Bokelskere.no

Jeg står gjerne på listen; akkurat "Mesteren og Margarita" hopper jeg over (har fått den skamrost, så jeg er sikker på at den er et kjempebra valg - men jeg har ikke "fot" for den denne våren), men kanskje neste bok i rekken? Jeg kommer til å lese "Himmelrike og helvete" takket være dere andre - selv om det ikke blir i tide til å parallell-lese med dere.

Mitt "problem" er visst at jeg alltid er så midt oppe i andre bøker at jeg kunne ønsket meg mer forutsigbarhet m.h.t. hva som kommer på lesesirkelens agenda en tid fremover. Jeg har alltid flere bøker på gang, og da vil jeg gjerne avslutte noen av dem før jeg starter på en "lesesirkel-bok". Det funker for dere å bestemme én bok av gangen, så jeg ønsker ikke å be dere om å legge om praksis - jeg bare konstaterer at jeg tror jeg har funnet grunnen til at jeg ligger litt på etterskudd. Solo-lesningen min er resultat av spontane valg - felleslesninger må jeg visst ha mer tid til å bli klar til. (Jeg kjøpte nemlig "Middlemarch" også - men rakk ikke å begynne på den før dere andre var ferdige...)

Nja - jeg tror faktisk hun (Gjeitanger) kan mene det. Jeg så et program (Nrks Bokprogrammet??) i fjor om Gjeitangers nye tilværelse, og har sett noen avisartikler som nevner det også - hun er nok havnet med begge bena i en new age-tilværelse, tror jeg.

Ja, sånn har jeg det med mye... ;) Deriblant Amy Tans og Joyce Carol Oates´ forfatterskap...

Jeg var på et skolebibliotek i dag, og på veggen der hang det bokanbefalinger fra barna selv - og da tenkte jeg på denne tråden. Jeg merket meg to anbefalinger som kom fra jenter på samme alderstrinn som din datter; den ene var en bok om Rampete Robin (som du har fått anbefalt tidligere i denne tråden, den andre var en bok av Line Baugstø. Jeg fant tittelen her inne nå, og ser den ble utgitt i 2013: "Kaja og Stina og gutten som forsvant". Jenta som anbefalte den hadde skrevet ett ord i feltet "Hvorfor anbefaler du denne boken:" "Gøy!"

Ja, jeg har jo ikke lest mye Oates ennå, men det jeg har fullført, var knallbra, så du kan helt sikkert glede deg! :)

Helt enig - hun skriver godt, og jeg synes hennes tokulturelle innfallsvinkel er fascinerende. Jeg leste "The Joy Luck Club" og "The Kitchen God's Wife" på 1990-tallet, og "The Opposite of Fate" (som er en bok om å være forfatter, ikke en skjønnlitterær bok) for en fire-fem år siden. Nå leser jeg Joy Luck Club på nytt samtidig som jeg har begynt på den aller siste romanen hennes, "The Valley of Amazement", som kom ut høsten 2013. Det var besøket på Litteraturhuset som fikk meg til å sette henne på "leselisten" min nå, og jeg er glad for det sparket bak!

I går kveld fant jeg ut hvor "bonediggeren" kom fra...! Jeg overvar et intervju med Amy Tan på Litteraturhuset i Oslo, og da snakket hun litt om fotografiet på forsiden av romanen The Bonesetter's Daughter. Jeg husker at boken kom ut, har ikke lest den (ennå) - men tittelen har åpenbart ligget i underbevisstheten min, og eglet seg innpå Oates' romantittel helt uten at jeg merket det. Mystery solved! ...Og jeg har fått lyst til å lese "The Bonesetter's Daughter" også.

Jeg hadde tenkt å være med på lesingen av Himmelrike og helvete, som jeg ikke kjente til før dere i lesesirkelen fant den frem. Men jeg skulle bare lese ferdig en trilogi av Robertson Davies først - og da jeg var ferdig med den, "måtte" jeg bare få lest litt Amy Tan som forberedelse til at hun kom til Litteraturhuset i Oslo i kveld. I mellomtiden har jeg klart å få fatt i bok nr. 2 i Jon Kalman Stefanssons trilogi - men "Himmelrike og helvete" (som altså er den første i trilogien) har ingen av bokhandlene jeg har vært i, hatt inne. Nå kommer jeg til å legge inn en nettbestilling av H&h (jeg hadde lyst til å lese litt i den før jeg kjøpte den, derfor prøvde jeg fysiske bokhandeler først), men rekker neppe å bli med på felleslesningen.

Om det er lov på dette grunnlaget å mene noe om lengden av leseperioden: jeg synes også at tidsrammen passet veldig godt til bokens lengde denne gangen - hadde det ikke vært for Amy Tan, hadde jeg rukket å slenge meg på denne runden! (Alltid godt å ha noen å skylde på.)

Sånt er gøy. Og du har helt rett: jeg liker å lære nye ting - og det gjør tydeligvis du også? Språkhistorie kan for eksempel være skikkelig morsomt, bare det er formidlet på rette måten! :)

Men "assassination" er jeg ganske sikker på at vi ikke kan gi Shakespeare æren for (men jeg ser i Wikipedia nå at han var den første som brukte ordet i litterær sammenheng). I fransken på skolen lærte jeg nemlig at "assassin" (=drapsmann) stammet fra korstogstiden og hadde sammenheng med at korsfarerne støtte på, eller rettere sagt sammen med, en sekt hasjpåvirkede og blodtørstige krigere nede i nåtidens Tyrkia - vi sier "hasj" i dag, men egentlig het det "hasjisj".

Her er det engelsk Wikipedia har å si om etymologien:

The word assassin is often believed to derive from the word Hashshashin (Arabic: حشّاشين, ħashshāshīyīn, also Hashishin, Hashashiyyin, or Assassins),[3] and shares its etymological roots with hashish (/hæˈʃiːʃ/ or /ˈhæʃiːʃ/; from Arabic: حشيش ḥashīsh).[4] It referred to a group of Nizari Shia Arabs who worked against various Persian targets.

Founded by an Arabian Hassan-i Sabbah, the Assassins were active in the fortress of Alamut in Iran from the 8th to the 14th centuries, and also controlled the castle of Masyaf in Syria. The group killed members of the Persian, Abbasid, Seljuq, and Christian Crusader élite for political and religious reasons.[5]

Although it is commonly believed that Assassins were under the influence of hashish during their killings or during their indoctrination, there is debate as to whether these claims have merit, with many Eastern writers and an increasing number of Western academics coming to believe that drug-taking was not the key feature behind the name.[6] The earliest known literary use of the word assassination is in Macbeth by William Shakespeare (1605).[7][8]

The word for "murder" in many romance languages is derived from this same root word (see Spanish asesinato, French assassinat).

En av min families favoritter (arvebøker er tingen!) ble gitt ut på nytt for noen år siden, nemlig bøkene om Tante Gummigutta. Som barn kjente jeg bare til Tante Gummiguttas nye hus, men som voksen oppdaget jeg at forfatteren, svenske Carsten Ström, hadde skrevet enda en - og den finnes også på norsk. (Lenken foran går til bokklubben.no, som tilbyr dobbeltutgaven til den nette sum av kr. 49,-!) Her er forlagets omtale:

Tante Gummigutta er egentlig en heks. Men heldigvis er hun verdens hyggeligste heks. Oh huset hennes, som hun har tryllet selv, er av sukkertøy. Hit flytter en dag tvillingene Enern og Toern. Hit flytter også den ekte, men svært fattige prinsessen Pygmilla. For å hjelpe Pymilla, prøver tante Gummigutta å trylle fram en diger gullklump. Men til det trenger hun krokodilletårer. Enern og Toern får i oppdrag å skaffe de nødvendige dråpene. Men hvordan skal de klare det når byens eneste krokodille alltid er i godt humør?

Vi møter også røveren Rabaldus, den sjalu heksen Paprika, Samuel Supperot (som bare kan si ord som begynner på s), professor Fommel og ikke minst atomspionen Krakkmandel-Harry.

Det er litt spenning her, men jeg skulle ikke tro noe barn skulle kunne bli skremt - jeg var ingen tøffing selv.... Mest av alt er dette skikkelig morsomt - et oppkomme av morsomme typer og rare påfunn.

Et annet tips er å gå til nærmeste bruktbokhandel (og etter hvert loppemarked) og sjekke om de har de små, gule bøkene med rød rygg fra Damm - du vet den serien som Pippibøkene opprinnelig kom i? Den serien inneholdt vel bare "snille" bøker som passet ypperlig nettopp til syvåringer - jeg husker at jeg elsket noen av de bøkene, og syntes andre var kjedelige, men ingen av dem var skumle. Den grønne serien til Gyldendal - "Gyldendals Gode Barnebøker - GGB" var like snill - maybelle har i et innlegg nedenfor nevnt forfatteren Beverly Clearly, og jeg hadde en av Ramona-bøkene hennes i GGB-utgave. Selvfølgelig fortjener moderne barn også å få moderne barnebøker der mobiltelefonene er oppfunnet og så videre - men det kan du sikkert få råd om på biblioteket? I anledning Prøysen-jubileet i år: har du forresten forsøkt med Teskjekjerringa?

Det visste jeg ikke - at det er gamle William vi kan takke for de ordene. Da lærte jeg noe nytt i dag også - takk skal du ha, Rebecca!

Nja - "sukkerlyst" er ikke et ord, det vil si det er det jo, for du laget det nå! Men når man skal oversette fra et annet språk, bør man finne et ord som finnes fra før, og en bra test er om du finner det i ordboken... :-)

Det var da pent sagt - og pent tatt! (Var litt usikker på om min indre norsklærer burde få slippe til - hun får ofte munnkurv.) Jeg leser selv masse engelsk, og unngår oversettelser til norsk av bøker jeg kan lese på originalspråket, men jeg synes jo det er trist at du etter eget sigende har gått helt over til engelske bøker. Både fordi det finnes så mye bra fra norske forfattere (i ulike sjangre), og fordi jeg har en klokkertro på at man får et rikere språk selv ved å lese bøker av forfattere som skriver godt. Jeg fikk en følelse av at du kunne like tater-trilogien til Britt Karin Larsen - hun skriver så nydelig om skjebnene til et folk som de fleste nordmenn har hørt om, men de færreste vet særlig mye om. Første bind heter De som ser etter tegn - følger du lenken, kan du lese litt om innholdet. :)

Jeg ante ikke hva "fyse" betød før jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne å studere, så jeg betviler fortsatt at det er gjengs tale over hele landet...

Vet du hva, jeg har aldri tenkt på at "fysen" og "ufyselig" skulle ha noe med hverandre å gjøre! Men sammenhengen virker åpenbar nå - morsomt. Jeg ønsker meg etymologisk ordbok...

Den var ny! ...Eller, det du forteller er vel egentlig at den var gammel... Men de snakket jo om "vellystinger" i gamle dager, så spranget var kanskje ikke så stort likevel?

Enig med MiaMaria i når hun foreslår odør eller stank. (En odør vil for meg alltid være ubehagelig, så det trengs ikke noe adjektiv - med mindre man da ønsker å karakterisere den som sterk eller svak... Forresten er dette et låneord både vi og de engelskspråklige har fra fransk. Men vi nordmenn legger oss gjerne nærmere den franske uttalen, og det er derfor vi her på berget legger trykket på siste stavelse: oDØR.) Skal hilse fra min indre norsklærer og minne om at forstavelsen "kjempe" aldri skal særskrives; det må stå "kjempefysen" om du velger dét alternativet. ;) Etter min mening kan du godt velge slike dialektord, så lenge du kan regne med at ditt "publikum" vil forstå det.

Jeg var overbevist om at dette måtte være ironi - av samme type som Knut Nærum og Are Kalvø eksellerer i. Men etter å ha vært inne på Shepherds nettsted og blogg, innser jeg at dette må være oppriktig ment - og at hennes venner advarte henne mot å publisere denne artikkelen. (Vel, i alle fall advarte de henne mot å bruke den overskriften hun ga teksten, ifølge hennes egen innledning.)

Jeg innser nå at det opp gjennom historien har vært mange kunstnere som burde gitt seg mens leken var god, for å overlate arenaen til mindre heldigstilte kolleger. For å holde oss til våre egne landsmenn: Ibsen, for eksempel. Strindberg. Ole Bull, Edvard Grieg.

I det aller siste har vel forresten folk begynt å murre om at Jo Nesbøs dominans på krim-markedet skader det litterære mangfoldet - fremdeles på krim-markedet? - Eller vent; det var visst bare Arve Juritzen som var ute og bekymret seg for det(Aftenposten 02.03.2014).

Ah - du spurte spesifikt om "sugar craving", så da var det dét jeg forholdt meg til. Ditt andre eksempel (om peanøttene) oppfatter jeg som mindre "klinisk", mer som et uttrykk for at en person har fryktelig lyst på et-eller-annet (som ikke nødvendigvis er så sunt - men egentlig kunne det jo stått "brokkoli" i stedet for "peanøtter", ikke sant? Et sidespor: på norsk ville jeg bare sagt/skrevet "peanøtter", ikke "salte peanøtter" - i Norge er det aller mest vanlig med salte peanøtter, så det blir litt pleonastisk å presisere det med saltet.)

Når du er mer over i dagligdagse uttrykk for å ha veldig lyst på noe, så synes jeg du står mye friere i hva du velger å oversette med - men det enkle er ofte det beste (= det som høres mest naturlig ut); hva med rett å slett "Nå har jeg kjempelyst på peanøtter!"?

Der jeg kommer fra, heter det ikke "fyse" - der "sjesser" man på noe. (Og man kan bli "sjessen".) Så om jeg skulle skrive noe som potensielt hadde lesere fra hele landet, ville jeg vært litt forsiktig med slike dialektuttrykk. Blant annet fordi de ikke nødvendigvis er kjent for folk fra andre trakter enn ens egne.