Bokelskere.no

For en lesefest, for en reise. Sekstiallet, «det store og det lille, smeltet sammen til én erindring», som han skriver selv. Det er så mye jeg kunne sitert, alle de historiske hendelsene, dramatikken ute i verden, sekstiåtteopprøret.. og midt i alt dette Ketil Bjørnstads oppvekst og utvikling, på godt og vondt. Barndom og ungdom, veien frem til pianist og kunstner. Den er STAPPFULL av historie, vår nære historie. Jeg er svak for biografier, de har så mye. Du får så mye av å lese de. Bjørnstad deler uforglemmelige øyeblikk med oss, vonde og såre, magiske og fantastiske. Som da han står på Valdresflya og en flokk villrein kommer løpende mot han. «Stå rolig! Uansett! Helt rolig» roper Svein Bruun til han. «Det er energien jeg kjenner. Det voldsomme livet i disse kroppene. Viljen til å eksistere. Komme videre. Fortsette. Leve. For guds skyld, leve. Og i det samme er det som om lammelsen slipper. Jeg kan løfte armene. Jeg kommer borti ett av dyrene. Et kort sekunds berøring. Det flyktende dyrets varme. Dampen. Som om det koker inne i dem alle. Som om det er hjerteslagene jeg hører. Fjelldåpen, tenker jeg. Jeg døpes til noe annet enn å være en lydig disippel i Guds navn. Dåp til frihet. Kanskje villskap. Trass.»
LES DEN! Mye av boken har jeg «lydboklyttet» meg gjennom. Det har vært superfint.

Det er et eksempel på barnespråket til Scout. Hermaphrodite blir litt for vanskelig for en 8-åring, så da blir det morphodite.

For øvrig undrer jeg meg over den norske tittelen. Jeg skjønner ikke hvorfor den ikke heter "Å drepe en sangfugl" på norsk.

Den heter jo ikke "Don't kill a mockingbird" på engelsk. Harper Lee hadde vel kalt den det hvis hun ville at den skulle hete det.

Muligens flisespikkeri, men likevel.

«Det er så langt jeg har kommet da jeg ser mot knaggen på veggen der dokumentholderen til Sigurd pleier å henge. Han bruker den til å frakte tegninger til og fra jobb, den er et grått rør i hardplast med en sort bærestropp festet i hver ende, og henger alltid på den samme kroken hvis han har den hjemme. Jeg rynker pannen mens jeg betrakter den tomme kroken. Skulle han ikke kjøre direkte til Thomas og plukke opp gutta? Sa han ikke eksplisitt det? Og hang ikke dokumentholderen på veggen i går kveld?
Jeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og jeg misunner dem: Skulle ikke innom jobben, nå ja, kanskje jeg misforstod. Skulle dra rett til Thomas, sa han, vel, kanskje jeg hørte feil, kanskje han bare skulle gjøre noe raskt på jobb først. Kanskje han hadde lagt igjen dokumentholderen på jobben, og når jeg husker at den hang her i går, tenker jeg egentlig på i forgårs. Det må være mye lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre mistenksomme på verden, mindre kranglete. For å ta det nåværende eksempel: Jeg husker, uten skygge av tvil, at vi snakket om det i går, da jeg reiste meg fra sofaen i vår provisoriske sofakrok og gikk bort til denne kjøkkenkroken for å temme ut den siste teskvetten, slenge den brukte teposen i søppelkassen og sette koppen inn i maskinen, husker at jeg snudde meg kanskje en meter fra kjøkkenøya der jeg sitter nå, og sa til Sigurd, så, når drar dere i morgen? Og jeg husker Sigurd så klart som om jeg så et bilde av ham, av den typen med fabelaktig oppløsning, milliarder av megapiksler, så hver urenhet i huden er tegnet i detalj, husker den slitte genseren og de hullete buksene han ofte har på seg om kvelden, at han strøk en hånd gjennom de bustete krøllene, så på meg med smale, trette øyne, som om jeg vekket ham, og sa:
- Øh. Jeg drar tidlig. Prøver å være hos Thomas halv syv.
Og jeg sa:
- Halv syv?
Og han sa:
- Ja. Så kommer vi opp på morgenen, og får hele dagen i bakken.
Så glemte han seg kanskje, og tok med dokumentholderen.
Så skulle han kanskje jobbe litt fra hytta. Så ombestemte han seg og dro innom jobben likevel.»

Sitatet over er fra romanen Terapeuten av Helene Flood. Det er det første signalet hovedpersonen Sara får på at ting kanskje ikke er som de skal være rundt gutteturen ektefellen er dratt på i helga. Jeg som vet at romanen kategoriseres som en psykologisk thriller, kjenner pulsen stige og uhyggen komme krypene når jeg leser dette. Underveis kan jeg kjenne hjertet i halsen flere ganger. Omslaget er creepy synes jeg:

Jeg har stått lenge i kø for å få lånt romanen av biblioteket. Det var det verdt. Terapeuten ble utgitt i 2019, er nå solgt til 28 land, og 6. februar skrev VG at det kan bli film av boken:

Norske Helene klar for Hollywood: I fjor brakdebuterte hun med krimboken «Terapeuten» som ble solgt til 23 land før den kom ut i Norge, og nå kan Helene Flood (37) juble over at det blir Hollywood-film av boken.

For de som ennå ikke har lest den og liker å lese spenningsbøker i påsken, kan romanen til Helene Flood være midt i blinken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget

Utad virker Grace og Jack som det perfekte ektepar. Men finnes det noe som er perfekt?

Mye oppmerksomhet
Bak lukkede dører var mye i vinden da den kom ut i 2016. Den var både elsket og mislikt. Jeg hadde litt lyst til å lese den, men når mange andre leser en bok "samtidig" vil jeg heller vente litt når oppmerksomheten rundt en bok har roet seg ned. Hvis interessen er der om noen år, venter jeg heller til å lese en bok da. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor, og hadde fremdeles lyst til å lese den.

Hvorfor den fikk så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke helt. Boka er voldelig, men det er ikke den første voldelige boka jeg har lest, så dermed var det ikke sjokkerende. Det er mye vold i horrorbøker og horrorfilmer, og da har man lest og sett det meste. Bak lukkede dører er riktig nok ikke en horrorbok, men en psykologisk thriller. Vold er ikke greit og skal ikke aksepteres, men syntes ikke det var spesielt sjokkerende i en bok som denne. Det var mer som forventet.

Bak lukkede dører er et eksempel på hvordan en hverdag snus til det ugjenkjennelige. Grace har lenge tatt seg av sin søster, som er litt annerledes. Deres foreldre har innrømmet at de ikke føler seg som typiske foreldre. De har gjort sitt beste, men har aldri fått en slags mors eller farsfølelse som er ekte. Siden de har flyttet til et annet land, har Grace bestemt seg for å bli søsterens verge med litt hjelp av en skole søsteren går på. Ved en tilfeldighet, mens de er ute i en park, møter de Jack som sjarmerer dem fra dag en.

Det tar ikke lang tid før Jack og Grace blir et par som mange ser opp til og ønsker seg. Men ville de fremdeles ha ønsket seg det, hvis de bare visste hva som foregikk bak deres lukkede dører?

Hvor godt kan man kjenne noen?
Noen ganger tror man at man kjenner noen godt, men hvor godt går det an å kjenne noen? Man tror man kjenner den man bor sammen, eventuelt er gift med, men ikke alltid. Denne boka er et godt eksempel på det. Alle, i hvert fall fleste av oss har en side av oss som vi skjuler. Hvorfor? Hva ville man ha gjort hvis man føler seg fullstendig fanget i et forhold?

Skjønner at en slik bok kan bli sjokkerende for noen, hvis man ikke er vant til lignende lesestoff fra før. Men vi som har lest en del horrorbøker og bøker med vold i, blir dessverre ikke så sjokkerte. Boka tar opp et viktig og alvorlig tema: Hvor godt kjenner man den man bor sammen med og sine venner? Dessverre var både fortellerstemme og måten alt ble bygget opp til, altfor svakt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, da har du vel truffet på morfoditten til Jem og Scout :)

Hvis den er oversatt, så kanskje hun kan finne den på Goodreads "choose-your-own-adventure" books liste. Der står det også årstall for publiseringene og kanskje ringer det noen bjeller ved titler eller omslagsbilder.

Her er en liste med ungdomsbøker i denne sjangeren.

I bibliotekenes søkefelt finner jeg ingen sjanger som tilsvarer eller ligner denne. Boka du nevner går under sjangeren "eventyr". Umulig å søke i uten flere referansepunkter.

Ferdig med boken
Jeg har lest den ferdig, og dette er nok en av de beste bøkene jeg har lest (den lista begynner jo egentlig å bli lang). Både tematikken og stedet dette foregår på, gjorde disse barneårene til lille Scout ekstra interessante å lese om.

Og så tenkte jeg mens jeg leste: Jeg lurer på hvor mange bokstaver Scout hadde hatt om hun hadde gått på en norsk skole i dag ..?

Kan det være denne tråden?

Jeg har et vagt minne om hva du mener, men når jeg går tilbake i tid og ser hvilke tråder jeg har startet, så finner jeg den ikke. Kanskje det var noen andre som startet den. Har søkt på forskjellige ord og kombinasjoner, men dessverre.

Håper alt går bra med deg, Kjell.

Masse god bedring, og så håper jeg vi hører fra deg snart :)

Det er bare å glede seg til Linn Strømsborg. Likte den skikkelig godt!

"Student Helmer kommer oftere og oftere til Lysgården,og faren til Nora er glad for a ha en ung mann i huset, nå som skjebnen har vært så hard mot ham. Det blir fort sånn at Nora kjører med StorePetter til Molde og henter Torvald Helmer ved båten, og på veien tilbake hopper de to av og går en tur rundt Skarvatnet og forteller hverandre hva som har skjedd siden sist, for de drar hjem. Det er Nora som har mest å fortelle, om Gerd som har sett et tre flytte seg litt høyere opp på fjellet, så det fikk bedre utsikt, om at Nora hørte hønsene flakse opp og løp ut med lykten og jagde bort reven; når hun forteller, snur Helmer ansiktet mot henne og ser på henne med det vidunderlig milde blikket sitt og ler høyt midt i den stille luften ved vannet. Nora forteller at hun har begynt å lese noen vanskelige franske dikt, Les Fleurs du mal, heter de, men de høres ikke ut som noe han har lyst til å høre opplest, sier Helmer, han foretrekker mer oppløftende litteratur. Han forteller om studentlivet, om vertinnen som snorker så det lyder som en melankolsk hest, men at det betyr at han er våken store deler av natten og kan studere flittig. Han forteller om hvordan han går rundt i gatene og samtaler med de andre unge mennene, fordi de ikke har råd til å ga inn noe sted, og hvordan de en dag hadde sett en hel rottefamilie løpe inn i bakeriet. Uansett hva han forteller, lyder det vidunderlig, og Nora må hele tiden se på ham; hvis hun vender blikket bort, kjennes det nesten pinefullt; selv om vannet er der foran henne, og fjellene og fuglene i luften over dem, må hun skynde seg å se på ham igjen.
Det er som om de går i ring, tenker Nora,rundt og rundt, som om de går i ring rundt hverandres kropper, som om årstidenes lys smelter sammen i øynene deres, men aldri om, tenker Nora, aldri om faren hennes kommer til å la henne gifte seg med en så fattig mann.»

Sitatet over er fra romanen Nora av den danske forfatteren Merete Pryds Helle og som er fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem. Romanen Nora er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk og Klas Östergren med romanen Hilde Wangel. Alle tre romaner ble utgitt i 2019. Etter å ha lest Nora, gleder jeg meg til å lese romanene Henrik Falk og Hilde Wangel. Alle tre bøkene har jeg lånt av biblioteket

I Henrik Ibsens Et dukkehjem følger vi Nora Helmers vei til innsikt gjennom tre akter. I Merete Pryds Helles Nora følger vi Nora Helmer gjennom et liv.

Etter å ha lest romanen, så jeg fjernsynsteatrets Et dukkehjem med Lise Fjeldstad i rollen som Nora og Knut Risan i rollene som Torvald. Har sett på Et dukkehjem for er par år siden. Etter å ha lest Merete Pryds Helles roman ble det en helt annen og mye bedre opplevelse å se forestillingen. Tommel opp for denne romanen!
Omtale fra dette blogginnlegget

Det usynlige fjellet har jeg stående ulest hjemme i bokhylla, har satt opp en leseliste for i år og der står den, jeg er spent.

Romanen til Olga Tokarczuk lastet jeg ned på engelsk rett etter at hun fikk Nobelprisen. Jeg tror jeg ga den en femmer på terningen, men ligger nok etter min mening nærmere fire.

For tiden leser jeg tre bøker. Mr Mercedes av Stephen King. Den har jeg nettopp begynt på, så jeg mener ikke så mye ennå. Dernest The Great War for Civilization - The Conquest for the Middle East av den anerkjente britiske journalisten Robert Fisk. Han skriver genuint og godt om Vestens evigvarende makt og streben etter andre lands naturressurser. Boka er på nesten 1400 sider, så den kommer til å være med meg en stund. Apropos naturressurser; Donald Trump uttalte nylig på Cnn at han var klar for å trekke alle tropper ut av Midtøsten og begrunnet det med at de nå var blitt selvforsynt med gass og olje... At han sier akkurat hva han tenker og mener, skal han ha for.

Donald Trump har vært mye i tankene og på netthinnen min de siste månedene, jeg har intensivt fulgt høringer og riksrettssaken på Cnn og lest flere bøker, den jeg leser nå heter The Cult of Trump - A Leading Expert Explains How the President Uses Mind Control av Steven Hassan. Veldig interessant. Jeg har personlig nok erfaring til å påstå at mannen er en fullblods psykopat og kanskje en av de farligste verdensledere vi noengang har hatt. Dessverre har jeg stor tro på at han vil bli gjenvalgt.

I går så jeg et intervju på Cnn av Isabel Allende i forbindelse med den nye romanen hennes og naturlig nok kom de inn på Trump, hvorpå hun sier: "Donald Trump makes me sick". Håpet er at mange nok føler det samme og møter opp for å stemme til høsten.

Ønsker dere alle en fortsatt god helg!

Hvis jeg hadde hatt en "gleder meg til å lese" bokhylle, så hadde Robertson Davies stått der. Du og Annelingua gjorde meg nysgjerrig på han for noen år siden og jeg fant og leste en norsk oversettelse av den første i "The Deptford Trilogy" på nasjonalbibliotekets nettside. Det ga mersmak. Nå har jeg skaffet meg hele trilogien i tillegg til "The Cornish Trilogy". Mange av Robertsons romaner ligger nå på iTunes til under 20,- pr stk.

Jeg leste at han selv var motstander av at bøkene hans skulle gis ut som e-bøker, og lenge fikk han viljen sin, men ikke nå lenger, heldigvis.

Jeg har ikke lest noe av ham, men har sjekket ut litt, og det ser ikke ut til at flere er oversatt enn de du lister opp her.

Rekkefølgen på Logan McRae ser riktig ut, og han har hittil skrevet 12 bøker i den serien. Jeg vil virkelig anbefale deg og prøve ut en engelsk utgave, du behøver ikke skjønne alt for å få godt utbytte av boka. De engelske utgavene kan du bestille på ark.no eller i butikk. Leser du e-bøker finner du de på amazon.com.

Når det gjelder Ash Henderson har han bare skrevet to. "Hilsen fra de døde" er den første.

"Et dødelig mørke" ser ut til å være en enkeltstående roman.

Dette er en tung bok. Jeg ser den enkelte steder er omtalt som en kriminalroman. Det er den jo for så vidt, men mordmysteriet er absolutt ikke hovedpoenget i denne romanen. Dette er filosofi og teologi innkapslet i menneskelig tragedie.

Jeg leste "Idioten" før jul, og jeg må ærlig innrømme at "Brødrene Karamasov" er VELDIG mye bedre enn "Idioten". Nå tror jeg "Forbrytelse og straff" også skal leses, men jeg er ikke helt klar for den erobringen enda. Man blir nesten litt sliten av slike mursteiner som "Brødrene Karamasov". Men den er verdt det!

Nina Lykkes kritikerroste roman Full spredning utgitt i 2019 har ikke fått drahjelp av bokomslaget. Ufattelig kjedelig.

Utroskaphistorien i romanen kunne lett blitt en traurig affære. Men ikke når en slik historie skrives av Nina Lykke, og at vi i tillegg får servert møtene Elin har med pasientene med Tore, plastskjelettet, som kommentator.

Humoren i romanen traff meg. Som det gjorde med de andre romanene jeg har lest skrevet av Nina Lykke: Oppløsningstendenser (2013) og Nei og atter Nei (2016). Samtidig er det et alvor i den, et alvor som er tidsaktuelt. Det stilles store krav til hva helsevesenet skal kunne gjøre for oss. Forventninger som er skapt av politikere som lover å opprettholde velferdsstaten på et høyt nivå for å sanke stemmer. I tillegg har vi en situasjon der vi mangler fastleger.

All god kritikk mv er vel fortjent er min oppsummering etter å ha lest romanen Full spredning av Nina Lykke.

Omtale er kopi av dette blogginnlegget

Leste du den på norsk eller engelsk? Jeg er litt usikker på hva jeg skal velge når jeg skal lese den.