Bokelskere.no

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har nettopp begynt å lese boka (har lest cirka 30 %), og et sted skriver forfatteren "Der det finst fuglar, finst det fisk". Jeg tenkte litt videre på dette, og der det finnes fugler, finnes det kanskje også mennesker, og der det finnes mennesker, der finnes det også svik, kjærlighet, utroskap, glede og sorg. "Der det finst fuglar" er bare begynnelsen på setninga (det er jo en leddsetning), og leseren kan fullføre den selv, kanskje; den gir ikke mening alene.

Men jeg vet ikke. Bare en tanke som slo meg.

Nye sprell fra familien Vanderbeeker. Denne gangen lager de en hemmelig hage for å glede andre.

Nytt prosjekt på gang
Familien på syv og tre kjæledyr er tilbake. Foreldrene, de fem barna, hunden, katten og kaninen bor i en bygård med få andre i Harlem, New York. Familien Vanderbeeker bor i den nederste delen, Herr Jeet og frøken Joise, i den midterste delen, og i øverste del bor det en gammel mann. Da Herr Jeet blir alvorlig syk og må tilbringe en tid på sykehuset, planlegger de å gjøre noe fint for ham og frøken Josie, til de kommer tilbake igjen. Barnas superhemmelige plan er å forandre et gjengrodd sted i nabolaget deres, og gjøre det om til en vakker hage. En hage som de og andre kan slappe av i.

Underveis i prosjektet støter de på mange utfordringer. Hvordan skal de utføre prosjektet uten at noen legger merke til det? Hvordan skal de få tak i ustyr, og har de penger nok til å skape den hemmelige hagen? Har de lov til å gjøre noe på den tomten i det hele tatt?

En veldig stødig og bedre oppfølger
Dette er bok to i Familien Vanderbeeker serien som er for barn, men som også fint kan leses av ungdom og kanskje som høytlesning for hele familien. Til sammen er det i skrivende stund fire bøker i denne serien. Den fjerde heter Lost and Found, og er ikke utgitt på norsk ennå. Bok nummer en heter: Den fantastiske familien Vanderbeeker, og bok nummer tre kom ut tidligere i år og heter: Kjæledyrmysteriet, som jeg skal lese om en liten stund. Jeg hadde bok en lenge ulest, men synes av og til det er greit å vente med å lese en serie til de fleste bøkene i en serie er utgitt, slik at ventetiden ikke blir for lang. Man kan jo risikere å miste interessen for neste bok, hvis gapet til neste utgivelse blir stor. Så ventet med å lese denne serien til tredje bok kom ut i år. Selv om dette er en serie, kan jeg påpeke at bøkene kan fint leses frittstående, for man blir godt kjent med karakterene, og det er med mye bakgrunnshistorie.

Jeg likte bok en overraskende godt, selv om jeg ikke er i målgruppa. Jeg liker å lese fra forskjellige målgrupper, for å se hva som blir utgitt og holde meg oppdatert. Jeg er ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Det er også godt å se at Karina Yan Glaser sin fortellerstemme har vokst siden sist, og at hun har blitt bedre til å konstruere handling, og gi mer liv i karakterene sine. I denne boka får de litt mer dybde og personlighet. De kommer tydeligere frem. Jeg liker også måten hun setter opp historien på, med fine og enkle illustrasjoner. Man blir litt sjarmert.

Det som er litt morsomt med denne serien, før jeg begynte å lese bok en, var jeg nesten sikker på at denne serien ville bli vel barnslig for meg, men istedet føles det ut som man blir en del av serien. Synes også at bok nummer to er hakket bedre enn forrige bok, for konseptet i seg selv var mer interessant å lese om. Det minner om da man var barn selv og var sosial, og alltid hadde noe prosjekt på gang. Så sånn sett opplevdes denne boka som mer troverdig enn bok nummer en.

Den veldig hemmelige hagen er en herlig, vond og god frittstående oppfølger, som minner oss om å ta vare på hverandre, og prøve å være kreativ i enhver situasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er stor fan av forfatten Maria V. Snyder, og jeg kan forstå hvorfor hun vil tilbake til Yelena og Valek i en verden som er preget av politisk ustabilhet og stadig vekk er på randen av krig. Yelena, har den vanskelige oppgaven å være ambassadør for fred og hennes elskede, Valek som er kommandøren's leiemorder, må ta flere vanskelige valg. Jeg har dessverre mistet litt stemningen for disse bøkene. Jeg tror det er fordi at jeg har lagt disse karakterene bak meg og jeg var fornøyd med hvordan den historien endte for heltinnen Yelena. Så, det å blåse liv i disse karakterene er vanskelig. Til tross for disse reservasjonene så er bøkene underholdene og er relativt lettleste, så for enhver "completionist" er det verdt å lese de.

Jeg har ikke hørt eller sett noe fra Christiopher Paolini siden "Eragon", men han skuffer ikke med denne boken. Dette er ikke en YA bok og forfatten beviser at han kan skrive for voksne lesere også. Handlingen er som mange Sci-Fi historier, menneskets eksistens står på spill, men ved et tilfeldig sammentreff så har også menneskeheten snublet over et noe ukonvesjonelt våpen som kan brukes mot den trusselen som vi egentlig ikke viste om tidligere (for så klart så klarte vi også å "vekke til live" disse monstrene som ønsker å utrydde oss). Dette er bare noe av handlingen, som er mesterlig utført i en egen stil. Jeg trekker litt ned på terningen fordi jeg synes at historien var litt for lang og som i mange Sci-Fi historier er det mange tråder å følge. Den beste karakteren i boken er "Gregorovich" som er en "ships-mind", som har grav-humor og selv-ironi som man bare kan se så godt for seg. Det blir enda bedre av å høre på lydboken (på engelsk), lest av Jennifer Hale. Hun er veldig flink med innlevelse og stemmer. Hvis du elsker Sci-Fi, så er dette boken for deg.

Etter å ha lest bok nummer to i denne trilogien så sitter jeg igjen med mange intrykk, og mange spørsmål. Mest av alt så sitter jeg igjen med en følelse av mørke tanker, frustrasjon og oppgitthet. Det er nesten så jeg føler at jeg ikke kan klare å lese videre pga tungsinnet...., men bare nesten. Innimellom alt det "urettferdige" som skjer så aner vi håp for Nevare. Det er "urettferdig" hvor bra Robin Hobb skriver og hvor avhengig jeg er av å lese ferdig denne trilogien til tross for all motgang underveis. Anbefaler å lese, og å ikke gi opp, men les gjerne en litt mere lystig bok i mellom bøkene.

PROFIL

Nei, kva skal ein skrive her, da,
skreiv han på Tinder-profilen.

Ho hadde lite å gå på, men det
vart til at ho klassifiserte han
som eit
slags lav.

Ein mellomting mellom alge og
sopp.

I alle fall noko som var for
passivt til å forføre henne.

Kari Anne Bye

Ja, hva skal man si om denne? Det er en lang bok. Altfor lang, spør du meg. Og setningene ... Her er det setninger som gjerne strekker seg over halvannen side; og jeg lurer på om det er med vilje for å få frem alt det kaotiske som foregår i hodet til jeg-personen; og jeg får også inntrykk av at setningene bare blir lengre og lengre jo dypere ut i boka man kommer og jo mer forskrudd hovedpersonen blir. I tillegg er det nærmest ingen inndeling i kapitler. Historien bare fortsetter og fortsetter, og det er liksom ikke noen tid til å trekke pusten. Det er utmattende, rett og slett.

Dette er en bok som muligens skal forsøke å sjokkere ved å fortelle om det som skjedde i Ukraina, i Kaukasus, i Stalingrad, i Auschwitz, og i Berlin på slutten av krigen. Det er selvsagt rystende historie, men man kjenner jo til mye av dette fra før, så overraskende er det ikke. Det er bare synd den skjønnlitterære historien blir for langdryg og, etter hvert, total uinteressant. Her er en jeg-person som skal fortelle alt han har lært om språkhistorie i Kaukasus, legge detaljert ut om alle møter med alle interessante og totalt uinteressante personer han har møtt, fortelle om alle sine seksuelle fantasier om sin søster og gud vet hvem, til minste detalj; det er ikke måte på hva han føler leseren må ha innsikt i, og det tar liksom aldri slutt. Det er sjelden jeg har vært så lei på slutten av en bok som det jeg var med denne. Tusen sider er syv hundre for mye.

Jeg gir terningkast 3; man får mye historie her, selv om den er pakket inn i en jeg-persons noe uinteressante, masende og trettende egenhistorie.

Før brukte forlaget Mangschou å gi ut bøker for barn og ungdom, men nå har de begynt å gi ut noen voksenbøker, også. Et slag i ansiktet av Abbas Khider, er en av dem.

Det var heller ikke et dumt valg, fordi den tar opp et alvorlig tema og som er høyst aktuell. Dette er ikke en biografi, men den kan på en måte leses som det, for forfatteren vet nok temmelig godt hva han skriver om.

Lang ventetid på ingenting
Å skrive om en slik bok er vanskelig, siden mange er i samme situasjon som hovedpersonen Karim Mensy. De lever ofte i en usikker tilværelse og vet omtrent ikke hva neste dag vil bringe. Mange lever med andre fremmede i samme situasjon mens de venter på oppholdstillatelse. Det gjør også Karim. Han er fra Irak og drømmer om et bedre og tryggere liv, men er det mulig? Mens han venter, er stresset ofte høyt og man vet aldri om man blir flyttet til et annet sted, siden han lever uten tilhørighet. Det er vanskelig å forestille seg. Etter å ha fått avslag på oppholdstillatelse, etter lang venting i tre år, er han dritlei. Han er lei av kontorfolk som ser på ham som en sak med nummer på, istedet for som et medmenneske. Han er lei av alt av tull og usikkerhet. Dermed oppsøker han saksbehandleren og finner på en kreativ måte for å få henne til å høre, men vil hun forstå? Mens han forteller henne om hans bakgrunn, hans reiser og andre mennesker han har møtt underveis, unner han seg noen jointer. Vil hun forstå hva han har gjennomgått, eller er han ikke mer enn bare en sak for henne?

Tung lesestoff til tross for kort bok
Denne romanen er veldig kort. Den er på bare 188 sider. Det høres kanskje kort og lett ut å komme seg gjennom den, men det var den ikke. Fortellerstemmen er noe uvant og tar litt tid å bli vant til, og det er en en historie med tungt temaog inneholder en sårbar historie som rammer mange mennesker. MEN det er ikke bare alvor, selv om bokomslaget og baksideteksten kan gi inntrykk av det. Forfatteren bruker også mye mørk humor, og hovedpersonen klarer å se humor i det meste. Det viser bare hvor reflekteret han er over seg selv og situasjonen han befinner seg i.

Til tross for kort bok som tar opp et svært viktig tema, rekker den å bli noe tørr og gjentakende i lengden. Sier selvsagt ikke det for å tråkke noen på tærne eller for å være umenneskelig, men jeg vurderer boka og ikke temaet, så sånn sett håper jeg det ikke blir noen misforståelser. Men man blir vant til fortellerstemmen etter hvert, og Khider skriver godt. Et slag i ansiktet gir en stemme til de som sjeldent blir hørt, og selv om den er smule tung å komme seg gjennom, er det en interessant og fin bok å få med seg. Khider ble selv arrestert i ung alder for politisk aktivisme av Saddam Husseins regime. En mann med guts, og som på fornuftig vis bruker sin forfatterposisjon til å belyse et tema som det blir snakket altfor lite om.

Fra min blogg: I Bokhylla

DIktanalyse

Ho køyrde full diktanalyse.

Granska og tolka alt han nokon
gong hadde sagt henne. La vekt
på symbolbruk og undertekst.

Heilt utan nokon gong å bli
noko klokare på han.

Så fekk dei rett,
klassekameratane frå
ungdomsskulen.

Ein får aldri bruk for
diktanalyse i den verkelege
verda.

• Kari Anne Bye

Ikke en eneste kjedelig dag for denne familien!

Dette er en bok jeg har hatt i hylla en god stund, men siden den tredje boka er kommet ut på norsk, som heter Kjæledyrmysteriet og siden jeg også har bok nummer to: Den veldig hemmelige hagen, ga det meg en større grunn til å endelig lese boka. Så kan jeg lese bøkene tett etter hverandre. Tror det er fire bøker i serien så langt, men den fjerde er ikke utgitt på norsk ennå, tror jeg. Den fjerde heter Lost and Found, hvis jeg husker riktig.

Et hjem er ikke bare et hjem
Familien Vanderbeeker er en storfamilie som bor i en bygård i Harlem, New York. De har et godt forhold til de fleste i bygården, bortsett fra mannen i øverste etasje. Ikke alle i familien har en gang sett ham, siden han er svært folkesky, og virker som en bitter mann. Vanderbeeker familien består av to foreldre, og fem barn. To av dem er tvillinger. Pluss at de har tre kjæledyr: Katt, hund og kanin. Jula nærmer seg med stormskritt, men foreldrene deres får en trist nyhet. De får ikke fornyet leiekontrakten. Deres eneste hjem blir tatt fra dem, noe som gjør dem alle fryktelig triste. For barna har bodd der hele livet, og de bor i et strøk der alle kjenner til alle. Barna føler at det er deres skyld at de blir kastet ut, og prøver å finne på mange metoder for å få grinebiteren i øverste etasje til å skifte mening, men vil det lykkes? Det blir en annerledes jul for Familien Vanderbeeker på mange måter.

Det jeg falt for denne boka, er måten Karina Yan Glaser beskriver selve nabolaget på. De fleste av oss bor nok i et nabolag der man knapt ser på hverandre eller snakker med hverandre, kanskje bare noen få, mens i nabolaget Vanderbeeker bor i, kjenner alle til alle, og vet til og med navnene på hverandre. De er ikke redde for å skape bånd og hjelpe til når det trengs. Det virker uvanlig at det er et strøk i New York, en by som ofte beskrives som kald og innelukket.

Sammensveiset søskenflokk
Likte også å lese om barna. De er både irriterende, sjarmerende og morsomme. Mange søsken er både venner og krangler som barn, og mange kan nok kjenne seg igjen i det. Syntes også det var spennende og stas å lese om samarbeidet dem i mellom, til tross for aldersforskjellene, at de prøver å redde deres eget hjem. De legger planer sammen i håp om at mannen som vil kaste dem ut, vil ombestemme seg. Det er også fint å se at foreldrene gir dem forskjellige ansvar også, istedet for å gjøre alt selv. De er et team som stiller opp for hverandre, selv om det er dager de er uenige og krangler om noe. Så det er mye å kjenne seg igjen i familielivet.

For oss som er voksne, blir nok plottet veldig åpenbart, men synes ikke det ødelegger så veldig, for det er mange karakterer å like og stemningen. Man liker også hvordan de er knyttet til bygården og at hjem ikke bare er et hjem, men mye mer enn det. Til tross for en lett slutt, vil jeg også nevne epilogen som ikke var helt nødvendig å ha med, for syntes slutten i selve handlingen var bra nok som den var. Syntes at epoliogen var en unødvendig forklaring og slutten på den hadde nesten samme slutt på selve hovedhandlingen, så dermed skjønte jeg ikke helt vitsen med å ha med epilog i det hele tatt. Det blir litt forklaring på forklaring.

Men alt i alt, en koselig bok om en vågal og sterk sammensveiset familie som lever tett på andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Roman nr. 8 i serien om familien på Jalna leste jeg i august 2019, og det var på tide å lese nr. 9: Ung kjærlighet.

Vi følger familien et år. Handlingen foregår på slutten av 1920 tallet. Romanen starter med at Finch, som arvet pengene etter bestemoren Adeline, fyller 21 år, og får hånd om arven. Han deler rundhåndet med sin familie. Blant annet tar han med seg onklene Nicholas og Ernest for å besøke tanten Augusta som bor i England. Der møter han kjærligheten. Romanen slutter med at en ny Whiteoak blir født på Jalna, sønnen til Piers og Pheasant.

Det er avslappende og koselig å lese om små og store dramaer i familien, romaner som jeg første gang leste da jeg var barn. Har tatt frem bok nr. 10 slik at det ikke går et år til jeg leser neste bok i serien i mitt nostalgi-prosjekt. Det er som å møte en venn det er lenge siden jeg har sett, som jeg har gode minner om, og der til min overraskelse ingenting er forandret mellom oss. Dette sier ganske mye hvor mye bøker har betydd og fortsatt betyr for meg.

Hver gang jeg ser en bok av Nesbø, er jeg ikke en av de som blir heftig og begeistret, men snarere på vakt ...

Noen bøker har man et anstrengt forhold til
Aner i grunnen ikke hvorfor, men det har alltid vært sånn. Har ikke noe i mot ham personlig, så det er ikke han jeg kritiserer, men bøkene. Hver utgivelse blir omtrent reklamert nesten et halvt år før utgivelse, og synes mange av bøkene hans har vært helt ok eller ikke helt min smak. De få jeg virkelig har likt er Snømannen og Marekors. Jeg har også lest noen bøker med og uten Harry Hole. Så bøkene til Nesbø har jeg litt anstrengt forhold til, fordi de får så mye oppmerksomhet enn andre bøker. Samtidig har jeg en nysgjerrighet i meg som jeg ikke får til å kvele, så klarer ikke å holde meg helt unna, heller.

Kongeriket er en av bøkene uten Harry Hole. Det er om båndet mellom brødre som er både litt annerledes, spesiell og spennende på sin måte. Roy og Carl Opgard bor i den oppdiktede bygda Os. De bor på en liten fjelltopp vekk fra resten av bygda. En ulykke skjer med foreldrene deres slik at de blir overlatt til seg selv i ung alder, men med litt hjelp fra onkel Bernard, klarer de seg godt. Roy blir værende på gården, og hjelper til i verkstedet hos onkelen. Han drømmer om sin egen bensinstasjon en dag. Broren hans begynner å studere i Minnesota, USA. Etter mange år uten å ha sett hverandre, vender Carl tilbake tl deres barndomshjem, hvor Roy fremdeles befinner seg, og sammen har han med seg sin utkårede, Shannon som er fra Barbados. Roys lillebror er kommet hjem med store planer. Han ønsker å gi bygda et høyfjellshotell, men han trenger stemmer fra bygda for å sette det opp. Vil de like å gjøre bygda mer attraktiv for turister? Som unge brødre, hadde Carl en tendens til å havne ofte i trøbbel som Roy måtte ordne opp i for å beskytte ham. Vil det gjenta seg i voksen alder også? En mørk bok om masse intriger, trusler, farlig begjær og hemmeligheter.

Fengslende karakterer i en liten bygd
Er det noe Nesbø er god til, så er det å karakterbeskrivelser, skape mystiskk og beskrive dyster landskap. Han klarer å få frem alt dette på en nydelig og troverdig måte. Man føler litt på klaustrofobien selv om man ikke sliter med det ellers, og følelsen av å være på vakt, for man vet ikke hvem man kan stole på. Siden disse to brødrene er vant til å havne i trøbbel, har de for vane å se seg over skulderen, men de lar seg ikke stoppe. Begge har en drøm de bærer på og de er villig til å gå langt for å oppnå drømmene sine. Det er en stor forskjell på bensinstasjon og høyfjellshotell, men de viser begge at de er ekte på sin måte, og har ambisjoner. Det er også lov å ha forskjellige drømmer. Noen drømmer lite, noen drømmer stort. Det viktigste er vel å drømme om noe - samme hvor usannsynlig det er. Ha noe å gå etter, og få en slags drivkraft. Det er det denne boka handler mye om. Drivkraften i mennesker. Selv om dette er en roman, er det også med litt mord og forbudt/farlig begjær. Hvem det gjelder røpes ikke selvfølgelig, men det er temmelig åpenbart. Så det er ikke bare intriger og hemmeligheter, men også mennesker som dør og sterke følelser i sving. Så dette er en bok som har litt av alt.

Boka kan virke skremmende stor for noen. En murstein på 630 sider. Selv brukte jeg to uker på den, siden jeg leser flere bøker "samtidig", men til tross for at den er dyster og noe voldelig, er den veldig lettlest og består av svært korte kapitler. Så lesingen går nesten av seg selv. MEN det er jo noen dødpartier her og der. Det må man regner med, spesielt i store bøker. Ikke alle intrigene er like fengslende å like om, spesielt ikke dramet med denne personen som alltid sladrer om noe. Jeg sier ikke hvem. Hun brydde jeg meg ikke en døyt om. Jeg brydde meg heller ikke stort om elskovsscenene mellom to personer som ikke burde forelske seg i hverandre. Sier selvfølgelig ikke hvem det er, heller. Har ikke noe i mot forelskelse, men farlig/forbudt begjær har man lest en del ganger før, og syntes det ødela resten av spenningen i boka. Det kommer litt i veien. Liker også at dette bygdefolket har sine egne lover og regler. I hvert fall virker det sånn.

Det mest spennende og fascinerende med hele boka var båndet mellom Roy og Carl. Hvor villig er de til å dekke over for hverandre, når en av dem gjør noe galt? Er familiebånd viktigere enn loven?

Kongeriket har sine seigheter, men stort sett drivkraft og byr på spennende lesestund om en noe merkelig familie med sine hemmeligheter, drømmer, håp og det å leve som en outsider i en bygd der alle kjenner til alle. Selv om jeg kviet meg litt i begynnelsen før jeg leste den, var det ingen grunn til det. Har Kniv med Harry Hole liggende ulest fra i fjor, og kniver om, jeg mener, kvier meg til om jeg skal lese den snart. Vurderer om jeg skal ta den frem i november eller ikke.

Fra min blogg: I Bokhylla