Bokelskere.no

Det beste er nok å ha en iPod eller iPhone. (Jeg brukte bare iPod før...eller før den kom på merkedet var det diverse MP3 spillere,) nå bruker jeg bare iPhone, og iTunes (gratis) er programmet du bruker til iPod/iPhone. Tror ikke du kan ha lydbøker på hvilken som helst mobil.Men jeg ser Ordflyt har en App man kan bruke for android mobil, slik at man kan høre enkelte lydbøker - jeg har ikke brukt det, så jeg kjenner ikke til det. Nesten all min "lesing" foregår med lydbok...det er så tidsbesparende, Kan gå, sykle, trene gjøre andre ting samtidig. Har skrevet litt om bruk av lydbok i Reading Randi.

"Musikk trilogien" hans er mine favoritter...spesilet å lytte til, så får man litt musikk smaks-prøver i tillegg. Litt mer om den i Bloggen.

Dette innlegget har jeg skrevet i seriebokgruppa på Facebbok. Men vil legge ut innlegget her også.

Det provosere meg langt inn i margen at ikke serieromaner blir anerkjent i flere kretser.... Serieforfatterene selger like godt og kanskje mer enn de høy litterære forfatterene. Men allikevel kommer de ikke inn som pensum i litteraturvitenskap eller ikke blir godtatt av den norske forfattterforeninga.Det at en serieroman er dypt engasjerende,underholder, lærer deg noe og får mange lesere er kvalitet for meg... Ja, jeg vet at det finnes ulike meninger om hva kvalitet er og man kan sikkert diskutere det i uendelige. Jeg håper en dag at serielitteraturen blir anerkjent og at man tar den for det den er!!!!

He, he. Jeg er redd forfattere ikke stiller med så sterke kort som en gatemusikant :D Jeg må innrømme at jeg stiller meg tvilende til om vedkommende noen gang har vært i kontakt med et forlag. Det er mange myter rundt det å skrive bøker, men jeg har aldri truffet en forfatter som ikke har jobbet seg nesten skvatt i hjel for å få ut boken sin. Og forlag og redaktører hjelper til, men de er ikke forfattere, de skriver ikke bøkene for folk. Hadde de kunne gjøre det, ville de nok ha skrevet bok selv, i stedet for å gi bort æren ...

Morsomt og interessant innlegg!

Personlig mener jeg at man bør være tilbakeholden med å kalle seg selv forfatter. Det kan sikkert diskuteres hvor mye som skal til for å tittulere seg selv som forfatter - om man må leve av sitt forfatterskap på heltid, eller om det holder å skrive en og annen bok i løpet av et langt liv. I farten kommer jeg på at det f.eks. på Wikipedia ofte kan stå om en person at vedkommende er forfatter, journalist og rikssynser, og dette trekker vel i retning av at man kan være flere ting på en gang, også forfatter! (Og så er det selvsagt et helt annet spørsmål hvem som egentlig sitter med definisjonsmakten på et medium som bl.a. Wikipedia ...)

Min erfaring er at de som med rette kan kalle seg forfattere, er tilbakeholden med dette selv, med mindre de altså lever av sitt forfatterskap på heltid. Og så kan vi andre selvsagt kose oss med ergrelsen når vi ser at "hvermansen" misbruker denne hederstittelen i debattinnlegg i avisene ... ;-)

Sette søkefunksjon på diskusjoner øverst og synlig istedfor nederst og lite synlig.

Jeg våget ikke å kalle meg forfatter før jeg hadde solgt noe av det jeg hadde skrevet, så for meg er det definisjonen. Angående å komme til forlaget med et plot og så ordner de resten? Det hadde vært kjempefint, særlig hvis de også betalte meg for ikke å gjøre selve skrivejobben :D

Ble litt lei sånn ut mot cd 28, men du store, som det tok seg opp! Og nå hater jeg George RR Martin...

Tro meg det er verdt det. Det er en vakker og skjønn bok på mange måter. Hva er det du venter på? LES! LES!LES!:)

Jeg er for tiden i Bergen og året er 1701. Der er jeg i Manufakturhuset sammen med unge, foreldreløse piker og der skal vi være til vi blir 18 år gamle. Ferdig utlært til å komme inn i verdig arbeidsliv.

Jeg leser: Nattmannens datter(1) Frostrosen av May Lis Ruus.

Denne forfatteren har jeg fått et sterkt forhold til. Nå i sommer var jeg bl.a. i Sussex i England, og da besøkte jeg Virginia Woolfs landsted Monk´s House. I dag har jeg skrevet om huset og hagen hennes på bloggen min, og her er linken.

Også vil jeg gjerne anbefale De dødes tjern av Bernhard Borge (eller André Bjerke som han egentlig het). Norges beste kriminalroman mener nå jeg. Ypperlig hvis du liker krim blandet med overnaturlige elementer:)

Jeg leste ferdig i dag: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen. Det er en perle og det er lenge siden jeg har kommet over norske perler, så den kan trygt anbefales:) Naturskildringene hans er bare skjønne.)

Hvem ønsker vel ikke å rømme vekk fra alt?

Sune er en helt vanlig nordmann som ønsker å få være i fred. Han vil av en eller annen grunn vekk fra alt og alle. For å oppfylle dette ønsket vandrer han til skogs som regel når hyttesesongen er over. På den måten kan han bryte seg inn i den ene hytta etter den andre. Han gjør det ikke for å være ekkel mot hytteeierne, men han gjør det for å søke ly. Ha et sted å sove og det eneste han stjeler er mat som ligger igjen og litt klær. En ganske harmløs fyr. Men kan han holde på slik uten å bli tatt?

Dette er mitt første møte med Ambjørnsen siden ungdomsskolen, og det er lenge siden. I ett av årene på ungdomsskolen skrev jeg en særoppgave om ham, da jeg skrev om noen av bøkene i Pelle & Proffen - serien og Elling - bøkene. Sammenlignet ungdomsbøkene med voksenbøkene, og skrev litt om hvordan Ambjørnsen beskrev outsidere. Det er tross alt det Ambjørnsen er best kjent som. Å beskrive outsidere. Folk som både frivillig og ufrivillig blir stemplet som litt annerledes og sær. De som går sine egne veier og ikke bryr seg hva andre måtte mene om det. Så det er mange år siden jeg leste noen av bøkene til Ambjørnsen og tenkte det var på høy tid med et lite gjensyn. Spesielt siden jeg så ham bli intervjuet om denne boka i Bokprogrammet i fjorhøst. Da fikk jeg enda mer lyst til å lese hans nyeste utgivelse: Natten drømmer om dagen.

Selve tittelen Natten drømmer om dagen lyder litt poetisk. Det klinger bra, og bokomslaget er skjønn. Man får en hyggelig naturfølelse av å se på boka og desto mer jeg leste om Sune og hans vandringer til ingensteds, jo mer ville jeg følge hans fotspor. Bare ha på meg en liten ryggsekk og forlate sivilisasjonen for en stund. Vekk fra alt og alle. Fordufte. Det er en herlig og fristende tanke. Men jeg har ikke like mye guts som Sune til å realisere dette. Likevel er det en herlig bok å drømme seg inn i og på en måte få være med på Sunes vandring langt inne i skauen - uten mål og mening. Sune er så og si helt alene til han støter på en kvinne som kommer ingenstedsfra med utenlandsk bakgrunn. Hun er blodig på hendene og sier ikke stort. Selv om Sune helst vil være alene på disse ferdene sine, har han ikke hjerte til å gå fra henne. Dermed blir de to gående som erteris. Hun blir på en måte skyggen hans, og velger å stole på ham selv om de ikke skjønner hverandre særlig stort.

På mange måter er dette en sær og en småbanal bok, men dette er også noe som godt kan skje i virkeligheten. Så det er ikke så virkelighetsfjernt i grunn. Og jo mer jeg leste om Sune og hans tanker, så likte jeg ham bare mer og mer, og bare ønsket jeg var med på en av disse ferdene hans. Han virker så sammensatt og bryr seg ikke om hva andre mener om ham. Han bare gjør det han mener er rett og det han føler for. Går sine egne veier. Det virker så befriende!

Natten drømmer om dagen er fornøyelig lesing og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tok så lang pause fra Ambjørnsens forfatterskap. Han beskriver styrken i outsidere så godt og jeg elsket naturskildringene hans. Det var som å være der og føle naturen selv. Bøker som denne vil jeg ha mer av og dette er ypperlig årstid å lese nettopp denne boka. Får man ikke hyttefølelse av å lese Natten drømmer om dagen, så vet ikke jeg!

Skrekkfilm i bokform? Jada, den funker denne her. Masse action og blod, makabert så det holder, men styrer unna de verste skrekkfilmklisjeene sånn at spenningen holder helt ut. Tror nesten jeg må lese bok to... :-)

Jeg er ikke den store tilhengeren av Coelho, men akkurat denne romanen ble for meg hans beste.

"Inneholder scener som ikke passer for noen". Herlig! La blodet sprute i barnebøkene! Perfekt at ingen ting verken forklares eller bortforklares, her får handlingene tale for seg selv. Juhu!

Elsker Bo Gaustads absurde bøller med nebb og høye hæler! Og han lille med lua. Stor humor!

Fortalt sånn som jeg forestiller meg et barn ville, handlingen får skride fram uten at det tas alt for mye hensyn til årsak, virkning og konsekvenser. Blir glad av både historien og illustrasjonene.

En gutt besøker bestemor i sommerferien og utforsker fjære, loftet og grensen mellom fantasi og virkelighet. Liker tegningene og stemningen.