Bokelskere.no

Ser frem til å lese boken. Har heller ikke lest Nilen - historiens elv og Det internasjonale gjennombruddet. Det du skriver her minner meg på at nå må jeg prioritere bøkene som står i bokhylla.

Denne boka har jeg liggende, og jeg skjønner at den bør leses. Kanskje jeg tar den som neste ut etter at jeg er ferdig med "Morgenstjernen" av Karl Ove Knausgård.

Morag Hood er skotsk barnebokforfatter og Ella K. Okstad er norsk illustratør og grafisk designer. Sammen har de laget en barnebok om en jente som har livlig fantasi.

Kunsten er å finne på noe
Som barn har de fleste livlig fantasi. Noen leker teselskap med bamsene sine. Noen leker med en fantasivenn. Noen er kreative med maling og tegning. Mange har opplevd kjedsommelige dager som barn, og derfor finne på noe å gjøre for å få tiden til å gå.

Barn med livlig fantasi
Frøydis er et barn med livlig fantasi, og er nok en av dem som alltid finner på noe å gjøre når kjedsomheten oppstår. Hun er nærmest besatt av enhjørninger. Hun kler alle kosedyrene sine som det, til og med sin lillebror. Hun lærer dem hvordan enhjørninger lever, hvordan de skal jakte, og hvordan hun skal beskytte dem, hvis det blir nødvendig. Vil det dukke opp en ekte enhjørning?

Enhjørning er som kjent et mylogosk vesen som symboliserer blant annet mirakler og magi. De forbindes med gode ting.

Dette er en barnebok beregnet for de aller yngste. De som nettopp har lært seg å lese, eller er i ferd med å lære seg det. Den passer også godt som høytlesing før sovetid, da boka er ganske kort, teksten også. Så den er fort unnalest og passer ypperlig hvis man er sliten en dag, men likevel vil lese noe. De fleste sidene består av en til tre setninger.

Ella K. Okstad bidrar med enkle, men lekne illustrasjoner som er morsomme å se på, og frisker opp sidene med spreke farger.

Fint å holde seg oppdatert
Som voksen liker jeg å lese bøker fra alle målgrupper og se hvordan barnebøker utvikler seg med tiden. Se hvordan de er nå i forhold til når man selv var barn. Det er ikke en av de beste barnebøkene jeg har lest, og heller ikke den mest kreative, men artig og koselig bok der og da.

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning blir ikke mye å skrive om da historien er noe tynn, og boka veldig kort. Men den vil nok falle mer i smak for den rette målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Compound

For en fantastisk inspirerende bok! Åsa er firebarnsmor og lærer frem til hun går på veggen. Som sykemeldt begynner hun å undersøke om man virkelig må være to i fulltidsjobb for å kunne forsørge en familie. Hun begynner med melk og finner ut at hun kan spare over 6000kr på å kjøpe 14 liter i stedet for 25 liter i uken! Etter det går sparingen slag i slag. Det er underholdende, lærerikt og veldig engasjerende lesing! En soleklar favoritt i år. Og det var utrolig gøy å lese på svensk! Trodde det skulle være vanskelig, men det gikk lett som en lek 😄 Det skal jeg definitivt gjøre mer av. Og spare så klart!

Helga Flatland har ennå ikke fylt førti år, men har allerede rukket å skrive syv bøker, bare det er imponerende. Jeg har hørt mye om bøkene hennes de siste ti årene. Så tenkte det var på tide å lese noe av henne.

Tung tematikk som mange kjenner seg igjen
Boka beskriver et tungt tema som fleste familier dessverre rammes av, nemlig kreft. Det er like vanskelig og uvirkelig uansett hvilken krefttype det er snakk om. Det er nettopp det Et liv forbi handler om. Anne får vite at hun har tykktarmkreft. De voksne barna hennes, Sigrid og Magnus bytter på å være hjemme hos henne, og legger planer fremover. Sigrid har alltid hatt et anstrengt forhold til sin mor og alltid følt seg oversett. Faren hennes ble tidlig avlorlig syk og pleietrengende, noe hennes mor brukte mye tid på. Sigrid syntes at Magnus var mer ansvarfull for henne enn hennes egen mor. Magnus var den som så mest til henne, og satte noen regler for henne under oppveksten. Nå som moren hennes er alvorlig syk, er deres forhold fremdeles anstrengt, om ikke mer. En slags oppgjørets samtale venter i lufta, men det blir utsatt mest mulig. Vil de i denne sårbare tiden finne tilbake til hverandre, og få et sterkere bånd enn det de har hatt tidligere?

Noe av boka minner meg litt om Full spredning av Nina Lykke. Det er ikke store likheter, men Sigrid er også lege, som hovedpersonen i Full spredning, og hun også lar oss vite litt om hennes hverdag på jobb og noen av pasientene hennes, spesielt en. Men ellers er det to ulike bøker. Hjemmelivet er alt annet enn enkelt. Ikke får hun bare vite at moren hennes har kreft, men samtidig prøver hun å holde sin egen familie samlet. Hun har eldstedatteren Mia med Jens, og hennes yngste, Viljar, med Aslak. Familien går stort sett overens, men de har også sine drakamper. Sigrid er sint på Jens som bare dro, og hun har fremdeles følelser for ham. Så hun har mye å holde styr på for tiden.

Det morsomme med denne boka er at det også minner litt om en film som heter Two Weeks (2006) med Sally Field, som venter på det verste etter å ha blitt alvorlig syk. Hun har fire voksne barn som er der for henne. Selv om Et liv forbi har litt likheter med andre ting, er det også en historie som står på egne ben, og familiedrama fortelles på mange forskjellige måter. Et liv forbi er også et familiedrama. Det er ikke bare et problem som opptar handlingen, men flere som etter hvert baller seg på, og boka er et eksempel på at folk har forskjellige måter å reagere og løse ting på. Det er ingenting som er rett eller galt når det gjelder følelser.

Påvirker også pårørende
Et liv forbi er en realistisk beskrivelse over redselen i å miste en av sine nærmeste, se egne foreldre bli eldre, og usikkerheten en alvorlig sykdom kan gi. Ikke bare den det gjelder, men også de i familie. Hvordan skal man leve en hverdag uten å frykte det verste, når en av de nærmeste er alvorlig syk? Et interessent og skremmende spørsmål som de fleste unngår å tenke på. Noe Flatland beskriver godt i denne romanen.

Romanen oppleves som veldig mørk og kaotisk. Det blir kanskje litt vel mange gjentakende intriger, spesielt når det gjelder Sigrid, hennes samboer og barna. For jeg ville gjerne lese mer om Sigrids bakgrunn som yngre og hennes bånd til moren. Derfor ble Et liv forbi noe seig for min del. I enkelte partier virket romanen som den hadde mer enn sine 263 sider. Men Flatland skal ha skryt for sine troverdige beskrivelser av anstrengte relasjoner og det å bære på en sårbarhet uten å overdrive.

Jeg nevner i denne anmeldelsen at Flatland har skrevet syv bøker, for hun har ikke bare skrevet romaner, men også en barnebok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kim Leine, ja. Enig! Jeg har lest "Profetene i Evighetsfjorden", og den likte jeg svært godt. Jeg har "Rød mann, sort mann" liggende på kindlen min, så den skal leses etter hvert.

Den 26 juli 2020 skrev jeg et innlegg på bloggen etter å ha lest andre bok i trilogien om Christian von der Hall, Fyrsten. Da jeg begynte å lese Showtime som er utgitt i 2020, husker jeg lite av handlingen i Fyrsten. Det spiller liten rolle; det hadde vært like god underholdning å lese Showtime om jeg ikke hadde lest Fyrsten eller første bok i trilogien Wonderboy. De første 50 sidene var tamme synes jeg. Men etter hvert tok handlingen seg opp, og de nesten 500 sidene var et fyrverkeri. Jeg forstår godt at Showtime har fått gode anmeldelser, det er en særegen roman tett opp til vår tid. Et miljø det ikke skrives mange romaner fra. Da må det være krim, og det er bøker jeg leser lite av.

Mens jeg leste Kjære Edward, minnet dem meg om en film som heter United 93. En film basert på 11.september. Filmen er om folks siste øyeblikk om bord på flyet.
Kjære Edward er på ingen måte basert på 11. september, men på en helt annen flyulykke. Romanen er i hvert fall delvis basert på historien om Ruben van Assouw. Etter å ha overlevd en flyulykke bodde han i ettertid hos en tante og onkel. Han også mistet broren, moren og faren. Edward er 12 år da han overlever ulykken, og bor også hos sin onkel og tante i ettertid.

Dramatisk vendepunkt
Edward, storebroren hans og foreldrene deres er på vei til Los Angeles for å flytte dit på grunn av jobben til moren deres. Moren sitter et annet sted i flyet, mens faren sitter sammen med guttene. Hun er nødt til å bli ferdig med noe gjennom jobben før de lander. Men dessverre kommer de ikke til LA. Det er ingen spoiler da ulykken nevnes på baksiden av boka.

Synes det var mest fengslende å lese om tiden om bord i flyet, enn tiden etterpå, for å være helt ærlig. Der blir man kjent med mange forskjellige karakterer som var svært interessante å lese om. Jeg likte å lese om tiden etterpå, også. Edward som må på en måte må lære seg å leve videre uten foreldrene og broren sin, finne seg selv, og lære seg å leve som et slags "utskudd". Han blir både sett på som noe hellig og som et slags "utskudd" av andre. Vil han noen gang få et normalt liv etter en slik tragedie?

Hvordan lever man videre etter en slik hendelse?
Må si at Kjære Edward byr på en spesiell historie. Å miste hele sin familie må være noe de fleste av oss frykter, og det skjer nettopp med Edward. Foreldrene får ikke se ham vokse opp, og han får ikke dele øyeblikk med dem mer. Han får heller ikke krangle og leke med broren sin mer. Å miste alle sammen samtidig må være ubeskrivelig. Edward må lære seg nye daglige rutiner med tanten og onkelen sin. Lære å kjenne dem på en ny måte og bli vant til hverandres selskap, rett og slett. Det må være rart med en slik brå og uvanlig overgang. Det beskrives godt i denne romanen. Det er også uvanlig for tanten og onkelen hans som lenge har prøvd å få egne barn, uten å lykkes, og plutselig tar seg av en tolvåring.

Denne romanen er en noe uvanlig oppvekstroman om Edward som prøver å reise seg, og leve helt på nytt etter en svært turbulent opplevelse. Det som jeg ikke helt gikk overens med var fortellerstemmen i tiden etter flyulykken. Fortellerstemmen blir noe barnslig og det føles som å lese en ungdomsromanen. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner og leser mange av dem selv, men denne gangen var jeg innstilt på å lese en roman for voksne, og følte at jeg fikk det. Noe som var noe skuffende. Det er ikke bare på grunn av Edwards alder, eller at det på en måte er en oppvekstroman, men andre elementer også som jeg ikke trenger å avsløre, for å ikke ødelegge spenningen for andre som leser og har tenkt å lese den, som gjør at fortellerstemmen blir en smule barnslig.

Kjære Edward ble en noe annerledes bok enn jeg hadde tenkt, på både godt og vondt. Stort sett likte jeg den, og den holdt på interessen hele veien. Man vil gjerne vite hvordan det går med Edward. Likte også denne sårbarheten som ikke blir overdrevet, men som er blitt gjort ekte, med daglige rutiner og litt humor. En vanskelig og fin bok om å lære seg å leve på nytt, selv om romanen ble litt ujevn underveis.

Ikke for å være pirkete, men tror det står feil antall passasjererer på baksideteksten, og tror det riktige antallet er 191. Dette antallet nevnes noen ganger i i boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lett å se for seg denne boken som tv-serie. Det gleder jeg meg til! En hjerteskjærende oppveksthistorie, hemmeligheter, blomster og deres betydning, og stemningsfullt skildret ørkenlandskap. Vi følger Alice fra barndommen der det skjer en dramatisk ulykke. Skjebnen fører henne til ulike steder og mennesker som trer levende fram for leseren. Boken minnet meg om Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbaugh. Synes også den har litt av stemningen til Der Krepsene synger av Delia Owens. Alle tre fletter inn naturen som en sentral del av historien.

Roy Strong has written an exemplary introduction to the history of Britain, as first designated by the Romans. It is a brilliant and balanced account of successive ages bound together by a compelling narrative which answers the questions: ‘Where do we come from?’ and ‘Where are we going?’

Beginning with the earliest recorded Celtic times, and ending with the present day of Brexit Britain, it is a remarkable achievement. With his passion, enthusiasm and wide-ranging knowledge, he is the ideal narrator. His book should be read by anyone, anywhere, who cares about Britain’s national past, national identity and national prospects.

Jeg har lest ut boka, og jeg må si at jeg ikke likte den så veldig godt. Jeg synes rett og slett det ble litt kjedelig å få historien fortalt tre ganger, selv om det var fra ulike synsvinkler. Jeg synes også enkelte av personene blir litt overdrevet og nærmest lite troverdige. Valdemar som rauter, elsker kyr og spiser gress? Hva betyr dette? Gikk jeg glipp av noe i boka?

Det er jo også en bok som tar opp svært mange tema: ensomhet, morskap, hemmelighold, utenforskap, utroskap, kjærlighet, ungdomstid, isolasjon, alkoholisme, incest, voldtekt, utvandring, maktmisbruk, fattigdom. Ja, sikker flere.

Jeg ser én anmelder skriver: "Ein siste ting: Om du kjem deg uspydd forbi side 114-115, toler du alt litteraturen kan by på."
Vel... Det må jeg si meg relativt uenig i. Jeg hadde ingen problemer med å komme meg uspydd forbi hverken side 114 eller side 115.

Jeg er litt usikker på hvorfor denne får så mange seksere, men det er jo samtidig det som er så kult med litteratur: at man ser/oppdager (eventuelt ikke oppdager) ulike ting i bøkene.

Men altså: Not my cup of tea!

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Til en pub trengs det to ting — øl og mennesker. Og det blir hevdet at alkoholen ikke er det vesentligste — nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer.
Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisasjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. «

Sitatet er fra boken Mine gleders by av Richard Herrmann, kapitlet Enkens sønn og Dirty Dick og aldri langt til neste halvliter. Det er ingen steder, verken i Norge eller andre steder, at jeg synes øl smaker så godt som på pub i England, og det er helt klart atmosfæren som er årsaken. Selv om jeg ikke reiser til England for å drikke øl, så hører det med. Det er totalpakka ved å reise dit som trekker.

Jeg tror jeg har lest boken til Richard Herrmann før, men jeg er ikke sikker. Det var i så fall før jeg kjøpte den, en gammel fillefrans jeg har kjøpt brukt. Når jeg leser om andre som har fått sin interesse for Storbritannia gjennom hans bøker, blir jeg så glad. Jeg fant de første bøkene jeg leste av han tilfeldig på biblioteket.

Gledessprederne, det er det bøkene til Richard Herrmann er for meg. Gledesspredere trenger jeg nå der jeg er tilbake 100% på hjemmekontor. Samtidig er det et lite offer sammenlignet med det andre opplever. Ikke minst i Storbritannia. Samtidig, når jeg leser kapitlet om Under Hitlers bomber London can take it! minner det meg på at innbyggerne i London har hatt det tøft tidligere, tøffere enn de fleste nordmenn hadde det under 2. verdenskrig. Uansett: nyhetene om vaksine har sådd en spire til håp om at det ikke er så lenge til at jeg kan sette meg på et fly og besøke England igjen.

Bøkene til Richard Herrmann kan godt lese om igjen. De er så rikholdige at det er umulig for meg å få med seg alt ved første gangs lesning. Selv om jeg har lest om mye av det han skriver om i andre bøker, er boken Mine gleders by en reiseguide av de sjeldne. Den begynner å trekke på årene, ble utgitt i 1982. England som samfunn har endret seg siden den ble skrevet. Men i og med at han ser bakover i tid, er det meste like aktuelt. Jeg kommer til å ta frem boka neste gang jeg skal til London, og har allerede notert meg Greenwich og Fleet Street som steder jeg må besøke.

Boken beskrives slik på bokomslaget:

«I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og popmusikk, det er kongelig ærbødighet og striptease, det er oljesjeiker og fargede innvandrergrupper, det er Roll Royser og suppekjøkken, det er sarkofagene i Westminster Abbey og loppene i Pettycoat Lane.
Og bak det hele ligger to tusen års historie. Fra den gangen Julius Caesar ble våt på beine da han skulle krysse Themsen til byen ble midtpunktet i verdens mektigste imperium under dronning Victoria.
Om byen og elven den er bygd rundt, om gatene og pubene, katedralene og bruene skriver Richard Herrmann. Hvert sted har sin egen underlige historie. Men først og fremst skriver han om menneskene som har skapt den mangfoldige byen. Her er de med, så vel vanlige londonere som dronninger og krigere, statsledere og tyranner – historiske skikkelser som er levendegjort slik bare Richard Herrmann kan gjøre det.»

Omtale fra dette blogginnlegget

Har Bremen til gode, gleder meg til å reise dit en dag! For et par år siden så jeg utstillingen "Paula Modersohn-Becker och konstnärskolonin i Worpswede" på Waldemars Udde i Stockholm og håpet (forgjeves) den skulle videre til Oslo. Herlig at boken kom på norsk!