Fordi hun hele tiden var på jakt etter, og fant fine motiver, ble hun hengende etter de andre. Det fantes jo brukbare motiver overalt. Den lille mosegrodde kvisten med den krokete, rare formen. Steinen med det lille islaget på skyggesiden. Og den knallrøde lyngen!. Hun knipset i ett kjør og var glad for at hun hadde tatt med et par ekstra filmer.
Unger! Katja ble alltid irritert når de voksne snakket om henne og vennene som unger.Det var alltid sånn at de var unger når det var noe de selv ønsket å gjøre, noe som lå innenfor de voksnes grenser. Men når det gjaldt oppgaver og plikter, da fikk de høre at de var så voksne at nå måtte de kunne ta ansvar.
Det er ikke alltid like lett å være en liten jente i en stor verden ...
11 år gamle Flavia de Luce er en kvikk, rask, oppegående og meget smart jentunge. Hver dag blir hun "terrorisert" av søstrene hennes som stadig "torturerer" henne med sine rare påfunn. Men Flavia lar seg ikke knekke av den grunn. Hun har sine sære interesser å dyrke, blant annet kjemi. Hun har et kjemisett hjemme på herregården som hun stadig eksperimenterer med. Faren deres ser hun eller søstrene nesten aldri. Han sitter stadig inne på kontoret sitt og studerer frimerkesamlingen sin. Hele tilværelsen til denne familien blir snudd på hodet da de en dag oppdager en død fugl på trappen utenfor døra med et frimerke spiddet gjennom nebbet. Ikke lenge etterpå blir også en mann funnet død i hagen deres. Hva er det som skjer? Som den eventyrlystne jenta Flavia er, ser hun på hele dette mysteriet som et stort eventyr, og hun vil være med på å finne den skyldige!
Jeg har vært nysgjerrig på Det søte i bunnen av kaken helt siden den ble lansert i Norge i 2010. Siden da har jeg vurdert å lese den, men var litt usikker på om det var noe for meg. Jeg vet ikke hva som holdt meg tilbake, men muligens fordi jeg vurderte om det virkelig var en bok for meg? Jeg liker krim. Det er en sjanger som jeg har lest mye av og som jeg har vært oppvokst med. Som liten leste jeg krimbøker både de som var skrevet for barn og voksne, Likte krim skrevet for de voksne best for det var mye action og på en måte mørkere litteratur. Jeg har alltid vært svak for mørk litteratur. Men som liten leste jeg jo også veldig mye Nancy Drew, Hardy-guttene, Bobseybarna og flere lignende serier ... Så denne boka brakte meg litt tilbake til barndommen på en måte.
Det mest fengende med boka var helt klart hovedpersonen Flavia. Hun fargelegger hele konseptet, for konseptet syns jeg var litt platt generelt. Jeg savnet litt mer energi og driv. Jeg likte godt at konseptet var satt tilbake i tid. England på 50-tallet og en gammel herregård. Det slår jo aldri feil i en kriminalroman, men syns selve konseptet ble likevel litt for lett, forutsigbart og manglet litt magi eller hva jeg skal kalle det. Noe ekstra. Det lille ekstra for å piffe det hele opp, men jeg vet ikke hva.
På bokomslaget beskriver Bergens Tidende Flavia som en krysning av Hercule Poirot og Miss Marple. Jeg mener at Flavia heller er en krysning av Nancy Drew og Miss Marple. En herlig miks!
Det søte i bunnen av kaken var dessverre ikke så fengende som jeg hadde håpet på. Starten er god og hovedpersonen er kvikk og utspekulert, men ellers ble plottet på en måte kjedelig og småtraurig for min del. Denne leseren savnet mer dybde, action og ledespor. Dette ble for lettvint, men alt i alt en småunderholdende bok på langdryge sommerdager hvis man vil ha noe lett å lese. Om dette blir min første og siste Flavia de Luce kriminalroman vet jeg ikke. Vi får se. Det er ihvert fall planlagt seks bøker i serien allerede for dere som er interessert.
Ulv, ulv!
Som ungjente overlever Grace et ulveangrep. Hun er omringet av en ulveflokk, men en ulv i flokken skiller seg ut. Han redder henne med sin bestemte væremåte, og hun glemmer aldri øynene hans. Gule og dype. Helt siden den dagen har hun hatt et godt øye med skogen rundt huset hennes hvor hun stadig vekk får et glimt av denne ulven som reddet livet hennes. De har en slags connection som ikke kan beskrives med ord. Det Grace ikke vet om denne ulven er at han er ingen vanlig ulv. Om sommeren forvandler han seg til et menneske og forvandler seg tilbake som ulv når vinteren kommer for fullt. Som tenåringsjente får Grace vite at en gutt fra skolen hennes har nettopp blitt angrepet og drept av ulvene i nærområdet. Klarer hun å beskytte ulven som en gang reddet livet hennes fra å bli skutt, eller må den bøte med livet fordi ulver alltid har hatt et dårlig rykte?
Dette er en bok som jeg har hørt mye om de siste årene, men tenkte at det kanskje ikke var noe for meg? Jeg leser en del ungdomsbøker og jeg liker det, i alle fall det meste, men syns at mye av ungdomsbøkene i fantasysjangeren begynner å bli mye av det samme. Det er ikke mye nytt lenger. Stadig går dette konseptet igjen: Jente forelsker seg i en gutt med overnaturlige egenskaper og øyeblikkelig kjærlighet oppstår ... Det er vel på tide med noe nytt? Selv om jeg sier i mot meg litt nå syns jeg at det konseptet passet fint i denne boka, selv om jeg ikke er noen fan av å lese om øyeblikkelig kjærlighet. Grunnen til at jeg ville lese Shiver var av en god grunn. Nemlig ulver. Det er fascinerende og mystiske dyr. Dessuten er det litt godt å lese en ungdomsbok som ikke inneholder vampyrer. Misforstå meg ikke, jeg liker vampyrer, men av og til kan det bli nok og som ivrig leser trenger man variasjon.
Denne leseren var skeptisk til Shiver i utganspunktet og tenkte at dette var ikke noe nytt. Det var det forsåvidt heller ikke, og hadde ikke særlig høye forhåpninger før jeg begynte å lese boka. Men det var noen elementer i konseptet som ga denne sjangeren og selve boka et lite friskt pust likevel og holdt leseren fast. Kjærlighetskonseptet i disse bøkene er jeg lei av. Det er ingen hemmelighet. Men jeg liker at ulvene har hovedrollen og at man får på en måte et annet syn på dem når man har lest ferdig boka. Trenger vi egentlig å være redd for ulv? Er det ikke redde og folkeskye dyr? Og jeg liker forvandlingen av menneske til dyr og omvendt. Varulvkonseptet er ikke mye jeg har lest av tidligere, men sett en del på film, og det er noe helt annet å lese om det. Jeg mener, hvordan ville det egentlig ha vært å leve på den måten? Prøve å være et helt vanlig menneske og plutselig bli forvandlet til en ulv hver vinter. Jeg syns det er et fengslende konsept i grunn.
Det som plaget meg mest gjennom boka var hovedpersonene Grace og Sam. Grace skal alltid være den rolige, ansvarsfulle, sårbare og rasjonelle, mens Sam er på en måte hjelpesløs, lengtende og nesten alltid tankefull. Grace ble for meg litt kjedelig i lengden. Jeg savner litt mer liv i henne. Hun er stort sett stiv som en stokk gjennom hele boka. Litt for innelukket på en måte og jeg følte at jeg ble ikke ordentlig kjent med henne. Og Sam likte jeg bedre som ulv enn som menneske i grunn. Jeg vet ikke hvorfor. Syns han ble på en måte litt skuffende som menneske. Helt ærlig syntes jeg at gjengen til Sam, ulvene han vanket med på vinterstid, var mer interessante enn selve hovedpersonene. Så håper jeg får vite mer om dem etter hvert.
Shiver er ikke en godt skrevet ungdomsbok innen fantasy/paranormal romance - sjangeren. Det er ikke skrivemåten til Maggie Stiefvater som gir høyt terningkast, men diverse elementer hun legger inn i handlingen angående ulver/varulver som jeg gjerne vil lese mer om. Shiver er et godt grunnlag i The Wolves of Mercy Woves - trilogien, og selv om slutten ikke var hyperspennende, er bok nummer to allerede bestillt. Jeg vil gjerne lese mer om denne spesielle ulveflokken.
Noen ganger er livet en kamp for tilværelsen.
To brødre vokser opp i en bygning kalt for Iron House hvor hjemløse gutter bor sammen med en ledelse som ikke bryr seg så mye om dem. Der er det slåssing, erting og brutal hverdag av den verste sort. En dag kommer det en kvinne for å adoptere brødrene Michael og Julian, men ved en tilfeldighet blir disse brødrene skilt fra hverandre og de mister kontakten helt. Gjennom boka blir vi kjent med Michael som er hovedpersonen. Han lever et tøft liv på gata i New York hvor vold og mord blir en stor del av livet hans. Han blir tatt i mot av en slags mafiafamilie. En dag i voksen alder og etter å ha funnet den rette kvinnen i sitt liv, bestemmer han seg for å bryte ut av mafiamiljøet for å starte et rolig og normalt liv, men vil det gå fredfullt for seg?
Dette er min andre og definitivt ikke min siste bok av John Hart for denne mannen har fått en ny fan! Stephen King er fremdeles min favorittforfatter, men John Hart er inne på favorittlista mi over forfattere jeg gjerne vil lese mer av. Grunnen er at jeg elsker skrivestilen hans. Han er dyktig til å beskrive personene i bøkene sine, om hvordan de ser ut, hvordan og hva de tenker og relasjonene seg imellom. Han er ikke en av disse forfatterne som har det travelt med å fortelle historiene sine, men han lar oss bli godt kjent med personene, bakgrunnshistoriene deres og sier det som det er. Familiehistorie er noe som går igjen i bøkene hans og det syns jeg er interessant. Familier som holder ting skjult for hverandre av gode grunner.
Det er lett å bli dratt inn i bøkene til John Hart og jeg vil gjerne bruke litt tid med bøkene hans siden han skaper verdener som man ikke vil forlate med en gang. Jeg vil gjerne bli og smake på frykten hovedpersonene føler og danne meg et bilde av alle problemene deres. Derfor vil jeg ikke ha det travelt når jeg leser bøkene hans. Jeg vil heller ikke ha det travelt når jeg leser bøker ellers. Jeg vil gjerne nyte bøkene jeg leser så lenge jeg kan. Jeg vil få med meg mest mulig av det jeg leser og fordøye inntrykkene jeg får. Det er bare sånn jeg er.
Brødrene fra Iron House er en hardbarket spenningsroman som inneholder mye action, intriger og familiehemmeligheter. Her er det gode person og miljø - beskrivelser. Det er som å se en god, gammeldags spenningsfilm. Fans av Sopranos vil garantert like denne. Det eneste negative jeg har å si/skrive om boka er at forholdet mellom Michael og Elena er litt sukkersøtt til tider, ikke alltid helt troverdig, men bortsett fra det var Brødrene fra Iron House mørk og strålende lesing. I forordet skriver John Hart at han var på nippet til å legge i fra seg denne historien og bare gi opp. Det er jeg jammen meg glad for at han ikke gjorde!
Jeg vil også gjerne anbefale Ved elven av samme forfatter!
Skjønner det er mange ungdom som leker seg med språket og det er lov det- Håper bare ikke at "det gledes" kommer i ordboken:)
Beklager sterkt for sent svar. Jeg er hjemme en tur hos foreldrene mine og da er jeg litt a-sosial på nettet. Men takk for tilbakemeldingen av den boka. Ser ut som vi er ganske enige. Jeg liker også etterforskeren Malin, men syns at plottet var litt småsært og ikke sååå fengende. Tror jeg ga den en firer hvis jeg ikke husker feil. Syntes Malin og familien fenget mer enn selve drapssaken:)
Ha ha ha ha! Elsker Hiaasen! Evnen til å blsnde spenning og humor er helt unik. Også lærer jeg rare fakta om kule sumpdyr samtidig. Nerdegøy!
Oh yes! Litt krevende å komme inn i, men sååå verdt det! Spennende, original, utrolig levende univers og den ene uventede tvisten etter den andre. I like!
Slett ikke hans beste, men er så glad i stemningen... :-)
Adam Johnson (f. 1967) har tre bøker bak seg, men det er "Barnehjemsbestyrerens sønn" (eller "The Orhan Master´s Son") som utkom i 2012, som for alvor førte til hans internasjonale gjennombrudd. Ikke bare har han skrevet noe så oppsiktsvekkende som en roman om og fra det lukkede diktaturet Nord-Korea, men dette har han til gjengjeld gjort med en slik innsikt og med virkelig sans for "den gode historien" - selv om dette går på bekostning av det vi vel må kunne kalle Nord-Koreas ære. I den grad landet i det hele tatt har hatt noe slikt i nyere historie ...
Faren er imidlertid at lukketheten gjør at man er henvist til å gjette seg til hvilke vilkår menneskene i landet lever under, og at man i jakten på den gode historien faller for fristelsen til å overdrive ... Bare for å ha sagt det med det samme: jeg har overhode ingen kunnskaper som er egnet til å overprøve sannhetsgehalten i det skremmebildet som tegnes av Nord-Korea i denne romanen. Det jeg vet er stort sett det jeg kan lese meg til i bokas etterord, og der fremgår det at forfatteren har gjort grundig research - bl.a. ved hjelp av mennesker som har oppholdt seg i Nord-Korea. Og selvsagt det jeg har lest om landet fra før av, herunder sett av reportasjer og filmer - f.eks. filmen "Yodok-stories" ...
Boka er delt i to. I første del presenteres vi for Jun Dos biografi, og i den andre kommandør Gas bekjennesler.
"Moren til Jun Do var sangerinne. Det var alt faren hans, barnehjemsbestyreren, ville si om henne. Barnehjemsbestyreren hadde et bilde av en kvinne i det lille rommet sitt på Lange morgendager. Hun var meget vakker - med store øyne som så til siden, leppene fremskutt i et uutalt ord. Siden vakre kvinner fra provinsen blir sendt til Pyongyang, var det sikkert det som hadde skjedd med moren hans. Det endelige beviset på det var barnehjemsbestyreren selv. Han drakk på kveldene, og fra brakka kunne barnehjemsbarna høre at han gråt og klaget mens han gjorde halvhjertede avtaler med kvinnen på bildet. Det var bare Jun Do som fikk lov til å trøste ham, og til slutt ta fra ham flasken ... " (side 15)
Og dette er stort sett det vi får høre om barnehjemsbestyreren, for i fortsettelsen er det Jun Do som står i fokus - mannen som hardnakket forsvarer oppfatningen av seg selv som ikke foreldreløs, i motsetning til de andre barna på barnehjemmet. Skjønt han ikke får noen fordeler ved dette, siden alle må dele den samme skjebnen. Barna lever under helt umenneskelige forhold, og selges nærmest som slaver til fabrikker som driver med helseskadelig produksjon. Her er det ingen som har hørt om arbeidsmiljølov eller HMS. Et menneskeliv er ikke mye verdt. Og dersom noen tilfeldigvis er gift med en vakker kvinne og en mann høyere opp i hierarkiet får lyst på henne - vel, så forsvinner hun bare, for deretter å bli overtatt av en annen. I bakgrunnen spøker den store lederen selv - konsekvent omtalt som "Vår kjære leder" ...
Jun Do blir etter hvert en betrodd tjenestemann i statens tjeneste, og oppdragene han sendes ut på handler bl.a. om kidnappinger av utlendinger - i første rekke japanere. Og mens han og de andre er ute på tokt, ser han omverdenen gjennom sine hjernevaskede Nord-Korea-øyne, hvor alle inntrykk forvrenges for å passe inn i det bildet han har fått presentert av sitt eget land. Underveis rystes man som leser i grunnvollene på grunn av alle grusomhetene som presenteres i boka - nærmest i en hverdagslig tone. I likhet med resten av sitt folk er Jun Do opplært til ikke å stille kritiske spørsmål, og den friheten som er så selvfølgelig for oss, blir tolket helt motsatt sett gjennom hans øyne. Bl.a. når han får reise til USA, og blir vitne til hvordan hunder blir behandlet ... Hvilken vanære å sove i samme seng som en hund!
Oppe i alt det begredelige drømmer Jun Do om Sun Moon, en vakker skuespillerinne som er gift med kommandør Ga - etter at kommandør Ga tok henne fra en annen mann. Drømmen om kvinnen får ham bl.a. til å tatovere bildet av henne på brystet sitt. At han i det hele tatt tillater seg å drømme om denne kvinnen, som tilfeldigvis også er lederens yndling, viser et vågemot hinsides det fornuftsmessige i et land som Nord-Korea ... Dette vitner om håp, mot og villighet til å ofre alt for kjærligheten.
Samtidig som romanen inneholder en helt klar historie med en begynnelse, et midtparti og en slutt, handler boka om noe mer og større enn seg selv. Den tegner nemlig er skremmebilde av et av verdens verste diktaturer, et diktatur så myteomspunnet fordi det er så lukket og fordi så få har klart å flykte derfra og dermed kan fortelle om forholdene i landet. Når vi f.eks. leser i boka om fengsler hvor alle fangene er lobotomert og beveger seg rundt som zombier, kjenner jeg at dette nesten er for ille til at det går an å tro på det. Eller ... ? Løgnene florerer, virkeligheten omskrives - så pass at mange statsansatte har som oppgave å skrive sine medborgeres biografier. Heller ikke her eier borgerne fullt og helt sin egen historie.
Boka er glitrende skrevet! Selv synes jeg imidlertid at 500 sider var noe i drøyeste laget, og at forfatteren nok kunne ha strammet opp noe her og der. Samtidig har jeg respekt for at han har ment at historien måtte bli så vidt omfattende. Del 1 og 2 i boka er fiffig knyttet sammen, slik at det som ved første øyekast kunne se ut som to separate deler egentlig handler om det samme - idet del 2 er en fortsettelse av del 1.
Jeg er alltid litt skeptisk når vestlige forfattere uten tilknytning til aktuelle land skriver historien, men her må jeg si at all skepsis ble gjort til skamme. Adam Johnson har klart det! Han har skrevet en overbevisende roman om løgner, ondskap satt i system og en historie så gruoppvekkende at det er til å miste nattesøvnen av. Jeg har vært i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men tror det må bli terningkast fem - et sterkt et!
Avslutningsvis: Forfatteren er belønnet med den prestisjefulle prisen "Pulitzer-prisen" for denne romanen.
Grunnet ganske mye støy rundt bokhandlernes promotering av enkelte bøker til fortrengsel for andre, blant annet "Smertens aveny" av Roar Sørensen - en diskusjon ikke minst forfatteren selv har bidratt sterkt til - ble jeg ganske tidlig nysgjerrig på denne boka. Boka er kjøpt for egne penger, og jeg har ingen bindinger til noen når jeg i denne bokomtalen skal uttale meg om dens kvaliteter, både de språklige og innholdsmessige. Det er for øvrig Roar Sørensen som i sin tid sto bak debattinnlegget "So you think you can write?" og hvor han spesielt gikk til angrep på Gaute Heivolls roman "Før jeg brenner ned". Et innlegg som opprørte mange - også meg - på grunn av det jeg/andre oppfattet som arroganse og unødig flisespikkeri rundt bagateller i det store og hele.
Men først litt om forfatteren ... Roar Sørensen (f. 1960) er kanskje først og fremst kjent som en meget erfaren oversetter. I følge Wikipedia har han til sammen oversatt 119 bøker. Når man f.eks. på de ulike nettbokhandlerne gjør et søk på ham, dukker i all hovedsak andres bøker opp - som altså han har oversatt. Men mannen har skrevet fire bøker selv; et par stk. på 1980-tallet og to kriminalromaner i hhv. 2009 ("Magellans kors") og 2013 ("Smertens aveny"). Den siste er utgitt på Commentum forlag, et forlag som kanskje ikke er spesielt godt kjent for å promotere sine utgivelser veldig aktivt. Tvert i mot er dette en jobb jeg har inntrykk av at forfatterne må gjøre helt på egen hånd - med fare for å drukne i alle bokutgivelsene som hele tiden strømmer på ...
Felles for begge kriminalromanene er at de handler om eks-politimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo, som har flyktet fra Norge etter at han ble tatt for fyllekjøring i tjenesten. Han har etter dette bosatt seg på Filippinene, nærmere bestemt i Angeles City (Englenes by), et sted forfatteren selv har bodd i mange år - i følge teksten på siste boks smussomslag. Begge bøker har videre det til felles at antihelten selv - Stingo - er i ferd med å ta sitt eget liv i åpningsscenen, men blir avbrutt i siste liten fordi det dukker opp en sak ...
"I Smertens aveny" sitter Stingo med revolveren i munnen, og han trykker på avtrekkeren - men så ringer mobiltelefonen. Og fordi den knapt hadde ringt de siste ukene, og ringingen ikke gir seg, overvinner nysgjerrigheten ønsket om å ta sitt eget liv. Han tar telefonen og i den andre enden hører han stemmen til Tess. Hun gråter, inntil hun klarer å si at Martin er drept, hvorpå hun spør om han kan komme.
Dette blir innledningen til en historie som skal handle om barneprostitusjon, der det fikses og trikses med ID-papirer til pur unge jenter som selges til sex-industrien (og slik blir mindreårige forvandlet til myndige og lovlige med et pennestrøk), og hvor man ikke kan vite hvem som er helt eller skurk fordi alle i større eller mindre grad har skitt på hendene sine. Om de ikke har det, så har de garantert hatt det en gang ... Ikke en gang politiet - ja, kanskje særlig ikke dem - kan man stole på. Dessuten er det store pengebeløp i omløp, og det handler om ikke å skylde feil folk penger. I mellomtiden dør stadig flere mennesker, og Stingo hyres inn til å etterforske det hele av Martins eks-kone. Handlingen foregår i Kirót - Smertens Aveny i Angeles City - gata der de fleste går til grunne før eller siden ...
Boka er lettlest og spennende, og den har en spennende dramaturgi. Når man tror at alt er løst, så kommer det mer - og enda litt mer. Sørensen skriver godt, og jeg vil nok betegne språket som både macho og tøft. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så må det være at enkelte scener kunne ha vært utbrodert mer - dette for å holde leseren i en skustikke av spenning litt lenger. Som f.eks. en scene hvor Stingo finner et lik og aner at noen andre er i rommet. Vips! så er scenen over. Man rakk ikke en gang å kjenne på spenningen. Jeg har flere eksempler på lager, men lar være å nevne dem her av frykt for å ødelegge lesegleden for andre som ønsker å lese boka selv. For øvrig tok det litt tid før boka "tok av" ...
Det profilerte krimforfattere dessuten er helt rå på, er å lage såkalte cliffhanger´e. Spenningen bygges opp til det helt ulidelige, så skiftes scenen, man leser som en gal for å komme til neste kapittel for å få vite hva som skjedde - og i mellomtiden har det dukket opp et nytt virkemiddel - og slik drives leseren fra skanse til skanse. I Sørensens bok foregår handlingen langs en og samme tidsakse, og de eneste sidesporene eller digresjonene i teksten er Stingos tilbakeblikk på sitt tidligere liv. Okke som - jeg leste "Smertens aveny" ut i løpet av en dag, og hadde det ikke vært for at far i huset tok sjeen i egne hender og laget middag, er jeg redd alle hadde gått sultne til sengs den dagen ...
Et annet forhold jeg ønsker å trekke frem, er at Roar Sørensen skildrer et miljø han åpenbart kjenner godt og har gjort grundig research på. Rammen rundt historiene hans - det at disse foregår på Filippinene - gir dem noe ekstra og originalt, temmelig forskjellig fra mange andre kriminalromaner det nærmest går 13 på dusinet av. Dette gir uttelling i min endelige konklusjon eller dom over boka. Og så håper jeg at han ikke gir opp, men er oppmerksom på at de fleste forfattere har slitt med å slå igjennom med en ny krimhelt. Norske lesere er vanedyr. De vil helst ha det de kjenner godt fra før av!
Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok som absolutt fortjener å få mer oppmerksomhet enn det som er blitt den til del så langt. Jeg gir terningkast fem!
Jeg også. Det virker som "slurveuttrykk" for meg. Jeg irriterer meg alltid over det uttrykket for det virker så barnslig for meg når jeg hører/leser det.
Jeg har ikke fått nok oversikt der inne ennå, - jeg er mer her pga jeg allerede har sortert så mye her, litt for lat til å gjøre det samme to steder..
Dette har sikkert vært spurt om før, uten at jeg fant det med en gang, men går det an å få en slik.. "eier" "lånt hos .." "annet" ting man kan krysse av på bøkene man har lest? Slik at man kan lage en "handleliste" når man skal fx på outland? Når jeg først samler alt jeg leser kun på denne sida er det så dumt å måtte lage ekstra lister over hva jeg har :)
De skal jeg definitivt lese!
"Books are more real when you read them outside."
Takk. Det er bare et uttrykk som har irritert meg veldig lenge nå. Det høres ikke ut som et uttrykk i det hele tatt:)
Jeg aner ikke hvorfor, men uttrykket "det gledes" irriterer vettet av meg. Har kun sett det uttrykket på facebook og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker det uttrykket. Jeg klarer bare ikke å ta det "alvorlig" på en måte ... Sikkert bare jeg som er gammel og sær:)
Ja, fikk litt assosiasjoner til begge de bøkene jeg også. - men de falt ikke i smak hos meg; denne forfatteren gjør det på sin måte, en måte som har visse kvaliteter ved seg - og jeg likte den umiddelbart.