Bokelskere.no

En lettforstått og kjempemorsom bakebok

Dette er en liten bok med mye innhold. Den belyser veldig godt at ikke alt er så svart/hvitt som man i utgangspunktet tror/mener. Alt fra spørsmål angående hijab til porno blir belyst på en god måte. Det er tørre fakta, men langt fra kjedelig, heller opplysende, tankevekkende og interessant.

Gunnar Staalesen blåser liv i Varg Veum igjen og igjen :)

En inspirerende omtale, takk. Jeg skulle legge boken til ønskelisten, men oppdaget at den allerede lå der :-)

PS.: Skulle ønske jeg kunne gi en stjerne til din Bio også, S.I.S. - så treffende!

Denne bokas kanskje største fortjeneste er at den fikk meg til å lese Homers Odysseen. Jeg har hatt Odysseen stående ulest i bokhylla i massevis av år. Hver gang jeg har prøvd meg, har jeg gitt opp etter bare noen få linjer fordi språk og språkføring har virket så fremmed. Per Østbyes rundt hundre år gamle oversettelse (gjendiktning) har virket fremmedgjørende på meg. Men nå! Etter å ha lest noen kapitler i En odyssé av Daniel Mendelsohn fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på nytt. Med Mendelsohn som guide ble Odysseen ikke bare lesbar, men Østbyes oversettelse føltes som den riktige. En odyssé er selvfølgelig mye mer enn en leseguide til Odysseen, men det er det som står igjen som det største for meg. Og det er i seg selv en bragd.

Synes boka startet utrolig tregt og repetitivt, full av syting fra hovedpersonen, Knut, som er forfatter. Han er irriterende og patetisk, og jeg heiet ikke mye på ham underveis. Den tar seg opp midtveis, og jeg lo godt og var ganske flau på Knuts vegne en rekke ganger. En litt under middels leseropplevelse for min del.

Fortryllende vakker, gjenkjennende til tider og veldig vond

Vi begynner med slutten av Chris Whitaker er en thriller, men den oppleves mer som en roman. Syntes heller ikke det var krim, da politisjef Walk ikke har stor nok rolle i boka til at det kan stemples som krim.

Mye rot
Vincent King slippes ut av fengsel etter tretti år og han og Walk har hele tiden vært nære venner, nesten som brødre. Cape Haven er et oppdiktet og fredelig sted. Vil vennskapet deres forandre etter at Walk måtte vitne i saken mot Vincent? Samtidig blir man godt kjent med tretten år gamle Duchess. Hun kaller seg selv den fredløse og hun beskytter lillebroren sin Robin på fem år mot hva og hvem som helst. Hun prøver også å ta ansvar for sin mor Star da hun ofte ikke er i stand til det selv. Mange ganger er Duchess nødt til å være eldre enn det hun egentlig er.

Dette er en handling om et sted som sitter fast i tid, følelser og skyld. Den er om overlevelse og det å prøve og komme seg videre uansett hvordan ting ser ut. Forvent ikke en bok med mye tempo. Dette er en bok på over fem hundre sider som tar seg god tid, og er en karakterdrevet roman. Det var interessant å lese om båndet mellom Walk og Vincent. Likte også småsted beskrivelsene. Den klaustrofobiske og sjarmerende kontrasten det kan gi.

Ikke særlig begeistret over Duchess
Skjønner godt hvorfor boka har fått gode anmeldelser, men for min del ble det for mye drama, og i stedet for å bli begeistret over Duchess som mange andre har blitt, syntes jeg at hun i lengden ble en smule irriterende og litt mye. At hun er fredløs blir nevnt nesten hele tiden, og synes ikke karakteren hennes er helt til troverdig til tross for all den motgangen hun har fått, og at hun vet mye om overlevelse. Jeg ville heller bli bedre kjent med Vincent og Walk som begge var mystiske på hver sin måte. Vincent med sine hemmeligheter både innenfor og utenfor fengselet, og Walk som skjuler helseproblemene sine fordi han er redd for å bli erstattet av noen andre.

En roman med store ambisjoner, men dessverre tok voksendrama og tenåringsperspektiv for mye plass.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Skremmende fremtidsscenario fra Island, anbefales!

Jeg tror du har helt rett, TanteMamie; bare la deg flyte med i teksten.

Jeg har nok hengt meg litt for mye opp i tidsperspektivene, de nesten umerkelige sprangene i tid, og hvem som hører sammen med hvem. Dette er en bok som er båret oppe av stemningene. Takk for påminnelsen og for din morsomme sammenligning mellom din reise i Mecklenburg og opplevelse av boken. En fin formulering: «en bok jeg har opplevd».

Jeg leser en bibliotekbok, og har som deg tenkt at denne vil jeg prøve å få tak i. Jeg prøver å begrense vår altfor store boksamling, men «Sommerstykke» hører hjemme der.

Takk til deg også, Pippokatta for din tilbakemelding.

Jeg leser nå på din anbefaling Sommerstykke av Christina Wolf (har kommet til side 55, her må man gå langsomt frem.) Uten helt å vite hva du (og Ntothea) legger i uttrykket «hverdagsroman uten guff» stiller jeg meg tvilende 😊 I romanen fanger jeg opp en ubestemmelig undertone – av lengsel, ubehag, undertrykte følelser, noe uforløst. Denne tonen setter seg i kroppen og gir meg fysiske reaksjoner. Kan den karakteriseres som «guff»?

Uansett, bøker som setter seg i kroppen på denne måten, er for meg svært gode bøker. Er enig med deg i at den hverken er tung eller omstendelig, men krever konsentrasjon.
Tusen takk igjen for at du trakk frem denne, TanteMamie.

Fantastisk bok 2 om fine Tue

Jeg er også ferdig og følte meg kvalt hele veien. Som deg stusset jeg over disse jødene i kjelleren som stadig fikk mat.
Glad jeg er ferdig, kommer ikke til å lese noen av denne forfatteren igjen. Dette ble for klamt.

Har lest ferdig romanen- som nesten slo pusten ut av meg…av fleire grunnar.
Skal skrive litt meir seinare om mitt inntrykk - om eg greier det.
No er eg også oppteken av at forfattaren nyttar symbolikk på fleire plan, og det er ikkje alt eg greier å tyde. Til dømes skriv hen fleire gonger om jødane som oppheld seg i kjellaren og som til tider kan gi gode råd….Har nokon gjort seg tankar om kvifor dei skal vere der?

«Jeg håper jødene rakk å gjemme seg bak veggen av eplemoskrukker» s 160

Bok nummer fire i Harinder Singh serien. Har serien blitt bedre, eller blir det for hverdagslig?

Harinder Singh er nedgradert. Han er ikke lenger i Kripos, men er nå en tilbake i gamle
jobbtrakter. En taxisjåfør er blitt skutt og drept. Typisk Singh å tro at det ikke var en tilfeldighet, da han er en mann som ofte lytter til instinktene sine. Mens han etterforsker drapet på taxisjåferen, blir man som leser kjent med en hendelse som skjedde i sommeren 1995. Har det en sammenheng? Mens Singh graver i saken og finner ut diverse ting fra fortiden hos enkelte, skjer det alltid noe et eller annet. Kan Singh finne løsningen før flere forferdelige alvorlige hendelser skjer? Samtidig har han en far som er syk og som han er bekymret over.

Lett konsept med mulige tråder
Dette ble kanskje noe vagt forklart, men det har sin grunn. Boka er på bare 267 sider og mange av kapitlene består av en og en halv side, og derfor skal det ikke mye til før man kanskje avslører noe. Noe man gjerne vil unngå. Konseptet er ikke så stort, derfor kan man ikke så mye om handlingen. Det er en bok man helst bør lese og oppleve selv.

Dette er som kjent bok nummer fire om Harinder Singh. Han vant Rivertonprisen for Skjebnesteinen, boka jeg likte minst. Bøkene kan fint leses frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er selv på det. Selv er jeg ikke så nøye på rekkefølge når det gjelder krimserier, for man blir ofte kjent med hovedkarakteren likevel. Man blir godt kjent med Harinder Singh. Han er noe rotete og vet ikke helt hva han vil bestandig, men har flink til å gå egne veier. Derfor han kanskje blir sett på som litt vinglete. Næss beskriver også personene som han møter underveis i saken på en realistisk måte, både på godt og vondt.

Det blir aldri ordentlig spennende
Det er heller ingen tvil om at Næss skriver godt og jeg ville lese Passasjeren fordi plottet virket uhyggelig. Men som med de andre Harinder Singh bøkene, løfter det seg aldri helt opp. Den store spenningen og intensiteten uteblir. Men han er god på å beskrive hverdagslige politisaker uten å overdrive, og gjør det på en troverdig måte.

Selv om Passasjeren er en god krimbok, ble dessverre slutten for forutsigbart og en smule gammeldags. Forventet noe mer. Foretrekker nok mer hardbarket krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse