Bokelskere.no

Hadde sikkert vært litt mer skummelt hvis jeg hadde vært livredd for rotter. Det var ekkelt, men ikke slik at jeg synes det var noe særlig grøsseraktig. Hadde også vært mye bedre om vi hadde kunne forholde oss til en karakter/en historie, men det var som en samling noveller som handlet om en "rotteepidemi" i London. Helt klart inspirert av problemet med rotter i London når det er mye søppel og forurensning.

Etter å ha lest noen bøker med Bjørn Beltø de siste årene, var det forfriskende å lese noe annet av Tom Egeland.

Sprekt persongalleri
Denne gangen er det om en sikkerhetssjef, en milliardær, en politikvinne, en journalist, og en "drøss" med gangstere ... Milliardæren får sitt trygge og eksklusive liv snudd på hodet da det viser seg at hans kone Monica og datteren Ingrid er sporløst forsvunnet. Han frykter det verste. For sikkerhets skyld sender han vekk sønnen Bård med en livvakt til London, til det hele er eventuelt over. I mellomtiden venter han i spenning, og i håp om å få instruksjoner eller et tegn på hvem som kan ha dem, og vite hva han kan gjøre for å få dem tilbake.

Richard Skøyen er milliardærens sikkerhetssjef og tidligere politimann. Han er en av de få Christian stoler på, og han involverer seg i saken. Det gjør også politikvinnen Siri Schau. Christian stoler ikke helt på å kontakte politi etter advarsel, men skjønner samtidig at han ikke kan håndtere dette alene. Vil han få sine familiemedlemmer trygt tilbake? I mellomtiden sliter Christian med dårlig samvittighet. Han har ikke vært verdens beste far eller ektemann. Jobben har vært hans første prioritering og han har ikke vært helt lojal. Vil alt dette endre ham til å bli en bedre mann? Fortjener han å få familien sin samlet igjen?

Gode karakterbeskrivelser og mye action
Kongen blir fortalt fra mange forskjellige perspektiv, noe jeg liker, for det gjør bøkene mer ekte istedet for at alt blir fortalt fra samme karakter. Man får vite at Skøyen bor alene i en leilighet sammen med katten Lucifer og en av Skøyens vaner er å spytte snus i kaffekoppen sin. Sjarmerende ... Schau sliter med å lese på grunn av dysleksi, men har likevel blitt en dyktig politikvinne. Underveis blir man også kjent med noen gangstere som har lite kontroll på det de gjør og som kommer fra ulike nasjoner. Hvem har egentlig kidnappet hvem? Det virker nesten ikke som om de vet det selv. Hvem er det som muligens ler og drar i snorene? Samtidig blir man kjent med Linda Mikaelsen, en journalist som alltid er på hugget. Hun vil helst være den første til å vite og være der det skjer.

Underveis er det en anonym karakterer som skriver i vers om hvor mye han eller hun elsker en anonym person. Får man vite hvem det gjelder?

Hadde ikke store forventninger til Kongen siden man har lest litt kidnappingsbøker tidligere, og etter en noe langsom, og uengasjerende begynnelse, gikk resten av lesingen nesten av seg selv. Kapitlene er stort sett korte, og de fleste bøkene av Egeland er stødig og god krim. Det er også denne. Har stor sans for bøker med stor persongalleri som denne har, og handlingen tar mange vendinger. Litt lett å gjette seg til avslutningen, men følte ikke det gjorde noe da boka stort sett underholdt hele veien. Kongen er ikke bare spennende, men også humoristisk.

Krysser fingerene for at Egeland kommer med en krimbok blandet med en god dose grøss. Det tror jeg han hadde håndtert fint.

Fra min blogg: I Bokhylla

BARNET VÅRT

Vi vaknar om nettene
av barnegråt.
I halvsøvne går vi båe
inn på barnerommet
og voggar det i søvn.
Kvar natt slik. I snart førti år
slik:
Vi voggar i søvn
barnet vi ikkje fekk.

Barnet vi ikkje fekk
har bursdag alle dagar.

Barnet vårt kan fly:
Då barnet vårt vart fødd
slo Mjølkevegen ein ekstra sving
innover endeløysa i ein jublande
lysveg.

Ånei, kjære. Det vart
med våre draumar, det.
Barnet vårt flaug frå oss
før det føddest.

Men vi vaknar om nettene
av barnegråt.
I natt lyfta eg opp
medan du song

og barnet vårt smilte i søvnen.

• Knut Ødegård
  Diktet er hentet fra hans bok Sirkusdirektøren og andre dikt

Hjertets bakvegg er frittstående oppfølger til Det som sies høyt.

Brit er en "gammel" dame på 65 år og hun er kanskje ensom både privat og på jobb. Hun eier en blomsterbutikk, men det er få kunder som stikker innom. En dag dukker det opp en ny kunde. En dame med rødt hår. Brit får en slags medfølelse for henne og ser at det er noe. Derfor byr hun henne på en kopp te i pauserommet. Senere blir det en uavtalt vane.

Spøkelse fra fortiden
Senere i boka kommer det tilbake en gammel kjenning i butikken som alltid dukket opp hver fredag, men så ble det stille. Nå er han tilbake og han virker forandret. Hun bestemmer seg for å be han også på en kopp te og kanskje prate sammen. Kanskje han vil fortelle henne hva som har skjedd?

Og hva er det Brit egentlig vil og har hun noen hemmeligheter selv? Har disse få menneskene noe til felles?

Dette er en kortroman på bare 138 sider, så det tar ikke lange stunden eller dagene å komme seg gjennom den. Kapitlene er korte, og handlingen består av få ord og samtaler, men det er mye som blir sagt mellom linjene. Den er noe kryptisk skrevet, noe som gjør boka mer interessant enn det den er i utgangspunktet.

Vanskelig nåtid og usikker fremtid
Synes at forrige bok Det som sies høyt hadde litt mer spenning og handling generelt. Likte denne helt frem til slutten som var for forutsigbar for min del, og likte ikke helt hvordan avslutningen ble. Ellers er det en koselig bok å lese på en godvond måte, som beskriver en usikker hverdag og en tid i uvisshet. Man vet ikke hva fremtiden vil bringe og denne boka er et godt eksempel på det. Liker også forfatterens rolige og gåtefulle fortellerstemme. Den kommer like godt frem som i hennes forrige bok. Det er nesten som om hun hvisker.

Kunne ha skrevet mye mer om boka, men siden den er såpass kort, velger jeg at anmeldelsen også skal være det, for vil jo ikke avsløre for mye. Men dette er en fin bok om ensomhet, og det å komme seg gjennom tunge stunder.

Fra min blogg: I Bokhylla

Endelig en bok som kunne konkurrere med tven! 🤩 Egentlig skulle jeg hurtiglese denne (#lesersørvis) men den var så spennende fra starten at jeg bare fortsatte å lese. Jeg som trodde jeg ikke likte krim!

Alicia drepte mannen sin, og siden sa hun aldri ett ord. Etter seks år dukker det opp en stilling på det psykiatriske sykehuset Alicia bor på. Psykoterapauten Theo tror han kan få Alicia til å snakke, og søker på stillingen. Samtidig som vi følger Theo, får vi innblikk i Alicia dagbok som hun skrev før hendelsen fant sted.

Psykologi, mysterier, interessante og mistenkelige karakterer. Drivende spennende fra begynnelse til slutt!

En veldig inspirerende bok om å finne ro i en stressende hverdag. Lærerikt om hvordan kropp og sinn henger sammen. Audun Myskja er lege, og han deler mange tankevekkende historier fra livet sitt og fra pasienter. Jeg føler han har en varm og omsorgsfull stemme i det han forteller og lærer oss. Med et glimt i øyet! Det mange gode pusteøvelser i boken.

For en herlig historie , et eventyr med de norrøne gudene Tor, Odin og Loke! Der vikinggutten Odd er med og får sving på sakene. Aldeles sjarmerende og varm. Perfekt til engelskundervisningen på mellomtrinnet!

"Alle som befant seg i leiligheten denne dagen, hadde sine egne komplekser, sine demoner og sin angst: Roger var såret, Anna-Lena lengtet hjem, Lennart fikk ikke av seg kaninhodet, Julia var sliten...Alle i leiligheten sloss med sine egne historier." Denne boken roper på å bli dramatisert. Som et kammerspill, en ABSURD komedie, med såre undertoner. Det er alltid en glede å lese Beckman, han har et ustoppelig galleri av mennesketyper som tar sin plass i lesehjertet mitt. Men den var litt slitsom å lese også. Handlingen går frem og tilbake i tid; selve gisseldramaet (vel, vet ikke helt om vi kan kalle det det..) og avhøret av de involverte etterpå. Og så er det frem og tilbake i de ulike karakterenes liv. Det blir litt mye, litt kaotisk. Og oppå det hele er det en overraskende slutt. Men fin, det er den! "For vi gjør så godt vi kan, vi også. Vi prøver å klare å bli voksne og elske hverandre og forstå hvordan pokker man plugger inn USB-ledninger. Vi gjør alt vi kan for å lære barna våre å svømme. Alt det vi har til felles, og likevel forblir de fleste av oss fremmede, vi vet aldri hva vi gjør hverandre, hvordan ditt liv påvirkes av mitt."

Nok en leseskatt (og julegave fra min mann) av Edvard Hoem. Felemaker Lars Olsen Hoem opplever de utroligste ting. Han er med i slaget på Københavns red og er krigsfange på britiske fangeskip i fem år. Kjærligheten til musikken og felene er «det varme sporet» i romanen. Heftig å lese om fangelivet, utrolig hvor sterkt forfattereren lever seg inn i disse skjebnene og skildrer den indre kampen hos Lars. Og det enkle livet utenfor Kristiansund, med etterhvert syv døtre og kona Gunhild- den store kjærligheten som støtter han i «livets strid.» Interessant også å få mer innblikk i hvor viktig næring klippfisken var i denne byen. Stødig og varmt fortalt, med samme ærbødige og klangfulle grunntonen som «Slåttekar i himmelen» og «Jordmor på jorda.» «Gunnhild vil snakke om kva grunnen er til at det er så mykje ulikt som kan kallast musikk, og at det finst så uendeleg mange instrument, alt frå det som blir kalla lur og lyrer, fløyter og basunar, alt henta frå den heilage skrifta, cymbalar og paukar, for ikkje å snakke om dei store trommene og dei små tamburtrommene, dei mange ulike strykeinstrumenta som litt etter litt kjem i bruk også her, i byen på dei tre øyane, bratsjar og viola da gambaer, for ikkje å snakke om trompetane og alle dei andre blåseintrumenta, fagotten, oboen og klarinetten, alt som dei har høyrt når dei en sjeldan gong har sett seg syn med å gå på ein konsert, det vil i praksis seia utekonsertar, friluftskonsertar om sommaren, som også fattigfolk kan oppsøke.»

Denne boken er gull. Ikke bare for oss lærere som skal fortelle. Alle trenger å lese de greske mytene som Homer en gang fikk nedtegnet . En fest.

Etter å ha gått Aurlandsdalen denne uka med en herlig gjeng ungdommer og kolleger slukte jeg denne boka i et jafs . Helt fantastisk å lese om all historien og kulturen som knytter seg til denne mektige og dramatiske delen av Norge. Flotte bilder, gode tekster ! Jeg bøyer meg i støvet for de som levde før oss. Så mye slit og arbeid. Respekt.

Praktfull reise gjennom stiens historie , filosofi , refleksjon, rekreasjon . Forfatteren skriver mye om dette diktet , jeg lar det stå for seg selv.( boka leste jeg ut i 2020. )

The Road Not Taken
BY ROBERT FROST
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

For ett år siden tente jeg lys for Ari Behn og satte meg ute under Karlsvogna og resten av stjernehimmelen. I år leste jeg ut denne samlingen av korte fortellinger som han ga ut i 2012. Det er «trist som faen» å lese disse historiene. De er mesterlig skrevet , så korte og fortettet, men med et hav av sorg, uro, alt det usagte- mellom hver linje. Jeg la veldig mange egne tanker og assosiasjoner inn mellom alle ordene som ikke var der. Og Aris bortgang drønnet under det hele med sin brutale smerte og sorg. Jeg leste nok enda mer tunghet inn i historiene med dette som bakteppe. Det uhåndterlige, vanskelige og nådeløse livet. Fred over Ari Behns minne.

En stor sorg, en lang reise tilbake i fortiden, en ny begynnelse. Kort oppsummert. Som leser har jeg beveget meg i mange landskap i denne boken, men først og sist handler det om Adam Anker og hans jakt etter spor fra fortiden og hans egne foreldre. Polen, Krakow. Jødeforfølgelsene under krigen. Og først og sist er tittelen veldig betegnende. "Vi snakker ikke om det. Vi tenker ikke på det engang. Og du skal få se at det går over." Mor sto i døråpningen, og lyset fra gangen skapte henne om til en mørk, pregløs silhuett." "Det går over. Vi vil glemme." Og så snudde hun seg og gikk og trakk døren til rommet mitt nesten helt igjen bak seg. Men det gjorde ikke det. Det gikk aldri over. Spørsmålene som aldri kunne bli stilt, antok sin egen skikkelse. Og tausheten ga dem næring."

Fin, men litt stillestående i deler av historien. Jeg satt litt undrende og lyttet og tenkte: Ja vel, hva er nerven her? Den glimter til - og i siste del kommer det virkelig plutselig en ny historie - sånn helt ut av det blå

En usigelig varm og vakker julefortelling lest av selveste forfatteren på lydbok . For en adventsgave å høre på. Mystisk , klok, med de vakreste beskrivelser av natur, forventning, sorg- opplevd gjennom et barns øyne❤️ Jeg ønsker meg denne til jul, må holde den i hånda og se de vakre illustrasjonene.

"En så fullstending taushet finnes bare rundt det som er så skarpt at man ikke kan snakke om det uten å skjære seg på ordene." Forfatter Nordin er ikke redd for å skjære seg på ordene, ikke redd for å skrive om det vanskeligste: Selvmord. I denne boken møter vi Minna og Agnes, uovervinnelige og uadskillelige. "Vi var nødt til å diskutere fordi vi rett og slett skjønte mer når vi tenkte sammen. Og jo mer vi skjønte om verden, desto mer var det som virket så sykt og rart. Hvert eneste svar førte til nye spørsmål.» De er brennende engasjert i å redde verden, Minna mer enn noen. Hun har en helt spesiell energi og evne til å gi seg helt hen til «saken» om det så er å demonstrere for kjøttfri kantine på skolen ved å lenke seg halvnaken og blodig til skoleporten, eller å jobbe gratis på et flyktningmottak i sommerferien. Hun har et stort og bankende hjerte: «Der bor det en som er helt jævlig ensom, Og der også, Folk driter i at naboen ligger død i et år før noen merker noe. Fordi det lukter. Tenk om de fant hverandre i stedet, før det ble for sent. Om vi ga hverandre litt kjærlighet. Om det ikke var så jævlig kaldt. Om ikke alle holdt kjeft og holdt seg for seg selv. Skjønner du?» Og Agnes prøver å skjønne. Men er nok heller litt flau for at hun ikke føler like sterkt som Minna. Hun ER liksom ikke like mye. Hun beundrer Minna grenseløst. Så kommer intrigene, sjalusien, kjærestene til Minna. Nordin skildrer det så levende, så vondt og ekte og engasjert. Du må bare lese videre side etter side. Og tross det mørke temaet, det ligger kraft og fremtidstro i den siste siden. Mesterlig skrevet. Til ungdommen. Til oss alle.

"og så vil alt
halde fram

grantrea vil
få grøne skot

syrinane vil
bløme kort og
heftig

kronblada vil falle
som lyst lilla regn mot
universitetsplassen"
Da kom den boka jeg venta på. Som kunne gripe noe av det som målbandt oss i mars. I den første nedstengningen av Norge tenkte jeg på hvordan alle dikterne hadde det. At de må ha fått et enormt "skrivepress" eller en innstendighet i skrivingen- på en måte. Jeg kjente selv på et behov for å sette ord på denne nye og skremmende tilstanden. Lillegraven forteller og formidler mye i sine korte, kontante ordlinjer. Jeg leste med en voldsom gjenkjennelse og følte meg fullstendig hjemme i denne lyriske gjenfortellingen fra noen måneder som har risset seg inn i vår felles bevissthet- for alltid. Denne boken er med å løfte blikket og hjertet vårt mot fremtiden- fellesskapet, betydningen av å høre til hverandre.