Bokelskere.no

Pet Sematary av Stephen King. Den eneste boka som har gitt meg mareritt!

Morsomt. Har ikke vært på den nettsiden, siden jeg var tenåring.og det er en del år siden;)

Jeg synes bare man bør tenke på hvordan man ordlegger seg. Det går an å si at man ikke liker ei bok på en pen måte. Man trenger ikke å si "møl fra perm til perm " og "for noe begredelig møl".

Husk at vanlige regler for folkeskikk også gjelder kritikken. Ikke bare kritikk av kritikken!!

Her er ei omtale av Nabogutten av forfattaren sjølv:

http://www.youtube.com/watch?v=r7t49EvRaFY

Jeg har begynt på flere bøker som det går litt tregt med selv om det er spennende bøker det er snakk om. Det er ikke pollenallergi jeg sliter med, men noe som heter indre uro. En slags rastløshet i kroppen som jeg ikke vet helt hva det kommer av. Det har vært sånn i flere år, men ganske intens de siste par årene. Det er en slags rastløshet, irritasjon i kroppen som gjør til at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det gjør meg lett sinna og irritabel. Det verste er at jeg ikke vet hva det kommer av. Det er det som har forstyrret lesetempoet mitt. Ligger etter med mange bøker, dessverre ...

Takk for link. Fin blogg du har:)

Har de virkelig fanfiction.net - siden oppegående fremdeles? Der har jeg ikke vært siden på slutten av 90-tallet, begynnelsen av 2000-tallet. Trodde ikke at den siden eksisterte ennå, hehe:)

Velkommen! Håper du vil trives:)

Er det nokon andre som har lese denne boka? Kva synest de om den? Kvar oppdaga de den? Kvifor valgte de å lesa den?

"Hvis jeg blir" av Gayle Forman.

Slet litt med å komme gjennom denne. Den fenget ikke helt. Ble faktisk litt likegyldig til historien og til løsninga. Jeg skal likevel lese Engers neste. For det er mye som er bra her. Godt språk, gode replikker, et sympatisk og menneskelig persongalleri, for å nevne noe. "Skinndød" var forresten bra!!

Og i motsetning til bøkene om Harry Hole, er denne boka i alle fall som skapt for film. Masse action og humor!

Eg syns og at det var litt vanskeleg med innslaga av andre språk. Eg orka ikkje slå opp bak i boka kvar gong. Og alle stadsnamn og det politiske var litt vanskeleg å henga med på.

Men det var veldig levande fortald. Eg syns hovudpersonen var interessant, eg måtte lesa for å sjå kva som ville skje med ho. Det var mange små historiar gjennom dei 20 åra historia foregår på. Ein lurte på om ho kom til å sjå Ian igjen, om Ian var skyldig, kva ville skje med familien, osv.

Er det nokon andre som har lese boka? Kva syns de om den? Og kva fekk de til å plukke opp akkurat denne boka?!

Anbefales:o)

Hadde ikke hørt om den før jeg heller før jeg fikk tak i tre bøker i en av John Dickson Carr som besto av Sort messe, Stemmen som hvisket og Heksesabbat. For å være ærlig likte jeg Stemmen som hvisket hakket bedre enn Sort Messe (mer uhygge). Hvor godt jeg liker Heksesabbat er for tidlig å si. Har kun lest noen få sider så langt. Har heller ikke hørt om den heller, men det skader ikke å utvide horisonten:)

Har lenge hatt lyst til å prøve meg på bookcrossing. Å sette bøker ut i det fri, men har ikke hatt hjerte til det. Har heller ikke funnet noen bøker selv om jeg har vært på leting på regisrerte steder. Men morsomt å være på jakt er det likevel når anledningen byr seg:)

Handlinga tek plass i Zimbabwe og strekker seg frå 1980 til slutten av 90-talet. Me blir kjend med tenåringsjenta Lindiwe akkurat i det ei ulykke skjer hjå naboen. Huset tek fyr og ei kvinne dør i brannen, og sonen hennar blir mistenkt for å ha starta brannen. Han blir sett fri eit år etter, og Lindiwe forelskar seg i guten som heiter Ian McKenzie og er kvit Zimbabwar.

Ian Mckenzie blir etter kvart ein kjend fotograf som får med seg mykje av dei politiske rørslene i Zimbabwe og Sør-Afrika. Lindiwe blei gravid med Ian, noko ho ikkje får fortald han før fire år etter. Mora til Lindiwe har til då teke seg av guten. Ho forgudar guten, men snakkar knapt til Lindiwe fordi ho har vore med ein kvit mann. Når Ian finn ut kva som har skjedd tek han med seg Lindiwe og guten David, og dei flyttar saman i Harare.

Bakteppe: Dei politiske omskiftingane dannar eit bakteppe for denne kjærleikshistoria. Me får eit innblikk i korleis det er å vera eit par der den eine er mørkhuda og den andre er kvit, i eit land der Apartheid var styreforma fram til 1980. Då vant Mugabe det første frie valet etter mange år med geriljakrig mot det kvite mindretalet i landet. Denne historia satte djupe spor hjå folket i Zimbabwe, og det er interessant å sjå korleis etterdønningane av rasehat gjer utslag hjå både dei kvite og dei svarte i denne boka.

Handlinga blir fortald i eg-person, og språket er poetisk og flytande. Ein får verkeleg kjensla av å vera i tankane til Lindiwe. Nokre gonger er språket dvelande og skildrande, medan det andre gonger bær preg av fart, dramatikk og redsle. Det er mykje replikkutvekslingar gjennom boka, og språket har mange innslag av uttrykk frå zimbabwisk, ndebele, sørafrikansk, zulu, swahili og chichewa. Orda står oversatt i ei ordliste bak i boka. Etter kvart blir ein fortruleg med nokre av desse utrykka, men til tider kan det vera plagsamt å måtte slå opp bak i boka.

Forfattar: Irene Sabatini vaks opp i Bulawayo i Zimbabwe. Ho gjekk på universitet i Columbia. Ho mottok Orange Award-prisen for nye forfattarar i 2010.

Jeg har akkurat lest Sankta Psyko, og likte den kjempegodt :-)

Stephanie Plum, dusørjeger :-)