Bokelskere.no

Akkurat når du trodde at det ikke kunne bli mer spennende så gjør det faktisk det. Denne siste boken i Tawny Man trilogien konkluderer historien på en interessant, overraskende og passende måte. Det er tradisjon. Denne boken ble jeg helt oppslukt i, akkurat som alle de andre bøkene, men det er noe med å få vite hva som skjer helt til slutt.

I denne andre boken i Tawny Man serien får vi en dypere forståelse for forholdet mellom Fitz og The Fool. Fitz for også føle på hvordan det er å ha ansvar for en nyforelsket ungdom som Hap som stadig vekk snubler over problemer. Vi får se mer av gamle bekjentskaper og forme nye allianser og vennskaper. At dragene har kommer tilbake til verden viser seg å være et større problem enn det de hadde tenkt, samtidig begynner det å tilspisse seg med konflikten og avskyen for de som har The Kenning.

Helt klart den beste fantasi forfatteren som finnes i verden. Denne trilogien handler om tiden rett etter Farseer Trilogien. Fitz bor et isolert liv og det er kun noen av de nærmeste vennene som vet at han er i live. Selv om han lever et enkelt liv på en liten gård har han godt selskap i Nighteyes og en ungdom som han har adoptert som heter Hap. Denne idyllen kan selvfølgelig ikke vare, og han blir snart nærmest tvunget til å gå tilbake til å jobbe for den nye kongen som en assassin. Selvfølgelig helt bak kulissene og det er svært få som vet at Fitz eksisterer, selv om det er mange gamle kjenninger vi får møte igjen. Verden står igjen for fall med krig som banker på døren og drager som er både fryktinngytende og ærbødige herjer. Vi treffer en tilbakestående tjener som viser seg å ha krefter som han ikke kan mestre. Det er ingen andre igjen enn Fitz som har både The Skill og The Kennings så det er igjen han som ansvaret faller på. Vi møter selvfølgelig også The Fool igjen og han er like mystisk og sjarmerende som vanlig.

Dette er en klassisk fantasi bok med bra dialog og gode karakterer, men handlingen og verden som Sanderson har skapt her synes jeg ikke er spesielt godt laget. Hvorfor kalle noe for "The Final Empire" - det virker billig og selvfølgelig handler da boken om å ta over "The Empire" som da er ledet av en uovervinnelig maktsyk keiser. De magiske evnene til en "Mistborn" er også ganske stusselig. Alle evnene og triksene hører hjemme i et dataspill, ikke i en bok. Det er heller ikke så lett å skjønne seg på dette med "pulling" og "pushing" metals. Mulig at man må være god i kjemi for å kunne forstå denne boken. Jeg er helt klart skuffet, for jeg har blitt anbefalt Brandon Sanderson av andre lesere, men må nok gi opp denne trilogien.

Denne boken er veldig typisk "amerikansk" og det er nok derfor at jeg trekker litt ned. Det er også det at det finnes så mange bøker der ute som handler om virusutbrudd. Når det er sagt så blir man raskt revet med av hovedkarakterene i boken. Blant annet, skjønne lille Amy som er heltinnen i boken. Det er flere hovedkarakterer i denne boken som er interessante. Handlingen i boken er delt inn i tre deler. Før virusutbruddet, noen måneder eller virusutbruddet og 100 år etter virusutbruddet. Boken er veldig spennende og bygger seg opp med den grunnleggende informasjonen, samtidig som at man holder tilbake akkurat nok informasjon til å holde interessen oppe. Det er en ganske lang bok, men det går raskere og raskere og lese ettersom handlingen går fra å være til en moderne grøsser, til post-apokalyptisk og så dystopisk setting.

Jeg synes også at det er verdt å få med seg forfatterens etterord.

Jeg har virkelig forelsket meg i Karin Skaughter sine bøker og hun fortsetter å levere med samme kvalitet som tidligere. Hun slutter aldri å overraske meg med plot twists og karakterer som man lett kan relatere seg med.

I denne boken så ligger handlingen i en terrorhendelse som skjedde i Oslo på 80-tallet (det er oppspinn),. Det er litt spennende at Norge kommer inn i bildet her, spesielt fra en Atlanta-forfatter. Eneste jeg nå trekke litt ned på er at handlingen veksler mellom 80-tallet og nå, og det er ikke alltid like lett å følge handlingen med hvor de er og hva de holder på med. Men det er muligens derfor at boken heter "Bruddstykker". Dog så er dette et friskt pust fra Slaughter. Hun viser at hun kan skrive utenfor komfort sonen sin og hun gjør det veldig bra. Anbefales.

Hipp hurra for 17. mai! Grunnlovsdag blir det, uansett status på smittesituasjon og retningslinjer. For mange føles den kanskje desto viktigere å markere i år? Stoppe opp og gjøre litt stas på noe i en ellers monoton tid. For min del blir det en rolig feiring med en vennefamilie, god mat og litt leker. Fin-fint, synes jeg!

Jeg leste ferdig Jeg vil helst ikke være her av Mikkel Vika i formiddag. En innsiktsfull novellesamling som må leses som en helhet. Vika skriver godt gjenkjennelig om barndom og ungdomstid på 90-tallet. Mange gode beskrivelser. Til tider kunne jeg nærmest kjenne lukten av våt asfalt, kullgriller, tomme ølbokser, parfyme og nyklipt gress. Ingen skjellsettende leseopplevelse, men lett og fin lesning.

Nå står Malurtveien 10 av Maria Sand for tur. - En roman jeg har ønsket meg siden i høst. Jeg fant den på maisalg, og gleder meg veldig til å endelig få lest den!

Hva leser dere?

God helg!

Vel, jeg tenker det er greit å være uenig, men at det er mange måter å si ifra på. Å kalle juryen supperåd og generelt være frekk; vel, det funker ikke for meg. Kanskje Tomas Espedal skulle tatt seg et retorikk-kurs. Men hvis det kun er oppmerksomhet rundt kåringen han er ute etter, så oppnår han vel kanskje det til en viss grad.

Uansett legger jeg merke til at juryleder Vidar Kvalshaug sier at når de har vurdert bøker, så har de blant annet tenkt over om kvinner og nynorsk er representert. Når man skal stemme over de beste bøkene, er det da riktig å kvotere inn bøker bare fordi de er skrevet av et annet kjønn, eller at de er skrevet på en annen målform? Det blir litt "Nei, denne er ikke så god, men den er jo skrevet på nynorsk, så da tar vi den med." Jeg vet ikke hva som er riktig, jeg bare undrer meg.

Nå skal det sies at min favoritt er boka til Tore Kvæven, og den ER skrevet på nynorsk :) En av de absolutt beste bøkene jeg har lest.

Torstein Tormodson må være vikingtidens svar på Jan Baalsrud: Han må MINST ha ni liv!

Dette er uten tvil en god bok; jeg koste meg med den. Det ble kanskje litt vel mye seiling, og jeg tenkte mens jeg leste at dette kanskje kunne vært kortet ned en god del.

Jeg liker at historien er skrevet i 1. person; det er Torstein som forteller. Jeg får inntrykk av at han er blitt gammel, sitter i høvdingehallen sin en eller annen plass og forteller sin livshistorie. Jeg blir imidlertid usikker på om jeg liker Torstein eller ikke; man blir liksom ikke helt klok på han.

Jeg synes bok nr. 1, "Jomsviking", er en bedre bok enn "Vinland", men denne er også absolutt meget god. Det er liten tvil om at Bjørn Anreas Bull-Hansen har gjort svært god research, så lærerikt er det også.

Bok nr. 3, "Danehæren", skal absolutt leses. Jeg gleder meg!

Vakkert! Takk, Julie. Bachs musikk er full av verdighet og sjel, hvis jeg kan beskrive den sånn. Noe jeg dypt savner fra mange statsoverhoder akkurat nå.

Jeg ser at det foreløpig er "Hennes løgnaktige ytre" som leder. Jeg hadde ikke hørt om denne før jeg nå leste om den. Den ser jo meget interessant ut, så det tror jeg blir min neste bok ut, faktisk. Noen av dere som har lest den?

Det forstår seg !

Mange gode bøker på listen din, men jeg savner Dilettanten av Terje Holtet Larsen. Det er en av mine favorittbøker, og den ble utgitt i 2012.