Jeg lurer på om det går an å lage en selv-komponert "fixed" meny øverst? Det er så himla stygt når det er to linjer, og bare en ting på den nederste linja. For eks, om man kan skjule en snarvei hvis man ikke bruker den noe særlig?

En fortelling om håp, selv i det ytterste mørke.
En mann som går gjennom en reise, fra å ønske å dø til å hjelpe andre som seg selv. En feel-good bok, litt for typisk amerikansk med mye Gud involvert, (følte jeg da) men en koselig bok likevel. Kunne med fordel vært lengre, følte den var litt lettvin, at forfatteren kanskje ville få skrevet de store hendelsene og få det ferdig.

Tror du skal ta deg tid til å lese Nesbø, kan ikke sammenlignes med Brown. Liker du krim er det ingen over, ingen ved siden av Jo Nesbø, med kanskje Jussi Adler Olsen som et unntak.

Der forklarte du det mye bedre enn meg:) Kunne ikke ha forklart det bedre selv:)

1. Jane Eyre selvfølgelig for en lykkelig kjærlighet opplevd av en kvinne. Ulykkelig kjærlighet må så klart bli Tornefuglene!
2. Kameliadamen av Alexandre Dumas den yngre for en historie om ulykkelig kjærlighet, opplevd av en mann. Verdi brukte denne boken da han skrev operaen La Traviata. En aldeles nydelig bok!

Skjønner det. Jeg ønsker å lese mer enn det jeg har gjort i det siste selv om jeg leser litt hver dag. Skulle bare ønske jeg hadde energi nok til å lese bøkene mer sammenhengende. Ikke bare stykkevis og delt hvis du skjønner hva jeg mener?

Riktig god, underholdende og interessant fagbok for barn. Greit at en kan lese litt her og der, motiverende for dem som ikke er mest bokinteresserte også.

Gå hjem og vogg, Dan Brown! Denne boken var så kjedelig at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Og hva er det med at Langdon er så høy, "hele" 180 cm, wow. Nei, godeste Brown får lære av vår egen Jo Nesbø, både når det gjelder spenningsnivå og hva virkelig høyde er. Denne boken er rett og slett totalt uinteressant.

Jeg har facebookprofil og er medlem på bokelskernes facebookside, men det er veldig sjeldent jeg svarer på spørsmålene deres/er med på diskusjon. Det har hendt få ganger at jeg har deltatt. Stort sett er jeg en snikleser for å se hva andre driver med i hverdagen og hva som skrives på forskjellige gruppesider, blant annet siden til bokelskere.no Men å oppdatere status selv på facebook har jeg så og si sluttet med. Gjør det bare en gang i året for å takke for bursdagshilsener:) Så er nok en passiv bruker både når det gjelder facebooksiden til bokelskere.no og facebook generelt.

Det er endelig helg igjen etter en slitsom uke og her sitter jeg og momser bringebær. Kjøpte selvfølgelig for jeg har dessverre ikke bringebærhage selv. Jeg leser fremdeles de samme bøkene som forrige helg. Lesingen har gått trått denne uka av diverse grunner. Det har både vært travelt og har hatt en del å tenke på. Så håper jeg tar opp lesingen igjen for fullt denne helga:) Liker ikke følelsen av å "stoppe opp" hvis du skjønner hva jeg mener?

Men kommer nok til å bli ferdig med Stryk meg over håret av Agnes L. Matre. Har omtrent 70 sider igjen og kommer sannsynligvis til å bli ferdig med den enten i kveld eller i løpet av morgendagen.

En vampyrs bekjennelser av Anne Rice blir jeg kanskje ferdig med i helga, eller i begynnelsen av neste uke hvis jeg skal være realistisk. Liker den godt så langt. Jeg er ikke noen fan av vampyrer generelt, men jeg liker de gammeldagse best (som i den boken) og jeg liker godt den verden Anne Rice tar meg inn i. Mystisk og fengende. En bok som man vil kose seg lenge med.

Ellers er det vått ute, typisk når det har vært stort sett oppholds resten av uka, så det blir nok innelesing istedet. Men det gjør meg ingenting:) Bøker kan jo leses overalt:)

God helg!:)

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Ååh, for en spenning! Nesbø kan virkelig å skrive! Det er helt utrolig så spennende det kan bli, og så uten dødpunkter!

Boka er på over 500 sider, men det virker som at det er bare halvparten når du leser den. Den er umulig å legge i fra seg, så det går veldig fort. Jeg leste den på ei drøy helg, og dette var bare helt topp!

Boka er på mange måter en direkte fortsettelse av forrige bok om Harry Hole, og det er veldig viktig (synes jeg) at en må ha lest minst den forrige boka for å kunne forstå hele Politi.

Etter de to forrige bøkene synes jeg det begynte å bli litt vel ekstremt og utenkelig, og jeg likte bedre mange av de andre nordiske krimforfatterne som jeg synes skrev litt mer realistiske plott. Men etter å ha lest Politi, er det ingen tvil, Nesbø er på toppen! Denne boka er på mange måter også ekstrem, og det er mange drap. Mye menneskelige følelser er beskrevet, og Nesbø er flink på beskrivelser. Gode setninger og formuleringer, god oppbygging, og så klarer han å lure oss lesere trill rundt! Herlig!

Ny herlig bok fra Östlundh! Forventningene var store etter forrige bok, Inntrengeren, og Lovløst land innfridde!

En helt annerledes bok og plott enn i forrige bok, men med de samme etterforskerne, og samme geografiske sted. Det er fint synes jeg å kunne følge de samme personene fra bok til bok, men i og med at de fire første bøkene i serien ikke er oversatt til norsk, mister vi en god del av bakgrunnshistorien til personene.

Östlundh klarer virkelig å skrive spennende og intenst, og det drar meg som leser fra side til side, og jeg merker ikke at tida går! Dette er bra.

I denne boka er det nesten så en føler med noen av de kriminelle, og synes synd på de. Östlundh beskriver situasjonen veldig godt fra begge sider.

Herlig og annerledes spenningsbok! Det frister å lese mer av Östlundh etter denne boka!

En familie får en usynlig inntrenger inn i livet sitt, som påvirker dem mer og mer. Politiet gjør sitt beste, men dette er en vanskelig sak.

Östlundh klarer virkelig å bygge opp spenningen veldig bra, og det er ikke mange dødpunkter i boka. Samtidig føler jeg vi blir ganske godt kjent med etterforskerne også, som følges gjennom flere bøker. Inntrengeren er bok nr fem i serien, men ingen av de fire første er oversatt til norsk enda dessverre.

Gleder meg til neste bok, Lovløst land, da Östlundh nå har gjort at jeg har store forventninger til den boka også!

Svak oppfølger om Nina Borg, dessverre! Jeg hadde store forventninger til denne, da jeg har likt de to første bøkene om Nina Borg veldig godt. Denne klarte imidlertid ikke å innfri forventningene, jeg synes den til en viss grad var kjedelig.

Hørte denne som lydbok, og Kirsti Grundvig klarte kanskje ikke å gi meg som lytter nok entusiasme til handlingen. Jeg datt av handlingen flere ganger, og følte jeg hadde problemer med å holde oversikten og historien på plass.

Det blir kun en firer på terningen, og det er jo ikke så aller verst allikevel til at jeg er noe misfornøyd med boka. Liker nemlig Nina Borg godt, og alt hun står for (utenom at hun "ofrer" familien sin i forhold til sine ideelle interesser....).

Hvis det kommer en ny bok om Nina, skal jeg helt klart lese den, og forventer at den blir bedre enn denne tredje boka.

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ...

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham.

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre.

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann g en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.

Den er ikke så verst, men kanskje ikke helt min type bok?:)

En del riktig fine ideer og teknikker som jeg kan komme til å bruke, men skjemmet av de/dem- og kommafeil. Da funker den ikke som kosebok for meg, i alle fall...

Jensen har jeg ikke lest noe av, så det er kanskje på tide. Shantaram fikk jeg i gave, men jeg kom aldri inn i den. Så for øyeblikket ligger den i hyllen og samler støv. Jeg leste første kapittel og fant ikke tonen. Men kanskje vil den være perfekt på et senere tidspunkt. Vi får se! Tusen takk :D

Andre krimforfattere må bøye seg i støvet, Harry Hole er virkelig tilbake. Jo Nesbø har igjen vist seg som kongen av spenningsbøker og krim. Trodde etter "Gjenferd" at Nesbø hadde mistet grepet, men med "Politi" er Nesbø igjen krim favoritten. Denne boken er umulig å legge fra seg.