Og jeg kunne bare ha sett henne der på steinbrua, en danserinne drapert i spøkelseaktig blått, fordi det var veien de måtte ha tatt henne med seg da jeg var liten, den gangen Virginaias jord ennå var rød som murstein og rød av liv, og selv om det gikk andre bruer over elva Goose, hadde de nok fraktet henne, bastet og bundet, over denne, for det var denne brua som førte til hovedveien som buktet seg gjennom de grønne åsene og ned i dalen før den svingte i én retning, og den retningen var sørover.
“Åssen klarer du å pakke pakkene så pene, søster Benedicta?” spurte han en dag.
“Hvordan“, sa søster Benedicta.
“OK. Hvordan klarer du å pakke pakkene så pene?”
“Pent, Malcolm”
Han brydde seg ikke om det – dette var en slags lek de hadde.
“Jeg trodde pene var riktig”, sa han.
“Det kommer an på om du vil at penheten skal peke tilbake på arbeidet med å pakke inn eller selve pakken etter at den er ferdig.”
“Det spiller ingen rolle, egentlig”, sa Malcolm. “Jeg vil bare vite åssen du gjør det. Hvordan.”
Har du hørt den her før, eller? To jenter går inn på et rom. Rommet er i en leilighet. Leiligheten er i fjerde etasje. I rommet ligger liket av en voksen mann. Hvordan får de liket ned på gateplan uten å bli sett?
En, de skaffer seg utstyr.
To, de vasker vekk blodet
Tre, de lager en mumie av han.
Fire, de flytter liket.
Det heter jo at døden tar en. Men ikke alltid. Noen ganger blir livets slutt også beskrevet som at man blir kalt hjem. Selve veien hjem er ofte en ferd gjennom en tett skog, noen ganger over en eng eller en åpen sjø, men betydningen er den samme: Vi virker en stund på jorden, elsker og sårer og jobber, alt det store og det lille. Og så, når verket skal avsluttes, får man vende hjem og hvile.
Et knytteneveslag løser også en konflikt. I noen minutter.
“Hvorfor har man sendt dem hit?” spurte hun. Han trakk på skuldrene om smilte. “Hver dag,” svarte han, “oppdager jeg flere grunner til at de skulle sende meg. Det var en viss episode som vakte lovens oppmerksomhet. Et dødsfall, kanskje mord. Kanskje var noen bare skjødesløs: de skulle ha dekket til hullet, så ikke barn kunne falle nedi. Jeg skal bringe på det rene om det var dolus eller culpa. Skyld eller uaktsomhet – det er det som er jobben min.”
The cyclone had set the house down, very gently – in the midst of a country of marvellous beauty. There were lovely patches of green sward all about, with stately trees bearing rich and luscious fruits. Banks of gorgeous flowers were on every hand, and birds with rare and brilliant plumage sang and fluttered in the trees and bushes. A little way off was a small brook, rushing and sparkling along between green banks and murmuring in a voice very grateful to a little girl who had lived so long on the dry, grey prairies.
“De kommer til å drukne i sine mødres tårer”, sa Isra. “De som reiser dit for å dø. I neste verden.”
Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke om hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine.
Først og fremst havnet mennesker som var mistenkt for å være terrorister og såkalte “illegale krigere” fra land i den tredje verden, i al-Mima, men også flere europeiske og amerikanske statsborgere ble sendt dit for å bli utsatt for avhørsmetoder som var juridisk og politisk umulige i hjemlandene.
Jeg tror ikke lenger at tiden er ei rett linje. Jeg tror ikke at denne historien, eller noen historier som et menneske kan fortelle, har bare en begynnelse, men flere. Og ingenting slutter egentlig.
Dette er en vakkert skrevet dystopi. Vakker og svært tankevekkende. Jeg skulle ønske alle leste den, den kommer til å være en bok jeg anbefaler hver gang jeg snakker om bøker. Både fordi jeg likte den så godt og fordi jeg synes den er så viktig. Det er ikke så ofte en finner bøker som treffer en slik i hjertet. Jeg har opplevd det med ulike sjangre, så det er ikke det at boken er en dystopi som er grunnen. Det er mer at den forteller en historie en kan relatere seg til, der en skjønner hva det er forfatteren ønsker å si. Og der en er enig i at det forfatteren forteller er viktig. Og så hjelper det på at boken er godt skrevet. Og at det oppleves som at forfatteren har gjort grundig reaserch. Så les, les!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Presidentens tale bekrefter det alle fornuftige mennesker allerede har forstått i sommer. De siste beregningene er gjort. Nå er det ikke lenger noen tvil. Om en drøy måned er det virkelig slutt. Vi har til og med klokkeslett. 16 september, 04.12 om morgenen (svensk tid), kommer kometen Foxworth inn i jordens atmosfære - Luften under den blir ti ganger varmere enn solens overflate. Alt i kometens vei kommer til å bli tilintetgjort allerede før den slår ned utenfor nordvestkysten av Afrika, i nærheten av Kanariøyene.
“Den blå bokhandelen” der er helt fantastisk. Den strekker seg over flere bygninger som er forbundet med trapper. Det er halvetasjer og kriker og kroker og uventede, nye rom overalt. Det er lett å gå seg vill i den litterære labyrinten. Ikke det at det hadde bekymret meg
Det var da grunnloven ble opphevet. Midlertidig, sa de. Det var ikke engang opptøyer i gatene. Folk satt hjemme om kvelden og så på fjernsyn og prøvde å fatte hva som skjedde. Det fantes ingen fiende å sette fingeren på.
Det er ikke nødvendig å skrive så mye om innholdet i denne boken. Jeg tror veldig mange kjenner historien fra før. Men det er viktig å anbefale den. Dette er en av de bøkene som har en stemme det er viktig å lytt til. Den forteller om når ting blir ekstremt og noens velstand hviler på andres slaveri. Tjenerinnene er slaver, de er til for en eneste grunn. Livet deres er ikke lenger deres. Det er andre som har kontrollen over det.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Fra noen steder, som ved Skaftá, fortelles det i erindringene til en prest som ikke hadde flyktet fra området, at på tettere befolkede steder der ble likene lagt i massegraver uten kiste og måket over. Dette ble kalt å dynge folk.
Det sørgelige var at mens allmuens trengsel på grunn av naturkatastrofene tok knekken på de fleste fattiglemmer, dagdrivere, avfeldige gamlinger, ringeaktede og skittenfeldige, umåteholdne og syke, hestespisere, latsabber og landstrykere – så tok farsotter seg av øvrige mennesker i deres beste alder, de sterkeste som hadde utstått de største påkjenningene.
Livet var sett og vis ulevelig.
Det var ikke mulig – å leve
Faktisk kunne jeg slutte å spise og heller sulte hvis det var det jeg ville. Jeg var fri til å gjøre som jeg ville uten å ta hensyn til andre.
Jeg grep tak i en plankebit og lot meg drive avgårde med strømmen. Rundt meg var det bekmørkt, og på himmelen var verken stjernene eller månen å se. Så lenge jeg klamret meg til plankebiten, ville jeg ikke drukne, men jeg ante ikke hvor jeg var eller hvor jeg var på vei.