Bokelskere.no

Strålende og realistisk krim hvor detektivens privatliv får mye plass. Men slett ikke for mye. Godt lest av Lasse Lindtner.

Litt langdryg, men absolutt underholdende. Og oppleseren hadde lagt av seg mange av unotene sine. Kanskje det er håp??

Jeg opplever denne som mindre aktuell enn «Jentene gjør opprør», den virker mer satt. Det har nok mer med språket enn med tematikken å gjøre, en uvant far som må ta seg av alt husstell, bikkje og fire unger, er dessverre ikke helt utdatert. Og pluss for at alt går tilbake i vante spor når mor ikke lar verken far eller barn gjøre noe som helst på sin egen måte. Da kan hun faltisk sitte der med alt arbeidet og bare ha det så godt. For tenk.

Merkelig sak om forholdet mellom mødre og døtre og hvordan måten å forholde seg til hverandre på går i arv. Ikke helt min greie.

Jeg elsker disse bøkene og synes de er helt fantastiske, men det er vanskelig å sette ord på hva som er så bra. Det er selvfølgelig skrivestilen til Hearn, men også ideer han har. Som Atticus sin mentale kontakt med hunden sin. Vennene hans, hvordan han behandler både venner og fiender. I tillegg blander han sammen mange ulike gudelærer (ikke slik at de blir noe annet enn de er). Atticus har møtt både irske, russiske, kristne, greske, romerske og norrøne (gude-)figurer så langt i bøkene.

Hvis du liker urban fantasy bør du ikke gå glipp av denne nydelige serien!

En skikkelig syttitallsklassiker som likevel oppleves frisk. Språket er gammeldags, men sjarmerende. Og når et av poengene er at jenter ikke får hoppe på ski, kan en jo ikke akkurat si den er utdatert, dessverre...

God krim. Sliter litt med troverdigheten innimellom, men når spenningen likevel holdes oppe, får det bare være.

Fascinerende hvor mange ganger handlingen kan vri seg unna den veien en tror den skal ta! Og det funker som bare det. Medrivende og spennende. Og et godt bilde av hvordan angst kan arte seg i tillegg. Dabber litt av mot slutten.

Veldig monoton og kjedelig opplesning. Likte deler godt, men synes det ble rotete til tider. Men et sterkt bilde av situasjonen for alt for mange mennesker for ikke alt for lenge siden.

Eller lest og lest, jeg hørte NRKs radioteaterversjon i påsken. Synes det er innafor. Moro var det og. Særlig å høre skuespillerne prøve seg på breit drammensk fra femtitallet.

Underholdende nok, men slurv av typen hytte som blir til hotellrom og at en skal kunne bruke maskara til å dekke over blåmerker med, trekker ned.

Når eit menneske døyr, er det mange som vert berørte. Både slektningar og venner, men òg folk som har eit fjernare forhold til personen som er død. Novellene i denne novellesamlinga handlar alle om det same dødsfallet, men sett frå ulike personar. Interessant og til ettertanke.

Clare møter Henry første gong då ho er seks år. Då er Henry 36. Men Henry møter Clare første gong først då ho er 20. Då er han 28. Forvirra? Henry reiser i tida, og det gjer dette til ein av dei mest spennande og fascinerande kjærleikshistoriene eg har lese. Det er ikkje mange bøker eg føler at eg har lyst til å eige, men denne har eg kjøpt.

Mustafa Cans far reiste frå Tyrkia til Sverige for å få seg jobb då Mustafa var liten. Etter ei tid reiste kone og barn etter nordover. Planen var at dei bare skulle bli der ei kort tid, spare seg opp litt pengar, og så reise heim att. Men alt gjekk ikkje som planlagt. Interessant og sterkt om arbeidsinnvandrarar på 70-talet og etterkomarane deira.

Under andre verdskrigen gifta mange engelske soldatar seg med australske jenter. I 1946 vart desse jentene frakta i store skip frå Australia til England for å bli gjenforeina med mennene sine. I denne boka følgjer vi 600 australske jenter som vert frakta med eit tidlegare hangarskip dei 6 vekene det tek å kome til det nye landet. Spesielt følgjer vi dei fire jentene på lugar 6f og utfordringane dei har under overfarten.

Mange har lese Et helt halvt år og bøkene Jojo Moyes har skrive etter den, men forfattaren kom med fleire bøker på norsk fleire år før den tid (men ikkje på same forlag). Dette var første romanen eg las av forfattaren, og eg likte den svært godt.

Iris Lockhart får ein telefon med beskjed om å hente grantanta si. Asylet ho har budd på skal leggjast ned, og Iris er einaste slektning. Men Iris har aldri høyrt at ho har noka grandtante.

Svært sterk lesnad om korleis ein på 1930-talet kunne behandle barn som ikkje ville tilpasse seg.

Rett før ho skal starte på andre året på vidaregåande bestemmer Amal seg for å starte med å gå med hijab, trass kritiske spørsmål frå foreldra. Dette er ei humoristisk forteljing om ein vanleg og uvanleg tenåring frå Melbourne i Australia. Dersom ein hugsar korleis det var å vere usikker tenåring, er det mykje gjenkjenneleg å finne i denne. I tillegg kan ein lære mykje om å vere muslik i eit vestleg land, og ein får ei god og morosam historie. Eg las boka då ho var ny, på toget mellom Egersund og Asker, og trass mange folk rundt meg, kunne eg ikkje la vere å le høgt fleire gonger.

Bibliotekaren Disireé møter mjølkebonden Benny, og dei vert på uforklarleg vis forelska. Dette er ei tragikomisk bok. Den får deg både til å le og til å gremme deg, anten du føler deg som Disireé, som Benny, eller ein eller annan mellomting.

Eg les ikkje bøker meir enn ein gong, derfor kjøper eg få av dei. Denne kjøpte eg etter at eg las henne første gongen, og det er den første boka eg har lese fleire enn ein gong (tre til no) sidan eg las Anne+Jørgen=sant i 4. klasse.Det er ei kjærleiksforteljing, ei humoristisk forteljing, ei forteljing skrive med godt språk (og omsetjaren har også gjort god jobb), og ikkje minst er det ei forteljing med mykje håp, og håp trengst jo ganske ofte.