Bokelskere.no

Dette er kanskje en noe ukjent bok, for har ikke sett noen lese den, men kan jo hende at noen har lest den likevel. Det er ikke alle som oppdaterer bøker man leser online.

Det er en debutkrim som ble utgitt i fjor, og beklageligvis har jeg lest bedre debutbøker. Har lest mange gode debutbøker de siste årene, men også noen mindre bra. Det som er spennende med debutbøker er at man vet aldri hva man får.

Homofobi og frykt
Handlingen foregår stort sett i Kristiansand, og året er 1996. Homofobi er en stor sak, og folk er livredde for å være seg selv. Man visste også veldig lite om hiv på den tiden. I boka blir man kjent med Katrine Kaspersen. Hun er frilansjournalist, men siden det er et hardt yrke, jobber hun også i en barnehage, og hun har nylig gitt ut en bok. Hun har broren Joar som hun er god venn. Han er pastor og hun er en av de få som vet at han er homofil. Foreldrene deres vet det ikke da de er svært gammeldagse og strikte. Katrines liv blir noe kaotisk da hun blir sammen med ekskjæresten til bestevenninna. Hun blir sammen med Stein Fjell som har en bror som ikke vet å sette grenser, og en kamerat som stadig er med på ting. Mens Stein er borte, blir Katrine utsatt for noe. Hennes forhold til Stein er kort og hektisk. Stein roter seg i noe sammen med broren og kameraten hans. Det gjør til at han legger ut på flukt utenfor landets grenser, for å komme seg så langt vekk fra politiet som mulig, men er det verdt strevet?

Blodskam hadde et godt utgangspunkt, spennende karakterer og interessante temaer, men dessverre blir handlingen noe blass og røverhistorieaktig. Det blir ikke helt troverdig i lengden, noe som er synd da det var det i begynnelsen. Begynnelsen er veldig realistisk, tung og engasjerende, karakterene er troverdige og består av flere lag, og temaene var interessante og engasjerende å lese om. Men dessverre drukner det litt i en handling som utviklet seg i en retning som jeg ikke ble like begeistret for.

Bedre som roman enn krim
Boka burde også ha vært strammet opp mer. I begynnelsen virket det nesten ikke som om man leste en krimroman, men heller en vanlig roman, da politifolk ikke dukket opp før langt etter hundre sider. Da ble det nesten som å lese en helt annen bok. Boka var spennende og fengende inntil politifolka dukket opp og ødela balansen i handlingen på en måte. Så Blodskam kunne ha godt egnet seg bedre som en roman.

Noe som er noe overraskende å påstå, da jeg foretrekker krimromaner fremfor "vanlige" romaner, men denne boka hadde så mange mørke og tunge temaer, at den godt ha fungert som roman, og ville ha vært like fengslende hele veien. Dessverre ble det ikke det denne gang. Det ble noe rotete og uengasjerende etter de første 150 sidene, og følte at spenningen kom aldri helt på plass igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Publica, mot en ærlig anmeldelse)

Det er ikke ofte jeg leser bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Jeg er ikke fra Buskerud området, og hadde ingen kjennskap til Dr. Gisleson fra før av, så det ble noe tung lesing denne gang.

Noen ganger må man lese bøker fra virkeligheten
Jeg ville lese boka fordi noen ganger har jeg lyst til å lese bøker fra virkeligheten og samtidig få med meg litt historie. Dr. Gisleson og hans pasienter virket noe spesiell, og dermed ble jeg nysjgerrig på innholdet, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i legeyrket. Men Gislesons personlighet virket noe dystert og spesielt til lege å være, og dermed måtte jeg bare lese den.

Jón Gisleson var opprinnelig fra Island og levde fra 1750 til 1804. Som mange andre, studerte han i København og havnet i Drammen. Han tok over for en annen fylkeslege som valgte å være med i en sekt. Jón Gisleson ville nok ikke ha overlevd lenge som lege i dag. Han var en slags psykopat som manipulerte seg frem i systemet, var arrogant og som ofte havnet i konflikter. Han var heller ikke den dyktigste i sitt fagfelt. Privat var han heller ikke noe bedre. Han giftet seg med en jente som var mye yngre enn ham, som kom fra en velstående familie, og hun hadde noen psykiske utfordringer. Han behandlet henne svært dårlig.

Boka er ikke kun om Gisleson, men om mye annet også
Men i denne sakprosaen er det ikke bare om selveste Dr. Gisleson, men mye om sykdomshistorie og legeutdanning i tillegg. Jeg er ikke spesielt interessert i sykdom til vanlig, men det var interessant å lese om sykdomshistorie fra før tiden. Hvilke sykdommer som eksisterte da, men som ikke gjør det nå lenger, og hva folk trodde ville kurere diverse sykdommer før i tiden, var både komisk og mørkt lesestoff.

Boka er på ingen måte dårlig. Sørnes skriver godt og tar med mange sitater fra forskjellige kilder, som var interessant å få med seg, Men for min del ble det noe langtekkelig og ikke alle partiene var like spennende å lese om. Derfor ble det en smule tørt. Men alt i alt er jeg glad for å ha lest denne fordi det er viktig å få med seg noe sakprosa, også. Personlig likte jeg Bøddel av samme forfatter bedre, da temaet var mer fengslende.

Håper det ikke er leger som Gisleson i dag, men man vet jo aldri ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Commentum, mot en ærlig anmeldelse)

The Book of Accidents er cosmic horror som ble utgitt i fjor. Cosmic horror er relativt et "nytt" begrep, også kalt Lovecraftian horror, som er oppkalt etter nettopp H.P. Lovecraft. Cosmic horror legger mer vekt på det ubegripelige og ukjente fremfor blod, gørr og sjokkfaktor.

Selv liker jeg både cosmic horror og blod og gørr, også kalt slashere. Ja takk, begge deler. Liker selvfølgelig ikke all slags horror, men mye.

Mørk familiehistorie
Wendig skriver om familierelasjon som kanskje ikke er den beste. Familien Graves består av tre medlemmer. Nate og hans far har ikke tålt hverandre noe særlig og når hans far dør, er følelsen for faren den samme. Han får kjøpe farens hus for en dollar og hans kone og sønn, Oliver, "pusher" ham til å flytte, slik at de kan få en ny start. Selv klarer han ikke tanken på å bo i et hus med farens "spøkelse", men blir enig om å gjøre et forsøk. Familien flytter fra storby til et øde sted omringet av natur. Nate må finne ny jobb, kona Maddie har skulpturene sine hun jobber med, og Oliver må begynne på en skole. Han er en sensitiv gutt som han får behandling for, fordi han kan empatisere med sine medmennesker litt for mye. I motsetning til hans forrige skole og sted, klarer han denne gang å skaffe en venn. Dessverre får de andre litt dårlige vibber av ham. Han har også en bok, som han vil at Oliver skal lese, men hvorfor?

Det er også en seriemorder involvert i handlingen som herjet i området da Nash, faren til Oliver var liten. En seriemorder som var besatt av tall. Dette er kosmisk horror fordi man hopper veldig i tid, og verdener som kolliderer inn i hverandre. Vet det høres diffust og vagt ut, men vil helst ikke røpe noe og denne boka er ikke enkel å forklare siden handlingen består av flere lag. Det kan høres ut som en typisk horror bok om hjemsøkt hus og vond fortid, men det er mer enn som så.

Ikke en bok for alle
Har fått med meg at det er mange delte meninger om denne boka, og det gjør meg ekstra nysgjerrig å lese en bok. Jeg er mer på vakt når bøker får bare skryt, men bøker som får delte meninger, hiver jeg meg nesten over for å se "hvilken side jeg lander på". Om jeg vil like den eller ikke. Det er jo heller ingen sjokk at jeg liker bøker andre ikke liker og omvendt. Det slår jo aldri feil.

Wendig skriver godt og saklig. Likte hans nøkterne fortellerstemme og at han tar seg god tid slik at man blir godt kjent med karakterene, omgivelsene og prøvelsene deres. Liker kontrasten mellom realstisiske karakterer og overnaturlige hendelser. Hadde også sansen for at karakterene var en smule negative, og enkelte ganger aggressive. Det gjorde dem mer menneskelige og at de ble utsatt for harde prøvelser. Deres reaksjoner var i samhørighet med opplevelsene deres.

Skjønner hvorfor enkelte ikke liker The Book of Accidents for den kan oppfattes som noe negativ og ikke alle liker dyster horror, men der har du meg for jeg liker det. Jo dystrere og helsvart en horror bok er, jo desto bedre er det. Dette var interessant og fengslende lesing

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke mange land som fascinerer meg, men det er to land som alltid har holdt på min interesse, og det er Egypt og Japan. Så hadde nok ikke lest en bok om hvilket som helst land.

Fascinerende land
Grunnen til at Egypt fascinerer, er jo helt klart pyramidene og faroer, men også alt det overnaturlige de trodde på da og nå i ettertid. I ettertid mener jeg at noen fremdeles tror på at det hviler en forbannelse over en berømt farao, og jeg er jo svak for slike ting.

Men Nytt blikk på det gamle Egypt er mer enn som så. Bettum er egyptolog og førstekonservator ved Interkulturelt Museum. Han har også vært med på noen utgravinger. I boka er det også med mange bilder av diverse kunst, pyramider og deler av hieroglyfer, og de fleste bildene har han tatt selv.

Mer enn bare pyramider
I boka er det ikke bare om pyramider og faroer man tenker på når man tenk om Det gamle Egypt, men også om hverdagsliv, hvordan de brukte Nilen, språkutvikling, religion, politikk, om ka sjel, ba sjel og akh sjel, overtro, mumifisering og mye mer. Det er noe for alle.

Ved første øyekast kan boka virke noe pensunaktig og kanskje litt tung. Selv om temaet interesserer meg, var nok det grunnen til at jeg ventet litt med å lese den, men det var ingen grunn til å utsette det, for boka er på ingen måte tung eller skoleaktig. Bettum deler opp innholdet i oversiktelige kapitler og han bruker også litt hunor, så teksten er heldigvis ikke så tørr og saklig som man kanskje forventer på forhånd at den er. Han skriver på en forståelig og ryddig måte, og deler opp teksten med bilder i forskjellige størrelser som er interessant å se på.

Var spesielt nysgjerrig på om Bettum ville ta med biten om Tutankhamon forbannelsen eller ikke, siden dette ikke er en underholdningsbok, men heldigvis skrev han litt om det også ganske langt bak i boka, men jeg er fornøyd. Synes slike ting er interessant å lese om.

Ellers likte jeg å lese om politikk, hvordan man ble farao kunne gå hardt for seg, utsmykningen av sarkofag, gravplyndring og hieroglyfer. Jeg likte det meste jeg leste om i boka, men de temaene fascinerte mest, også om pyramidene, selvsagt. Noe om Det gamle Egypt har jeg lest om litt før og var fint å friske opp igjen i minne, men samtidig lærte man hele tiden noe nytt. Det er ingen tvil om at Bettum vet hva han skriver om.

Dette er en god innføring om Det gamle Egypt både for nybegynnere som akkurat har interessert seg om den tiden, og de som kan en del om det fra mfør, men som kanskje vil friske opp hukomelsen en smule. Boka inneholder mye fakta og en dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

Og takk til deg som slo opp M. Grundt. Interessant lesning!

Paradisbyen av Zoë Beck er en futuristisk thriller/thriller med science fiction elementer fra Tyskland. Har lest noen bøker av tyske forfattere før, men ikke mange.

Mørke forandringer
Beck har bygget en verden som kan minne mye om vår verden som nettopp har vært gjennom en pandemi, og store forandringer har skjedd. De fleste har samlet seg i en storby, og de som er noe annerledes bor utenfor i et samfunn for seg selv.

Hovedkarakter Liina er ute på oppdrag siden en kvinne er angrepet av sjakaler og hun kommer i snakk med lege. Denne legen virker ikke helt ærlig med ting hun vet. Siden dette er på en måte en futuristisk thriller, er Liinas tid litt lenger frem i tiden enn vår tid. Folk har en slags helseapp innebygd i seg ved hjelp av en chip eller noe, slik som dyr har. Den er til hjelp for å måle helsetilstanden til hver enkelt.

Uengasjerende thriller til tross for interessant tema
Denne thrilleren er relativt en kort bok på bare 269 sider, men likevel føltes den lengre, da det hele ble noe tungtrødd. Handlingen var for rotete og uengasjerende og karakterene ble for blasse. Jeg klarte ikke å engasjere meg gjennom hele handlingen og falt ofte ut. Ikke på grunn av at det var uforståelig eller avansert, men det var jeg som ikke klarte å leve meg inn i handlingen, og da blir lesingen et slit. Klarte ikke helt å bry meg om denne Liina, heller.

Sier ikke at boka var dårlig eller bortkastet, for det var deler med den jeg likte, men syntes det tok for lang tid før ting skjedde, og Liinas barndom og hennes forhold til denne mystiske mannen var kanskje delene jeg interesserte meg minst å lese om. Jeg ville ha mer av thrillerfaktoren. Det hele ble for dødt for min smak.

Som sagt, ikke en thriller for meg da jeg foretrekker thrillere om nåtiden og fortiden med mørkere elementer fremfor de futuristiske. Det var vel ikke helt min greie. Håper jeg slipper å gå med en helseapp i meg i fremtiden ...

Fra min blogg: I Bokhylla

For to år siden leste jeg Der hun lå av samme forfatter, og likte den ikke noe særlig. Tidligere har jeg lært at enkelte ganger lønner det seg å gi forfattere en ny sjanse. Hvordan gikk det denne gangen?

Det var slett ikke bortkastet. I gode og onde dager hadde rett og slett et bedre plot og bedre karakterbeskrivelser. De første åtti sidene var ganske seige og tunge å komme seg gjennom, på grunn av lite innhold og lite fremgang, men heldigvis snudde det seg temmelig fort.

Et spøkelse fra fortiden dukker opp
Lizzie Kitsakis er for tiden underbetalt forsvarsadvokat, og hun får en overraskende telefon. Telefonen er fra en "gammel" studentkamerat. Han er innsatt på Rikers som er et tøft fengsel å være i. Hans kone ble funnet død ved trappa med en golfkølle i nærheten. Han ble ikke opprinnelig arrestert som mistenkt for drapet, men på grunn av vold mot politimann på åstedet. Men de fleste ser på ham som mistenkt, og han er desperat etter å bevise at han er uskyldig, og komme seg ut av fengselet så fort som mulig. Han og kona har en ung sønn sammen som er på sommerleir.

Ikke nok med det. I det fasjonable strøket Park Slope i Brooklyn hvor Zach bor, klienten til Lizzie, går det rykter om at foreldre til skolebarn i strøket, noen få ganger arrangerer hemmelige swingersfester. Samtidig føler flere seg utpresset digitalt av en anonym kilde. Hvor mye skjuler denne voksne omgangskretsen, og har Lizzie selv noen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys?

McCreight skrivestil kan oppleves som noe tung, i hvert fall i begynnelsen. De første åtti sidene var en liten tålmodighetstest å komme seg gjennom. Men ikke alle begynnelser kan være like fengende. Når man først kom seg over kneika, gikk det lettere. Det ble bedre flyt i språket, man fikk bedre oversikt over de mange karakterene og det ble mer som skjedde.

Noen ganger trenger man festlig krim
I likhet med John Grisham har også McCreight vært tidligere advokat og det vises i handlingen. Likte ekstra godt disse vitneforklaringene og konfidensielt skriv som ble skrevet som et ordentlig dokument på profesjonell måte, og kunne ha tenkt meg flere av dem. Likte også at handlingen hoppet frem og tibake i tid, før og etter denne swingersfesten.

Lizzie er kanskje ikke den skarpeste advokaten jeg har lest om, men det kan tilgis, men hun og klienten Zach utfyller hverandre på en utspekulert og vittig måte. Jeg likte ikke noen av dem av en eller annen grunn, men det gjorde det hele enda mer spennende. Likte også at handlingen ofte skiftet mange perspektiver, også Amanda mens hun var i live.

Dette er ingen unik psykologisk krim, men heller underholdende, festlig og fargerik krim. Det tar noe tid før det blir noe action, men det er vel verdt ventetiden. Så jeg er glad for at jeg ga McCreight en sjanse til. Dette var artig lesing.

Filmatiseres av Nicole Kidmans Blossom Films.

Fra min blogg: I Bokhylla

De to første bøkene om Wilhelm Gran gikk meg hus forbi, men heldigvis fikk jeg med meg den tredje boka.

Gammelt nag eller bare en seriemorder?
Rovdyr er en krimbok som følger flere tiår. Helt fra slutten av 50-tallet og nåtiden i boka som er 2017. Det har mest sannsynlig å gjøre med samme mann eller kvinne som er seriemorder, og samtidig får politiet en ny sak da en gammel dame blir funnet død i sitt eget hjem. Noen andre skal ha sett en gammel dame forlate åstedet. Handler det om gammelt nag eller noe annet?

Det høres kanskje ut som en helt hverdagslig sak, men saken går mye dypere enn som så. De må til og med få en tysk eksperthjelp med på laget ...

En noe vag beskrivelse av boka, men det er også meningen da denne bør leses fremfor å leses om. Det er en typisk bok man må vite minst mye om på forhånd. Det gjorde jeg, og jeg derfor ble mer positivt overrasket, også.

Det er heller ingen tvil om at Gangsøy Greftegreff skriver godt. Man blir kanskje ikke like godt kjent med alle, men de fleste (da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene), liker hoppingen i tid, og balansen mellom humor og alvor, til tross for at politi temaet humrer vel mye ...

Krim med mye dysterhet og underholdning
Dette er godt mulig ikke krim på høyt nivå, men underholdende, mørkt og inneholder en krimsak som er lett å leve seg inn i. Fikk ikke helt sansen for avslutningen, da den ble noe lik noen andre filmer jeg har sett. Det var heller ikke vanskelig å gjette seg frem til synderen. Likevel skygget det ikke over de andre spennende elementene i boka.

En leken og mørk krim som er verdt å lese. Passer ypperlig å lese på regnværsdager for å få frem stemningen litt ekstra.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Fin liste!

Her er en langnovelle om farene ved illegal migrasjon: Murat Idrissis død av Tommy Wieringa

Oversettelser til norsk

I følge SNL er Anna Karenina oversatt til norsk av fem forskjellige oversettere:

– 1911, Aschehoug, oversatt av Olaf Broch
– 1928–29, Nasjonalforlaget, oversatt av Per Wigholm
– 1938, Gyldendal, oversatt av Martha Grundt
– 1950, Mortensen, oversatt av Nic. Henriksen
– 1974, Gyldendal, oversatt av Erik Egeberg; med innledning av Geir Kjetsaa

Hvis jeg skal dømme utifra de utgavene på Bokelskere.no som har flest lesere, så ser Nic. Henriksens og Erik Egebergs versjoner ut til å være klart mest populære.
Nic. Henriksens oversettelse er noe forenklet, mens E. Egeberg (professor i russisk) valgte å lage en mer bokstavtro oversettelse. For en interessant sammenligning av disse to oversettelsene, se her (omtrent halvveis ned på siden): Norsk oversetterleksikon: Nic. Henriksen

Så vidt jeg kan se etter en rask sammenligning av de to oversettelsene har Nic. Henriksen valgt å forenkle kjælenavnene (og bruker Stepa og Konstantin der Egeberg bruker Stiva og Kostja), fjernet noen av de franske replikkene og generelt valgt et mer muntlig språk.

Nic. Henriksens oversettelse er altså en språklig forenklet, og dermed mer lettlest, versjon, så for mange lesere er kanskje hans oversettelse å foretrekke fremfor Egebergs noe tyngre oversettelse? Eller går man glipp av mye om man velger bort den mer bokstavtro oversettelsen?

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Mental helse er en gjenganger i ungdomsbøker for tiden, og det er like aktuelt.

Denne gang er det vennskap, skoleprestasjon og angst som er i fokus. Noe som gjelder Pia. Hun sliter med kraftig angst, og har likevel ikke sagt det til noen. Hjemme er hun med faren sin mens moren hennes jobber langt hjemmefra.

Juleballmas
Det er mas om å kjøpe den peneste kjolen siden juleballet nærmer seg. Samtidig skal man være fin på håret og bruke den kuleste sminken. Problemet er bare at Pia ikke er en av de kule. Hun føler seg ikke kul fordi hun er den eneste jenta med kort hår, og foreldrene hennes er strenge når det gjelder hva hun kan kjøpe og ikke. Samtidig blir hun tvunget av rektor til å opptre på juleballet. Stiller Pia opp, eller vil hun feige ut? Ikke nok med det. I mellomtiden føler hun at hun holder på å miste bestevenninnen sin, Nathalie til de kule jentene. Blir hun holdt utenfor resten av skoleåret? Blir det noen gang bedre?

Selv om man ikke sliter med angst, beskriver forfatteren det på en menneskelig og forståelig måte. En angst som tar over og som gjør at karakteren føler seg helt motløs. Det er noe Pia ikke kan noe for, og enda verre er det at hun ikke har sagt det til noen, ikke en gang foreldrene hennes. Man venter på om hun blir modig nok til å fortelle det til noen eller ikke. Synes også forfatteren er god på å beskrive skolemiljø som er lett å kjenne seg igjen i, spesielt når det gjelder jentegjenger. Hvordan de oppfører seg mot hverandre.

En liten del om eventuell forelskelse
Delen jeg interesserte meg minst for var den lille romansedelen, om eventuelle følelser som oppstår. Noe osm er typisk i ungdomsbøker, men skjønner jo at forelelskelse er spennende å lese for ungdommer, men jeg synes ikke det. Syntes også at avslutningen ble noe typisk og en smule hastverkaktig.

Bortsett fra det, er Perfekt god lesning både for ungdom og voksne. Vet at noen kvier seg til å lese på nynorsk, men kapitlene er korte og man blir godt kjent med karakterene, at lesingen går nesten av seg selv. Gi det et forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)