Bokelskere.no

Mødre og døtre er en mektig bok! Om psykisk sykdom, om å være pårørende, om helsevesenet, om mor-datter-forhold, relasjoner og mellommenneskelige mekanismer. Vi får dypere forståelse av angst, og vi forstår hvor sammensatte hovedpersonens følelser er til moren. Og selv om dette er en dypt personlig fortelling, er temaene universelle. Alt det vonde, og alt det fine i livet. En dypt rørende bok!

Du får introdusere dem for "Sagaen om Isfolket" av Margit Sandemo. Da har de minst 47 bøker liggende å vente på seg.

Etter å ha lest dette, så har jeg gått til innkjøp av bok 1 i serien. Er egentlig ikke noen krim-elsker, men Tyskland på 30-tallet hørtes spennende ut.

Romanen Ungen står ikke tilbake for tidligere bøker Aina Basso har skrevet. Hun får virkelig frem det grusomme i saken, men også det miljøet der dette skjedde og levevilkårene kvinner og barn levde under. Fattigdommen og nøden som gjorde dette mulig. Men også hvordan menn så enkelt kunne fraskrive seg ansvaret for egne unger.

Link til et blogginnlegg om romanen

En veldig fin og forståelig bok om et vanskelig tema. Peder Kjøs deler personlige erfaringer og refererer til filosofer, forfattere og fagfolk. Angst er den mest menneskelige følelsen. Å være redd for noe som kanskje kan skje, bekymre seg for fremtiden som man ikke vet noe om. Tenk om jeg ikke får det til, tenk om jeg ikke er god nok. Det er en selvinnsikt som dyr ikke har. De er bare her og nå. Mennesker tenker bakover og fremover. Boken har veldig mange interessante betraktninger, den er lettlest, den føles både personlig og fortrolig samtidig som den er lærerik faglig sett. Man kan føle seg veldig alene med vanskelige følelser. Peder Kjøs sier at det beste er å dele erfaringer med hverandre slik at vi ikke er alene om det som er vanskelig.

Når Per Petterson gir ut en bok, er mange spente. Romanen Menn i min situasjon ble utgitt i 2018, og 28.9.2018, etter at den var utgitt, skrev jeg et innlegg på bloggen:
Vi som har ventet på Per Pettersons neste bok...

«Jeg har lest og omtalt alle bøkene Per Petterson har skrevet her på bloggen. Jeg er skikkelig fan av forfatteren selv om ikke alle bøkene han har skrevet ga meg en god leseopplevelse. Derfor både gleder og gruer jeg meg. Kanskje det er snø på bakken før jeg får lest den.»

Vinter, vår, sommer og høst er har gått siden jeg skrev innlegget. Jeg har fått lest gode anmeldelser av boken. Jeg har hørt at den ble diskutert her i dette NRK programmet februar 2019 etter at den ble nominert til P2 lytternes romanpris

Nå er romanen lest. Det var ingenting å grue seg for. Selv om jeg ikke synes Menn i min situasjon ier den beste boken av Per Petterson har utgitt, er det ikke vanskelig å la seg bevege av livet til hovedpersonen, eller mangel på liv. For i romanen vi møter en mann som har mistet mye. Livet er vel mer eller mindre en ruin.

Romanen starter slik:

«Det var søndag, september 1992, klokka var litt før sju. Jeg hadde vært ute kvelden før, den siste timen i et apotek gjort om til bar i Tollbugata, men jeg hadde ikke blitt med noen hjem. Det var nesten uvanlig på den tida, i det året, for det var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring og tenke, hvor skal jeg ligge i natt. Når jeg forlot kafeen eller puben eller baren noen få timer seinere, var jeg sjelden aleine. Da de månedene lå bak meg, hadde jeg vært i flere soverom, i flere hus, i flere bydeler enn det jeg på forhånd ville trudd var mulig for en mann som meg. Men det slutta av seg sjøl, jeg ville være som et bål, men det var mer aske i bålet mitt nå enn det var flammer.»

Oktober forlag beskriver handlingen slik:

«For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.
Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flytta til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger.
Vigdis, eldstedattera, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest.»

Det er ingen lystseilas å lese romanen til Per Petterson. Men det er ingen av bøkene han har skrevet. Som Per Petterson har Arvid Jansen, et år før kona tar med døtrene og flytter, mistet fire familiemedlemmer i brannen på MS Scandinavian Star. Det røsker i meg å lese bøker av Per Petterson. Det gjør vondt. Men det er slik livet er. Arvid Jansen har i tillegg mistet kontakten med døtrene. Dette var vondest å lese om:

«Fredag ettermiddag, annenhver helg etter skoletid, hadde jeg stått på parkeringsplassen og venta på jentene ved enden av rekkehuset på Skjetten. De skulle først hjem med ranslene og så ut igjen med bagene som sto ferdigpakka ved døra og var fulle av klær og av ting de ikke trengte, som Turid mente at de trengte, men det var greit, det var ikke noe å krangle om, vi skulle bare opp trappa til tredje etasje, og jeg syntes vi hadde det fint og var sikker på at jentene syntes det samme.
Og så etter jul ville de ikke komme mer i helgene, ikke engang fornuftige, saklige Tine som alltid var rettferdig ville komme. Det var ikke lett å ta innover seg. Det var Vigdis som ringte, det var blitt slutten av desember, det var romjul, jeg hadde vondt i kroppen opptil flere steder etter en hendelse seint på julaften jeg var sikker på at ingen hadde hørt om. Jeg hadde et lite juletre på en taburett i hjørnet ved parafinkaminen, og i vinduet mot rundkjøringa hang ei halvkommunistisk rød julestjerne. Vigdis var tolv år og storesøster, hun tok ansvar og overlot det ikke til mora si. Det ble en formell samtale, hun sa, pappa, vi skal ikke komme til deg i helgene mer, vi har blitt enige, vi kan komme en gang til før skolen begynner, men så passer det ikke så bra lenger. Det begynte å brenne i magen med en gang, men jeg turte ikke spørre hva grunnen var, for jeg kunne ikke vite om svaret jeg ville få var et svar jeg kunne leve med, så jeg tok det i stedet til etterretning, og uten å blunke avsto jeg fra rettigheter jeg opplagt hadde krav på og med full støtte kunne hevde, men jeg kunne ikke kreve av dem noe de ikke ville gi. Jeg hadde det ikke i meg. Jeg sa, ja vel, Vigdis, det var nok en tung beskjed for meg å få, men hvis dere er blitt enige, da må jeg kanskje bøye meg for det. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, hun var så alvorlig, og jeg ville ikke gjøre det vanskeligere for henne, det kunne jeg ikke, men jeg sa i hvert fall, det er ikke noe jeg kan gjøre, da, eller si, som vil få dere til å gjøre om den beslutninga. Jeg trur nok ikke det, pappa. Nei vel, sa jeg, og nå brant det forferdelig i magen, og det var som om jeg falt og falt, susende som Saulus hadde falt på veien til Damaskus med et uutholdelig blendende lys i øynene og blitt en annen, blitt til Paulus, og midt ute på den samme støvete gloheite veien mista også jeg meg sjøl og ble en annen enn den jeg hadde vært, jeg ble en annen far, og jeg ble stille, og Vigdis sa, pappa, er du der, og jeg sa, ja, nå er jeg her. Men det var jeg ikke. En annen var der. Jeg må legge på nå, sa Vigdis, ha det bra, pappa, jeg er veldig glad i deg, kanskje vi kan snakke sammen mange ganger på telefonen, sa hun, men nå på en ganske uformell måte, jeg kunne høre at hun skulle til å gråte, og da sa jeg så fort jeg kunne, det kan vi, jeg er veldig glad i deg også, ha det bra, Vigdis, og så høres vi snart.»

Bokomslaget viser alle terningkast 6 romanen har fått. Vel fortjent synes jeg.

Bokomtalen er kopi av et blogginnlegg jeg har skrevet - link til innlegget

Har nettopp lest "Før plogen din over de dødes knokler". Helt ok bok, men jeg håper "Løperne" er bedre.

I skyggen av stråleglansen er hittil en ukjent bok som ikke har fått mye oppmerksomhet, og det er en krim blandet med en dose thriller, som er verdt å sjekke ut.

Mystisk forfølgelse og forsvinning
Det meste av handlingen foregår både i Norge og Irland, og det er om Tommy som bor hos besteforeldrene sine, siden han mistet foreldrene sine i en stygg ulykke da han var liten. Besteforeldrene hans virker å ha sine hemmeligheter, og Tommy forsvinner. Når Eddie Samson og Bernhard Fiske fra Kripos drar til Irland for å finne ham, ser ting mørkt ut. Samtidig har en jente prøvd å komme i kontakt med Tommy. Hvem er de som følger etter henne, og hvorfor? ...

Jan-Erik James Knudsen har vært en ukjent forfatter for meg inntil nå, men han gjør et godt førsteinntrykk med boka: I skyggen av stråleglansen som er en svært mørk bok som tar opp et skremmende og dystert tema, som man ofte har sett om på nyhetene i de siste årene, nemlig om pedofile nettverk. Pedofile nettverk som består av profilerte skikkelser som gjør alt for å beskytte seg selv. Boka tar opp dette mørke og forferdelige temaet på en troverdig måte.

Til tross for at dette er en stor bok på nesten 600 sider, samt at den inneholder et mørkt og ubehagelig tema, er den veldig lettlest, og lesingen går nesten av seg selv fordi handlingen har stort sett et fint tempo, nesten hele veien. Man blir godt kjent med persongalleriet både på godt og vondt, og man blir nysgjerrig på all hemmelighetsskremmeriet. Hvem er jenta og hva vil hun? Hvor er det blitt av Tommy? Er det noe fra fortiden han bør kjenne til? Mange spørsmål oppstår underveis, og det føles ut som om alt sammen spinner sammen rundt i et eneste stort spindelvev.

For mye bakgrunnsstoff dreper litt av spenningen
I skyggen av stråleglansen er en uvanlig krim siden den tar opp et så dystert tema som det ikke skrives mye om, og det er ubehagelig å lese om. Det er viktig å ta opp mørke temaer i krimverdenen også, men synes mye av boka kunne ha vært noe forkortet, fordi det kan bli vel mye faktaopplysninger om ting som grenser til det kjedelige, spesielt enkelte bakgrunnshistorier. Da uteblir spenningen og flyten i lesingen. Det er noen partier i boka som er litt tørre av den grunn. Bortsett fra det, er dette en svært mørk krim som setter lys på et tema det snakkes lite om.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg skal prøve meg på 2018-årets nobelvinner Olga Tokarczuk, "Før plogen din over de dødes knokler" (djises). På Ebok.no står denne oppført under "humor", men jeg tror nok ikke det er så ille. Ei relativt kort bok. Etterpå skal jeg komme i mål med et par-tre sakprosabøker som jeg holder på med ("Pelsjegere", "Den ubeboelige planeten" og "Man's search for Meaning").

God helg! :)

Vil du lese en grøsser med snikende uhygge, i et skolemiljø med mye drama, rykter, konkurranse og vandrehistorier?

Clea og Tamar har begynt på videregående skole på Norra Latin som er en gammel dramaskole i Stockholm. Det går en vandrehistorie om en tidligere elev ved navn Erling som etter en oppsetning av En Midtsommernatts drøm forsvant sporløst. En lærer døde på slutten av oppsetningen. Hadde de to hendelsene en sammenheng?

Clea er datteren til en kjent skuespiller, og hun er kjæreste med skuespillersønnen Tim. Tamar har flyttet fra en annen by for å gå på den beste dramaskolen, men det blir langt fra hva hun hadde forestilt seg. Tamar får ingen venner på skolen, men hun føler at det er noen som følger med fra skyggene..

Clea er dypt forelsket i Tim, men han er deprimert og ustabil og forholdet blir mer og mer destruktivt. Har Tim også en forbindelse med historien om Erling?

Det er en snikende uhygge over hele historien. Den bygger seg sakte opp, og vi får sakte men sikkert nøstet opp tråder fra fortiden.

For en fantastisk bok! Den har fått meg til å både le og gråte. Flere ganger! Og jeg har lært mye. Den handler om Sasha som er 12 år og vil bli standup-komiker. Moren led av depresjon og har begått selvmord. Sasha har bestemt seg for å unngå alt som ligner på moren. Hun skal i hvertfall ikke bli deprimert. Hun skal være glad! Hun er så "glad og normal" at faren blir bekymret. Denne boken tar temaet på alvor, og den tar barn på alvor. Og det er helt utrolig hvordan forfatteren balansere humor med et så tungt tema. En rørende, varm, humoristisk og gripende fortelling om livet.

Helt ålreit, litt langtrukken. Ikke så intens spennende at du ikke kan legge boken fra deg, men heller ikke sånn at du kan la være å lese hele.

Når jeg leser om bøker Espen Haavardsholm har utgitt, er jeg mer enn forundret over at jeg ikke har lest bøker av han tidligere. Helt tilfeldig fant jeg romanen av Fra nå av kan alt skje utgitt i 2019 i hylla over nye bøker på biblioteket.

I dette interessante intervjuet på NRK forteller forfatteren at romanen er om hans egen mor:

Espen Haavardsholm har skrevet bok om sin egen mor. Den handler om alderdommen - både de gode sidene og de mørke sidene - og om et voldsomt oppgjør mellom mor og sønn.

Fra nå av kan alt skje bygger på fakta om livet til moren, men det som skjer med henne i nåtid er diktning. Romanen har fått gode kritikker. Det samme fikk Gutten på passbildet som ble utgitt i 2004, som også er en roman som fletter sammen fiksjon og fakta. Fakta i den romanen er blant annet da forfatteren som fireåring ble sendt mellom foreldrene alene på nattoget mellom Oslo og København. Et tema som også dukker opp i boken jeg nå har lest

Jeg likte romanen til Haavardsholm. Igjen, utrolig at jeg ikke har leste flere bøker av han tidligere. Jeg skal helt klart lese flere bøker han har utgitt, og den første blir nok Gutten på passbildet.

Forlaget Oktober beskriver boken slik:

«På Fjordtun eldresenter bor en vital og munnrapp kvinne ved navn Katrin Li. Hun kjører elektrisk stolscooter, danser på plenen i haglbyger om kvelden og vanker rundt i nærmiljøet med den største selvfølgelighet. For de andre beboerne på senteret er den pensjonerte legen en ledestjerne, en kvinne man gjerne vil være i nærheten av.
Innenfor leilighetens fire vegger kryper hun mer sammen. Leddene svir og verker, kroppen går i lås. Skarpe og konfronterende telefonsamtaler med sønnen får henne stadig ut av balanse. Og ved å gå gjennom alt av gamle minner – postkort, brev, fotografier – børster hun støv av både det som har vært, og det som kunne blitt. Hvilke deler av fortiden er det verdt å dvele ved? Og hvilke spor er det best å skjule for alltid?
I romanen Fra nå av kan alt skje flettes viktige historiske hendelser sammen med det personlige og skjellsettende. Med alvor og overskudd skriver Espen Haavardsholm frem en kvinne som har levd et uvanlig rikt og hendelsesfylt liv.»

skriv lenkebeskrivelse her

Jeg har lest ferdig Margaret Atwoods Handmaid's tale i helga. Den var skikkelig god. Jeg er en av dem som ennå ikke har sett serien, men kanskje jeg frister meg utpå nå.

Nå står Berlinerpoplene av Anne B. Ragde for tur. Dette blir min første bok av henne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente, så det blir spennende.

Håper alle nyter en lang og deilig søndag!