Bokelskere.no

Men før, i dei barbariske gamle dagar, var samfunnet vondt og hardt og misforstod og forfølgde alle som sleit med psykisk sjukdom. Då hadde sjukehuset vore endå meir naudsynt enn no. Sjukehuset opna si dør for dei som ingen annan plass hadde. Sjukehuset var ein fristad, eit asyl, for dei som ikkje visste kor dei skulle gå. Dei jaga, dei forhutla, dei angstridde og plaga, dei villfarne, dei psykotiske, dei bablande galningane, dei psykopatiske mordarane, dei kunne koma til sjukehuset, og der ville dei finna rom

Jeg må si at motet ditt imponerer meg.
«Du vet ikke hva mot er» sa Baba Ayub. «For å være modig må det være noe som står på spill.»

Ein annan ting har me òg å minnast. Det er slett ikkje visst, at folket, når det «vaknar» og får ein vilje, plent kjem til å vilja det same som eg og du; det kan henda det kjem til å vilja mangt som me ikkje vil. Men det er ikkje det, det gjeld: å få alt folk til å meina og tenkja som eg og du; det gjeld om å få folk til å meina og tenkja sjølv; vinn me så langt, så er alt vunne.

Foreldre er med deg livet ut, for ordene deres når deg før du vet hvordan du skal lukke døren.

Mennesker var så dumme. De hadde noe uendelig dyrebart, som de ikke tok vare på. De kastet vekk livene sine for penger, for pakker med pulver, for en fremmeds sjarmerende smil.

«backslash» he said to the Emac. «$» the Emac responded, now ready and waiting for orders. «transport» he said and the Emac began to gabble silently translating the predefined macro spell into the words of power. «arg moira». He raised the staff high over his head as the air began to waver and twist around him. «EXE» he shouted.
And the world went dark.

The parlor-cum-library, when I hopped through it, turned out to be one of my favourite rooms ever. A tree grew in the far corner to my right, its trunk allowed to stretch up through a hole in the ceiling and spread its canopy there. The floor was a lovely trimmed lawn. Starting on either side of the tree, walnut bookshelves lined the walls, oddly but fabulously filled with nothing but graphic novels and manga.

Jeg har blitt fortalt av folk som ikke har noe grunnlag for å vite det, at et menneske i sine siste sekunder ser hele livet passere i revy.

Av gammel vane kikker han på klokken – rustfri stålkasse, børstet aluminiumslenke, fremdeles like blank selv om den ikke virker lenger. Han bærer den som sin eneste talisman. Den viser bare en tom skive: tid – nå. Det går som et støt av angst gjennom ham, dette fraværet av offisiell tid. Ingen noe sted vet hva klokken er.

Vi våknet tidlig om morgenen og ønsket hverandre god jul, men efter grøten måtte vi pent bli på værelset vårt allesammen hele dagen og glede oss til om aftenen, og alle studerte på hva de skulle få. Og utpå dagen fikk alle folkene lov til å komme inn i stuen og stå langs veggene, dere kan tro de var glade, og når treet var tent så fikk de titte på det også, gjennom dørsprekken, både Anne budeie og alle husmennene og dere kan tro de var beveget når de fikk se far drikke juledrammen, og siden leste han et stykke av det nye testamentet – ja det var ikke som nu med krav og misfornøyelser på alle kanter, og siden fikk de mat ut i drengestuen der var både det fete på juleskinken og slikt av julebaksten som på en eller annen måte var blitt mislykket.

Som man blir stående og stirre på en asymmetrisk kvist i en plankevegg: man står på sine to bein, men beveger seg et annet sted, og alt blir forstørret og forminsket på samme tid.

Hvem tegner et dødninghode og putter det i en konvolutt og sender det til en forfatter?

Nei, det var ingen vellykket sammenkomst, og jeg fikk klarere og klarere for meg at dette ikke kom av at jeg var sammen med mennesker som var blottet for noe å snakke om, men at de av grunner jeg ikke kjente, enten ikke kunne eller ikke ville snakke om det de hadde i tankene.

Umulig å løpe. Nytteløst å skrike. Alt hun kan gjøre, er å snu seg rundt der hun står, som en rotte fanget i en felle.

Fantasi er ofte bare et spørsmål om konsentrasjon.

Gjennom det meste av gutteårene bærer du på en mistanke om at det virkelige livet utspiller seg på helt andre steder enn der du er.
Du har havnet feil.
Sånn er det bare. Sånn må det være.
Viktige deler av ungdommen din bruker du til å prøve å oppfylle lengselen etter dette som ligger bak horisonten et sted, der hvor du kanskje skal bli kvitt det som gjør alt så fordømt vanskelig.

Det er rart at det går an å leve så lenge som jeg har gjort nå, bare av gammel vane?

Alt dette foregår inni skallen, uten en lyd. Har du aldri sjøl et sånn indre teater, sier du? Da tror jeg muligens at du kjenner din egen skyggeside dårlig.

Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verd å leve eller ikke er å svare på filosofiens grunnspørsmål. Resten – om verden er tredimensjonal, om ånden har ni eller tolv kategorier – kommer senere. Slikt blir bare lek. Først må man besvare hovedspørsmålet.