Jeg har "Ørkenen Sur" på ønskelisten, så den kan jeg ikke uttale meg om - men jeg fikk lyst til å anbefale deg Gotaas' bok om norske tatere: Taterne - livskampen og eventyret. Den er uhyre interessant, velskrevet og fengslende. Og Gotaas har lagt åpenbart drevet grundig research for å kunne skrive denne tykke boken om taternes historie i Norge!
Ja, ER ikke Bojer mesterlig? Det gleder meg stort at stadig flere får øynene opp for Johan Bojers forfatterskap! Jeg oppdaget ham sist sommer selv, og har tatt mål av meg til å lese ALT han har skrevet - så jeg tråler brukthandler, og har fått tak i ganske mye nå. Har laget en "Johan Bojer-liste" over de Bojer-bøkene jeg så langt har fått tak i - og som det fremgår av den, har jeg fått meg flere favoritter enn "Den siste viking". Så: fortsett jakten på Bojer - det er masse flere godsaker i vente! :-D
Forfatteren Kristian Kristiansen (1909-1980) var født i Tromsø, men som niåring flyttet han med familien til bygda Hovin i Sør-Trøndelag, ifølge wikipedia. Følgelig mistenker jeg romanen "Over de høye fjelle" (1941) for å ha mange selvbiografiske trekk.
Hovedpersonen i boken er tolvåringen Kåre, som vi møter i det familien hans kommer flyttende fra Tromsø til et fattigslig gårdsbruk i trønderbygda som moren Kari hadde vokst opp i. Kåre blir svært ensom på det nye hjemstedet, han er en fremmed fugl som blir skyteskive for hånord og mer godartet skjemt fra store og små i bygda. Samtidig skal han finne seg til rette i en ny tilværelse som eldstesønn på et lite småbruk som har ligget brakk lenge. Lyspunktet i Kåres tilværelse er en gammel fele som han har lært å spille på. Det blir bare så altfor lite tid til overs fra skole og gårdsarbeid...
"Over de høye fjelle" er i mine øyne en ujevn roman. Første del er for meg den sterkeste; her lykkes forfatteren svært godt i å engasjere leseren i tolvåringens sorger og gleder. På mange måter er dette historien om hvordan "bygdedyret" kan gjøre livet surt for en innflytter, og om hvor vondt det kan gjøre å være "annerledes". Samtidig gir Kristiansen oss en vakker skildring av hvordan drømmene holder den ensomme Kåre oppe når verden går ham i mot.
I romanens siste halvdel har Kåre blitt noen år eldre, og tilværelsen har endret seg for ham på mange måter. For ikke å røpe for mye av handlingen vil jeg ikke gå nærmere inn på hva endringene består i, jeg nøyer meg med å si at denne delen av boken er svakere i mine øyne. Mens jeg i første del levde meg inn i handlingen og engasjerte meg i menneskeskjebnene jeg møtte der, fremstod annen del som mer overfladisk og sjablongmessig - personene blir langt på vei til pappfigurer i stedet for mennesker av kjøtt og blod. Dermed ble handlingen mer likegyldig for meg som leser; det ble mer og mer opplagt hvordan historien ville utvikle seg, og jeg fant ikke flere av de treffende observasjonene av menneskenaturen som forfatteren hadde gledet meg med i første halvdel.
Hvis jeg kunne trille to terningkast for én bok ville første del få en femmer og annen del en treer - så da skulle det vel bli ganske dekkende for min vurdering om jeg gir boken terningkast fire som snittkarakter?
Frykten for bygda og for bygdesnakket vokste seg sterkere etter hvert. Kari Søraosen gikk under ei grå kappe av angst for å stikke altfor mye av fra bygdeskikken. Nordpå hadde hun lært seg til å være lettføtt og kjapp. Men her i bygda hadde de et annet ganglag. Når hun en sjelden gang var nedover til krambua, gikk hun med verdige, rolige skritt, bratt i ryggen og med en mine som om hun var odelsdatter til største gården.
Fra Kristian Kristiansens roman "Over de høye fjelle"
:-D
Jeg lurer på om jeg kanskje må korrigere meg selv og ta pensumlitteraturen litt i forsvar også; jeg har jo heller ikke bare dårlige erfaringer med skoletidens "pliktlesing", for all del. Johan Borgens novelle "Fra en født forbryters dagbok" falt jeg for eksempel pladask for i norsktimene, og den er fortsatt en favoritt...
Men viktigere: Jeg så nå at jeg glemte å sette inn url'en til Sedaris-opplesningen av Santaland Diaries - nå har jeg rettet på det!
På nettstedet til This American Life kan du også finne andre episoder med bidrag av David Sedaris, for øvrig.
Hvilken enorm skuffelse! Men jeg tror det må ha vært utslaget av "tvangslesing" - påtvunget lesestoff i forbindelse med undervisningen har dessverre små sjanser til å vekke særlig entusiasme, uansett stoffets kvaliteter, er min erfaring. Jeg var sånn selv også, selv om jeg var en innbarka lesehest: obligatorisk lesing av "The Grass is singing" ga meg en avsmak for Doris Lessing som varer fortsatt... Dessuten: kan du ha overvurdert dine klassekameraters engelskkunnskaper en smule, tror du? Du må liksom ha litt flyt i lesingen for å ta poengene hos en forfatter som Sedaris, trur eg... Har du hørt Sedaris lese, forresten? Han slo visstnok igjennom i radioprogrammet "This American Life" - i denne episoden får du bl.a. opplesningen av "Santaland Diaries" - enjoy!
Noe sånt som denne, kanskje?: Upstairs and Downstairs. Life in an English Country House - den er fra 1998, men det ser ut til at den fortsatt er å få tak i på amazon.co.uk. OG hvis du følger boken over til amazon, så får du opp nitten sider med tips om tilsvarende eller beslektede bøker... Her: amazon.co.uk-søkeresultatet.
Det var sannelig ingen dårlig attest! Du oppnådde å styrke bokens kandidatur på innkjøpslisten min... :-)
Ja - den har jeg også lest: A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers av Xiaolu Guo. Jeg likte den overhodet ikke, selv om jeg syntes idéen bak boken var veldig god - men der har du den, i alle fall!
Og bare for å ha sagt dét: "språklæringskampen" til David Sedaris lar seg på ingen måte sammenligne med den Xiaolu Guo beskriver i sin roman, altså! I mine øyne, i alle fall.
Han er nevnt i tråden allerede, men jeg vil gjerne fremheve Johan Borgen som en ypperlig novelleforfatter. Han har skrevet en rekke noveller - og de har utkommet i masse forskjellige utgaver/samlinger. Jeg mener jeg så en Borgen-novellesamling i pocket i bokhandelen forleden, han er med andre ord ikke gått ut av trykk. (Men du finner ham også på bruktbok-markedet, selvfølgelig.)
To av mine favoritt-Borgen-noveller er Kaprifolium og Fra en født forbryters dagbok.
Og så leste jeg i sommer en samling noveller av Laila Stien: Sånt som skjer - dem kan jeg også anbefale på det varmeste!
Joda, en novelle er en "short story" på engelsk, du har helt rett i det. OG i at det finnes massevis av gode noveller - såvel på engelsk som på norsk! (Og på masser av andre språk, naturligvis, får man vel si.) :-)
Du verden - spørs om ikke du må gå den bilmekanikeren nærmere inn på klingen; kanskje han har flere gode boktips på lager? :-)
For en søt liste! Selv uten fireåringer i huset - eller i nærmeste omkrets, nå lenger - falt jeg pladask. Fire år er en fantastisk alder... :-D
Ja - jødenes minoritetsstatus i Europa førte til en ufattelig tragedie, og foruten at dette i seg selv er et tema som ikke må glemmes, synes jeg litteratur om dette temaet er viktig for innsikten i hvordan menneskenaturen takler forholdet mellom majoritet og minoritet. Vi ser jo utallige eksempler på at majoritet og minoritet blir motpoler i stedet for gjensidig berikende kontraster, og at dette avføder konflikter, kriser og tragedier. Jødeforfølgelsene er ett eksempel på dette - vi ser at tatere, sigøynere, samer, muslimer, homofile (listen over minoriteter som har blitt singlet ut på denne måten har visst knapt noen grenser) har blitt og blir tilsvarende uglesett av representanter for europeiske majoritetsbefolkninger.
Men å få vite om bøker som kan gi stoff til ettertanke om dette temaet, er jo første skritt på veien til å få lest bøkene - og bokelskere.no har i så måte blitt en gullgruve for mitt vedkommende!
Ingen opphavsrettslig sperre for å oversette wikipedia-artikler fra ett språk til et annet; tvert imot er dét vanlig praksis, mange wikipedia-artikler oppstår nettopp på den måten.
Føler du at du har den kompetanse som trengs, så følg gjerne kallet og supplér den engelske wikipedia-artikkelen, du... Da er det lurt å registrere seg som wikipedia-bruker (= redaktør) først, da blir nok arbeidet ditt bedømt som mer seriøst av de erfarne brukerne som får til oppgave å følge med på redigeringsarbeidet ditt i starten (fast praksis, slik er du også garantert hjelp og veiledning i starten!).
Da er vi vel ikke så uenige når alt kommer til alt, Tao. For min del har jeg ingen problemer med begrepet "afrikansk litteratur", men derimot litt problemer med tendensen til å referere til "Afrika" under ett i andre sammenhenger. Som når man i blant hører at noen har "vært i Afrika", "bodd i Afrika", "kommer fra Afrika" - og så ferdig med dét, liksom. DA sammenligner jeg med Europa - hvem av oss ville vel synes det var en tilfredsstillende opplysning om en person at "Det har begynt en ny mann på avdelingen min. Han er fra Europa."???
Vi er utvilsomt enige om én ting til: det er veldig bra med alle de interessante boktipsene som har kommet frem i denne tråden!
Du finner frem til så mye interessant, Rose-Marie - det blir lange ønskelister av sånt hos oss andre... :-D
Nesten støtt når et kvinnfolk ska demonstrere at hu er gla i dyr, ska hu bortått en hest og strekke seg etter mulen og klappa over mana. Akkurat detta med å strekke seg, trur je har mye å sea, du må itte tru dom er gla i dyr som dom lyt bøye seg for å klappe. Ei grispurke f. eks. Å nei, da finn dom en pinne da, hvis det absolutt ska vara no berøring. Kattonger kæin vara søte, men det er akkurat når dom har fått auer; grisonger er helt uimotståelige når dom er en åtte-fjorten daer, da kæin det gå an å sjå på dom, men blir dom over en måne, da er dyrekjærligheta oppbrukt.
Alf Prøysen skydde hester hele livet - her benytter han (det medgir han selv) anledningen til å "ta igjen" mot hester og hesteelskere.
Det kom opp en australsk bok i denne diskusjonstråden i dag - boken er A Patch of Blue av Elizabeth Kata. Jeg hadde aldri hørt om hverken bok og forfatter før, men koblet til denne tråden om australsk litteratur, så jeg krysskobler herved!
Interessant - fullstendig ukjent, så jeg måtte slå opp på wikipedia; det avdekket at Elizabeth Kata var en australsk forfatter, og at "A Patch of Blue" først utkom under tittelen Be Ready with Bells and Drums. Den boken ble filmatisert under tittelen "A Patch of Blue", og deretter ble boken utgitt på nytt under samme tittel som filmen. Her er lenke til wikipedia-artikkelen - australske forfattere vet jeg at det er flere enn meg her inne som har liten peiling på (jfr. tidligere diskusjonstråd om australsk litteratur, så her har vi muligheten til å få vite litt mer...