Bokelskere.no

Forfattere kan sikkert til en viss grad forhandle prosenter(i alle fall de som selger godt), men i en normalkontrakt er det vanlig med 15-20% royalty. De bøkene jeg har gitt ut, har gitt meg 15% royalty. Da er det andre steder mesteparten av kaken forsvinner.

Jeg har svart :) Ryddig, lett forståelig og passe lang undersøkelse.
Lykke til videre med masteroppgaven.

Hvorfor må alle, i alle fall de fleste ungdomsbøker ha kjærlighet som hovedtema? Det er på tide med nye nytt og fresht ...

Katsa er en svært ung jente, men hun er allerede fysisk sterk. Hun er så sterk at hun kan drepe et menneske bare med ett slag. Det er nådegaven hennes. Hun er en slåsskjempe med mye kraft i seg, smidig og hun er ikke redd for noen eller noe. Nådegave er noe ikke alle har. Barn som blir født med øyefarger som ikke matcher hverandre, har en nådegave og nådegavene kan være så forskjellige. Katsa har et brunt og et blått øyne. Andre barn/mennesker med øyefarger som ikke matcher hverandre kan ha andre farger og andre spesielle evner, noen kan for eksempel lese andres tanker, andre kan se like bra selv om de er blinde, andre merker farer fortere enn andre osv ... Nådegavene kan være så mange, og som sagt i Katsas tilfelle, er hun en slåsskjempe. Hun er sterk og lar seg ikke overmanne av noen.

Hun er ikke bare usedvanlig sterk og snartenkt, men hun er også annerledes fra andre jenter i Midtlun hvor hun kommer fra. Hun har aldri tenkt å forelske seg eller gifte seg med noen. Hun er selvstendig, dyktig til å skaffe seg mat på egenhånd ved hjelp av jakting, og hun vet råd for det meste. Å leve i middelalderen er ikke bare, bare, men Katsa er vant til harde kår. En dag på en av sine reiser, møter hun på en fremmed gutt fra en annen borggård. Etter litt nøling får hun varme følelser for ham, men er han den han gir seg ut for å være, har han en nådegave, og vil Katsa tillate seg selv til å bli forelsket?

Etter den ene vampyrserien etter den andre som har blitt utgitt for ungdom de siste årene, var det noe fresht og annerledes med historisk roman fra middelalderen. Noe forfriskende. Men det denne boka har til felles med vampyrbøkene er denne kjærlighetshistorien som blir mest lagt vekt på. Ja, jeg vet at ungdom syns at kjærlighet og forelskelse er fryktelig spennende, men må alle ungdomsbøker fylles av det? Det er litt oppbrukt og det er på tide med et nytt konsept. Jeg håpet at den historiske delen ville få mest oppmerksomhet enn kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene i boka Nådegaven, men nei, her lar også kjærlighetsdelen overtrampe alt som var lovende. Det er synd for boka hadde et så godt utgangspunkt. Skjønner ikke at nesten alle ungdomsbøker må bli ødelagt av "samme" oppskrift. Tenkte at denne boka ville skille seg ut på en positiv måte og det gjorde den også i begynnelsen, men så ble den bare mer og mer like mange andre ungdomsbøker som jeg har lest tidligere.

Også må jeg snakke litt om Katsa. Jeg vet at Katsa er en dyktig slåsskjempe på grunn av nådegaven hennes. Det er derfor folk respekterer henne så mye og en god del er redd henne, men likevel. At hun attpåtil slåss med ville dyr er jo å ta litt i. Og jeg er ikke så glad i attituden hennes. Hun er en utrolig kjepphøy bedreviter som kan alt og vet alt. Unnskyld meg, men hun gjorde meg tvers igjennom kvalm og jeg fikk meg ikke til å like henne, selv ikke da hun visste sine myke sider. Jeg fikk meg bare ikke til å like henne og de andre karakterene satte ikke igjen så mye spor etter seg de heller. Det er ikke karakterer jeg vil huske og tenke på lenge etter jeg har lest boka, men heller fort glemt.

Nådegaven hadde som sagt et godt utgangspunkt. Her var det ikke snakk om vampyrer/varulver som boksjangeren drukner i om dagen, men en historisk roman inspirert av middelalderen. Men dessverre ble boka litt for lik de andre ungdomsbøkene likevel, og jeg trodde ikke helt på kjærlighetshistorien til Katsa og den hun ble hodestups forelsket i. Og av mange grunner ble ikke denne boka en henrivende lesing, men heller skuffende.

På slutten av boka er det smakebit av neste bok i Katsa-trilogien og den heter "Flamme", og kommer ut i september.

God herreroman med mye action!
En svært spennende spenningsroman om norske etterretningsagenter i Midt-Østen.
Mye reising rundt i området og våre helter (eller helt) forhindrer selvsagt store katastrofer men mister illusjonene i løpet av boka.

Likte spesielt godt at historien er krydra med kunst, kultur og historiske detaljer. Ikke vet jeg om dette er fakta, men jeg kjøper det rått. Dette gjør at historien er troverdig og virkelighetsnær. I hvertfall for meg.

Forfatteren leker seg litt når han bruker historiske navn på heltene sine: Peter Wessel (!) og ... Digre. Det synes jeg var et artig grep!

Hørte denne på lyd og jeg synes språket er godt. Det flyter fint. Spenningskurvene kommer ikke for tett og actionelementene er troverdige. Kanskje en del Bond-fakter over denne romanen, men slettes ikke for mye.

Alt i alt et hyggelig og interessant møte med Wessel og Nore.

Jeg foretrekker høsten. Passe kald/varmt, mørke kvelder, masse farger og atmosfæren blir helt spesiell. Selv om jeg ikke er glad i sola, så har jeg sittet ut på verandaen og lest i noen dager. Blir litt lei av å sitte inne. Har jo vært sykmledt i ni måneder nå og temmelig lei av leiligheten:)

Har ikke sett noen hestehov så langt, men savner allerede mørke kvelder. Høsten, kom tilbake! Jeg er ingen vår/sommermenneske og jeg blir heller ikke glad av sola. Den påvirker meg ikke i det hele tatt. Men, men jeg får holde ut og tro at høsten vil komme tilbake igjen:)

Jeg har så vidt begynt på Himmlers kokk av Franz - Olivier, og jeg har faktisk kommetmeg litt lengre i Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. Blir ikke ferdig med den denne helga, men har god tro på at jeg blir ferdig med den neste helg. Det har løsnet seg litt igjen og da går det bedre. En slitsom bok på en fantastisk serie. Han skulle ha gitt seg etter fem bøker, men folk ville jo ha mer. Liker Miin kamp serien kjempegodt til tross for at sekseren er litt slitsom og ikke på samme nivå som de andre bøkene i serien. Men jeg har funnet ut at jeg er mer tålmodig enn jeg trodde med tanke på den siste boka:)

Og jeg har kommet meg litt i gang i Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt roman og krim i helga. Må jo ha litt variasjon:)

God helg:)

Jeg har forlenget påskeferien litt i år og er fortsatt på Østlandet og nyter finværet. Denne helgen leser jeg Presidentens valg av Anne Holt. Forløpig synes jeg at den er litt treg og kjedelig, men jeg håper at den bedrer seg.

Av og til lønner det seg ikke å snoke bort i andres saker ...

Boka begynner med en scene tatt fra Snøhvit og de syv dvergene, som er skrevet av Brødrene Grimm. Scenen der hvor Snøhvits mor syr og mens hun syr, stikker hun seg i fingeren ved et uhell og det drypper blod. Når dette skjer tenker hun: Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

En snerten måte å begynne denne thrilleren på. For hovedpersonen heter Lumikki Andersson, og Lumikki er Snøhvit på finsk. Tøft navn. Syns navnet Lumikki klinger på en tøff måte på finsk. Hun bor i en hybel for seg selv mens hun går videregående og går på kunstlinjen. Årstiden er kald. Så kald at det nesten biter i henne. Men hun er en sterk og utholdende jente. Hun er tøff, vet hva hun mener og vil, og liker å holde hybelen så enkel som mulig. Hun vil ikke pynte det på den måten fleste av oss ville ha gjort.

En dag på skolen, når hun går inn på mørkerommet, er ikke mørkerommet slik hun er vant til å se det, noe er forandret. En morgen hun går inn i mørkerommet, henger det pengesedler, og det virker som om noen av dem har blod på seg. Ser hun riktig, eller er det noe hun innbiller seg? Pengesedler som henger til tørk i skolens mørkerom. Er det mulig? Hun blir høyst usikker på hva hun skal gjøre. Skal hun melde fra til rektor eller ikke? Hvem eier disse pengesedlene? Hvorfor er det blod på dem? Er det noen på skolen hennes som har skaffet disse pengene på et ulovlig vis? Lumikki er en jente som har lært og vet godt at det er best å ikke blande seg inn i andres saker. Hun vil ikke bli innlandet, men nysgjerrigheten blir for stor og det er på tide å å få en klarhet i dette, enten hun vil det eller ikke.

Jeg hadde mine tvil om denne boka før jeg begynte på den. For det første hadde jeg aldri hørt om den, for det andre var jeg usikker på om den kanskje ville bli for barnslig for meg. Har lest mange ungdomsbøker som virket veldig lovende, men som har for barnslig skrivemåte. Det gjelder ikke Rød som blod. Rød som blod er en ungdomsbok som endelig har voksent språk. Den funker fint både for ungdom og for voksne. Og her er det action, mye fart, spennende intriger, og levende karakterer. Det er sjeldent at jeg liker både plottet og karakterene når jeg leser en bok. Så dette er et sjeldent tilfelle. Jeg følte at mye var virkelig selv om noen scener kanskje var litt overdrevet, men det gjorde heller ikke noe. Alt virket levende, både miljøet, karakterene og kulden. Det var nesten som om jeg fryste selv mens jeg leste. Og sidene gikk temmelig fort unna og boka ble lest på få dager.

Jeg liker å lese ungdomsbøker innen fantasysjangeren som inneholder overnaturlige elementer, men jeg er også litt lei av den sjangeren på grunn av at kjærlighetsdelen ødelegger historier som har potensiale til å bli spennende og annerledes, men som blir ødelagt av øyeblikkelig kjærlighet mellom hovedpersonene. En gutt og en jente som blir betatt av hverandre, og så finner de ut at begge har overnaturlige evner. Men boka Rød som blod, har heldigvis ikke disse ingrediensene. Jeg liker bøker med overnaturlige elementer, men ikke at det skal ødelegges av kjærlighetshistorie som til tider er virkelig urealistiske. Derfor var det godt og forfriskende å lese en bok som ikke omhandlet dette, men heller la vekt på ren og skjær spenning bestående av "virkelige" mennesker som deg og meg. Og problemer som godt kunne ha hendt i virkeligheten, i hvert fall med det meste som skjer i boka.

Det var ikke vanskelig å se for seg karakterene, miljøet og føle det samme som alle personene følte. Det føltes som om jeg tok del i boka. Det eneste som irriterte meg litt er hovedpersonen Lumikki. Det er ikke det at jeg ikke liker henne, for det gjør jeg, men det var noen få sider av henne som jeg både stusset litt over og som jeg mislikte. Hun kan til tider bli litt for "altvitende"/selvgod, og har en jeg vet best - holdning, men bortsett fra det var hun lett å like. Alle mennesker har jo noen sider som ikke er like sjarmerende.

Rød som blod var en spennende, målrettet og velskrevet thriller for ungdom, og jeg følte meg ikke for gammel til å lese den. Jeg er også meget interessert i å lese resten av Limukki Andersson - trilogien.

Science fiction er ikke alltid fascinerende ...

Handlingen er et godt stykke inn i fremtiden, nærmere bestemt 2084, og verden og menneskene har gjort noen forandringer enn det vi er vant til i dag. Robert Altermann får vite at en nære og ukjent relasjon av ham er funnet død i London. Han er privatetterforsker, og han får denne beskjeden av en fyr som heter Stig Holm. Robert drar straks til London etter denne urovekkende nyheten, og han blir dratt inn i mildt sagt i forskjellige miljøer under etterforskningen av den døde mannen. Robert blir dratt inn i nettgamling, dyrepark, menneskeorganger til sags og mye annet rart. Hva har alt dette med mannens død å gjøre? Sammen prøver Robert Altermann og Stig Holm å løse saken.

Først og fremst så er jeg ikke helt vant til science fiction sjangeren. Det er ikke akkurat det jeg har lest mest av og heller ikke fått skrekken. Før har jeg lest Haikerens guide til Galaksen av Douglas Adams, og Across the Universe av Beth Revis. Så erfaringen er relativt liten, men jeg er en nysgjerrig person og liker å lese fra mange sjangre selv om mørk litteratur er favoritten.

Boka er relativ kort og er ikke på noen som helst måte avansert. Dette er ikke science fiction med mange avanserte teknologiske beskrivelser. Den er mer overflatisk og ikke så detaljert. Boka består jo bare av 200 sider, så man har ikke mange sidene å gjøre science fiction avansert på. På en måte føles det ikke ut som om boka kommer ordentlig i gang siden den er så kort. Og det som irriterte meg mest var at alle personene ble hele tiden presentert med både fornavn og etternavn. Det gjør karakterene for min del ganske upersonlige og det blir en stor avstand fra karakterene og leseren. Og litt irriterende med denne fortellermåten, sa Robert Altermann, tenkte Robert Altermann og gjorde Robert Altermann osv ... Det er Robert Altermann her og Robert Altermann der. Jeg ble mektig lei av navnet hans underveis. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var heller ikke så mange science fiction elementer. Den jeg husker best er at menneskene hadde innebygd mobil/telefon. Så menneskene slapp i alle fall å rote bort mobilen. Og noen andre elementer var også med, som jeg ikke vil røpe, men likevel er ikke det ikke en ren og skjær science fiction bok. Det var noe som manglet, men jeg vet ikke hva.

Jeg ble heller ikke noe særlig glad i forfatternes skrivemåte. Den var litt vel tørr, det var lite som hendte, og alt ble litt pappaktig. Jeg ble ikke godt kjent med karakterene og noen ble litt vel usynlige. Og jeg var ikke engasjert nok til å bry meg om hva som hendte med karakterene. Om de døde eller levde var jeg på en måte revnende likegyldig til.

Alt i alt var dette en grei bok å "smålese" i. Men vil du ha mer avansert science fiction med fullpakket action, er det nok ikke en bok for deg. En grei bok hvis man vil ha noe lett å lese.

Oppstandelse er valgt i stedet for Anna Karenina eller Krig og fred, Forvandlingen istedet for Prosessen. Idioten i stedet for Brødrene Karamasov. Og hva i all verden gjør Faen ta skjebnen på denne lista? Så bra er den ikke! Det er mye bra på denne lista, men utvalget er likevel merkelig. Det er rett og slett for mye engelskspråklig litteratur her, en del av den burde vært fjernet til fordel for klassikere på andre språk...

Ikke veldig enig :)

Dette var en original historie. Den amerikanske byen Grantville blir plukket opp fra år 2000 og satt ned midt i Tyskland i året 1632, midt i tredveårskrigen. Vi får en kort forklaring på hvordan dette skjedde, men bare for at vi skal slippe å lure for det har egentlig ingen betydning for historien. I en verden av primitive europeere så har amerikanerne biler (så lenge drivstoffet varer) et kraftverk (som vil vare i ca to år før de vil trenge reservedeler de ikke er i stand til å lage selv), moderne skytevåpen og amerikansk kultur. De allierer seg raskt med svenskekongen Gustav Adolf mens kardinal Richelieu ser på med bekymring. Imperiebyggingen er i gang. Eric Flint skriver veldig bra, og selv med mye diskusjoner om hva de skal gjøre, har han laget en spennende og morsom historie. Det er mange humoristiske situasjoner rundt kulturkrasj, romantikk og kriging. Poenget med denne boken (tror jeg) er å se på hvordan innbyggerne i Grantville påvirker historiens gang. Og jeg syntes dette var veldig interessant.

Dreadtime Stories er en serie radiohørespill i sjangeren grøss, men jeg syntes ikke denne helt passet inn. Ikke at det ikke var underholdende lytting, for det var det jo, men jeg ville heller ha kalt dette for mørk krim. Max Allan Collins forbinder jeg jo mest med krimsjangarene, da jeg hovedsakelig kun har lest CSI-bøkene hans. I Reincarnal har vi en seriemorder, reinkarnasjon og hypnose som hovedtema, og selv om det er snev av grøss, er dette for det meste en krimhistorie om jakten på en seriemorder. Som alltid i Dreadtime Stories er det flust med lydeffekter og musikk, som kombinert med godt stemmeskuespill skaper en. Vil du ha litt påskekrim, kan jeg anbefale denne.

En skikkelig god påskegrøss. Dette er en radiodramatisering av novellen The Late Shift av Dennis Etchison, opprinnelig fra novellesamlingen The Dark Country, hvis jeg ikke tar helt feil. VI får her vite den skremmende sannheten om hvem som faktisk jobber nattskiftet på døgnåpne butikker. Fremførelsen er nydelig og stemningsfull. De har virkelig tatt seg bryet med å lage mye musikk og massevis av lydeffekter. Persongalleriet (og antall stemmeskuespillere) er overraskende stort. Jeg synes det gir det lille ekstra at de ikke gjenbruker folk slik at de samme skuspillerne kommer igjen og igjen, bare med litt fordreide stemmer. Det får det til å føles litt mer ekte. Alle virket veldig profesjonelle, selv om jeg ikke kjente igjen noen av navnene, bortsett fra Malcolm McDowell som er fortellerstemmen. Jeg likte denne veldig godt, og gleder meg til å sette på flere hørespill fra Dreadtime Stories, som denne er hentet fra.

Cabin Pressure en en humoristisk perle jeg fant gjemt inne på audible. Selv om dette egentlig er et radioteater, så er det utgitt som lydbok, så tar den med her allikevel. Cabin Pressure er en hysterisk morsom komedie om det lille flyselskapet MJN Airlines, men har man flyskrekk vil det nok ikke hjelpe å høre på denne. De har kun ett fly som eieren Carolyn Knapp-Shappey (Stephanie Cole) fikk i skilsmissen sin. Som hun selv sier, det er ikke mulig å sette ett fly i en linje, så egentlig burde de kalles en Air-dot. Hennes sønn Arthur Shappey (John Finnemore) fungerer som flyvertinne. Kort fortalt er han dum og ivrig. Han prøvde seg en gang som flykokk, men overraskende nok ville ingen smake på hans signatur-rett: Surprising Rice. Flykaptein Martin Crieff (Benedict Cumberbatch) er en talentløs regelrytter som er desperat etter anerkjennelse. Det må sies at han trengte sju forsøk før han fikk pilotlisensen sin. Etter min mening er dog stjernen i showet annenpilot Douglas Richardson (Roger Allam). Han er faktisk en kompetent pilot og en skikkelig ringrev når det kommer til å finne løsninger på problmer. Hans overlegne mine og spydige kommentarer får meg hele tiden til å glise. Hver gang kapteinen brisker seg for mye, lar Douglas ham rote det skikkelig til, for å så steppe inn i siste øyeblikk for å rydde opp, som oftest til sin egen fordel. Dette er den første sesongen som består av seks epsoder. De må blant annet hanskes med passasjerer som nekter å stumpe røyken, en død passasjer, en katt som muligens vil fryse ihjel i lasterommet, en korrupt franskmann på en flyplass i Sahara-ørkenen som prøver å presse dem for masse penger, ei filmstjerne som Arthur er blodfan av og en ufyselige riking som tipser bra. Og det viser seg at når man sitter standby og venter på å få høre om man skal fly eller ikke, er det ikke lurt å drikke seg full. Glimrende stemmeskuespill og sprø situasjoner gjorde dette til en virkelig opplevelse. Jeg skal garantert høre de resterende episodene også.

Nydelige lydeffekter og fantastisk stemmeskuespill. Skulle jo bare mangle med de store navnene som er med: Christopher Lee, Benedict Cumberbatch, Natalie Dormer, Bernard Cribbins, David Harewood, James McAvoy og selveste Giles fra Buffy (Anthony Head) bare for å nevne noen. Fant denne på audible og har kost meg med den i løpet av påskens to første trim-turer. Jeg har ikke lest boken, men har lest tegneserien så visste at det var en god historie. Den er jo skrevet av Gaiman. Det handler om Richard Mayhew som en dag finner jenta Door skadet på gaten, og når han hjelper henne med å komme unna de to morderne (de stjeler showet spør du meg), blir han dratt inn i den magiske og farlige verdenen kalt London Below. Dette er en herlig forestilling full av humor, spenning og overraskelser. Kan du engelsk og liker gode historier vil du garantert like denne.