Bokelskere.no

Walter Hartright møter kvinnen i hvitt første gang en tåkete kveld i London. De kommer i prat, og Walter synes kvinnen virker både mystisk og sårbar. Da Walter forteller at han skal besøke to halvsøstre på Limmeridge, forteller hun at hun var der som barn, og at moren til søstrene var veldig snill mot henne.
Walter møter kvinnen igjen på kirkegården i landsbyen ved Limmeridge, men nå er hun helt annerledes. Da han nevner navnet på en kommende gjest hos søstrene, får hun et hysterisk anfall. Det gir seg ikke før kvinnens eldre følgesvenn kommer henne til unnsetning.
Etter dette utvikler saken seg, og spenningen stiger for hver side.

Mitt første møte med forfatteren, men det blir nok ikke det siste. Boka kom ut i 1860, men den er meget leseverdig. Den har også blitt filmatisert en rekke ganger.
Gleder meg til diskusjonen i slutten av november!

Utradisjonell og litt surrealistisk, men veldig bra underholdning

House of Leaves. Bare tittelen gir meg skrivevegring. Ikke fordi det er en dårlig bok. Jeg likte den veldig godt, men det er bare ikke den enkleste boka å skrive om.

Leken og spesiell layout
De som har lest boka, skjønner nok godt hvorfor. Dette er ikke en bok hvor man sitter i fred og ro med, og leser som andre bøker, med en handling hvor man leser helt passivt. Dette er en ganske bred bok hvor man må vri og vende på hele tiden mens man leser, for selve formatet og formuleringen er veldig kreativt. Det er imponerende at det er skrevet og den kreative layouten i det hele, er laget av en debutant. Jeg leste et sted at Danielewski brukte ti år på å skrive boka. Noe jeg skjønner godt, for for min del tok det meg nesten ti år å lese den. Nei da. Skal ikke overdrive, men det tok meg ti måneder å lese den ut. For det første var det en bok jeg ville bruke tid på og som var en bok jeg ville lese når jeg ville i, ikke nødvendigvis hver dag, og jeg leste den sammen med en annen bokblogger. Vet godt det er noen som har lest ut denne på to dager, og det er helt sikkert mulig, men det er for meg en gåte, og får de med seg alt, samt undertonene når man leser ut en slik bok på bare to dager? Jeg bare spør ...

Dette er en kreativ bok fordi teksten er ikke helt vanlig. Den er ikke som i vanlige bøker. På den ene siden kan teksten være skrevet som en spalte. En annen side kan teksten være skrevet som en sirkel. Det kan være en linje på en side som er skrevet på skrå. Plutselig dukker det opp en matteformel også. Det brukes også forskjellig font når perspektivene skiftes. Så slik er det da man leser boka. Det er ikke en bok man slapper av med som andre bøker. Boka er stor og bred og gir deg nesten store armmuskler fordi du må vri og vende på boka hele tiden. Det gjør ikke lesingen så monoton.

Vanskelig å sette seg inn i med det første
House of Leaves tar noe tid å komme seg inn i med det første på grunn av formatet, også fordi den består av flere aspekter. Den er "lett" å forstå for den som leser og har lest den, men å forklare plottet for noen som ikke har lest boka, eller ikke hørt om den, er det en stor utfordring.

Kort fortalt om House of Leaves er den om Navidson familien som består av fire familiemedlemmer, to voksne, en sønn og datter, som flytter i et hus i Ash Tree Line i Virginia. Huset skal tidligere ha hatt over tretti eiere på kort tid, og man må lure på hvorfor. Huset er ikke hvilket som helst hus. Det kan virke normalt utenfra, men på innsiden er den større enn på utsiden, og huset har en tendens til å forandre seg på egen hånd. Det kan dukke opp en dør til en ny gang. Trapper kan dukke opp som fører til ingen steder. Det er som om huset lever sitt eget liv.

Mye å passe på
Det er på en måte hovedhandlingen i boka. Underveis må man lese notater og fotnoter, for å få med seg det hele, for dette er en bok som består av lag på lag. I noen av fotnotene, kan handlingen plutselig fortsette der, så man må være sikker på at man får med seg alt. Jeg er ikke helt fan av fotnoter fordi det minner meg for mye på studietiden. Det er greit å lese fotnoter, men det var noe annet å skrive oppgaver og føye på fotnoter og kilder selv, så derfor er jeg ikke helt fan av bøker med fotnoter, og det var derfor jeg ikke leste boka da den først kom ut. Selv om boka var fristende da også.

Boka har blitt til en kultklassiker på grunn av sine særheter og sin originale layout formidlinger. Den er også elsket og hatet. Noen liker den ikke fordi den kan oppleves som litt for "kunstnerisk", men det var derfor jeg likte den så godt. House of Leaves har et eget uttrykk.

En handling i en handling, eller flere?
Det var også interesant å lese om Johnny Truant, som er tatovør i Los Angeles. Han lever litt på skyggesiden fordi han er avhengig av dop og han er alltid på jakt etter damer. En dag romsterer han i en leilighet hvor en nabo nettopp er død, og han finner et manuskript som han tar med seg. Det er en slags analyse om en dokumentar som heter The Navidson Record. Men er denne dokumentaren virkelig? Eksisterer den i det hele tatt? Dokumentaren er om familien Navidson som nevnt ovenfor, flytter inn i huset, som har en tendens til å forandre på seg som det vil innenfra. Det er nettopp derfor denne boka er kompleks å forklare fordi den består av flere fortellerstemmer. Det er ikke det enkelste formatet å komme seg gjennom som andre bøker. Har alle disse lagene i boka noe sammenheng i det hele tatt, eller forblir det løse tråder?

Men når man har kommet seg gjennom de tunge partiene, og handling begynner å ta seg opp, er det lett å bli hekta. Det er også interessant at ordet House skrives med blå farge og at den første og eneste setningen i begynnelsen lyder: This is not for you. Da må man jo selvfølgelig lese den.

En noe lang og vag, og kanksje rotete anmeldelse dette, men det er den mest komplekse boka jeg har lest i år, og den er, som mange sier, vanskelig å forklare for andre. Det er en bok som bør oppleves i stedet for å lese om den. Den er helt klart original, leken og har fortjent kultklassiker statusen den har fått. Hadde ikke hatt noe i mot å bo i et slikt hus selv. Det hadde gjort hverdagen mer interessant.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger kommer man over psykologiske thrillere som frister mer enn andre. Sånn var det med Minneskogen. Jeg hadde ingen forventninger, for det lønner seg som regel ikke, men ville vente med å lese denne når det ble mørketid. Handlingen virket båe tung og dyster, noe den er, og hadde ikke vært det samme hvis man leser den når det er sommer. Kontrasten ville ha blitt for stor. Var Minneskogen verdt utsettelsen, og bør den leses av foreldre?

Ja og nei. Ja, den var helt klart verdt utsettelsen, og den bør kanskje ikke leses av foreldre. Les på eget ansvar sier jeg bare. For foreldres verste mareritt, er noe av det som skjer i boka, nemlig kidnapping. Og når et barn er borte, frykter jo man det verste.

Stakkars jente
Elissa er bare tretten år gammel, men snartenkt og oppegående. Hun er glad i sjakk og det er hennes store lidenskap. Hun og moren drar av gårde tidlig på morgenen, for å komme frem i tide til en sjakkturnering som Elissa skal være med på. Hun har med Apekatt, som er hennes lykkebringer. Det har blitt en greie at de i hennes målgruppe har med noe som skal bringe dem hell og lykke i slike arrangementer. På hotellet da hun skal tilbake til bilen en tur, legger Elissa merke til en creepy hvit varebil. Hun får dårlige vibber av den på grunn av et klistremerke med en hodeskalle som røyker. På klistremerket står det også, KUL'N. Før hun vet ordet av det, skjer det aller verste. Lena, Elissas mor opplever det store marerittet, ingen datter kommer tilbake til hotellet.

Elissa blir fastbundet i en slags hule under jorda i skogen, Minneskogen. Over hulen er det et gammelt hus som virker falleferdig. Av og til får hun besøk. Hun får besøk av Elijah, som er et år yngre enn henne. Det er noe rart med ham, men hun vet ikke hva det er og hun føler at han ikke er helt til å stole på. Den andre hun får besøk av er udyret. Udyret kommer med mat bare av og til, og han filmer henne. Han filmer henne og tvinger henne til å lese opp noe hun ikke mener. Senere blir det lagt ut på YouTube.

Hvem er disse folka som vil henne vondt, og hvorfor ble akkurat hun offer? Hvordan skal hun flykte fra marrerittet, og vil hun noen gang bli funnet?

Mairéad som har ansvaret for det hele, sliter med formen, men hun skal finne Elissa til enhver pris. Hun kan ikke svikte Elissas mor, eller seg selv. Men tiden er kostbar, og saken er mørkere og mer kompleks enn de først aner.

Lloyd er debutant og boka ble utgitt for første gang i fjor. Selv hadde jeg ikke hørt om den. Er ganske oppdatert innen horror og thriller sjangeren, men likevel er det noen bøker som smetter unna. Da den dukket opp tidligere i år, ville jeg spare den til mørketiden og til kaldere årstid. Å lese slike bøker på lange sommerdager, blir for stor kontrast. Sier jeg som leser mørke bøker året rundt ... Men noen bøker passer best til mørke og kalde årstider.

Snedig tankegang
Innrømmer at Lloyd har en original fortellerstemme, men litt slitsomt med Elissas sjakktankegang. Når hun er i hulen, forestiller hun hulen sin som et sjakkbrett. Hun ofte maner frem et sjakkbrett og ser skuffen på Y8. Dobøtta er på B3. Han går til C7. Det er ikke sikkert disse beskrivelsene er ordrett fra boka, men gir bare et eksempel på hvordan hun tenker. Personlig liker jeg å se sjakkturneringer, men det er noe annet å lese sjakkspråk. Det blir noe masete over det. Tror neppe at trettenåringer, uansett hvor smarte de er og hvor glade de er i sjakk, ser for seg omgivelsene sine som et sjakkbrett. Syntes ikke det ble helt troverdig.

Likte å lese om båndet til Elissa og Elijah. Hun tror han er et brikke i det hele og samtidig ikke. Han er også noe skeptisk på henne, men likevel besøker han henne. Dette båndet skapte mer mystikk enn i vanlig kidnappingsbøker man har lest før.

Kaotisk og overdreven slutt
Minneskogen inneholder en sterk og kaotisk slutt, men liker ikke twist etter twist metoden. Når en forfatter bruker flere twister istedet for en hovedtwist. Man får lyst til å slenge twistposen i veggen. Nei da, en dårlig spåk. Synes at forfattere som bruker mange twister i en bok, prøver for hardt og boka blir da anstrengt og på grensen til tåpelig i stedet for troverdig og måpende. Sånn sett ble jeg bittelitt skuffet.

Likevel er ikke boka dårlig. Det er en fascinerende thriller på mange måter. Det var bare noen partier (mener ikke å snakke sjakk, jeg også), som ikke var helt troverdige og noen vendinger som jeg ikke gikk helt med på. Så har lyst til å lese noe av Lloyd igjen, hvis han kommer med flere bøker.

En ting er sikkert. Kommer aldri til å se på trær på samme måte igjen etter å ha lest Minneskogen. Det skulle ha het psykotisk thriller istedet for psykologisk thriller. Bare et forslag ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Ei ekkel bok med grufulle voldsscener skildret i blodige detaljer.

ÅKE AXELSSON F. 1947

Det ska jag tala om för dig
att mitt liv har varit som Värmland.

Berg och dalar.

Det har gått upp och ner.

Fra Osebol av Marit Kapla

LEST UT BOKEN – SPOILER

Doktor Glas er en mann som rives mellom det som er juridisk og formelt riktig, og det som er moralsk og etisk riktig. I sine dagboksnotater reflekterer han mye omkring slike spørsmål. Vi har allerede snakket om abortspørsmålet. Glas kommer etter hvert inn på spørsmål som kvinners rett til kontroll over sitt eget liv, barmhjertighetsdrap, selvmord og samfunnets dobbeltmoral.

Dilemmaer mellom det legale og det moralsk riktige er et tilbakevendende tema i litteraturen. Under lesingen av «Doktor Glas», kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime», der bokens hovedperson blir dømt av naziregimet til å skrive en skolestil med tittelen «Pliktens gleder».

For mange år siden hadde vi flere fine diskusjoner om «Tysktime» (se under "Diskusjoner om boken). Jeg oppfatter «pliktens gleder» som denne bokens sentrale tema - pliktens dobbelte karakter. Man kan gjøre sin plikt, og gjøre det med glede - uten at det er noe negativt eller galt i det. Men plikten kan ha skyggesider og grusomme følger, som for eksempel å slavisk følge ordre. Eller som i Doktor Glas’ tilfelle å bruke plikten som en «fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.»

Den ensomme doktor Glas kan oppfattes som veik og unnvikende, endog kynisk. Men som lege er han bundet av sin tids lovverk og sin stands etikk og normer. Likevel strekker han seg stadig lengre for å yte den hjelpen han mener må til. For eksempel lyver han på prestefruen en underlivssykdom for å skjerme henne fra sin ektemann. Ja, han går helt til det ytterpunktet å begå et drap. Kan hans handlinger forsvares i et «godhetens» lys?

Hjalmar Söderberg gir oss ingen svar. Men han inspirerer leseren til å gå inn i problemstillinger som er like aktuelle i dag, som da boken ble skrevet for mer enn hundre år siden. Hans penn flyter lett og godt, og det er mange lag i disse tankevekkende dagboksnotatene.
En klar 6-er fra meg.

Kjærlighet til litteraturen. Fortapelse i litteraturen. Mellommenneskelig kjærlighet og fortapelse. En av Kjærstads beste.

POLITIKARSUKK

Han svelgde tungt og sa:
Eg elskar kamelar. Alle.
Berre dei ikkje er her
nå
når eg må ta ein pause.

Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019

Så fint at den falt i smak hos deg. Og som jeg skrev, likte jeg også at Arvola gir fortellerstemmen til reven. Det som skurret for meg er at jeg ikke fikk tak i hva forfatteren vil formidle med historien.

Denne boken naglet meg til lesestolen, historien er full av dagligdagse situasjoner fra 1500-tallet, store følelser, men absolutt ikke av det romantiske slaget.

Et gjennomført og ryddig bokresultat av historisk forskning - oversiktlig, klart og tydelig språklig, klargjørende og interessant og "folkelig" skrevet - mange vil nok finne denne historien spennende å lese - og dessuten: den er sann og dokumentert. Mer om denne i Reading Randi