Kjærlighet i Lappland

I en liten hytte innerst i Dødmannfjorden, lengst inn i Isfjorden i Finnmark sitter
”det elendige avkommet etter en rødegardist og hundetispa til en bygdeidiot som ble Det tredje rikets engel og SS-Obersturmführerens fryktede madrassvarmer,” og skriver historien om seg selv.

Det er oktober 1944, og jordmora, hun som blir kalt Villøye skriver ned sine memoarer i håp om å skjønne hvordan hun har klart å sette seg selv i en så håpløs situasjon. Villøye er finsk, bosatt i Petsamo , og utstøtt fra samfunnet fordi faren var kommunist. Men Villøye har fått en gave fra Gud, hun kan ta imot barn slik ingen andre kan - hun er jordmor av Guds nåde.

I 1944 har tyskerne store styrker i Nord-Finland og Villøye samarbeider med dem. Hun har møtt den vakre SS- offiseren Johannes og har følt med alle celler i kroppen at ham må hun ha. Hun retter følgende bønn mot himmelen:

”Min Gud, den mannen vil jeg ha. Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.”

Skoltejenta Masja

Villøye krangler seg inn i fangeleiren Titovka, en leir som lå nær Liinahamari. Johannes er nestkommanderende i fangeleiren, og Villøye er blind av kjærlighet og begjær. Hun velger ikke side; russere eller tyskere det er det samme for henne. Hun vil bare ha Johannes. Dermed begynner hun å arbeide for tyskerne inne i fangeleiren, og hun får etter hvert se grusomme overgrep. Villøye tar seg av skoltejenta Masja og pliktfølelsen overfor den unge jenta endrer begges skjebne.

Johannes er preget av traumer etter at han var med på massakreringen av titusener av jøder i Babij Jar i begynnelsen av krigen, og leirkommandanten setter Johannes til å grave massegraver. Johannes er så påvirket og avhengig av Adolfin, et metadonlignende preparat, at han oppriktig tror at det digre hullet i jorda han graver er til et svømmebasseng.

Fangeleir nær Alta

En sommerdag i juli 1944 skal Villøye og Johannes kjøre til en fangeleir som ligger i nærheten av Alta. Men de blir utsatt for en ulykke og tilbringer noen hete uker i en øde hytte i Dødmannsfjorden. I hytta finner de en kiste full av notater, også notater som forteller hvem som klarte å uskadeliggjøre Tirpitz i Kåfjord i september 1943.

Teksten er som trukket opp av en klam, svart myr. Den stinker, klebrer seg til deg og kan ikke etterlate leseren uberørt. Katja Kettu er fra Rovaniemi i Nord-Finland, og jeg tror ikke noen kunne ha skrevet en slik bok om Nordkalotten uten å kjenne menneskene, og naturen her.

Jordmora er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta til å lære meg finsk. For tenk for en lykke å kunne lese denne romanen på originalspråket.

Dette er en historisk roman og en kjærlighetsroman. Når siste side var lest kjente jeg meg både rystet og takknemlig. Jeg har ikke hatt en slik leseopplevelse siden Utrensking av Sofi Oksanen. Les du også, og stålsett deg mot et språk som både er sprelsk, grovt og av en annen verden.

Terningkast 6

Denne omtalen finnes også på www.solgunnsin.blogspot.com og en revidert utgave er trykt i Altaposten 21. oktober 2013

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg kom på at vi har en historiebok, men det er nok ikke den samme for den stemmer ikke med beskrivelsen du gir, dessverre: Min store billedbok

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg anbefaler litt fantasy(siden jeg la merke til at du har dette i din bokhylle her inne) :) "Mørk engel" av Laini Taylor(engelsk utgave "Daughter of Smoke and Bone) og "Sirkelen" av Sara B. Elfgren og Mats Strandberg. Tar du en titt i min bokhylle tror jeg begge bøkene er omtalt av meg her inne.

Eller barneboken "Tonje Glimmerdal" av Maria Parr. Den leste jeg fire ganger på rad med eldstemann her i huset. Fantastisk fin, hjertevarm, morsom og rørede bok. Voksne og barn her likte boka like godt. Lykke til med å finne leselysten! Det er trist når man havner i en lesetørke.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne var bra ja...nesten like god som Jakthundene. Godt med slik krim som ikke dveler for mye ved det voldelige og grusomme. Velskrevet også.Mer om den i Reading Randi

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En real motvekt til konspirasjonsteoriene på nettet!

John Færseth (f. 1972) har en bakgrunn som medielærer, forfatter og frilandsskribent, og han er utdannet medieviter fra UiO. På boka vaskeseddel kan jeg dessuten lese at han har flere studieopphold fra Balkan og Russland bak seg, og at han er en aktiv bidragsyter til nettstedet Vepsen (se f.eks. artikkelen "Halldals konspirasjoner" som ble publisert 24.09.2013) og til tidsskriftet Humanist. "Han har vært opptatt av konspirasjonsteorier og ekstremisme i flere år ... og regnes som en av Norges fremste eksperter på konspirasjonsteorier, og blir ofte hentet inn som ekspertkommentator på området. Dette er hans første bok." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Jevnlig presenteres vi for ulike påstander som at Israel sto bak terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011, at amerikanerne selv sprengte World Trade Center i 2001 (for på den måten å få en unnskyldning til å invadere Irak og sikre seg tilgang til oljereservene der), at politikere og EU-byråkrater ønsker å snikislamisere Europa, at klimakrisen og finanskrisen er en bløff, at jødene er fremtidens verste fiender (godt støttet opp under av Sions Vise Protokoller), at Holocaust er en bløff, at Jens Stoltenberg egentlig er jøde osv. Det er faktisk ingen ende på alle de konspirasjonsteorier som verserer, og nettet er et ynglested for slike teorier.

(Resten av mitt innlegg kan leses på bloggen min.)

Her er avslutningen av innlegget/omtalen min:

Jeg har lest John Færseths bok "KonspiraNorge" med så stor interesse at det var helt umulig å legge boka fra seg før siste side var vendt. Endelig har det kommet et motsvar til alle konspirasjonsteoriene som jeg for min del har rukket å møte ved noen anledninger. Konspirasjonsteorier i sin mest outrerte form er så negativ, så selvforherligende, så ugjennomtrengelig for motargumenter og så arrogant at man like gjerne kan stå over diskusjonen. Når jeg har referert fra boka (på bloggen min), har jeg hatt store problemer med å begrense meg, men jeg understreker at boka inneholder så mye, mye mer. Blant annet har jeg ikke referert særlig mye fra konspirasjonsteoriene om islam og muslimenes plass i Europa. Her er det nesten bare å bytte ut ordet jøde med muslim, og trykke på repeat-knappen ... Historieløst, men sant.

Færseth har en autoritet innenfor konspirasjonsfeltet som det bare er å ta av seg hatten for. Her har han gravd dypt, funnet frem til det som er av konspirasjonsteorier "der ute i cyperspace", gitt faktaene som presenteres som sannheten en motvekt, tatt til motmæle og øst av sine kunnskaper. Jeg har stor beundring for hans prosjekt, som må ha krevd mye av ham. Han har intervjuet mange av de mest sentrale personene i det konspiratoriske Norge, og har stilt spørsmål på spørsmål på spørsmål ... Intervjuobjektene har fortalt villig vekk om sine overbevisninger, og dermed tegnes det er bilde av en verden som heldigvis er helt ukjent for de aller fleste av oss, men skremmende reell for dem som faktisk er overbevist. Som Færseth selv er sitert med på vaskeseddelen: det norske konspirasjonslandskapet er både komisk og skremmende.

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...

Her gir jeg terningkast fem - et sterkt et! Og jeg gleder meg allerede til neste bok av John Færseth!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Glimrende spenning, selvfølgelig. Og gode skildringer av troverdige mennesker. Selvfølgelig. :-) Willem Dafoe leser som en gud, men den utgaven jeg hørte hadde så veldig, veldig lav lyd! Og det er ikke noe særlig. Ikke så glad i "filmmusikken" som dukka opp i bakgrunnen med jevne mellomrom heller.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Morsomt å se hvordan den ene kjente personen etter den andre dukker opp. Og spenning i massevis. (Ikke Ewo sin feil at jeg var litt lei slosscener akkurat nå...) Kunne gjerne vært flere skildringer av Norge under svenskene, ja. De slemme, slemme svenskene...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

He-he ... Ja, da burde du virkelig lese denne boka!

Mannen min og jeg opplevde noe av det samme som du forteller da vi var i St. Ives i Cornwall i sommer. Vi skjønte ikke hvorfor det ikke var noe uteservering der. Været var fantastisk, og vi delte en fish & chips. Og ble regelrett angrepet av flere måker som samarbeidet om å fravriste oss maten. De klarte det, for å si det sånn ... Og da skjønte vi hvorfor de rett og slett ikke kunne ha uteservering på stedet! ;-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Forførende krim fra Øystein Wiik

Øystein Wiik (f. 1956) er vel først og fremst kjent gjennom sin sangkarriere - både på scenen (bl.a. i rollen som Jean Valjean i musicaloppsetningen Les Miserables) og i platestudio. Dessuten har han spilt i et lite knippe med filmer.

Jeg har for så vidt fått med meg at også Øystein Wiik har kastet seg på krimforfatterkarrieren i de senere år, men uten egentlig å ta dette veldig inn over meg. Så er heller ikke krim-genren det jeg brenner aller mest for. Da jeg tidligere i høst slumpet borti Aschehougs pressekonferanse for høstens bøker, og overvar Øystein Wiiks fantastiske presentasjon av sin egen bok - der han både sang litt og dessuten påpekte at handlingen var lagt til Venezia - fikk jeg rett og slett innmari lyst til å lese boka! Selv om jeg ikke har noe forhold til hans tre foregående bøker om Tom Hartmann ("Dødelig applaus", "Slakteren" og "Hvit panter") ... Hver bok står for øvrig på egne bein.

Innledningsvis i boka presenteres vi for to hendelser som får betydning for det som skjer videre. Først blir vi vitne til at roeren Georg Johnson blir drept under en regatta i Boston. Han som alltid pleide å sitte lenger bak i båten, blir plutselig plassert helt forrest - og da en vaier ryker er det nettopp hans hode som blir snittet av. Det hele ser ut som en ulykke, men er det det? Dernest får vi høre at Tom Hartmanns ekskone Cathrine Price skal gifte seg. Rett før vielsen forsvinner brudgommen Peter Werring ...

Sporene etter den forsvunne brudgommen fører oss til Venezia, og dit reiser Tom på oppdrag fra ekskona for å lete. Den italienske etterforskeren Marco Paradossi er dessuten satt på saken. Det som videre skjer er så ellevillt og fortalt med en slik intensitet at man kan miste pusten av mindre.

Med en blanding av gjenkjennende episoder i Venezia for alle som har vært der, gir Øystein Wiik det leseren vil ha. Her får vi høre om hvordan Peter Werring forvirrer seg ut på Markusplassen hvor han ønsker å innta en rådyr cappuccino (eller var det caffe latte?) på en av turistfellene, men opplever at en av Venezias mange titusener av duer driter oppi akkurat hans kopp. Som om duen var bebodd av noe ondt og gjorde dette med en utspekulert plan i hodet ... I stedet for å klage til kelneren og be om en ny kopp, bestemmer han seg for å gå. Men før han har rukket veldig langt av sted, ser han at den snobbete kelneren gir koppen hans til en intetanende gjest. Idet denne gjesten skal til å sette koppen til munnen, får Werring stoppet ham. Og så er vi i gang! Denne gjesten er nemlig ingen hvem som helst, og før Werring vet ordet av det er han utstyrt med en tiltrekningskraft på det annet kjønn som de fleste menn nok ville ha gitt høyrearmen sin for å oppnå. Det er bare én hake ved det hele: alle damene han nedlegger, dør etter hvert ...

Jeg skal ikke røpe mer av plottet, men nevne at resten av boka, som tidvis var i det svulstigste laget etter min smak, men som overlevde lesingen på grunn av overfloden av humor, inneholder det meste; elskovskunst, musikk, ville forfølgelser i Venezias kanaler, gastronomiske opplevelser, mystiske droner med drapsevner osv. Og med forfatteren selv som oppleser, og hvor måten han leser på bidro til å løfte hele lese- eller lytteopplevelsen, ble det hele riktig så fornøyelig. Morsomt og fornøyelig - ikke stor litteratur, bare for å ha sagt det. Og fullstendig ulikt alt annet jeg har lest innenfor krim-genren! Det skal Øystein Wiik ha for! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fire - et sterkt sådan riktignok - er det pga. originaliteten og humoren i boka. Svulstigheten trekker ned helhetsinntrykket, rett og slett. For øvrig tenker jeg at forfatteren må ha hatt det fantastisk morsomt mens han skrev denne romanen. Det tyter liksom ut mellom linjene. En noe strammere regi i skrivingen ville imidlertid ha løftet den opp noen hakk - dog med risiko for å ødelegge den særegne nerven i hans fortellerstemme. Her er det først og fremst eventyret som bærer historien frem - ikke det realistiske. Når man skal lese boka bør man derfor ha dette i mente. Og for alle som lurer på om man skal lese boka, anbefaler jeg sterkt å velge lydbokutgaven! Plugg proppene i ørene, len deg tilbake og mor deg kostelig i sånn ca. 11 timer! Og les for all del Ingvar Ambjørnsens fantastiske omtale av boka!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Er du sikker på at du kommer fra denne verden eller kanskje du er byttet ut med noen andre?

Mackie ser kanskje ut som en tenåringsgutt, men han er ikke som "alle" andre. Han er allerede stemplet som skolens freak, og de skulle bare ha visst hvor rett de har i det uttrykket. For Mackie ser ganske vanlig ut, bortsett fra de svarte øynene hans, og han har lett for å havne i situasjoner hvor han blir oppfattet som rar. Han blir ofte syk (svimmel og kvalm). Han blir svimmel og kvalm av jern og blod. Han kan heller ikke være med på farens gudstjenester. Som 16-åring blir helsetilstanden hans verre, og han reagerer kraftigere på jern og blod. Det er nesten som om han visner bort. Det familien hans vet og ytterst få i byen Gentry, er at noen av ungene/tenåringene i byen kommer fra underverdenen. Som spedbarn blir noen byttet med noen fra underverdenen. Mackie er en av dem. Som liten ble han byttet og oppdratt som et menneske i en menneskelig familie. Men klarer han å være normal uten å bli avslørt av de uvitende?

Dette er en bok jeg har lenge vært nysgjerrig på. For det første er det en bok som inneholder et originalt og fristende konsept. For det andre har boka grøssende elementer i seg, og for det tredje er persongalleriet nesten like virkelige som deg og meg. Hva kan bli bedre enn dette? Dette er jo ypperlig høst/Halloween - lesing.

I begynnelsen var jeg litt skeptisk til The Replacement. Grunnen er vel at jeg har lest tonnevis av skrekkbøker oppgjennom årene (det er jo tross alt min favorittsjanger), og det skal mye til for at en bok skal skille seg ut i denne sjangeren. Jeg var sikker på at dette ville bli en typisk skrekkbok som jeg har lest så mange ganger tidligere, men det var det heldigvis ikke. The Replacement er et friskt pust på mange måter. Konseptet var forfriskende og det var mange fascinerende karakterer involvert. Jeg likte hovedpersonen Mackie godt. Han er en rolig tenåringsgutt som er hensynsfull, litt sårbar og vil ikke være en plage for andre. Og forholdet han har til storesøsteren Emma er beundringsverdig. De har et varmt og beskyttende forhold. De erter hverandre litt, men er samtidig gode venner og støtter hverandre. Emma tar på seg rollen som storesøster alvorlig og passer godt på Mackie enten han liker det eller ikke.

Selve grøsserelementene var ikke særlig overraskende for min del siden jeg har lest mye skrekk. Men jeg likte den mystiske og mørke verden som Brenna Yovanoff har skapt. Mange ganger var det som å være der, og man vil bare det beste for stakkars Mackie som prøver å være sterk nok og overleve som menneske før det er for sent. Han er jo bare en god og sympatisk person.

The Replacement var ingen overraskende skrekkbok, men den skiller seg ut blandt mange ungdomsbøker som er av det samme slaget. Den skiller seg ut på en positiv måte og beveger seg i en annen verden enn hvor vampyrer og andre skapninger som ungdomsbøkene preges av for tiden. Brenna Yovanoff har skapt en ny verden for ungdom som denne leseren setter pris på. Og boka passer som sagt ypperlig nå som det er mørketid. Det skaper jo litt ekstra atmosfære!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Så langt denne uka har jeg lest ferdig Min kamp 2 (jeg er fremdeles like forelsket i Knausgård:), og jeg ble også ferdig med The Replacement av Brenna Yovanoff.

I helga har jeg startet på Scary stories to tell in the dark av Alvin Schwartz og Brett Helquist. Samling av klassiske skrekkhistorier/vandrehistorier med herlige illustrasjoner og jeg skal lese i bok to i den serien More scary stories to tell in the dark. Den tredje og siste boka skal jeg spare til senere i oktober. Dette er jo bøker som passer ypperlig til høsten/Halloween-tiden. Min sjanger:)

Og hvis det blir tid til overs skal jeg begynne på Opprøret av Ally Condie.

Nok en gang litt variert lesestoff og det er godt å vite at helgene kan bare komme for jeg går ikke tom for lesestoff og jeg har aldri planer om helgene så jeg får da rikelig tid til å lese. Er fremdeles sykmeldt. Har vært sykmeldt 100% i snart fire måneder nå (og gjett om jeg er lei) og jeg har vært til tre av tre spesialister og skal tilbake til to av dem senere. Er 100% sykmeldt ut oktober og håper inderlig er i stand til å være på jobb igjen i november. For nå er jeg lei av disse hjemmedagene.

Så jeg får smøre meg på den lille tålmodigheten jeg har igjen.

God helg!:)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Å kombinere familieliv og karriere er vel ikke livets letteste oppgave ...

I september mannet jeg meg opp til å lese den første Min Kamp - boka. Jeg trodde ærlig talt at dette ikke var en sjanger for meg og at jeg aldri skulle lese disse bøkene, men jeg likte boka kjempegodt og ville ha mer. Knausgård har nemlig en fortellerstemme utenom det vanlige. Jeg ville lese mer og jaggu har jeg ikke lest bok to også!

I forrige bok gjaldt emneordene: Farens død, døden generelt, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Noen av disse emneordene gjelder i oppfølgeren også, men på et annet nivå. Boka er ikke basert på død denne gang, men heller familierelasjoner, skape sin egen familie, dyrke partnerforhold, oppdra barn og det å tilpasse seg i et annet land. Så her er det vennskap, parforhold, familieforhold og også litt forfatterskap som er temaene som dukker opp i boka. Knausgård besrkiver fremdeles sin egen skriveprosess og hvor avhengig han er av å skrive til tross for et travelt familieliv. Han har flyttet til Sverige og har fått seg en ny dame. Knausgård finner ut at denne dama er ikke verdens letteste å bo sammen med. Hun har tidligere vært manisk depressiv og innlagt. Hun sliter fremdeles med voldsomme humørsvingninger, men likevel har Karl Ove sterke følelser for henne og vil at forholdet skal fungere. Forholdet er også turbulent når de får barn, men sammen vil de at ting skal fungere selv om det oppstår hindringer. Samtidig prøver Karl Ove å finne tid til å skrive, selv om han må stå på pinne for henne og andre hele tiden. Selv er han en rolig fyr og prøver å takle det meste uten å bli frustrert, selv om frustrasjonen stiger opp til overflaten enkelte ganger. Det er bunn i grunn alt dette Min Kamp 2 setter fokus på. Det å greie å koble ting sammen og få ting til å fungere selv om alt ser håpløst ut av og til.

Fremdeles er denne leseren fascinert over Knausgårds skrivekunst. Å lese bøkene hans er en fryd og han skriver så utleverende, ærlig og selv om ingenting sjokkerer meg og jeg på ingen måte blir satt ut, elsker jeg skrivemåten hans. Den er høyst levende og det er ikke vanskelig å prøve å sette seg selv i samme situasjoner som han havner opp i. Og jeg blir stadig kjent med nye sider av Karl Ove, og jeg får bare større og større sans for den fyren. Han minner mye om meg på mange måter. Han blir fort lei av folk, liker ensomheten, og prøver å gjøre det rette selv om han får kjeft for det ene og det andre av og til.

Selv om det er mye snakk om barnhagemiljø og barneoppvekst i begynnelsen av boka (denne leseren er dessverre ikke glad i barn. Jeg får grøsninger hver gang jeg er i samme rom som dem. Aner ikke hvorfor.) avtok det heldigvis senere i boka og det ble mer givende å lese. Og den gode gamle Knausgård jeg kjenner til dukker opp igjen. Etter bok to er jeg fremdeles ikke lei og vil gjerne lese resten av bokserien. Så jeg ser virkelig frem til å begynne på neste bok. Kommer til å lese den også om ikke alt for lenge!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et reflekterende innblikk i hvordan det er å være medlem av en dysfunksjonell familie ...

I 2011 var det ikke bare terroren som rystet landet, men også Alvdal - saken. Rettsaken om barnepornografi og incest. Dette er nettopp boka som gir et innblikk i denne grusomme hendelsen som er fortalt av eldstedatteren til hovedtiltalte. Det er ikke Anne - Britt Harsem som har opplevd det som blir fortalt i boka. Men hun skriver på vegne av Eline som vil fortelle hennes grusomme, urovekkende, men modige historie. Må innrømme at denne leseren var litt redd for å lese boka. Det er ikke ofte jeg leser dokumentarbøker, eller bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Og jeg syns det blir litt feil å gi "terningkast" til slike bøker som omhandler sanne historier, men det er slik det fungerer på denne bloggen og rett skal være rett. Jeg behandler denne boka på akkurat samme måte som andre bøker jeg leser selv om dette er en forferdelig sak og håper dere ikke ser på det som negativt. En anmeldelse er en anmeldelse.

Selv husker jeg saken veldig godt. Det var om det på nyhetene og det var artikkel etter artikkel om det i den ene avisen etter den andre. Og saken er nesten tatt ut av en skrekk/slasher-film som man forventer ikke skjer i virkeligheten, men dessverre gjør det det. Man vet aldri hva som skjer innenfor husets fire vegger. En familie kan virke perfekt og normal på utsiden, mens det egentlig bare er en fasade. Altfor mange kommer fra hjem der vold og trusler hersker. Selv har jeg vært heldig og fått en trygg og god oppvekst. Men ikke alle er like heldig, dessverre, og det gjør meg vondt.

Eline forteller om hele oppveksten sin til Anne - Britt Harsem, forfatteren av boka. Eline forteller om oppveksten både fra Gjerdrum og den tiden moren hennes senere flyttet til Alvdal. Og hun forteller åpent og ærlig om hvordan det var hjemme hos henne. Moren hennes som stadig skiftet kjærester, var manipulerende og hadde alle i sin hule hånd. Moren som viste morskjærlighet til søsknene til Eline bortsett fra Eline selv som ble behandlet som et dyr. Spesielt fikk hun gjennomgå da moren hennes var sammen med "Arild". "Arild" som voldtok henne, ga henne juling gang på gang og fikk moren hennes med på laget. Eline fikk til slutt ikke love til å spise middag med familien, men ble innestengt på rommet sitt og fikk heller spise der. Det var en periode hvor hun bare fikk forlate rommet sitt bare når hun skulle på skolen. Uansett om hun fortalte om hjemmesituasjonen til andre, ble hun ikke trodd. Moren hennes hadde god kontakt med barnevernet og skolen, så hun kunne snakke seg ut av det meste og fikk andre på sitt lag. Hun kalte datteren sin for en lystløgner som ingen skulle tro på.

Og når moren hennes flytter til Alvdal, tar hun med seg alle bortsett fra Eline som hun overlater til noen andre. Og vi følger deretter Eline som bor i diverse fosterhjem og på ungdomshjem. Jenta som havner på skråplanet som er fylt av smerte og savn etter en mor og det å bli elsket. En jente som en dag håper at moren tar til vettet og kommer tilbake til henne.

Dette kan lett bli oppfattet som en anmeldelse som avslører for mye av bokas innhold. Hvis noen oppfatter det slik, beklager jeg det på forhånd. Men selv om denne anmeldelsen er detaljert og lang, er dette bare noen av mange tingene Eline må gjennomgå, og min oppgave er åfortelle dere hvor rystende boka er. Det er ingen bok for sarte sjeler og jeg anbefaler den kanskje ikke for nybakte/småbarnsforeldre. Men dessverre er det slik at ikke alle barn får vokse opp i et godt hjem. Og det er et viktig tema å ta opp. Ikke alle er så heldige som har foreldre som meg og kanskje deg som leser dette som støtter meg og deg i nesten alt vi gjør. Noen barn blir dumpet som søppel og av og til behandlet verre enn dyr. Enkelte burde ikke bli foreldre i det hele tatt.

Selv om denne boka er vanskelig og tøff å lese, var det verdt å lese den. Det setter perspektiv på ting. Man må være obs på at ikke alle har det godt. Det er slik verden er. Men likevel er det noen som kommer styrket ut av det, bare se på Eline. Med tanke på helvetet hun har vært gjennom, ga hun aldri opp livet og kom seg gjennom det på et eller annet mystisk vis. Det sier litt om henne.

Det eneste jeg vil trekke ned på når det gjelder denne boka er at i hvert kapittel starter med et utdrag fra dagboka (dagbøkene) til Eline. For min del skulle jeg ønske at hun selv skrev denne boka istedet for å få noen andre til å skrive den, for gjennom utdragene fra dagbøkene hennes, er Eline uten tvil veldig flink til å skrive. Men samtidig skjønner jeg henne også. Noen ting blir alt for vondt å skrive om og dele med andre. Mammas svik er uansett en bok som er verdt å lese!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ikke så rart - er jo litt aktiv når det gjelder bøker og litteratur, (og data) da....

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hei Siri. Jeg skal være med i den debatten - og jeg tror det er viktig at du snakker på vegne av deg selv, og dine egne erfaringer. (Bokbloggerne har et par sider på FB også, og så har vi jo Bokbloggertreffet som ble "innstiftet" i fjor - jeg tror ikke du var på det, men det er et nyttig forum)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg synes også dette var en god debut roman, språket fløt lett og man ble nysgjerrig på selve handlingen - den kan jo godt fungere som opplysning og advarsel også - men dessverre - for å bruke klisjeen: Kjærlighet har en tendens til å gjøre blind. Realismen i denne druknet vel litt i hovedpersonens uallminnelige blindhet og naivitet. Er enig i din bedømmelse, Rose-Marie.
(Litt mer her )

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge

Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet.

Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem.

Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor.

Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka.

Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene.

En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre.

"- Så dette er de nye tullingene, sa han.

Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)

Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ...

"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)

Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der.

Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ...

Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Så bra:) Kanskje jeg skal lese mer av denne Glenn Cooper likevel:) Likte jo den første boka hans så godt:)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Likte den første delen best, hvor unge Sherlock lærer å utvikle sin logiske sans. Blir i overkant mange og lange slosscener etter hvert, men spennende er det. Og originalt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Så lenge noen husker en, er man ikke død.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Mads Leonard HolvikLars MæhlumMorten JensenHilde Merete GjessingCathrine PedersenKirsten LundBeathe SolbergritaolineCecilieAstrid Terese Bjorland SkjeggerudElisabeth SveeHelena EHarald AndersenIngeborgBjørg L.Cecilie EllefsenChristofferBjørn SturødBenteEgil StangelandEster SStig TSiv ÅrdalReidun SvensliLeseaaseLinda RastenElin FjellheimIngvild SAudhildHarald KMonaBLToveIngrid HilmerFindusRoger MartinsenVibekeAliceInsaneVegard Nordin LøvåJakob SæthreHanne Kvernmo Rye