Bokelskere.no

Jo - det har du rett i. Der leste jeg forsåvidt feil - dumt av meg. Men jeg har fått med meg hva tråden her handler om ellers, altså. Og parallellen er der: den ene siden er svært tilbakeholdne med å legge ut opplysninger om seg selv på nett fordi de ikke vil risikere at opplysningene blir fanget opp, samlet og brukt i andre sammenhenger enn tilsiktet, den andre siden er mindre bekymret/tenker mindre over en sånn risiko. Jeg hører til dem som finner betenkeligheter ved å blottlegge seg for mye på nettet - men dét skulle det ikke forundre meg om du alt hadde gjettet... ;-P

:-D !

Jah! - for den genseren klødde så stikkete, ifølge Lotta! (Jeg var muligens egentlig for gammel for Lotta-boken da jeg fikk den - men den slo an, likefullt: jeg har bannet på samme vis som Lotta i alle år siden... Men jeg skal ikke gjengi det skriftlig, altså - ikke all oppdragelse har prellet av på meg. Og jeg banner ikke veldig ofte, altså! ;-P )

Marens lille ugle er søt! Jeg tror du kan ta sjansen i voksen alder også, Lillevi.... eeehhh, eller - jeg vil ikke ha skylden om du følger rådet og blir skuffet, så kanskje jeg heller burde si "hold deg langt unna!"? ;-P

Kunne ikke falle meg inn. Å opprette FB-profil, mener jeg. Fremstår som fullstendig uinteressant bruk av tid for mitt vedkommende.... Ergo er jeg enda mer anonym på FB enn på Bokelskere.no - og å dømme ut fra mine venner og bekjente i "den virkelige verden", så er det svært mange presumptivt oppegående mennesker som ikker er på Facebook. De kan være veldig aktive på nettet - men prioriterer annerledes enn f.eks. deg, PerL, når det gjelder tidsbruken sin. Det er litt rart at så mange FB-brukere tror at "nesten alle" andre også har FB-profil?

Er redd mine gråtetokter var utslag av mindre nestekjærlighet enn du besitter, og mest visuell forestillingsevne: det var så skrekkelig at de kuttet opp halen til den lille havfruen slik at hun skulle få ben (ja - egentlig var det vel ingen som skar i havfruen med kniv, tror jeg; derimot kjentes det slik ut for havfruen for hvert skritt hun tok, og så var det noe med at hun mistet tungen også (hun mistet taleevnen til gjengjeld for at hun fikk ben).) Grusomt syn for mine indre øyne..... Men om jeg egentlig brimmet over av medfølelse overfor den lille med fiskehalen? Neimen om jeg er så sikker....

H.C. Andersens eventyr var som regel altfor skumle for meg - jeg begynte å strigråte i et bursdagsselskap der det ble lest høyt fra Den lille havfruen, og måtte geleides over i et annet rom slik at jeg kunne komme til hektene igjen! Og når jeg tenker etter, så var jeg vel i skolealderen da, så jeg var ikke av de barskeste, nei...

Men du minnet meg på eventyr-sjangeren, Stine - at jeg kunne glemme eventyrene, da? Jeg som vokste opp med Asbjørnsen og Moe i trebindsutgaven, det var de eneste bøkene jeg kan huske faren min leste for meg på sengen (ellers likte han også godt å finne på eventyrene selv, men det er en annen sak). Eventyr er en vesentlig - stryk det: uunnværlig - del av kulturarven/litteraturskatten vår, både folkeeventyrene og kunsteventyrene, norske såvel som utenlandske!

Bokelskere.no har jo en vidunderlig søkemotor også - se her: "Fem-bøker" i bøtter og spann!

Enid Blytons 5-bøker! Jepp! Det var en hund (av en eller annen gjeterhund-rase, synes jeg for min del å huske), to gutter, deres søster og de tres felles kusine Georgina - men Georgina syntes det var teit å være jentete, så hun ble bare kalt "George". "Fem på eventyr" var vel en typisk tittel i den serien - uten at det nødvendigvis var noen bok som het akkurat det.

Runde, rare Rullerusk/plukket rips fra Ibsens busk./Ibsen kom og ville plukke... Joda, jeg kan den, jeg også! Søsteren min og jeg kan spontandeklamere i kor nærmest hvorsomhelst og nårsomhelst vi får et stikkord, det være seg fra Morovers, Halfdan Rasmussen eller Elsa Beskow - min tenåringsnevø synes vi er så teite! (Men det er antagelig tross alt bedre enn når vi begynner å synge barnesanger i kor, for å erte ham....) :-D

Mine største skatter og beste bokminner fra barndommen var - med ett hederlig unntak - nedarvede bøker, fra min far og fra mine eldre søsken: Elsa Beskow, Barbra Rings "Peik" og "Fjellmus", Carsten Ströms bøker om tante Gummigutta, og en annen svenskes (oversatte) bøker om den lille bjørnen "Bamse Bums" og hans eventyr. Og så André Bjerkes "Morovers", som jeg dels lærte utenat - i likhet med de i familien som leste dem høyt for meg! Det samme gjaldt den ene boken som ingen andre hadde eid før meg (jeg fikk mange andre nye bøker, altså - men ikke som ble like høyt elskede som de nedarvede), og som både jeg og "de store" straks trykket til vårt bryst: danske Halfdan Rasmussens "Børnerim". Den er vel ikke så kjent her i Norge (jeg fikk den fra familie i Danmark), men den inneholder blant annet det verset om "Hvis du eier tusen plommer, kan du leve hele året - har du hull i dine lommer, kan du klø deg selv på låret. - Jeg har hverken tusen plommer eller hull i mine lommer - jeg har bare godt humør, og kan klø meg hvis det klør." Birgitte Grimstad tonsatte det endel år senere. Jeg kan det utenat fortsatt!

OG... så hadde de tre bøker i barnehagen som jeg var voldsomt fascinert av, men aldri har sett siden: 1) "Rabletusten", om en uskikkelig blekkflekk som ble levende, og som jeg syntes var nesten litt for skummel - han hadde så ondskapsfulle øyne! 2) "Dynedikken", om et dynetrekk som viste seg å bli levende om natten, og som tok to barn med seg på spennende nattlige flyturer rundt i verden. 3) En bok om et hus som ble levende om natten, og la ut på små rusleturer. Noen andre som ser et fellestrekk her? Jeg var kjempefan av absurde og morsomme historier - som voksen har jeg ingen interesse for fantasy-litteratur, men elsker Monty Python....

Ja - så Don Quijote (har ikke lest hele, jeg heller - ennå!!!) stormer ikke vindmøllene (storme = trenge seg inn i en bygning med makt, ergo vet man at det er en bygning man står overfor), som du sier, Tone, så kjemper han mot dem (han ser jo ikke bygningene som de virkelig er, han tror de er levende vesener)! Hmm - burde vi gå sammen om å få lest hele Don Quijote, dere?

Dette sidesporet (i denne tråden, i det minste) ga meg forresten ideen om at vi her har å gjøre med et nytt "bevis" for at man står overfor en klassiker: når man siterer en bok man ikke har lest - og andre kjenner igjen sitatet, selv om de heller ikke har lest boken! :-D

Hm. Det var jo et vektig argument, når det kommer fra deg - kjenner jo din lesesmak ganske godt etter et år her inne... Ålreit, så skal jeg ikke avskrive Vigdis Hjorth helt og holdent ennå, da. Det betyr ikke at jeg kommer til å lese henne med det første - bare at jeg er (litt mer) åpen for å gi henne en ny sjanse. En gang. ;-)

Mulig du har rett - men jeg ble nå så grundig vaksinert mot Vigdis Hjort av "Fordeler og ulemper...", så jeg tror ikke hun får en ny sjanse hos meg i det første decenniet...

Nei, skulle du sett, Rose-Marie - den boken fikk en treer av meg også da jeg leste den for noen måneder siden - og jeg leste den "selv" (ikke lydbok, altså). Jeg var så irritert på boken at jeg glemte å legge inn lesedato da jeg var ferdig, og dermed oppdaget jeg heller ikke bokomtalen din før nå!

Det er veldig sjelden at jeg deler ut så lave karakterer som 3, som regel avbryter jeg heller lesingen hvis jeg er så misfornøyd med en bok. Siden denne boken var så tynn, og jeg ville gi Hjort en fair sjangs' før jeg ga henne opp, så leste jeg videre til siste side. Jeg syntes imidlertid boken var mest irriterende, håpløst traurig fortelling som aldri fenget meg, jeg ble aldri engasjert i personene i fortellingen, og ønsket bare at boken snart skulle være slutt.... Det verste er at jeg sitter igjen med en følelse av at dette stoffet hadde potensial til å bli så mye bedre - vel, stoffet er kanskje å ta i, men i alle fall miljøet, og opptakten til historien (altså hvordan Nina og datteren kommer flyttende til et nytt liv). Og så blir det bare surr - og det er ikke underholdende surr, en gang.

Dette var min første og siste Hjort (vedder jeg på) - nå ligger boken i den lille haugen av bøker jeg ikke gidder å ha i huset lenger. Loppemarked neste!

Hurra, hurra - jeg unner alle å oppdage Chaim Potok; han har vært favorittforfatteren min siden tenårene. Du bør absolutt fortsette jakten på flere av ham! :-D

(Moulin Rouge sikret jeg meg på loppis etter at Karin Jensen anbefalte den her inne - enig med deg der også: den er fin!)

Å - ja, der kan du se; jeg visste ikke hva "miff" stod for en gang, jeg. Har sett dem omtalt under fullt navn på spalteplass, altså - men forkortelsen sa meg ikkeno'.

Boken tror jeg du vil finne det verdt å bruke tid på, i alle fall, Lillevi!

Jeg takker - men det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg vil være her, på bokelskere.no, og diskutere bøkene mine her - jeg kjenner ikke miff.no, men det er ikke "folk som har greie på Israel" jeg ville nå med denne omtalen, men folk som meg, som leser for å bli klokere, og som ikke har engasjert seg på et nettforum av interesse for ett tema. Og - for å være helt ærlig: jeg er rett og slett redd for å bli dratt inn i/starte en opphetet debatt som utarter til verbal slåsskamp, ikke til saklig debatt. Som sagt kjenner jeg ikke miff.no, så dette er ikke myntet på det forumet - bare på at jeg har sett nok av ondsinnede, retthaverske og lite konstruktive ordvekslinger på fjernsyn og i aviser, til at jeg ikke føler meg fristet til å stikke hodet frem i et annet forum.

Susan Nathan er britisk jøde; hun tilbragte flere av barndomsårene i sin fars fødeland Sør-Afrika. Faren igjen var sønn av jødiske emigranter fra Litauen. Da hun var i femtiårene emigrerte Susan Nathan til Israel, der hun bosatte seg i Tel Aviv. Den første tiden som ny israelsk statsborger var hun euforisk over å ha realisert sin sionistiske drøm. Så oppdaget hun at det også fantes arabere med israelsk statsborgerskap, og at de ikke hadde de samme borgerrettighetene som hun selv hadde som jøde. Hun begynte å gå i dybden, og satte seg inn i såvel det israelske rettslige systemet som levevilkårene til arabere i såvel de okkuperte områdene som i selve Israel. Hun kom til at hennes sionisme var bygget på sviktende grunnlag, og bestemte seg for å flytte til den arabiske byen Tamra i det nordlige Israel for både å markere, undersøke og utfordre forskjellsbehandlingen av arabiske og jødiske israelere.

Boken "Ett annat Israel. Min resa över den judisk-arabiska gränsen" er Susan Nathans inngående beskrivelse av hvordan det israelske samfunnet diskriminerer den opprinnelige, palestinske befolkningen i det nåværende Israel (og i de områdene som Israel i dag okkuperer). Jeg har tidligere lest endel dokumentarbøker om Israel og de okkuperte områdene, men selv om flere av dem har gitt meg verdifull informasjon, er dette den første boken jeg har lest som har beskrevet hvordan selve det israelske rettssystemet er bygget opp for å gi jødiske innbyggere rettigheter som arabiske innbyggere er avskåret fra.

Før jeg går videre i omtalen, føler jeg det riktig å fortelle at jeg for min del aldri har vært spesielt interessert i Midtøsten-konflikten (forstått som "Israel/Palestina-konflikten"). Jeg har ment at som alminnelig samfunnsinteressert har det vært nødvendig for meg å sette meg litt inn i hva som foregår "der nede", så jeg har fulgt med på nyhetene, og har i tillegg lest noen bøker om konflikten, men ikke studert temaet inngående. Jeg har interessert meg for jødisk historie i Europa og for jødeforfølgelsene i vår verdensdel, som følge av at jeg generelt er svært interessert i europeisk historie og kultur. Men Midtøsten har vært heller fjernt for meg. Jeg har vært skeptisk til Israels politikk overfor araberne, men har langt på vei tenkt at "jaja - de (les: de israelske myndighetene) definerer situasjonen som en krigssituasjon, de oppfatter seg som å være under angrep - det er beklagelig, men med dét utgangspunktet er det ikke så merkelig at de også begår overgrep. Ille, men jeg skjønner sammenhengen." Susan Nathans bok har endret mitt forenklede syn på dette: jeg ante for eksempel ikke hvor intrikat lover og regler er formulert slik at resultatet er at arabere er avskåret fra å søke utdannelse, jobb, bolig på samme vilkår som jøder med "samme" statsborgerskap. Eller i hvilken grad "systemet" er lagt opp for å fortie at det bodde arabere og fantes arabiske byer i utallige områder der det i dag er jødiske boligområder, grønne parker, o.s.v.

Jeg vil ikke nøle med å anbefale denne boken til andre. Jeg har faktisk kjent til boken i over et år, men i bokhandelen i Oslo fantes kun den svenske oversettelsen, ikke den engelske originalen. Og jeg syntes lenge at det var for "dumt" å lese en oversettelse, når jeg ville kunne lese originalteksten uten problemer. Men jeg fikk aldri rotet meg til å skaffe originalen (The Other Side of Israel: My Journey Across the Jewish/Arab Divide). Og så kjøpte jeg den svenske likevel for et par uker siden.

Enig, AnjaE (og dere andre som har sluttet dere til AnjaEs synspunkter) - det som nettopp er så deilig "her inne", er at bokelskere.no er et (stort sett) fredelig sted der folk er hyggelige mot hverandre. Så langt ser det ut til at André makter å håndtere de trollene som en sjelden gang har dukket opp her, og at han (hatten av for ham!) likevel har tid og overskudd til å konsentrere seg om den tekniske driften av nettstedet, mesteparten av tiden. Jeg er medlem av et annet, digert, internasjonalt nettsamfunn der det er flust med moderatorer (www.Ravelry.com, for den som måtte lure - supert nettsamfunn for håndarbeidsinteresserte, men etter at jeg oppdaget bokelskere.no er jeg nesten aldri på Ravelry lenger...), og ser behovet for moderatorer der - men her inne kan jeg ikke se at det trengs moderatorer før André beslutter at arbeidsbyrden blir for mye for ham alene. (Og dét punktet håper jeg det blir lenge til vi når - vi får fortsette å tilstrebe en hyggelig tone, slik at vi utsetter det i det lengste!)

:-D