig?

Malin Falch har både skrevet og illustrert historien selv og dette er første bok i Nordlys serien. Er usikker på hvor mange bøker som er planlagt, men Reisen til Jotundalen gir definitivt et godt førsteinntrykk, og gir meg lyst til å lese videre. Det er nesten som å lese et eventyr man er oppvokst med som liten, bare i tegneserieversjon. Man blir litt nostalgisk av det. Så selv om boka og serien er beregnet for en yngre målgruppe, er den også fin for voksne. Illustrasjonene er fantastisk fine og det er godt å se norsk natur bli brakt inn i tegneserieverdenen. Ofte ser man kjæresteproblemer, jobbproblemer og familiekonflikter i tegneserier, og det er ikke galt i det, for det er morsomt det også, men her er en type tegneserie som byr på en hel historie med forskjellige karakterer, fra mennesker til snakkende dyr blandet med norsk natur. Det er veldig trollsk og stemningsfullt. Man blir sittende lenge og se på illustrasjonene fordi de er så fine og realistiske. Man har så innmari lyst til å gå inn i bildene og utforske stedene, og skapningene selv. Liker også de gode mot de onde elementene som også er typisk for eventyr. Vi møter blant annet trollet Trym som er våknet i live og Espen og vennene hans må passe på å ikke sette Sonja i fare. Ingen må få vite at hun har krysset inn i deres verden.

En utrolig vakker førstebok
For oss voksne blir nok denne historien vel forutsgibar, men det gjør ikke noe da det er en god og stabil historie som stadig er under utvikling og man blir bergtatt av mange flotte illustrasjoner som er med på å løfte historien. Så selv om historien er forutsigbar, føler jeg ikke at det ødelegger noe. Man vet hva man får, men det er koselig lesing, og det gir en tid til å betrakte illustrasjonene skikkelig. Det er ikke vanskelig å drømme seg bort ved hjelp av de bildene, og man får nesten lyst til å begynne å tegne igjen.

Nordlys er et fint konsept som jeg gleder meg til å følge utviklingen til videre, for jeg vil selvfølgelig lese videre, og bli bedre kjent med denne rare, sære, mystiske og morsomme gjengen. En firer for selve historien og en femmer for illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan man få hukommelsen tilbake?

Forferdelig måte å våkne opp på
Tenk at du våkner opp i senga til en fyr du ikke kjenner så godt og ikke husker hvordan du havnet der. Det er nettopp det som skjer med Tara Logan. Hun våkner opp i senga til en mann som bor i samme strøk som henne. Hun oppdager at noe er galt, og hun løper ut midt på natta. Neste dag får hele nabolaget at naboen hennes, Lee, er død. Tara forteller ikke til noen at hun var hos ham natten før siden hun ikke husker noe som helst, og hun har en familie å ta vare på. Lee var en gift mann, og hans kone og Tara var gode venner. Nabolaget er snudd opp ned når de finner ut at Lee er myrdet, og minstenkte dukker opp underveis. Tara holder munn siden hun er sikker på at hun ikke myrdet ham til tross for hukommelsestap, og fokuserer på å holde familien samlet, og prøve å fortsette som vanlig selv om tankene er et kaos. For en stund siden forlot hennes mannen hennes, Noah, dem i ett år før han kom tilbake, og hun vil ikke at familien hennes skal splittes igjen. Men er det mulig å leve et normalt liv i et nabolag hvor det nettopp er skjedd et mord? Og hun selv husker ikke en gang hele kvelden med offeret ...

Det publiseres mange psykologiske thrillere for tiden. Denne ble utgitt for to år siden og Kahryn Croft var tidligere et ukjent navn for meg, men jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Konseptet hadde et lovende utgangspunkt, selv om hukommelsestap ikke er noe originalt innenfor thrillersjangeren. Hvor mange ganger har vi ikke lest om det tidligere? Men det er ikke bare å bevare hemmeligheten om at hun var i naboens hus på mordnatten hun har å stri med og at hun prøver å få hukommelsen tilbake. Eldstebarnet Rosie, er en jente med mange problemer. Hun er en god jente innerst inne, men har en tendens til å skape mye styr rundt henne, noe som gjør til at det har ført til at Tara og hennes mann, Noah, ofte må ta en alvorsprat med henne, til tross for at jenta snart fyller atten år. Men en mor gjør hva som helst for å holde familien samlet, men er de sterke nok denne gang? Det er ikke lett når nesten alle i familien holder noe tilbake, og sakte, men sikkert sklir fra hverandre.

Dette er kanskje ikke en hardbarket psykologisk thriller, men det er mer om morsfølelse, morsinstinkt, familiebånd og prøve å være sterk når stormen herjer som verst. Den slags thriller. En følelsesmessig thriller er kanskje en nærmere beskrivelse der man gjør alt for å beskytte hverandre, selv når man føler at man sklir fra hverandre. For familie er tykkere er et tykkere bånd enn alt annet.

Lite suspense, mest drama
Boka er på bare 320 sider og selv om historien i seg selv er tynn og forutsigbar for min smak, scorer den høyt på stemning og karakterutvikling. Man blir godt kjent med persongalleriet, til og med bipersonene. Croft får frem mye ubehagelig stemning på bare noen få sider. Bare synd at historien i seg selv er såpass tynn. Kunne ha tenkt meg en større dose med suspense og undertoner for det hadde den historien god utgangspunkt til, men dessverre ble det rotet bort av intriger og mye frem og tilbake drama i hovedpersonens familie. Det blir såpass mye av det at det til tider ble uengasjerende istedet for oppslukende.

Det er spennende å utforske ukjente forfattereskap. Av og til kommer man over nye favoritter og andre ganger ikke. Dette ble en lunken erfaring. Jeg liker å gi forfatterskap mer enn en sjanse, så kommer til å lese mer av Croft senere. Bare glad jeg ikke valgte denne boka som påskelektyre. Da hadde jeg nok blitt enda mer skuffet. Det ble for mye drama istedet for suspense, og hovedpersonen var ikke den skarpeste kniven i skuffen angående folk hun er involvert med.

Fra min blogg: I Bokhylla

Morsomt. =) Og har det blitt noe mer Stephen King lesing i det siste?

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er ikke en bok om å sette hverandre i bås på noen som helst måte, men for å gi oss større innsikt i hvorfor vi er så forskjellige, og skjønne hvorfor man er som man er ...

Fantastisk tittel og fascinerende innhold
Jeg innrømmer det med en gang at det var tittelen i seg selv som fanget min oppmerksomhet, og som var grunnen til at jeg ville lese boka. Det er en snerten tittel og jeg er sikker på at mange har følt det sånn en gang i blant i sosiale sammenhenger, at man sitter med en eller flere idioter rundt seg. I alle fall er det lett å tro det. Selv tenker jeg en "gjeng med idioter" hvis jeg må samarbeide med noen jeg ikke går overens med eller muligens misforstår. Men jeg har en teori om at alle er vi idioter på en eller annen måte, i mindre eller større grad. Er helt sikker på at det er mange som synes jeg er en idiot også, men hva så? Denne boka gir et nærmere innblikk i hvorfor vi muligens ikke går overens, hvorfor det oppstår konflikter og hvorfor noen liker noen andre bedre. Det er ikke nødvendigvis personlig, men noen klaffer man ikke med, og det har en årsak og når man ser den årsaken, får man også en større forståelse istedet for mye grubling og misforståelser.

Thomas Erikson er blant annet coach, lederutvikler og foreleser, og han har gjort mye research på forskjellige arbeidsplasser og hatt en del egne erfaringer om atferd Han har sett på hvorfor man er så forskjellig og hvorfor vi ikke alltid forstår hverandre. Han deler opp menneskene i fire grupper. Rød, gul, grønn og blå. Rød er for dominans, gul er for inspirerende, grønn er for stabil og blå er for analytisk. På denne måten skaffer han en større oversikt over forskjellige personlighetstrekk for å se forskjellene tydelige, og gjør det lettere for å huske dem ved å bruke disse fargegruppene.

Fargegruppene rød, gul, grønn og blå har sin mening
Den røde gruppen, de som dominerer, har trekk som stor konkurranseinstinkt, liker å bestemme og er ofte ledertyper. De gule er de joviale som liker å snakke og som er godt likt fordi de har varm personlighet. De grønne er de stabile, rolige som holder seg i bakgrunnen, men er også positive. De gjør ikke så mye vesen av seg, men er støttende, og de blå er veldig pertentlige, har god orden, systematiske, beskjedne, og liker å ha svar og oversikt på alt. De har ting klart. Dette er bare noen få av mange personlighetstrekk på disse fire fargegruppene. Dette bare for å gi et grovt innblikk i forskjellene på fargegruppene, og det er selvfølgelig mer detaljert om akkurat det i boka.

Forfatteren bruker eksempler på røde, gule, grønne og blå personer gjennom kjediser, arbeidsplasser hhvor han har studert arbeidsmiljø, venner, familie og tidligere hendelser. Å bruke venner og familie i en bok om psyokologi er kanskje feil og muligens for privat, men gjennom arbeidsmiljø og tidligere arbeidsplasser gjør det mer troverdig og gjør det desto mer interessant.

Å møte hverandre på halvveien
Hvorfor man er som man er og få en større forståelse for andre, er alltid et spennende tema, og å lese denne boka var alt annet enn kjedelig. Erikson bruker masse ironi og et snev av sarkasme slik at lesingen ikke blir tungtrødd. Han kommer med mange gode poeng, han gjør det tydelig på hvem som er hva når det gjelder personlighetstrekk, og man får merkelig lyst til å vite mer. Det er også lett å kjenne seg igjen i hvilke fargegrupper man tilhører og hvilke fargegrupper man eventuelt ikke går overens med. Istedet for å ta det personlig, så får man større forståelse på at av og til fungerer det bare ikke fordi man er som man er, og det er ikke mye man kan gjøre noe med det. Det samme gjelder alle. Det er bare å prøve å akseptere det og prøve å møte hverandre på halvveien. Det er det boka bunn i grunn handler om. Samme hvordan andre ser på deg. Samme hvilke personlighetstrekk du har. Samme om du er populær eller ikke, om andre forstår deg eller ikke, er poenget med denne boka om å forstå hverandre og lære å se hverandre på en annen måte, og derretter møtes på halvveien.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på angående boka er at noen partier kan være litt gjentagende, spesielt når man har skjønt forskjellene på en rød, gul, grønn og en blå person. Så man må regne med noen gjentagelser underveis, så det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært noe forkortet for å gi den større effektivitet.

Omgitt av idioter er en morsom bok om atferd og få en større forståelse for hverandre istedet for å dømme, samme hvor forskjellig man er. Å la være å sette folk i fargegrupper etter å ha lest denne boka, blir en prøvelse. Siden jeg er blå, bør jeg holde meg unna den gule fargegruppen siden de er glade og slitsomme i lengden. Neida. Jeg bare tuller! I fjor ga samme forfatter ut Omgiven av psykopater (så undviker du att bli utnyttjad av andra) og siden jeg tilhører den blå fargegruppen, den analytiske, fikk jeg merkelig lyst til å lese den også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har nærmere detaljer på bloggen der jeg gir terningkast på omslag, skrivemåte, terningkast på tittel osv osv, så det er mange faktorer som spiller inn. Jeg synes ikke det bare var deler som var kjedelig, men syntes boka var veldig forutsigbar og det var ikke helt min type bok. Kanskje ikke godt nok grunnlag, men det var slik jeg følte det der og da. Boka hadde god historie osv, men syntes det ble for forutsigbar og man skjønner hva som skjer før det skjer. Det er en god bok, men ikke min type bok fordi den er forutsigbar og bydde ikke på mye motstand som jeg liker. Så skulle vel ha vært hardere i kritikken som jeg ellers bruker å være når jeg gir enere, toere og treere for de gir jeg mange av og er ikke redd for å gi kritikk. Jeg ville vel heller være nøytral denne gang. Det er ikke godt å si. Vet ikke om dette oppklarer noe og takk for interessant spørsmål. Skal ta det med meg videre for det er det man lærer av. Jeg bruker å være veldig streng ellers når jeg gir enere, toere og treere, så er ikke redd for å være hard i kritikken, så jeg var visst for mild i denne anmeldelsen. :) God påske. :)

Interessant og komplisert kamp om et indre kaos ...

Mikael Persbrandt er en kjent svensk skuespiller som har bidratt i både dans, teater, Tv - serier og film. For meg er og blir han Gunvald Larsson fra Tv-serien Beck for det er den rollen jeg forbinder ham best med, og syntes ikke at serien ble den samme etter at han sluttet. Husker ham også godt i filmene Dag og natt (2004), Øyenstikker (2001) og i den mindre kjente, men spesielle filmen; Dødelig drift (1999). Husker ham også i Tv - serien Uskyldig dømt (2008 - 2009).

Urolig oppvekst
Som liten vokste han opp med en del flytting og foreldrene hans skilte lag da han var liten gutt. Siden da har faren hans vært høyst fraværende. De har hatt litt kontakt nå og da, men ikke et typisk far og sønn forhold. Han ble oppdratt av moren som han har et nært forhold til. I selvbiografien hans beskriver han barneårene, ungdomsårene, karrieren, og hvordan ting utvikler seg med årene generelt. Helt fra han var liten har han vært redd for å føle seg utenfor og han har i mange år slitt med angst som han beskriver som et godstog som til stadig gjør ham rastløs, i hvert fall tidligere. Han har i mange år hatt ansgt for å ikke høre til noe sted. Tidlig ble han interessert i teater hvor han begynte å føle seg noenlunde hjemme, i hvert fall et sted. Siden da har han hatt mange roller i det ene og det andre.

I hans selvbiografi blir vi meget godt kjent med Persbrandt både på godt og vondt, ikke bare gjennom karrieren, men også på private plan. Gjennom karrieren hans får vi et godt innblikk i hvordan han i en periode var svært ettertraktet, ble jaget av pressen overalt som spredde både sannheter og usannheter om hva han gjorde på fritiden og hvem han hang sammen med. Alle ville ha en bit av ham koste hva det koste ville. Han forteller også om sine forhold, både vennskap og kjærlighetsforhold, blant annet forholdet til Maria Bonnevie som varte i sju år, og hvordan han til stadighet skuffet både henne og andre kvinner han var i forhold med, fordi han var en mann drevet av sjalusi, narokita og alkoholisme. Han slet også til tider med depresjon. Han forteller også åpenhjertlig om hans kriminelle handlinger fra ung alder.

Turbulente kjærlighetsforhold og indre konflikter
Persbrandts innrømmelser kommer på rekke rad og det er ikke måte på hva alt han har gjort, men istedet for å komme med bortforklaringer og skyve alt under teppet, legger han det frem at slik var det da og slik er det nå. Han kommer ikke med visvas og en rekke unnskyldninger, eller påstår at han er uskyldig i det ene og det andre. Han innrømmer sine feil som en mann og forklarer hvordan han alltid har prøvd å stramme seg opp, det går fint i perioder før han plutselig havner på kjøret igjen. Jeg er fullstendig klar over at man ikke skal le av narkotikamisbruk, alkoholisme eller utroskap, men han beskriver det på en levende og komisk måte at det var tett før jeg lo opptil flere ganger, men klarte heldigvis å holde meg. Jeg er ikke en person som ler, hverken av komedier eller vitser. Men denne selvbiografien kan til tider være tragikomisk, muligens ufrivillig morsom. Men som sagt, måten ting er skrevet på av og til er komisk og man kan glemme alvoret i det. Mye er fortalt med ironi og sarkasme. Persbrandt er kjent for å være sarkastisk, litt som rollen som Gunvald, og da kan det bli hysterisk morsomt. Spesielt komisk var scenen da Persbrandt snakket med Skavlan gjennom brevluka fordi han vil snakke med Maria Bonnevie og ville ha henne tilbake. Det er jo ikke komisk med en person som er langt nede, men igjen, det er beskrevet på en morsom og åpenhjertig måte, og de to har møtt hverandre i talkshowet til Skavlan flere år etterpå. Lurer på hva de tenkte om hverandre da etter den episoden.

Han forteller også om hvordan han møtte sitt livs store kjærlighet i voksen alder, Sanna Lundell, som er datter av Ulf Lundell, og hvordan han har prøvd å roe ned med alt som familiemann. Han forteller hvordan han har feilet og hvordan han hele tiden prøver å skjerpe seg. Han har et ønske om å være en bedre far enn det hans egen far var, og Mikael Persbrandt prøver og hevder han har blitt flinkere til å finne roen i hverdage i voksen alder.

Jeg har ikke lest en så underholdende biografi siden Unmasled (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) av Michael Aloisi og Kane Hodder. Kane Hodder og Mikael Persbrandt skriver begge med stor dose humor og ærlighet i hver sin biografi, man får omtrent den samme stemningen. Sånn jeg husker det byr på mye sarkasme, selvironi, selvgransking, og det er en bok som ikke legger skjul på noe. Man blir kjent med flere sider av Persbrandt, både privat og gjennom yrkeslivet. Man følger også med utviklingen fra å være en slags badass som ofte ble sett ned på av andre, men som med tid og gjennom flere feiltagelser, klarer å jobbe seg oppover, sakte, men sikkert, klarer på et vis å gjenopprette respekt. Dette er en bok om å ikke la seg overvinne av indre demoner, ha ren arbeidskraft og vilje, bare man brenner for noe. Han har vært gjennom mye og ga aldri opp, selv om det ofte føltes slik. Det er en bragd i seg selv. Dette er en god, varm og morsom selvbiografi om feiler, mangler og viljestyrke. Det eneste som man blir litt sliten av er at man tenker at problemer og feilsporing vil ingen ende ta, for av og til er det svært mange av dem, og kan være litt repeterende. Jeg er også litt lei av at når folk blir far/forelder så forandrer alt seg og man får perspektiv på ting. Det blir litt for typisk og amerikansk. De som er barnløse skjønner også hvor stort det er å bli forelder selv om man ikke opplever det, og trenger ikke å få det inn med teskje, men for all del, en herlig selvbiografi er det likevel. Persbrandt er et bevis på at uansett hvor mange feil han har gjort oppgjennom årene, gikk det bra for ham til slutt. Det er om å holde ut og stå i det, selv om det føles ut som om bunnen er nådd. Dette er på mange måter en sterk og tankevekkende selvbiografi, og ikke minst, underholdende.

Fra min blogg: I Bokhylla