“Hei Tussi!”, sa Ru.
Tussi nikket dystert til ham:
“Det begynner nok snart å regne,” sa han. “Bare se!”

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Bøker!” sa Tuppence.
Ordet kom ut av henne med en kraft som nærmest virket som en hissig eksplosjon.
“Hva sa du?” spurte Tommy.
Tuppence stirret på ham tvers over rommet.
“Jeg sa ‘bøker’,” svarte hun.
“Jeg skjønner hva du mener, ” sa Tommy Beresford.
På gulvet foran Tuppence stod det tre svære kasser fylt med bøker.
“Det er ufattelig,” sa Tuppence.
“Så mye plass de tar, mener du?”
“Ja.”
“Vil du forsøke å plassere alle i hyllene?”
“Jeg aner ikke hva jeg egentlig forsøker å gjøre,” svarte Tuppence. “Det er det som er vanskeligheten. Man vet aldri nøyaktig hva man har til hensikt å foreta seg.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ifølge Kipling er desmerdyrets valgspråk: “Gå og finn ut”. Hvis Caroline noensinne skal velge seg et våpenskjold, vil jeg ubetinget foreslå et steilende desmerdyr.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Från en stygg flicka

Jag höppas du inte alls har det bra.
jag hoppas du ligger vaken som jag
och känner dig lustig glad och rörd
och yr och ängslig och mycket störd.

Och rätt som det är. så får du brått
att lägga dig rätt för att sova godt.
Jag hoppas det dröjer en liten stund …
Jag hoppas du inte får en blund!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Morgon

När morgonens sol gjenom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vil överraska
tidigt, tidigt en festlig dag –
då sträcket jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundane dag –
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra
väntande livet är du!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sårheten var mer fremtredende nå. Jeg forestilte meg kosmos. Det uendelige kosmos med myriader av stjerner og planeter, det uendelige rommet. Jeg så en ensom mann stå på et sandkorn midt i dette voldsomme og ubegripelige, jeg hørte ham nølende si “hallo”, for så lydløst å føye et spørsmålstegn til.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Lorem ipsum donor sit amet og så videre. Ordene stammer fra en tekst av Cicero, som på norsk betydde noe slik som: «Ingen liker smerte for smertens skyld, eller søker den og ønsker den, bare fordi den er smerte».

Godt sagt! (0) Varsle Svar

... men kom til at det kunne virke som en slags feiring, noe skjebnen antakelig ville få nyss om og straffe han for.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Standbytiden på elektriske apparater hadde de siste årene nærmet seg uendelig, men straks man tok dem i bruk, forsvant strømmen på et blunk. De fungerte omtrent som avstandsforelskelser.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.

Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.

Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.

Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Min kjærlighet til litteraturen har vært varm og vedvarende i alle år. Ja, la meg si det så sterkt som at min flukt fra hverdagens små og store plager, gjennom møtet med det skjønnlitterære, alt tidlig ble gitt en retning og en mening som ikke bare reddet meg fra destruksjon og forfall, men faktisk bygget meg opp til å bli et menneske med en viss innsikt i livets luner. Gjennom romanen ble jeg hel.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mens jeg leste Kjære Edward, minnet dem meg om en film som heter United 93. En film basert på 11.september. Filmen er om folks siste øyeblikk om bord på flyet.
Kjære Edward er på ingen måte basert på 11. september, men på en helt annen flyulykke. Romanen er i hvert fall delvis basert på historien om Ruben van Assouw. Etter å ha overlevd en flyulykke bodde han i ettertid hos en tante og onkel. Han også mistet broren, moren og faren. Edward er 12 år da han overlever ulykken, og bor også hos sin onkel og tante i ettertid.

Dramatisk vendepunkt
Edward, storebroren hans og foreldrene deres er på vei til Los Angeles for å flytte dit på grunn av jobben til moren deres. Moren sitter et annet sted i flyet, mens faren sitter sammen med guttene. Hun er nødt til å bli ferdig med noe gjennom jobben før de lander. Men dessverre kommer de ikke til LA. Det er ingen spoiler da ulykken nevnes på baksiden av boka.

Synes det var mest fengslende å lese om tiden om bord i flyet, enn tiden etterpå, for å være helt ærlig. Der blir man kjent med mange forskjellige karakterer som var svært interessante å lese om. Jeg likte å lese om tiden etterpå, også. Edward som må på en måte må lære seg å leve videre uten foreldrene og broren sin, finne seg selv, og lære seg å leve som et slags "utskudd". Han blir både sett på som noe hellig og som et slags "utskudd" av andre. Vil han noen gang få et normalt liv etter en slik tragedie?

Hvordan lever man videre etter en slik hendelse?
Må si at Kjære Edward byr på en spesiell historie. Å miste hele sin familie må være noe de fleste av oss frykter, og det skjer nettopp med Edward. Foreldrene får ikke se ham vokse opp, og han får ikke dele øyeblikk med dem mer. Han får heller ikke krangle og leke med broren sin mer. Å miste alle sammen samtidig må være ubeskrivelig. Edward må lære seg nye daglige rutiner med tanten og onkelen sin. Lære å kjenne dem på en ny måte og bli vant til hverandres selskap, rett og slett. Det må være rart med en slik brå og uvanlig overgang. Det beskrives godt i denne romanen. Det er også uvanlig for tanten og onkelen hans som lenge har prøvd å få egne barn, uten å lykkes, og plutselig tar seg av en tolvåring.

Denne romanen er en noe uvanlig oppvekstroman om Edward som prøver å reise seg, og leve helt på nytt etter en svært turbulent opplevelse. Det som jeg ikke helt gikk overens med var fortellerstemmen i tiden etter flyulykken. Fortellerstemmen blir noe barnslig og det føles som å lese en ungdomsromanen. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner og leser mange av dem selv, men denne gangen var jeg innstilt på å lese en roman for voksne, og følte at jeg fikk det. Noe som var noe skuffende. Det er ikke bare på grunn av Edwards alder, eller at det på en måte er en oppvekstroman, men andre elementer også som jeg ikke trenger å avsløre, for å ikke ødelegge spenningen for andre som leser og har tenkt å lese den, som gjør at fortellerstemmen blir en smule barnslig.

Kjære Edward ble en noe annerledes bok enn jeg hadde tenkt, på både godt og vondt. Stort sett likte jeg den, og den holdt på interessen hele veien. Man vil gjerne vite hvordan det går med Edward. Likte også denne sårbarheten som ikke blir overdrevet, men som er blitt gjort ekte, med daglige rutiner og litt humor. En vanskelig og fin bok om å lære seg å leve på nytt, selv om romanen ble litt ujevn underveis.

Ikke for å være pirkete, men tror det står feil antall passasjererer på baksideteksten, og tror det riktige antallet er 191. Dette antallet nevnes noen ganger i i boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Herlig! Jeg er ikke noen zombieelsker, men denne likte jeg. Så er ikke zombiene (de heter shamblers her) hovedsaken, bare ramma rundt en fortelling om rasisme, klasse- og kjønnsdiskriminering på siste halvdel av 1800-tallet. I et USA hvor de hvite er de eneste med verdi, godt begrunna i bibelsitater, er det helt klart mest spennende å følge en med annen bakgrunn. Og 17 år gamle Jane er en ... interessant hovedperson. Intelligent, med en etter forholdene priviligert oppvekst, men et totalt fravær av evne til å holde seg i skinnet når hun møter urettferdighet og/eller dumskap. Og hun møter nok av begge deler.

Det er mye dramatikk i Janes bakgrunn, men det tar lang tid før leseren sitter med hele bildet. I del én begynner hvert kapittel med utdrag fra brev fra Jane til mora. Janes framstilling ligger mildt sagt et stykke fra sannheten. I del to kommer sitatene fra den andre sida av brevvekslinga. Og setter mye i ett nytt perspektiv. Et godt fortellergrep som gir leseren mye å grunne over samtidig som handlinga fyker av gårde sammen med avkappa zombiehoder.

Jeg hørte denne på lydbok og må si at innleser Bahni Turpin gjør en kjempejobb. De fleste snakker sørstatsdialekt, ja vel, men du store så mye klasse har å si for språket. Jane er en av dem som vet å utnytte det og Turpin formidler alle nyanser. Her gir lydbokversjonen noe ekstra.

Anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Helt enig med deg Bjørn - mye menneskekunnskap i den romanen - og den scenen du nevner der, er en fengslende "forestilling".

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Mostly I’m trying very hard not to kill Bill.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Kan vel ikke si annet enn at frøken Pettersen har gjort det igjen. Dette var til tider veldig spennende!

På samme måte som i Odinsbarn, får leseren ikke noen introduksjon til universet. Vi kastes ut i det og finne ut av ting sjøl og stole på at relevant info kommer når den trengs. Litt krevende, men jeg liker det. Alternativet blir ofte oppstyltede dialoger hvor personer forteller hverandre ting de allerede vet for at leseren skal henge med. Jeg foretrekker litt uvisshet.

Jeg elsker miljøet i denne boka. Det er mørkt og trist og kaldt og korrupt, men det er så levende! Det er sjelden jeg får så tydelige bilder i hodet. Og av karakterene også. De er mangefasetterte, og derfor troverdige. Juva er kul! Et sårbart forbilde.

En periode synes jeg kanskje Juva vingler litt mye fram og tilbake mellom hvem hun skal tro på, litt sånn enig med siste taler, der stopper flyten litt opp for min del. Men det er også det eneste jeg har å utsette.

Jeg er klar for neste bok! Når kommer'n?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

IreneleserHarald KAnne-Stine Ruud HusevågJane Foss HaugenKjell F TislevollKirsten LundMarteHilde VrangsagenEivind  VaksvikellinoronilleMona AarebrotJoakimMargretheReadninggirl30Martine GulbrandsenNina SolåsRandiALailaGladleserJoannNinaToveBeathe SolbergNeraBjørg L.Synnøve H HoelTine SundalElisabeth SveeLinda NyrudKaren PatriciaKristinalpakkaRisRosOgKlagingTorill RevheimConniePirelliGro-Anita RoenJakob Lund KlausenFredrikCecilie69