Bokelskere.no

Oioioi - beklager! Jeg er nok yngre enn Lillevi og deg (som Lillevi bemerker i kommentaren under) - men jeg HAR vokst opp med barnetimer på alle kanter, både på hverdagsmorgener og på lørdagsettermiddager. Bare så dét er sagt. ;-P

:-)!

Jeg fant boken på brukthandel i dag - MÅTTE bare ha den, så klart, ettersom vi har mimret om barnebøker og pratet om Tulutta og Makronelle her inne... Og jeg som bare har et VELDIG vagt minne om damene, ganske sikkert fra Barnetimen for de minste, er nå klar til å gjøre et dypdykk for å se om jeg kan huske noe mer enn navnene og strofen "Løype, løype, løype, for Tulutta og Makronelle". Hadde jeg nå bare hatt et piano å klimpre på, for det er til og med noter i boken! (Nei, jeg kan definitivt ikke spille piano. Men jeg kan klunke etter noter med pekefingeren, og jeg lurer veldig på hvordan den sangen egentlig går....)

Javisst - den må jeg få inn på listen! Og på litt sikt: få lest også, tenker jeg nok.... Supert, takk skal du ha!

Ja, den boken har jeg nylig bladd i i bokhandelen, og har brennende lyst på den! Så heldig du er, Kirsten, som har boken i hende allerede!

Den listen jeg nevnte over er forbeholdt skjønnlitteratur, men kunstnerbiografier er absolutt vel verdt en liste, de også. I det hele tatt er det mange interessante liste-temaer som dukker opp etter hvert som man leser seg gjennom bøkenes verden.... :-)

Jeg laget for etter hvert ganske lenge siden listen Romaner om bildekunstens mestere - der er det mange bøker jeg har hatt stor glede av, og så noen som jeg har fått tips om (av andre bokelskere her inne), men ikke rukket å lese ennå. Dersom du finner frem til flere bøker som kan passe på listen, tar jeg fremdeles gjerne imot tips!

Pola Gauguin var forresten sønn av Paul Gauguin - Pola havnet i Norge og ble norsk statsborger i 1916! Litt mer kan du lese på Wikipedia om Pola Gauguin...

Veldig hyggelig at du hadde utbytte av den! Om du får lest noe av Muriel Spark, håper jeg du gir ditt besyv med i laget.

Så morsomt å høre, Ava! - da må du la oss høre hva du synes når du har lest den. Jeg har nå begynt på min Spark nr. 3: "The Ballad of Peckham Rye". Er kun i starten av den, men det virker lovende - og i grunnen er mitt inntrykk (som sagt, i det jeg befinner meg et stykke inn i bok nummer tre) at Muriel Spark skrev veldig forskjellige bøker, altså handlingsmessig - men at kvaliteten er gjennomgående høy. Og du verda, du verda, hvilken observasjonsevne den dama hadde, hvilket blikk for vesentlige detaljer - og hvilket spenn i persongalleriet...

Muriel Spark er en forfatter jeg har vært nysgjerrig på lenge, men bøkene hennes har ikke vært lette å oppdrive. Nylig kjøpte jeg en liten bunke fra et dansk antikvariat, og jeg har så langt lest to av dem; først "Robinson" og nå "Memento Mori". Tilfeldigvis dukket en biografi om Muriel Spark opp hos Norli rett etter at jeg hadde mottatt sendingen med fem små romaner av henne - den måtte jeg så klart sikre meg.

Muriel Sparks bøker er vel ikke så kjent i dag, i hvert fall ikke blant norske lesere. Noen vil kjenne til filmen "The Prime of Miss Jean Brodie" fra 1969, med Maggie Smith i hovedrollen. Det var Muriel Spark som skrev romanen med samme navn. Spark var født og oppvokst i Skottland, og skrev en lang rekke bøker. Hun var en uhyre populær forfatter, og ble adlet for sin litterære innsats.

Den ytre handlingen i Memento Mori er spunnet rundt en gruppe mer eller mindre velsituerte londonere i høyt fremskreden alder. Typetegningene er innsiktsfulle og treffende - Spark lykkes i å skape tredimensjonale mennesker som engasjerer leseren. Disse personene har kjent hverandre - om enn i visse tilfeller mer perifert - gjennom et langt liv, og legger derfor ikke fingrene imellom når de karakteriserer gamle rivaler og uvenner. Sparks fortellerstil er underfundig og elegant - og hun er overbevisende i skildringen av hvordan en persons handlinger kan synes irrasjonelle utad, men er høyst logiske om man kjenner tankegangen bak handlingene, og ikke minst personligheten til den som utøver dem. Den aldrende Godfrey er åpenbart livende redd for å bli senil, og han bedømmer derfor alle han omgås ut i fra om de - etter hans syn - har sine fulle fem i behold eller ei. En gruppe gamle damer på gamlehjem (ordet "gamlehjem" brukt med overlegg av meg, dette er et oppbevaringssted snarere enn et hjem med omsorg og pleie som primær målsetning) bruker sine testamenter som både pisk og gulerot: den som faller i unåde, trues straks med at hun eller han vil bli strøket i vedkommende gamle dames testament. Tiltroen til testamentets oppdragende virkning på omgivelsene er for øvrig utbredt blant det brede lag av bokens persongalleri - ikke som et sentralt poeng i historien som sådan, men som et virkemiddel forfatteren benytter for å skape både spenning mellom personene og underholdning for leseren.

Tittelen "Memento Mori" er latin og betyr "Husk du skal dø". Opp gjennom historien har denne devisen vært fremholdt for å mane menneskene til å tenke mer på det åndelige og på sitt neste liv, enn på "det timelige", altså materialistiske gleder i det nåværende. En kan se Memento Mori-formaningen i mange klassiske malerier, ofte representert ved en hodeskalle. Her er et eksempel fra hollandsk renessanse. Jeg foretrekker selv å ikke vite for mye om handlingen i en roman før jeg leser den selv, derfor vil jeg ikke avsløre mer om handlingen i denne romanen enn å fortelle at boken åpner med at en aldrende forfatter får en telefonoppringning, og det eneste hun hører i den andre enden er en stemme som sier "Remember you must die" - deretter blir røret lagt på.

Underveis i lesingen av "Memento Mori" gikk jeg og så The Best Exotic Marigold Hotel på kino - en fantastisk morsom film, som minner meg om Muriel Sparks "Memento Mori", selv om boken og filmen EGENTLIG ikke har så mye til felles annet enn at hovedpersonene er godt oppe i årene. Men det er noe med den britiske tørrvittigheten og "understatements" som... Jeg tror alle som koste seg med The Best Exotic Marigold Hotel, vil ha noe igjen for å se nærmere på Muriel Spark. (Og for øvrig oppdaget jeg i rulletekstene at "The Best Exotic Marigold Hotel" er basert på boken "These Foolish Things" av Deborah Moggach - og etter å ha lest begynnelsen av den romanen på amazon, har jeg nå lyst til å lese litt Moggach etter å ha gjort meg ferdig med noen flere av Muriel Sparks bøker...

Du kan selv organisere bokhyllen din slik du ønsker: bruk trekk-og-slipp-funksjonen med markør/høyre musetast, og dra hyllene opp og ned til de har lagt seg på plass slik du vil. (Ble dét forståelig? Du får heller spørre om en bedre forklaring, om nødvendig.)

Sier du - det vil si dere - det? At det ikke er en trilogi, altså at jeg bare kan dure i vei og lese Klokken på Kalvskinnet uten tanker på konsekvensene, når det måtte passe meg? Oppløftende... takk skal du ha for den opplysningen, Ava! Usikker på hvorfor jeg har fått det for meg at Klokken... var slutten på en trilogi, men jeg skylder på Aschehoug, jeg. Det var jammen bra at jeg uforvarende avslørte min uvitenhet, slik at jeg kunne bli korrigert! :-D

Atle Næss er en glimrende forfatter som (blant mye annet) interesserer seg for naturvitenskap - det vet jeg fordi jeg har lest en essay-samling av ham der (blant annet) mangelen på naturvitenskapelig innsikt blant norske lesere (og bokbransjefolk) er et tema. Så jeg søkte opp bibliografien hans - og dermed kan jeg foreslå følgende roman, som jeg ikke har lest, men som jeg er nesten sikker på må være bra, for alt jeg har lest av Atle Næss har vært bra: Roten av minus én.

Jeg limer inn forlagets omtale av boken, som kom i 2006:

Et av de viktigste elementene i moderne matematikk er et tall som ikke finnes. Er det slik med livet vårt? Er det vi trenger det som ikke finnes? Den norske matematikeren Terje Huuse strever med å skrive en biografi om Bernhard Riemann, et av 1800-tallets matematiske genier. En sentral størrelse i Riemanns verk er roten av minus en. Dette tallet er en umulig forestilling; det skulle ikke finnes, kan ikke finnes, men det er likevel av grunnleggende betydning for moderne matematikk. Og slik er det også når familiemannen Terje møter ren lidenskap for første gang, i forholdet til Ingvild. Denne kjærligheten skal ikke finnes, kan ikke finnes, og likevel er den blitt noe Terje ikke kan komme utenom. Kanskje er det også nettopp der nøkkelen til biografien ligger - eller kanskje ikke. Atle Næss har skrevet en roman om skrift og liv og kjærlighet. Og over og gjennom og under alt annet: Matematikken er der hele tiden, en annen verden, et annet språk, et sted man kan gå til for å søke forståelse og innsikt, men også skjønnhet. Som roten av minus en. Like fornuftsstridig og like grunnleggende nødvendig som kjærligheten.

Skulle ikke dette matche "bestillingen" din da, montro?

Flott at du slår et slag for Kristian Kristiansen, Lillevi! Jeg leste "Brev fra Stefan" (terningkast 5 fra meg) og "Over de høye fjelle" (terningkast 4) i fjor, var det vel, og er helt enig: Kristiansen fortjener å leses også i dag! Jeg skrev en omtale av "Over de høye fjelle" - der skrev jeg blant annet:

"Over de høye fjelle" er i mine øyne en ujevn roman. Første del er for meg den sterkeste; her lykkes forfatteren svært godt i å engasjere leseren i tolvåringens sorger og gleder. På mange måter er dette historien om hvordan "bygdedyret" kan gjøre livet surt for en innflytter, og om hvor vondt det kan gjøre å være "annerledes". Samtidig gir Kristiansen oss en vakker skildring av hvordan drømmene holder den ensomme Kåre oppe når verden går ham i mot.

(Om jeg kunne gitt terningkast "bit for bit" av en bok, ville "Over de høye fjelle" fått 5 + 3 av meg... første del likte jeg veldig godt.)

Jeg har "Klokken på Kalvskinnet på vent, for jeg sjekket bibliografien og fant ut at den romanen er nummer tre i en trilogi. Så har jeg også "Adrian Posepilt" på vent - for den mener jeg er første roman i en trilogi, og jeg har lyst til å ha alle tre i hus før jeg begynner på bind I. (Fine unnskyldninger, hva?) Jeg hamstrer, jeg hamstrer... ;-)

Til tross for tittelen "Carnet de voyage" er dette en amerikansk bok - altså med engelske tekster. Dette er den amerikanske tegneseriekunstneren Craig Thompsons reisedagbok fra en reise i Frankrike, Marokko, Sveits og Spania våren 2004. Tegningene er flotte, tekstene er gode - Thompson deler sine reiseopplevelser på sympatisk og lett humoristisk vis. Selvironien er ikke langt unna, og selv om det er en veldig personlig historie vi får del i, er det mye her som de fleste kan kjenne seg igjen i. Selv har jeg kun begrenset kjennskap til den store jungelen av tegneserier for voksne, men jeg morer meg når Craig møter kolleger mot slutten av reisen, og blant annet besøker franske Lewis Trondheim i hans hjem i Montpellier.

Jeg kjøpte Carnet de Voyage hos Tronsmo i Oslo - der har de også to av Thompsons "hovedverker": "Blankets" om Thompsons oppvekst i en kristen-fundamentalistisk familie i Wisconsin, og "Habibi" - jeg har lyst på begge nå! Her er the Guardians anmeldelse av Habibi - "Visually, the book is a feast", skriver anmelderen blant annet.

Berettiget harme fra din side, helt sikkert. Saken er vel at jeg nærmest SÅ foran meg den ivrige fortelleren som med lysende øyne la ut om disse guttungenes mange påfunn og opplevelser - og ble fullstendig revet med. Nå i dette øyeblikk assosierer jeg til Kjell Aukrusts fortellerglede: om du husker intervjuer med ham, så kunne det formelig boble over av humør og påfunn når han satte i gang. Og sånn forestiller jeg meg fantasien til Roald Dahl også - mørkere enn Aukrust, selvfølgelig, og kanskje ikke så mange likhetspunkter ellers heller... men en sånn evne til å "finne på ting" skal du lete lenge etter. FOR en gave! Nå sitter jeg og fryder meg bare ved tanken på at det finnes (har fantes og vil fintes) sånne begavelser!!!

Uff, jo - det ER sant: så vond og vemmelig ER faktisk verden at det finnes lesende mennesker som slikker på fingrene før de blar om! Jeg vet om opptil flere - ellers likandes mennesker. Du, så deilig det hadde vært om det bare var en myte - men akk! Rev jeg deg med meg ned i nevrotikernes jammerdal nå? Sorry! Men du skal vite at vi er en hel liten flokk her nede fra før, så du kommer ikke til å savne elevert selskap, og at vi i tillegg har det ganske trivelig her nede, med sherry og søte kaker - og INGEN som væter fingrene før de blar! :-D

Granta gir også i blant ut samlenumre - så i Tronsmos hyller i dag at der stod det en "Granta-bok" som jeg MENER å huske bar tema-tittelen "Horror"....

Vi liker bokhandler med gamle knirkete tregulv og brune hyller! Og ikke minst liker vi både nye bøker og bruktbøker... nåja, skal ærlig innrømme at jeg var litt "squeamish" når det gjaldt "fremmede" bruktbøker tidligere. For man har jo OBSERVERT, ikke sant, at det finnes lesere, sågar presumptivt veloppdragne, velstelte og oppegående lesere, som - o skrekk! - s-l-i-k-k-e-r---s-e-g---p-å---f-i-n-g-r-e-n-e---f-ø-r---d-e---b-l-a-r---o-m---e-n---s-i-d-e!!! Ja, det er så uappetitlig at jeg knapt orker å skrive om det... Men grådigheten har vunnet over fintfølelsen, i alle fall her i gården: når det nå ER sånn at ikke alle de bøkene jeg ønsker meg, er å få som nyvare, og det dessuten er mye billigere å kjøpe bøker brukt - ja, da velger jeg å late som om ingen tidligere eiere av MINE bøker har etterlatt spyttet sitt i bøkene jeg erverver brukt. (Nå grøsser jeg, og velger å hensenke meg i dagdrømmer om bokhandler og tregulv og brune hyller og...) ;-P