Bokelskere.no

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

de fleste syns den er for lang, jeg syns færøyen er helt ok, men det som kommer etterpå, mann på flåte, reise med båt og greier klarer jeg meg uten. Men det er Johan Harstad sjøl som har kutta i boka, så jegtror ikke vi skal bekymr eoss. En praksis det ser ut til at stavangerforfattere har innført, sjekk siste utgave av Mannen som elsket Yngve :-)

http://www.litteraturhuset.no/afrika

Her er programmet, har skrevet litt om bøkene i en annen tråd her (Afrika!!)

Eggens beste syns jeg nok.

Denne boka leste jeg rett etter å ha lest "Grønn var min barndoms dal av Llewyan. Den heter "Vold mot mitt deilige land" på norsk, men finnes dessverre ikke i bokdatabasen. Boka handler som "Grønn var.." om walisiske gruverarbeidere, men er råere, skitnere og antageligvis mer realistisk. Det er et nådeløst klassesamfunn som skildres, og det skildres godt. Hvsi Llewyan er beatles, er dete stones ellere animals.

men forskjellen er som du sier at afrika er ganske stort, et kontinent. Og vi lever ikke med den oppfatningen at folk på Malta eller New Zealan er noe helt annet enn oss. Derimot har de aller fleste av oss fått det for oss at de i Afrika, i alle fall de svarte, de er noe helt annet. De har rytmen i blodet og er stolte folk med en spesiell nærhet til natur og ånder og sånn. Eller de er så fysiske, eller så sultne. Men når jeg leser bare ti afrikanske romaner, merker jeg at etterhvert er i stand til å tenke på afrikanere som helt vanlige. Rett og slett. Helt vanlige, på samme måte som engelskmenn og nordmenn og alt.

Fløgstads beste, nest beste eller tredje beste. Og sa er det vel noe av det beste som finnes på norsk

Jeg har lest:

én roman fra New Zealand

ingen fra Færøyene

et par fra Afrika (det er jo litt større enn Færøyene)

ingen fra Estland

ingen fra Malta

mange fra England og Frankrike og Sverige og Tyskland og Norge og den typen land

så der har dere meg. Vi får håpe på et langt liv!

Ribereid er i ferd med å bli kongen av norsk poesi

Og hvorfor i all verden er ikke denn boka kanon om det skal finnes noe sånt. Steinbra, reflektert og velskrevet. Forklarer kommunistene på trettitallet like godt som solstad forklarer dem på syttitallet. Og spennende.

Lektor Ove Eide på Kongsgaard framførte hele skuespillet oppå kateteret med seg selv i alle viktige roller mens klassen leste de andre. En av de beste teaterforestillingene jeg har vært på :-)

Hsi folk faktisk lurer på hvorfor og hvordan intelektuelle blei akpere er dette det man skal lese, ikke alskens vrøvl fra unge og eldre misunnelige menn

Ennå en skatt fra den nynorske kulturarven som leses alt for lite. Vinje og Garborg, de gikk resten av bølet en høy gang både i skarphet, humor og ikke minst den ironien vi trodde vi fant opp på nittitallet

Enig, denne likte jeg ikke så godt da jeg leste mye dikt, men nå liker jeg den stadig bedre. Den galne guten min hug hev dåra, eg fanga sit som ei fugl i snåra. Det er kulere når enn er snart førti enn nesten atten

Å herrregud så bra. Vanlivis er vanlig bok best, men her anbefaler jeg rett og slett lydbok. Hørte Kjell A lese denne mens jeg lå med hjernerystelse etter ublidt møte med oslo politiet. Fantastisk, som å ha fortellingen inni hodet. Etter dette hører jeg askildsens stemme hver gang jeg leser ham.

Den første boka jeg leste av Askildsen. Fin bok, men jeg var for ung, og novellene er det virkelige mesterskapet

Hurra for Askildsen. Kåra til norges beste bok og sånn, og det er vel fortjent. Syns askildsen tidvis er enda bedre, men aldri morsommere enn i denne. For en mann, både Kjell A og Thomas F. Håper jeg blir sånn når jeg blir gammel

Humra og lo da jeg leste den, men kjenner at jeg rett og slett ikke har lyst til å vende tilbake hverken til boka eller forfatteren. Laddism er rett og slett ikke moro mer enn en gang, og i lengden ganske irriterende

Nei, rett utgave fra 1972 er en fakkelen eller lanterne utgave, mørk blå, hvit rygg, klassisk fakkel eller lanterne logo på ryggen og baksida

Helt enig, hadde det ikke vært for at jeg dro til bokmessa i Lagos i fjor hadde jeg knapt hørt om noen jeg heller. Det er derfor vi prøver å løfte fra ti forfattere i neste uke. Kjappe tips, fykdigere begrunnelser ligger på profilen min her på bokelskere:

1. Chinua Achebe, Things fall apart. Dette er den efinitive klassikeren som har forma moderne afrikasnk litteratur. Boka handler om en mann som kjemper seg fram til å bli landsbyens fremste, bare for å oppleve hvordan alle de parametrene han har blitt en big man lagns forviterer og devalueres etterhvert som det moderne samfunnet vinner vei inn i landet. Det er boka om hva som skjedde da de hvite kom til Nigeria, men har danna skole for hele fortsåelsen av modernitetskrisa i afrikanske historie

2. Chimamanda Adiche, EN halv gul sol, nesten ny roman om biafra, som alstå ikke var en sultkatastrofe, men en krig i Nigeria, hvor de områdene som erklørte seg sjølstendige under navnet Biafra er de samme som i dag er fulle av olj eog Statpil

3. Maboncou Knust glass og African Phsyco

4. Niq Mhlongo Dog Eat Dog + +

5. Petinah Gappah, Klagesang for easterly

6. Tstsi Dangeremba Nervous Conditions, burde stått mye høyere opp

Og ikke minst, FRanz Fanon, en tenker som er utradert i europa, men ekstremt viktig i afrika. Han gjorde stort inntrykkk på meg da jeg var sytten, gleder meg til å lese ham igjen nå