Bokelskere.no

Hun nærmer seg 60. Foreldrene bor like ved, men de lever adskilte liv i samme hus. Hjemme er det bare henne og tenåringsdøtrene. Ektemannen har vært ute av bildet i et knapt halvår. Det burde vært lenger. Hun går til psykiater, og har alltid med seg en formue av gullsmykker i veska.
En sommerdag møter hun igjen barndomskjæresten. Det sier pang. Forelskelsen er et faktum.
Sommeren inneholder også kampen for morens verdighet. Hun er 85, og skjør i kroppen. Det trengs hjelpemidler og personale, men ferien skal avvikles. Alt er vanskelig å få orden på før høsten.

Godt språk med rike skildringer av både miljøer og personer. Man blir umiddelbart sugd inn i handlingen. Dabber av noe midtveis, og den tar seg bare sporadisk opp.

Den 9. juli skriver doktor Glas i dagboken om morens død. «Men så ble hun syk og døde. Jeg merket da at han (faren) sørget mer over henne enn jeg var i stand til med mine femten år...» At han skulle drepe sin mor femten år gammel, virker lite sannsynlig.

Den 25. august skriver han om sin første (og eneste?) kjærlighet, for mange år siden «… da jeg var ung og ikke hadde drept noen.» Dette må være etter morens død.

Den 13. august skriver han om cyanidpillene som han en gang hadde gjort i stand «uten en tanke på noen andre enn meg selv...»

Doktorens sterke reaksjoner etter drapet kan også tyde på at dette ikke var lett for han, mer i retning av at dette var første gang han drepte.

Ergo, selv om dr. Glas skriver: «Hun døde for tidlig, min mor. Men det er godt at hun er død», har han neppe drept henne. Det kan være mange årsaker til at han er glad moren er borte. Jeg har ikke et klart bilde av det, men det var åpenbart turbulent i hjemmet. Jeg finner heller ingenting om den unge Glas faktisk ønsket moren død.

Jeg har heller ikke boka tilgjengelig. Men må innrømme at jeg aldri var inne på den tanken.

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vi er i Paris rett etter 2. verdenskrig. Tiden alle har ventet på er her, men hvordan forholde seg til friheten?
Anne Dubreuilh, psykolog, ektemannen Robert, forfatter, Henri, også forfatter, Paula hans kone som en gang var sanger, er hovedpersonene.
Henri er lei av Paula, men tør ikke helt å si det rett ut. Paula er manisk opptatt av Henri og hans karriere. Anne dynges ned av nye pasienter fra leirene, mens Robert er opptatt med politikk og journalistikk.

Det er interessante tanker de fire vennene, og bipersonene baler med. Godt språk og fine skildringer.
Boka vant Goncourt-prisen i 1954.

Romanen er handlingsdrevet og glidende skift av synsvinkel gjør dette til lettlest og interessant lesning. Igjen mesterlig fortellerkunst fra Benedicte Meyer Kroneberg, romanen anbefales på det varmeste ☺

Dette er krim av beste klasse, med høyt tempo og mange uventede vendinger. Det er ikke så mye fokus på etterforskingsdetaljer, noe jeg satt pris på. Vi møter mange skjebner, og det er ikke så mye å le av, teksten oser av hemmeligholdelse, makt og hevn, og gir et bilde på min netthinne som får meg til å rynke på nesen.

Er ikke så veldig glad i spørreprogrammer. Det eneste spørreprogrammet jeg har sett på de siste årene, er Pointless som Richard Osman er kjent fra. Ikke som programleder, men som dommer, og der bruker han en fin sarkasme som jeg liker. Han er også kjent for britiske tv-seere fra flere Tv-programmer. Han var årets mest solgte debutantroman noensinne i Storbritannia i fjor, og det hjelper kanskje å være litt kjent fra før av? Det er ikke ment som et kritisk spørsmål. Det er bare et helt vanlig spørsmål. Selv har jeg sansen for ham for han virker jovial og jeg liker sarkasmen hans. Derfor jeg ville lese bøkene hanss for å se hvordan de var.

Produktiv og populær forfatter
Tidligere i år leste jeg Torsdagsmordklubben og trengte ikke å vente lenge på oppfølgeren Mannen som døde to ganger. Er nok ikke like begeistret som det mange andre er, men jeg liker dem. Grunnen til at jeg ikke er heftig og begeistret, er nok fordi jeg ikke leser så mye kosekrim til vanlig. Boka er beskrevet som roman av forlaget, og synes den passer både innenfor romanformatet og kosekrimformatet. Selv foretrekker jeg mer hardbarket krim fremfor kosekrim, men har heller ikke noe i mot å lese noen rolige bøker av og til. Det trenger ikke å skje noe hele tiden.

Syntes at Mannen som døde to ganger hadde mer handling enn Torsdagsmordklubben. Mannen som døde to ganger kan leses som enkeltstående, men vær obs på at det er med noen få avsløringer om forrige bok. Men hva er det som egentlig som skjer i oppfølgeren?

På nye eventyr
Vår faste gjeng som diskuterer uløste mordsaker hver torsdag, får det litt mer travelt i oppfølgeren, og det kan bli noe blodigere også enn de er vante til. Deres kjære venn, Ibrahim blir brutalt overfalt av en tenåring, bare på grunn av en mobiltelefon. Tenåringen viser seg å være en kjenning. Ibrahim havner noen dager på sykehus og forståelig nok blir nervøs for å forlate leiligheten sin når han kommer tilbake. Elizabeth møter et spøkelse fra fortiden, og han er i alvorlig knipe. Før hun vet ordet av det, forsvinner han ut av livet hennes igjen, og etterlater seg kryptiske ledetråder, som kan føre til de stjålne diamantenesom han har fått skylden for å ha tatt. Hvis de finner diamantene, betyr det at han er død...

Liker godt at denne gjengen består av mange særheter på en god måte, både hver for seg og når de er sammen. Man blir kjent med dem gjennom deres daglige bekymringer og spennende oppturer. De utfordrer hverandre og seg selv, stiller opp når det trengs, slik ekte venner gjør. Man får nesten lyst til å bli en del av gjengen, selv om aldersforskjellen er stor. Likte også at de fikk litt mørkere saker denne gang, for å ufordre kosekrimmen et hakk. Kosekrimmen er antageligvis ikke et ord, men skjønner sikkert hva jeg mener?

Til tross for at humoren ikke er helt på plass som den Osman jeg kjenner til, er dette en leseverdig, god og underholdende bokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Litt forblik The Hunting Party, men bedre bygget opp. Hørte den engelske lydbokutgaven, lest av flere skuespillere, anbefales!

Bokelskeres lesesirkel - Se vår felleslesing og debatt, oktober - november 2021.

Om "Doktor Glas" kom det frem mange og interessante synspunkter. Anbefales!

Takk for nyttig påminnelse! Jeg har ikke lest boka, men har flere ganger vært innom tanken på å lese årets nobelprisvinner. Omtalen din ga meg ny leselyst - nå har jeg bestilt to av de tidligere bøkene hans fra Bokklubben. Så får vi se hva jeg prioriterer av lesing framover; akkurat nå har jeg flere bøker i "skal lese"-hylla som konkurrerer om oppmerksomheten. Luksusproblem!

Takk for tips. Tror jeg velger admin., ellers blir det vel bare enda flere "enkeltinnlegginger" - her er nok av dem fra før!

Jeg har lest en god del afrikansk litteratur, men må innrømme at jeg bare så vidt hadde hørt om Abdulrazak Gurnah før han fikk Nobelprisen nå i høst. Men når en afrikaner får Nobelprisen må han testes ut, og jeg starta med hans siste bok Afterlives.

Ofte kan vel Nobelprisvinnere være litt "sære", men for meg overrasker denne boka svært positivt. Rett og slett ei god historie, som er fortalt beint fram i et ganske enkelt språk. Historia gir innsikt i tanzaniansk historie. Boka starter litt før første verdenskrig, og har størstedelen av handlinga fram mot andre verdenskrig. Den avsluttes i 60-åra. Som gode historier flest så gir den i tillegg til å være underholdende og gi tids- og stedspesifikk innsikt og mulighet til gode refleksjoner om mellommenneskelige forhold generelt. Her bl.a. både om kjønn, religion, generasjoner og klasse.

Jeg vil lese flere bøker av han, håper denne er representativ for forfatterskapet. Jeg ser at både denne og flere andre av hans bøker er oversatt til norsk, men de er ikke hyppig lest av Bokelskere.

Jeg sleit lenge med å finne Den tvilsomme tvilling her på Bokelskere, og det problemet er det visst flere som har hatt. Jeg kunne naturligvis ha lagt den inn sjøl, men så kom denne opp på skjermen min. Her må det åpenbart ha skjedd en glipp. Noen som kan "reparere" dette?

Bokas hovedperson, Eduardo Plarr, er lege. Faren er engelsk, moren paraguayansk. Under uroen i Paraguay, flykter Eduardo og moren til Buenos Aires, mens faren blir igjen. De får et håndskrevet brev fra ham noe senere, og det er det siste de hører. Eduardo regner med at faren enten er fengslet eller død.
Doktor Plarr flytter så langt unna den kakespisende moren det er forsvarlig med tanke på at han skal besøke henne i ny og ne. Byen han velger er Corrientes nord i landet. Her treffer han blant annet den britiske konsulen, Charles Fortnum. Han er en ihuga alkoholiker som sin far.
Da konsulen blir feilaktig kidnappet, (kidnapperne tok feil av konsulen og den amerikanske ambassadøren), må doktoren rydde opp i kaoset. Dramaet er i gang.

Lettlest og fengende historie.

Ikke den mest "tilgjengelige" romanen jeg har lest, men den er fin og grei å lese hvis du følger rådene fra forordet

INGENTING

Freden er som ein tankestrek
mellom to setningar,

Ingenting er som fred.

Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019

Hei!
Har lyst til å delta i denne felleslesinga! Har sett litt på kva de har skrive om den forrige boka, det er nesten så eg får lyst til å lese den også!….
Når det gjeld forslag til Ev, har eg fundert litt, og fleire gode bøker kunne eg tenke meg å lese saman med lesesirkelen.
No enda eg med ei bok eg har lese før, men som kan lesast igjen og igjen, nemlig Med livet foran seg av Emile Ajar.
Det er ei bok med godt, engasjerande innhald, og som har vunne prisar…Ei av dei bøkene som har selt mest i Frankrike…..