Bokelskere.no

Vakkert! Takk, Julie. Bachs musikk er full av verdighet og sjel, hvis jeg kan beskrive den sånn. Noe jeg dypt savner fra mange statsoverhoder akkurat nå.

Jeg ser at det foreløpig er "Hennes løgnaktige ytre" som leder. Jeg hadde ikke hørt om denne før jeg nå leste om den. Den ser jo meget interessant ut, så det tror jeg blir min neste bok ut, faktisk. Noen av dere som har lest den?

Det forstår seg !

Mange gode bøker på listen din, men jeg savner Dilettanten av Terje Holtet Larsen. Det er en av mine favorittbøker, og den ble utgitt i 2012.

Første bok om førstebetjent Erika Foster.

Selv om jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere av en eller annen grunn, fikk jeg sansen for Erika Foster, og dette er den første boka om henne. Jeg tror det er seks bøker om henne i skrivende stund.

En brutal og mystisk mord
Etter en trøblete stund, blir Erika Foster tilkalt av Londonpolitiet fordi de trenger litt hjelp. En jente er blitt funnet under isen i et naust. Hun ble tilfeldig funnet, og det som er rart med saken er at hun kommer fra en pengesterk og velstående familie. Men det viser seg at de eller andre ikke egentlig vet så mye som henne. Hadde hun et dobbeltliv og vanket i feil miljø? Eller var hun bare på feil sted?

Når Erika ankommer London blir hun møtt med både vennlighet og hat. Det blir fort hardt mot hardt, men hun har vært ute en vinternatt før. Hun sliter nemlig fremdeles med tapet over sin mann, Mark Foster, som døde under et oppdrag, som hun fikk mye negativ omtale for. Vil denne saken gjøre henne sterkere? Det er en ting til. Noen har et godt øye til henne og følger med på hva hun gjør. Hvem er det og hvofor? Er det noen som vil henne vondt?

Dette er en bok med mange forskjellige personligheter, mørke hemmeligheter og farer. Det handler om å bekjempe sine egne indre demoner samtidig som man forsøker å beskytte og redde andre. Boka er også om vennskap som settes på prøve. Erika og politistasjonsjefen Marsh er gode venner fra studietiden, og hun førte ham og kona hans sammen. Men mange utfordringer skjer underveis med denne saken, fordi de har svært delte meninger om denne mordsaken og Foster er ganske sta. Det er interessant å se om man kan jobbe sammen,og samtidig være gode venner, uten å blande inn unødvending romanse som er så typisk i både bøker og filmer.

Selv om man skjønner raskere enn Foster hva som skjer, synes jeg ikke det dreper hverken spenningen eller flyten. Bryndza skriver godt og boka oppleves ikke som kjedelig, selv om den er noe stor. Den dryger ikke unødvendig lenge, noe som det har tendens til å gjøre i store bøker. Selv foretrekker jeg store bøker fordi da blir man bedre kjent med karakterene og miljøbeskrivelsene oppleves som mer detaljerte.

Rettferdighetens stemme
En annen ting jeg likte godt med Jenta i isen, er at Foster har en ganske sterk rettferdighetssans selv om ikke mange hører på henne. Hun forsvarer døde jenter som ikke lenger kan forsvare seg eller som aldri får en sjanse til å si hva som har skjedd. Hun vil at noen skal straffes uansett hvem som står bak, og for å gjøre det, er hun nødt til å ta noen upopulære valg for å få andre til å innse alvoret i saken. Har sansen for karakterer som går egne veier, som ikke er redd for hva andre synes om det, bare ting blir gjort.

Det som trekker noe ned og som er bokas store svakhet, er slutten som blir mer komisk enn spennende. Ikke bare fordi man skjønner hvem som står bak alt sammen, men måten ting blir utført på. Det blir litt vel Hollywoodaktig over det, og kunne tenkt meg en mer nøktern og saklig avslutning. Det ville ha gjort boka mer respektabel.

Stødig krim av Bryndza uansett, dette, som har gjort meg mer nysgjerrig på Foster og ga meg mersmak av Bryndzas skriblerier. Kommer jeg over bok to i serien en dag, havner den nok i handlekurven.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har bare lest ti av disse bøkene, men jeg kan ikke forstå annet enn at "Når landet mørknar", "Leksikon om lys og mørke" og "Skyggeboken" må komme høyt opp på lista. For meg er alle disse tre soleklare 6-ere.

«I en bjørkelund øst for Kirkenes mellom Elvenes og Jarfjord ligger Boris Gleb. Når Fader Tshikoldin ringer til gudstjeneste i kalde, klarer vinterkvelder, og vinden kommer fra sydvest, hører Kaare klokkene i den lille russiskortodokse kirken med de fremmedartede løkkuplene. Han facineres av sølvtonene i klokkeklangen, og han tenker på de gangene han har fått bli med morfar dit og hilse på Fader Tshikoldin, den russiske presten der nord før revolusjonen. En gjestmild patriark som liker brennevind, og er glad i sin lille, tykke kone og sine mange barn. Rundt den lille rødmalte kirken med løkkuplene står lave stuer, som skoltesamene bor i. – De var som andunger rundt moren, tett i en mørk flokk i den svarte Finnmarksnatten, skriver Kaare siden om husene i Boris Gleb.»

Sitatet over er fra boken Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen. Boken ble utgitt i 2007. Utgaven jeg har kjøpt og lest er tredje opplag fra 2010. En utrolig flott bok der naturlig nok bildene til Kaare Espolin Johnson har fått stor plass.

«-Livet har vært som en billedbok for meg, sa Kaare første gangen jeg møtte han. Det var en vinterdag i 1982 i Svolvær, og jeg skjønte at det var jo nettopp hva bildene hans handler om, - livet, - det livet han levde. Bildene til Kaare Espolin bygger på hans erindringer og assosiasjoner. Om noe han enten hadde opplevd selv, eller blitt fortalt av andre. Episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk, og festet seg hos han gjennom et langt kunstnerliv. Han fortalte meg om det bakenforliggende i bildene sine, om hva som skjuler seg bak de syv blåner, og om lengsel, som noe godt. Og han kunne også ta seg frihet til å dikte i bildene. Der han mente det var på sin plass. Hvor mange forskjellige bilder Kaare skapte? Jeg tror ikke han viste det selv.»

Om bildet på bokomslaget:

«En dag vandret vi barn langt over grensen. Reinmosen lyste merkelig i vårlyset, og småtjønnene speilet trofast av månesigden…Tenkte også på den gamle, vakre tro at hver menneske har et godt fylgje. Derfor laget jeg denne gutten lys, med drømmen i seg, skriver Kaare om dette motivet, som får tittelen Vårnatt på fjellet og senere Vårnatt, men som blir hetende Fylgje.»

Boken er presentert slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:

«I denne boka om Kaare Espolin Johnson (1907-1994) er det bildene som danner utgangspunktet. Forfatteren forteller om Johnsons liv og kunst i tekst og bilder. Johnson vokste opp i Finnmark og han utviklet sitt eget utrykk og sin egen teknikk, på tvers av alle ismer og moteretninger. Av den svarte billedflaten risset han frem lyset som han lot naturen og menneskene stige ut av. Bildene bygget på hans egne erindringer og assosiasjoner, episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk og festet seg hos ham. Denne utgaven utgis i anledning hundreårsmarkeringen av kunstnerens fødsel. Med registre over viktige årstall for kunstneren, utstillinger, bilder i Nasjonalgalleriet, illustrasjoner, dekorasjoner, stipend og priser.»

Omtalen over treffer veldig godt hva angår bokens innhold. Jeg kunne lite om Kaare Espolin Johnson som person og livet hans. Det samme gjelder hans kunstneriske virke. Når man leser slike bøker, er det ofte tanken kommer om hvordan livet til vedkommende hadde blitt om det og det ikke hadde skjedd i livet deres. Tanker som av og til er til stede om eget liv.

En periode av livet til Kaare Espolin Johnson som var med på å forme livet hans, er hvordan han opplevde å gå på middelskolen i Bodø dit familien flyttet i 1919. Han lengter tilbake til Finnmark, og særlig til Jarfjord, morfarens gård i Sør-Varanger. Kaare blir gjort narr av på grunn av dialekten. Plassert på bakerste rad. Brillene han gikk med hadde minus åtte. Men det er ikke nok til at han klarer å følge med på fremme på tavlen. Kaare er også uvillig å gå med dem fordi han blir mobbet og kalt for Brille-Jesus.:

«Lærerne på Bodø middelskole mener Kaare er evneveik. At han ikke er istand til å se hva som står skrevet på tavlen, er det ingen som bryr seg noe særlig om. Det kommer heller ikke på tale å flytte ham fram på forreste benk, for der skal de flinkeste elevene sitte. Kaare har vanskelig for å konsentrere seg om undervisningen. Han lar førstegradsligningen seile sin egen sjø og får timene til å gå ved å tegne båter, hav og fjell i regneboken. Lærer Fladmark rister oppgitt på hodet: - Du Kaare jeg får nok putte deg i en eske og sende den som pakkepost tilbake til Jarfjord, - merket UBRUKELIG:»

Kaare får til slutt sin middelskoleeksamen som privatist. Karakteren T (tilfredsstillende) i tegning er han misfornøyd med.

«Under en vinterstorm bryter Bodøs el-forsyning sammen. Hele byen ligger i mørke. Hjemme i Fredensborggården sitter Kaare i den halvopplyste stuen og lytter på stormen som herjer derute. Et stearinlys kaster underlige skygger over tegneboken som ligger foran han på bordet. Han får en idé, river løs et av arkene og holder det inntil flammen, til den hvite papirflaten er dekke med sot. Med en stoppenål han låner av sin mor, skraper han i det sorte. Slik maner han fram lyset, spinkelt og svakt, der han arbeider seg sakte ut av mørket, med tynne små streker mot det hvite. For han er det en helt ny måte å tegne på. Og han opplever at den er som skapt for hans dårlige syn. Det fødes en billedkunstner i Bodø denne kvelden. Men det vil ennå gå noen år før Kaare erkjenner at dette skal bli hans måte å uttrykke seg på.»

Kaares levde et godt liv selv om det svake synet satte grenser for han. Økonomien var ikke den beste for han og familien i begynnelsen av livet. Det er fristende å tenke om han hadde blitt den store kunstneren han ble uten det svake synet. Det er lett i så måte å sammenligne Kaare Espolin Johnson med en annen stor kunstner, Kjell Aukrust som jeg skrev om i foregående innlegg. Aukrust var det man i dag kaller for skoletaper, mest sannsynlig på grunn av dysleksi. Tankevekkende med tanke på hva disse to skapte og kunsten de har etterlatt seg.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Ja, enig. "Byindianerne i Oakland" blir mer presist.

Hvorfor er noen mer oppslukt av dyr enn andre?

Vakker bok, både utenpå og inni
Det var coveret som gjorde meg oppmerksom på denne boka. Vet at man ikke skal velge bøker etter covere, men det hender seg. Noen ganger er man forfengelig. Syntes coveret var mystisk, dystert og hadde fine fargekombinasjoner, og virket litt annerledes. Jeg visste heller ikke så mye om innholdet før jeg fikk tak i den. Vil helst ikke vite så mye om en bok før jeg leser den, for forventninger blir fort dratt ned.

Flaggermusmusikk er om tenåringen Ellen som har mye å stri med, siden familien hennes er noe eksentrisk. Moren hennes tar seg av flaggermus som trenger hjelp til å komme seg igjen, og de får bo i uthuset deres. Hun bruker det som flaggermusmottak. Hun noterer også ned all slags ting om flaggermusene sine. Ellen har også en lillebror som er mye yngre enn henne, Enon som hun er blitt veldig glad i, og hun hjelper til med å ta seg av ham når det trengs. Enon er også litt mystisk fordi han får kraftige anfall, og de vet ikke hva det kommer av, til tross for mange undersøkelser. Det eneste som roer ham ned er når en barokkflaggermus setter seg på panna hans! Noen ganger drar moren deres vekk for å "hvile" seg, men forteller ikke hvor hun er, eller hvorfor hun trenger "hvile". Dermed faller da alt ansvar på Ellen. De har en nabo som er god venn av familien som stepper inn når det trengs. Men denne gang får ikke Ellen tak i henne, og hun må ta alt ansvaret selv. Holde orden i huset og få Enon til barnehagen uten at andre utenfor familien skal fatte mistanke om at hun og broren hennes bor alene en stund. Men det er dårlig timing, for etter at moren hennes er vekk, virker det som om alt av kaos skjer på en gang.

Kunne ha sagt så mye mer om handlingen, men det ville ha blitt for langt og avslørende, for det skjer mye i denne boka, selv om den ikke er særlig stor. Den er også noe mørk til å være en ungdomsbok, noe som bare er positivt. Sier ikke at alle ungdomsbøker er sukkersøte, men mange av dem er nettopp det, så det var godt å lese noe litt annerledes for denne målgruppen, for den var givende å lese, selv om jeg er utenfor målgruppen. Syntes ikke det gjorde noe.

En noe mørkere ungdomsbok
Boka har en type særhet i seg som jeg liker. Ikke bare når det gjelder de eksentriske karakterene, men hele handlingen har en særhet i seg som er litt sjeldent. Flaggermusmusikk består av litt fantasy, men ikke mye. Selv om det blir litt åpenbart tidlig for oss voksne, er Tronstad god på å holde på mystikken til det siste, og bevare interesse for karakterene. Man blir ikke lei. Tror jeg likte fantasy bedre før, og var på en måte lettet over at det ikke ble for mye av det. Synes jeg forsto og likte fantasy bedre før, enn det jeg gjør nå. Jeg liker fantasy nå også, men det er periodevis, og det spørs litt hva slags type fantasy det er. Så selv om det er litt fantasy i denne boka, er det meste av boka realistisk og troverdig. Selv om boka er veldig mørk, er den ikke på noen måte skrekkelig eller guffen, men mer gåtefull og kreativ. Den er også litt komisk i alt det mørke.

Jeg har lest en bok tidligere av Tronstad, og det er: Det blir pinlig uansett. Den skrev hun sammen med Bjørn Sortland. Synes hun skriver bedre alene. Flaggermusmusikk er en fargerik historie med fargerike karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble ferdig med boka i går.
Jeg skal ikke skrive for mye her, men dette er absolutt ikke en feelgood-bok.

Mange personer å forholde seg til, men det går greit å holde kontroll etter hvert som man blir kjent med dem (men i grenseland mange karakterer, synes jeg). Er her noen tydelig hovedperson? Det kanskje mer hele det indianske folket som er hovedpersonen, på en måte, eller?

Jeg likte spesielt godt det siste kapittelet i del 3: "Thomas Frank". Her skriver forfatteren i andreperson, og det synes jeg er litt kult og annerledes, og jeg synes også selve språket og språkbildene her er helt suverene!

Det var sårt å lese romanen om en familie som lever tett, skiller lag og møtes igjen mange år senere noen dager i julen fordi moren vil selge barndomshjemmet. Mange kan kjenne igjen i det minste noe av det som er tema i romanen. For meg som i 2016 var i det området i Irland som hendelser er hentet fra, skaper romanen klare bilder. Ikke minst fra The Cliffs of Moher, som bildet jeg innleder innlegget med.

Romanen omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte boken:

«Julegjenforening
I Enrights mesterverk av en roman, Veien ved Boolavaun, møter vi familien Madigan. En gåtefull far, en skikkelig matriark av en mor og fire søsken med hver sine historier. Søsknene har skapt seg et liv i ulike deler av verden, og familien har ikke møttes på mange år. Moren har egentlig ikke savnet det, men nå som faren er død, sitter hun alene igjen i et tomt hus. Hun bestemmer seg brått for å selge, men først skal familien gjenforenes i barndomshjemmet til en stor familiejulefeiring.
Barndom til salgs
Å samles mellom barndommens vegger setter i gang et ras av følelser. De utflyttede søsknene føler at det forestående salget av huset kommer til å utslette barndommen deres, at det er deres personlige historie som legges ut for salg. De må finne tilbake til hverandre og hvem de egentlig er.
*Veien ved Boolavaun er en fortelling om splittelse og familiebånd, selvopptatthet og medfølelse, den handler om hullene i menneskenes hjerte og hvordan vi lærer å fylle dem.»

Veien ved Boolavaun er en god roman. Men det var etter å ha lest den ferdig jeg kan mene det.

Det var en god start med et utdrag fra familiens liv i 1980. En mor som blir liggende i flere uker fordi sønnen Dan har bestemts seg for å bli prest. Så kommer fortellingene om hva som har skjedd med de fire søsknene. 1991; Dan som bor i New York og et utsnitt av hvordan aids epidemien påvirker livet til de homofile. Dan er ikke blitt prest. Hva skjedde på veien dit? Hva er linken til hans tidligere liv?

Jeg liker romaner med løse tråder. Men underveis var det mye jeg savnet opp mot det jeg leste som skulle være bokens hovedtema. Sitter her og tenker at jeg burde lest boken om igjen. At jeg kanskje var for uoppmerksom da jeg leste det første kapitlet. Konsentrasjonen er ikke den beste for tiden. Det kan ha påvirket leseopplevelsen underveis.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

"Indian" brukes i den engelske versjonen, ja. Her skriver han blant annet:

“We didn't have last names before they came. When they decided they needed to keep track of us, last names were given to us, just like the name "INDIAN" itself was given to us. These were attempted translations and botched Indian names, random surnames, and names passed down from white American generals, admirals, and colonels, and sometimes troop names, which were sometimes just colors.”

Ellers har jeg inntrykk av at det er mange som ikke har noe imot å bli referert til som indianer. Det er flere som selv sier de foretrekker "American indian". Jeg er usikker på hvem det er som er mest krenket over indianer-ordet; dem det faktisk gjelder, eller de som bare vil være krenket på andre sine vegne og/eller for krenkelsens egen skyld.

Ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg leser den på norsk, bare for å ha det sagt.
Jeg lander nok på 3 av 5 stjerner på Goodreads. Jeg liker selve "konseptet". Men når Ayla får barn som 10-åring osv., så blir det litt merkelig for min del, og det er også en del ting rundt livene til neandertalerne som jeg stusser over. Men dette finnes det jo selvsagt ingen fasit på, og Auel gjorde visstnok god research da hun skrev boka. Den er skrevet i 1985, så det er kommet en del ny kunnskap etter boka kom ut.

Interessant bok, men jeg kommer nok ikke til å lese resten av serien. Det er liksom FOR mye god litteratur der ute, så man må jo nesten bare velge.

Kan et brettspill bli levende?

Har sett på film om brettspill som blir levende før, så det er ikke noe nytt, men denne historien er likevel spennende utført. Det er jo vanskelig å skrive noe originalt nå til dags. Men synes likevel at denne historien bidrar med litt nye finesser. At det er gotisk horror er jo også et pluss.

Tvillinger og outsidere
Settingen er en liten bygd på slutten av 1800 - tallet, nærmere bestemt 1893. Tvillingene Evelyn og Claire bor alene sammen. De er godt voksne mennesker. De har ikke foreldrene sine rundt seg lenger. De burde ha vært gift og ha barn, men det har ingen av dem. Andre ser på dem som rare på grunn av det, og gir uttrykk av det gjennom diverse blikk. Hvis noen på 35 år var ugift og barnløs på den tiden, ble de sett på som rare. Søstrene er veldig opptatt av Brontë. De leser mye og skriver sammen. De har en drøm om å gi ut en bok sammen en gang i fremtiden, men foreløpig er det bare en hobby de har. Selv om de er tvillinger og går stort sett overens, har de noen konflikter som oppstår, og selv om utseendet deres er svært like, er personlighetene deres som natt og dag. Den ene er ryddig og har mye orden, mens den andre er rotete. Den ene liker å være ute og gå turer, være litt sosial, mens den andre trivest best inne i eget selskap. En annen grunn til at de blir noe utstøtt av resten av samfunnet de bor i, er at det var ikke så vanlige med tvillinger på den tiden. De føler seg på en måte unaturlige. Siden de har god råd på grunn av arv, har de et ønske om å flytte for å få mer privatliv. Et sted der de ikke blir så godt lagt merke til, og de finner seg en hytte et sted lenger unna.

Mens Evelyn er ute og går en tur rundt sitt nye hjemsted, treffer hun Matthew som er hennes nye nabo. Han bor sammen med sin kusine. De treffer hverandre ofte tilfeldig på tur, og blir så smått kjent med hverandre. Han forteller henne da han som liten gutt kom over et brettspill som het The Garden of Bewitchment, som er et svært vakkert brettspill med hus, miniatyrer, hage og ting å dekorere brettspillet med. Et brettspill man blir fascinert av. En dag han kommer over det og leker med det, er det noe med det som skremmer ham, og aner ikke hva det er. Er det noe ondt som rev seg løs ut av brettspillet eller er selve brettspillet ondt? Det forsvinner og han ser det aldri mer. Noe senere, finner Evelyns søster, Claire dette brettspillet på soverommet sitt. Det har aldri vært der før. Da ville hun ha sett det. Så, hvor kom det fra? Er det naboen deres som fortalte en skrøne og som spiller dem et puss, eller er det et brettspill de bør kvitte seg med fortest mulig?

Kvelende tvillingrelasjon
Et "levende" brettspill og minatyrer som beveger seg, eller bare hallusinering konsept, er ikke akkurat nyskapende, men spennende i horrorsjangeren. Har sett det i eventyrsjanger på film, men morsomt å få brettspillfrykt servert fra horrorsjangeren som jeg liker så godt. Brettspill er ikke akkurat nifst, ikke i denne boka heller, men den byr på andre nyanser som atmosfære, klaustrofobi, spennende relasjoner og en del undertoner. Selv om man får små hint servert underveis, ødelegger det ikke spenningen og man mister ikke interessen. Man vil bare vite mer og mer. Syntes også tvillingsøstrene var interessante i seg selv. Relasjonen deres og hobbyene de har sammen. Det er som om de er avhengige av hverandre selv om det er stunder de trenger tid for seg selv. Det er noe kvelende over dem. Det gjør ikke saken bedre at Claire, hevder hun har connection med avdøde Branwell Brontë. Evelyn liker det ikke når Claire snakker om ham, men samtidig har hun ikke noe valg og late som hun tror på henne. Men er det egentlig innbilning?

Cavendish har jeg ikke lest noe av tidligere, men det ga mersmak. Hun beskriver så godt og får frem både det gotiske, og måten de pratet på før i tiden. Det virker ekte uten at det virker kunstig. Det føles nesten som om man blir en del av søstrene underveis fordi man blir lett dratt inn i tilværelsen deres. Slutten byr også på en liten overraskelse, men er man oppmerksom underveis i hele historien, finner man det ut før ting blir nøstet opp, men likevel ble jeg ikke skuffet, for det er fremdeles fiffig og dyktig vending, selv om det ikke overrasker. Selv om twisten ikke overrasker, liker jeg likevel retningen den tar, og får en ærverdig avrunding. Man blir litt tom når boka avsluttes, fordi man vil gjerne være i den mystiske verdenen litt til.

Ingen nifs bok dette, men den byr på mange spennende elementer, en god historie, sære karakterer og mørk, værskiftende landskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg tror jeg blir med på denne. Ser meget interessant ut. Blir ebok på meg. Må bare komme i mål med Ayla og "Hulebjørnens klan" :)

Hva kan stå i veien for ekte kjærlighet? Vel, klassetilhørighet, sosial status, egen usikkerhet og en hel haug med ting kan sabotere for denne kjærlighetshistorien.

Vi følger Marianne og Connell fra videregående til studenttiden. Marianne kommer fra en rik familie, men hun har et ganske kjølig forhold til moren og broren sin. På skolen er hun flink og venneløs. Connells mor jobber som vaskehjelp for familien til Marianne. Det er slik Connell blir kjent med henne. Han er populær på skolen og vil holde vennskapet med Marianne hemmelig.

Dette er bare det første hinderet, men de kommer stadig tilbake til hverandre gjennom de neste årene. Synsvinkelen veksler mellom de to, og det gjør at vi forstår begge og kan se sammenhenger de ikke kan se.

Boken setter ord på finstilte følelser. Den får frem usikkerheten i relasjoner og ulike sosiale sammenhenger. Hva som blir sagt, hva som ikke sies, hva som ligger mellom linjene.

Boken maler frem en magisk stemning. Alle følelsene, det føles så inderlig og ekte. Til tider er det hjerteskjærende, trist og rått, til tider vakkert. Akkurat som livet er.

Carson McCullers

she died of alcoholism
wrapped in a blanket
on a deck chair
on an ocean
steamer.

all her books of
terrified loneliness

all her books about
the cruelty
of loveless love

were all that was left
of her

as the strolling vacationer
discovered her body

notified the captain

and she was quickly dispatched
to somewhere else
on the ship

as everything
continued just

as

she had written it.

• Charles Bukowski