Bokelskere.no

HVA VI HUSKER OG HVA VI FORTRENGER

I Alt jeg ikke husker tar Jonas Hassen Khemiri opp de store og vanskelige spørsmålene om kjærlighet, sorg, vennskap, likestilling og det moderne klassesamfunnet. Resultatet er et eksemplarisk, fint og trist puslespill av en samtidsroman om de skandinaviske samfunnene.

Romanens hovedperson Samuel er en ung mann i 20-årene. Han er utdannet og jobber i Migrationsverket (svenske UDI). Romanen er et slags puslespill om Samuels liv og hva som skjedde med han.

Samuels mor er svensk, mens faren er nord-afrikansk. Hvorvidt Samuel har samme familiebakgrunn som Hassen Khemiri er ikke godt å si, men man tenker som man alltid gjør, at deler av romanen kan være selvbiografisk, siden forfatteren selv har svensk mor og tunisisk far. Romanen begynner med at en ukjent forfatter snakker med Samuels nærmeste. Forfatteren ønsker å skrive en bok om Samuel. Ved første øyekast virker dette merkelig, siden Samuel er en vanlig ung mann og ikke en som er kjent for noe stort.

Hvorfor skrive en bok om Samuel?

Forfatteren forklarer ikke hvorfor han eller hun har begynt på dette skriveprosjektet. Men etterhvert så mistenker man at det kanskje er noe i hans eller hennes eget liv som er drivkraften, dette fordi en person som heter E blir nevnt noen ganger i siste del av boka. E’s historie blir til og med sammenlignet med Samuels; «(…) han sa til seg selv at Samuels historie var hans venns historie og hvis Samuels bekjente kunne gå videre, så kunne han også klare det.»

Vi får allerede i begynnelsen vite at Samuel ikke lenger eksisterer, siden alle snakker i fortid. Bit for bit får vi vite noe om denne unge mannen, gjennom moren, søsteren, ekskjærestene, bestevennen Vandad, bestemoren og en rekke andre personer. På den måten blir vi kjent med Samuel. Eller gjør vi ikke det? Hvor godt kjente alle disse personene Samuel, egentlig?

Jakten på erfaringer

Ifølge vennen Vandad var Samuel veldig opptatt av å samle på erfaringer i noe han kalte for «Erfaringsbanken». På tross av dette, var det vanskelig for Samuel å leve i nuet, å nyte disse erfaringene.

Den konstante jakten etter å fylle denne erfaringsbanken kommer til å koste Samuel veldig mye, og han fikk lite ut av det, ifølge vennene. «Samuel prøvde aktivt å finne nye erfaringer, men han var helt ute av stand til å nyte noe som helst. Jo mer han snakket om å fylle opp Erfaringsbanken, jo tommere virket han»

Denne jakten er kanskje noe man kan kjenne seg igjen i, som et ungt menneske i velferdssamfunnene i Skandinavia. Det er kanskje også et ønske om å finne seg selv og skape en egen identitet som driver en slik erfaringsjakt, og ikke bare et ønske om nytelse i øyeblikket? Hvem er jeg i alt dette her? Hvor er jeg på vei?

Tomheten og ensomheten som eksisterer på tross av at man er omgitt av mennesker hele tiden er noe som kjennetegner Samuel. Han er en ung mann som har vansker med å ha faste og sunne forhold, ikke bare til det motsatte kjønn, men også til sine venner og sin familie. Som moren sier til forfatteren: «Samuel hadde en tendens til å omgås veldig intenst med ett eller to mennesker om gangen. Og det gjorde ham sårbar.»

Feminisme og prekariatet

Vennene til Samuel er fra forskjellige sosiale lag, med forskjellige erfaringer, politisk og ideologiske standpunkter. Man har for eksempel Panteren, en ung kvinne som bor i Berlin, og Vandad, som er romkameraten og bestevennen til Samuel.

Vandad er et prakteksempel på en som er i det man kaller for prekariatet. Dette er unge mennesker som lever i de moderne vestlige økonomiene, men hvis liv er preget av midlertidighet. De er henvist til å selge sin arbeidskraft på et lavtlønnsmarked med stadig dårligere jobbtrygghet, og har i det hele tatt en usikker fremtid. Mennesker med proletære egenskaper som lever et prekært liv, ifølge den britiske økonomiprofessoren Guy Standing (2011).

Vandads lengste arbeidsforhold er i et flyttebyrå. Der får vi innblikk i hvordan det er som svensk borger å bli utkonkurrert av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Vandad er en ensformig sjel som også har hatt en kriminell karriere som torpedo.

En av de mer interessante og fascinerende karakterene i boka er i mine øyne eks-kjæresten Laide. Hun er noen år eldre enn Samuel. Vi får vi vite at hun har vendt tilbake til Sverige etter noen år i utlandet og et havarert ekteskap. Samuel blir helt betatt av henne.

Laide har også multikulturell familiebakgrunn. Hun er samfunnsengasjert og har sterke feministiske meninger. På mange måter er hun det stikk motsatte av Samuel. Hennes og Samuels veier krysses noen ganger og de blir sammen.

Laide jobber som tolk, og har en rekke kvinner som befinner seg i sårbare situasjoner som klienter. Disse kvinnene har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt og annen grov kriminalitet.

En av disse kvinnene er Zeinab, som Laide forteller forfatteren om: «Da jeg traff Zeinab første gang, tok hun seg av sløret og viste meg piskeslagene. Han hadde brukt en gammeldags TV-antenne, det lignet på blodårer som gikk over ryggen, som spor fra en brennmanet, men hun sa at det ikke hadde gjort særlig vondt.»

Etter hvert så overbeviser hun Samuel om å la disse kvinnene få bo i det tomme og store huset til bestemoren hans. Bestemoren selv bor på sykehjem. På den måten så skaper Laide et krisesenter for en gruppe trengende kvinner. Dette ender ikke så bra for de involverte.

Alt det vi fortrenger

Bokas tittel er i seg selv interessant. Dette er ikke en lett bok å lese. Den forutsetter at leseren hele tiden er årvåken, siden Hassen Khemiri hopper både i tid og mellom personer. Nå er det Laide som snakker med forfatteren om fortiden, og plutselig er det Vandad, som i nåtid kverulerer med forfatteren om hvor mye han skal få i honorar.

En rød tråd i boka er det som har med minne og nærhet å gjøre: Hvordan vi husker andre som var nær oss. Vi velger selv hva vi ønsker å huske om dem, som Samuels mor sier til forfatteren. Samtidig så tenker jeg at vi selv også velger å fortrenge noe og huske noe annet. Vår hukommelse er alltid selektiv. På godt og vondt.

Jeg vil ikke ødelegge bokas handling for dem som ikke har lest den, men mitt inntrykk er at slutten kan tolkes på flere måter og at flere av Samuels nærmeste i grunnen ikke kjente Samuel. De trodde de kjente han. Men det viser seg at de ikke kjente han godt nok.

Dette er en lesverdig og god bok, og den anbefales på det varmeste. Den bør leses stykkevis, på den måten får man mye mer ut av den. Da forstår man det puslespillet som denne romanen i grunnen er.

Opprinnelig publisert i nyeste utgaven av Samora Magasin, Mars/April, 1/2016

Her har du gjort noen gode kjøp☺️

Mørkere enn Grøsserne

Alle barn er snille og eksemplariske, eller? ...

Populær barne- og ungdomsforfatter lenge før J.K. Rowling kom på banen
R.L. Stine er mest kjent som forfatteren bak bokseriesuksessen Goosebumps (Grøsserne) som det også ble en TV-serie av og i fjor ble bokserien gjort om til film. Selv var og er jeg en stor fan av ham. Jeg leste alle Grøsserne bøkene som var på over 60 bøker og noen av Fear Street bøkene, men sistnevnte ble ikke lenger utgitt i Norge av ukjent grunn - til min store skuffelse. Jeg var til og med medlem i Grøsserklubben. Det var hans bøker jeg leste mest av før jeg gikk over til Stephen King, Dean Koontz, Richard Laymon, og mørkere sjangere etter hvert. R.L. Stine var også mestselgende barne- og ungdomsbokforfatter før J.K. Rowling ga ut Harry Potter bøkene. Dagens ungdom vet nesten ikke hvem R.L. Stine er. Det er "bare" Harry Potter hele veien for de fleste, noe som er synd. R.L. Stine skriver som kjent for barn og ungdom, men Red Rain er for voksne. Det er ikke hans første bok for voksne. Han ga ut en i 1995 som heter Superstitious (som jeg ikke har lest ennå) så Red Rain er den andre boka han har skrevet for voksent publikum. Det virker som om denne forfatteren aldri lider av skrivesperre, og produserer bøker i bøtter og spann. Det er nok mange som misunner ham den kreativiteten og fortgangen for R.L. Stine har gitt ut hundrevis av bøker.

Red Rain handler om et kraftig uvær, en heftig orkan som treffer South Carolina Island. Lea blir fanget i det. Hun har en reiseblogg så det er en tilfeldighet at hun havner midt opp i denne katastrofen. Under denne voldsomme katastrofen møter hun på Daniel og Samuel, tvillinger på tolv år. Som den omsorgsfulle personen Lea er, tar hun de med seg hjem til Long Island. Lea er gift med Mark (og de har to barn fra før). Mark er barnepsykolog, og han er blitt en kjent person etter at han skrev en bok som lett blir oppfattet av andre som kontroversiell av andre. Han har skrevet en slags "hjelpebok" for foreldre som har provosert mange. Disse guttene; Daniel og Samuel som Lea fant under stormen, er noen flotte gutter, eller bor det noe ondskapsfullt i dem? ...

Robert Lawrence Stine utfordrer den mørkere delen av seg selv
Bøkene fra Grøsserne var kjent for å være underholdende og cheesy, noe jeg ikke hadde noe i mot. Jeg var fan av konseptet og jeg ble avhengig av serien. Serien trengte man ikke å lese i kronologisk rekkefølge. Grunnen til at jeg likte dem så mye var de ekle omslagene, sarkasmen mellom karakterene, og at avslutningene i bøkene var noe fiffige. Man gledet seg alltid til neste bok. Red Rain minner noe om Grøsserne, men dog i en voksnere tone med mer atmosfære. Den hadde noe mer levende over seg. Boka inneholder noe spenning, mystikk og overnaturlige elementer; ingredienser R.L. Stine behersker godt og som han er kjent for å bruke i bøkene hans uten at det føles gjentagende. Denne gangen går han litt lengre med en del grafiske uttrykk, voldelige handlinger og innholdet kan oppfattes som noe groteskt, men det gjør ikke noe. I hvert fall for oss som er vant til groteskt lesestoff fra før.

Red Rain er ingen nyskapende horrorbok, men god nok til å la deg underholde og glemme virkeligheten for en stund. Av og til trenger man ikke mer. Red Rain er mørk, noe deprimerende og kanskje en smule sjokkerende for de som ikke er vant til å lese noe fra denne sjangeren, men for oss som har erfaring fra denne sjangeren finner ikke noe nytt og det hele blir en "grei" underholdning der og da. Småspennende og mørk bok, men ikke noe minnerikt.

Åh, nå kom alle leseminner flyvende. Så koselig å tenke tilbake på de timene jeg brukte til lesing, liggende i senga min litt oppned med beina oppetter veggen. En serie som helt klart var/er blandt mine favoritter er Pelle og Proffen-serien av Ingvar Ambjørnsen. I tillegg likte jeg Frøken Detektiv og Tsatsiki-serien av Moni Nilsson-Brännström. Jeg leste mye enkeltbøker også og elsket det meste jeg leste. Mormor hadde mange veldig gamle barnebøker som jeg stadig leste opp igjen. I tillegg var jeg medlem av TL-klubben, og likte igrunn de bøkene også :)
Og så klart må jeg nevne Harry Potter også :D

Typisk fantasy for ungdom

Er det best å ha drømmene sine for seg selv?

Rastløs oppvekst
Olivia Silbers mor er foreleser og har to doktorgrader i litteratur. Foreldrene hennes er skilte så hun og hennes søster har hatt et rastløst liv så langt. De flytter til London fordi moren deres har fått jobb ved Oxford University og hun har også funnet seg en ny mann (Ernest). Til døtrenes store sjokk skal de tre flytte inn til ham. Som kjent går ikke stesøsken godt overens med en gang, og slikt kan også skje med andre søsken også. Rivalisering og uenigheter. Det er helt normalt. Da de flytter inn i huset får Olivia mange rare og skremmende drømmer som er vanskelig å forklare og skjønne seg på. Hun ser også noen personer fra sitt eget liv komme inn i drømmene. Prøver drømmene å fortelle henne noe og hvorfor/hvordan vet andre drømmene hun delvis opplever?

Silber blir sammenlignet som en blanding av Harry Potter og Gossip Girl, og det ga meg bange følelser med en gang for jeg er hverken fan av Harry Potter eller Gossip Girl. Det skader jo ikke å gi Silber en sjanse likevel. Dette er en fantasifull bok for ungdom som tar mange rare vendinger. Forfatter Kerstin Gier er kjent for Rubinrødtrilogien og dette er første bok i en helt ny trilogi. Første bok i hennes nye trilogi (Silbertrilogien), byr på en dose surrealisme, forelskelse, spenning og rariteter. Det er ingen tvil om at denne forfatteren har en god del fantasi. Dette er på mange måter en enkel førstebok å komme seg gjennom. Boka er kort og den består ikke av altfor mange detaljer, så denne passer ypperlig for ungdom, spesielt de som er nybegynnere når det gjelder lesing av fantasy, så er dette en bok som er fin å begynne på hvis man vil utforske denne sjangeren. For oss voksne blir nok denne førsteboka i denne trilogien litt vel enkel, noe typisk og karakterene har lett for å bli overfladiske og stereotypiske. Ungdom greier nok å se bort fra dette.

Instalove er instaoppbrukt
Noe som også er en nedtur og en del oppbrukt i fantasysjangeren er instalove, altså folk som øyeblikkelig blir forelsket i hverandre. Det er for typisk og oppbrukt i denne sjangeren. Det kan jo selvfølgelig skje med noen, men likevel oppleves det som utroverdig og på en måte irriterende siden det er et overbrukt element i slike bøker. Det blir trøttende å lese om det. Det er ikke sånn at det tar over boka fullstendig, men jeg mener sjangeren som helhet. I Silber er instalov heldigvis bare en liten brøkdel og skygger ikke over andre handlinger i boka. Det er mye annet som skjer slik at det ikke blir et hovedtema.

Det er egentlig ikke så mye å si om Silber (drømmenes først bok) siden det er en relativ kort bok, og enkelt skrevet, så det er ikke så mye å fordype. Dette kommer til å bli en noe morsom og spennende bok for yngre lesere og nybegynnere innen fantasysjangeren, bare ikke forvent all verdens, men for voksne blir den dessverre for forutsigbar og den fører ikke mye nytt, spesielt når man har lest mye fantasy fra før ...

Jeg hørte ferdig Lørdagsrådet for en stund siden. Lørdagsrådet og Radioteatret er vel det jeg hører mest på radio.

Jeg leser Alltid Alice av Lisa Genova og Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Kommer til å bli ferdig med Alltid Alice senere i dag og da skal jeg begynne på Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes. Jeg leser mye stort sett hver dag, men i dag skal jeg lese ekstra mye siden det er hviledag i Norway Chess, og verdens bokdag.

Alle gleder seg til lysere og lengre dager virker det som bortsett fra meg for jeg synes dagene er eviglange nok som de er:)

God helg.

Høyrde denne som lydbok på engelsk. Flink opplesar.

Ei kort bok på berre to timar.

Nell har booka helgetur til Paris for seg og kjæresten, men han rekk ikkje toget. Åleine i ein framand by vil ho helst reise heim fortast mogleg, men små ting skjer som gjer at ho får ei fin helg i Paris.

Ei koseleg lita bok, høyrd på trimtur.

Weeeee! Elsker denne boken! Har lest den før, men møtte laste den ned på mobilen nå sånn at jeg kan lese den litt histen og pisten, og være med i evt diskusjoner :)

Vi har mange forlag her til lands, mange som mer enn gjerne tar imot manus fra både etablerte forfattere, og forfattere in spe. Det jeg lurer på er om noen vet om forlag som tar inn manus som fortsatt skrives på, for å gi en vurdering av om dette er noe vits i å skrive videre på, om det overhodet har noen allmenn interesse og veilede i skriveprossessen?

Sannhetens opprør

Da forfatteren fylte 20 år forandret han navnet sitt fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Vanskelig oppvekst
Han hadde vel sine grunner til å forandre navnet sitt for oppveksten hans var alt annet enn enkel. Hans selvbiografi blir fortalt som en roman, hvor han beskriver hvor annerledes han var i forhold til de andre han vokste opp med. Han ble oppfattet som mer feminin enn andre og ble derfor sett på som "det svakeste ledd". På skolen ble han kraftig mobbet og hjemme skjemtes foreldrene over ham. De beskriver han som en annen når de snakker om ham med andre. De vil ikke innrømme for hverandre eller seg selv at sønnen deres er annerledes. Foreldrene hans er begge i jobb, men de tjener ikke all verdens og må ofte berge seg med det de har. Likevel holder Eddy hodet høyt hevet til tross for all motgang, fordi han vil ike at andre skal se ham "svak". En dag gjør han et opprør mot foreldrene og drar på flukt.

Dette er en bok som har vekket mye oppsikt, spesielt i hjemlandet hans Frankrike siden oppveksten hans har vært ekstremt vanskelig på mange måter, og måten han beskriver fattigdommen på. Han er en fyr med mye guts også med tanke på at han har skrevet bok om sine opplevelser. Samtidig lar han være å tenke på hva andre mener om det. Til tross for at han er en modig fyr som virker svært uredd, og dette er en sterk bok var det noe med fortellermåten som ikke rørte helt, fordi selvbiografien ble opplevd ofte underveis mer som oppramsende enn fortellende. Fortelleren grep ikke nok tak og utfordret ikke like mye som forventet. Man klarer ikke helt å føle det som står der. Det er ikke noe i følelsesregisteret som beveger på seg mens man leser. Noe som er synd med tanke på alvoret i innholdet.

Å stå opp for seg selv
Dog er det noe befriende å lese om noen som står opp for seg selv, gjør det som føles rett uten å tenke på hva andre måtte mene om det. Å vite hvem man er og hva man vil er ofte ikke enkelt og da er det bra at de som vet hvem de er og vet hva de vil med livet, gjør noe med det og viser hvem de er. Mange er jo en smule redd for å bli dømt av andre av en eller annen grunn, men av og til må man bare slutte å bry seg om det, og Farvel til Eddy Bellegueule er et godt eksempel på det. Man trenger selvfølgelig ikke å gå så langt som å bytte navn, men det er sunt å gi blaffen i hva andre tenker om seg selv og være seg selv uansett.

Det er ikke lett å skrive om en slik bok med tanke på alt det foratteren har opplevd, og det forfatteren er god på er beskrivelsene av hvor nedlatende folk rundt ham var og hva han følte da han var svært ung. Det er både realistisk og lett å forestille seg. Men utover boka mister innholdet det preget, å beholde tyngden og holde leseren fast. For den delen ble fortalt fortellende og ikke oppramsende, som resten av boka føltes. Vanskelig å forklare dette, men den første delen om de yngre årene ble fortalt med dybde, mens resten føltes oppramsende og ikke like personlig til tross for at det er det. Det er bare det at den dybden fra tidligere i innholdet manglet. Den forsvinner underveis. Denne boka får meg til å tenke på filmen Billy Elliot siden han og Eddy er noe like. Jeg har sett filmen og den var på en måte mer opprørende og hadde mer råskap i seg. Den krøp mer under huden, det var det jeg savnet i Farvel til Eddy Bellegueule. Billy Elliot og Eddy er både like og ulike, men de er begge ikke redd for å gjøre et opprør og vise verden hva de står for.

Farvel til Eddy Bellegueule er er en ærlig liten bok på bare 173 sider, men det er mye som skjer på de få sidene, altså. Selv om boka ikke traff meg helt i hjerterota, i forhold til mange andre,er dette likevel en god bok. Det hadde heller ikke skadet om den hadde vært enda mer provoserende. Det er tålelig fordi boka er for tynn til å bli ordentlig provosert og ekstra godt kjent med både Eddy og familietilværelsen. Man vil jo bare vite mer om Eddy og alt etter å ha lest boka.

Hei ja, det hadde vært noe. Det å ha muligheten til å legge fra seg noen bøker ta med seg hadde vært topp. Men har som sagt bare kommet over et par.

Inne i den mørke stua ble hun stående og vente.

Leser Brudekisten av Unni Lindell.

Det er litt det jeg tenker også, selvom jeg føler salget går bedre. Før var det skjelden folk som hadde med seg bok på kollektiv, mens nå ser jeg flere som sitter med bøker. Ja jeg har hatt ute flere annonser solgt 5 bøker. Så jeg har lagt de på venterom. Har jo ikke plass til alt, så kan jeg heller ha "god samvittighet om jeg tar noen". Genialt med sånn versegod, legg gjerne igjen om du har noen til overs"".

Heisann.
Jeg har ikke fått lest så mye sist helg eller gjennom uken, noe som resulterer i at jeg holder fortsatt på med My name is Mahtob -Mahtob Mahmoody. (Boken skal leveres om 6 dager, så det legger litt mer press på meg

Helt enig med deg. Som jeg skulle skrevet det selv

Det er bokmarked på bjølsen skole i Oslo fra 11-16.00 på lørdag og søndag. Kom tilfeldigvis over noen plakatet. Jeg har aldri vært på det, men tenkte jeg skulle ta turen I håp om å komme over noen gode bokskattet:)

God helg;)

Jeg har den oppdaget af det er noen steder hvor en kan ta med seg bøker, og gi tilbake dersom man har noen til overs . Jeg har sett det er noen kafeer, og venterom for diverse helsehjelp, som har en kasse med gratis bøker. Jeg har hatt gleden av det, og tok med meg noen bøker tilbake som jeg har lest og ikke får gitt bort, solgt. Noen som vet om flere slike steder? I Oslo? Det er utrolig bra, da flere "kan få leseglede, så bøkene ikke støver bort". Samtidig som en får ryddet i bokhyllen og få plass til nye bokskattet.

God helg.

Bøker av Stephen King er best på engelsk for han mister sin fantastiske og særegne skrivestil på norsk. Det blir ikke det samme.

Humor blandet med alvor ...

En hovedkarakter med et annerledes perspektiv på livet
Irma Dahl er ingen vanlig kvinne. Hun er morbid og søker det andre styrer unna. Hun jobber foreløpig som telefonvakt hos Kirkens SOS hvor hun prater med folk som ringer for å lufte sine problemer. Den jobben blir ikke som hun hadde håpet på og de rundt henne blir sjokkerte og vantro over hennes uttalelser. Irma vil nemlig at noen med virkelige selvmordstanker skal ringe henne, men det skjer ikke, og det kjeder henne. Ved en tilfeldighet finner hun seg en ny jobb og blir begravelsesagent hos Wulffs begravelsesbyrå, noe som er ypperlig for henne. Hun må sjonglere sin nye jobb, rollen som mor og dele på sønnen (som har lett for å skjemmes over henne) med barnefaren som ikke lenger bor sammen med henne. Hun har gått over streken med ting før, som har satt familien på prøve og hun må stadig bevise for sin tidligere mann at hun er egnet som mor, og at hun også tar ansvar for seg selv. Hennes nye jobb som bregravelsesagent byr på sine utfordringer og hun må gjøre så godt hun kan å være både mor samtidig som hun prøver å passe inn i omgivelsene uten å ødelegge for seg.Vil hun noen gang lykkes med det hun gjør og finne seg til rette i livet?

Dette er en spesiell bok på mange måter. Det har blitt gitt ut en del humorbøker tidligere, blant annet Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson, men det er ikke mange humorbøker som er blitt utgitt av den mørke sorten. Derfor er Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten), mer spesiell enn andre humorbøker fordi den er ikke bare full av sarkasme, men har også en dose av mørk humor. En mørk humor som lett kan misforstås av andre. Irma minner litt om meg. Vi har begge en mørk og noe drøy humor selv om vi ikke mener noe vondt med det. Noen har mer galgenhumor enn andre. Sånn er det bare.

Humoren blir oppbrukt
Gjennom Irmas nye jobb og fra hennes perspektiv får vi et godt innblikk i hvordan begravelsesbransjen fungerer. Ting man egentlig ikke tenker på fra før. I Irrmas jobb oppstår det også alvorlige og komiske stunder. Man vet aldri hvor man har henne og hun overrasker. De rundt henne vet ikke hva de skal tro om henne heller. Av og til gjør hun ting man ikke blir helt klok på, og ikke minst er hun impulsiv og er ikke redd for å gå nye retninger i livet. Både Irma Dahl og handlingen er småmorsom og engasjerende fra begynnelsen til halvveis i boka da ting begynner å stoppe opp. Den sære humoren som treffer noe i starten blir etter hvert monoton og gjentagende, og man blir ikke like sjokkert over Irma lenger. Man blir for vant til henne at hun hverker provoserer eller engasjerer lenger. Piffen i boka dabber etter hvert av. Hverken hovedkarakteren, humoren eller handlingen er ikke like snerten hele veien, og det er skuffende. Boka trenger mer fart og spents, også når det gjelder humoren.

Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) er en humoristisk bok med mørk undertone som kan sjokkere noen og være til glede for andre. Jeg tåler det fint for har en veldig morbid humor selv. Problemet er som sagt at humoren kan underveis bli monoton og man går etter hvert lei av både hovedkarakteren og uttalelsene hennes. Det er sjeldent at humorbøker og komedier virkelig er festlige og underholdende, og blir heller masete. Det samme skjedde det med denne boka bare at begynnelsen var noe småmorsom frem til midtveis. Denne boka ville ikke ha tatt skade av ekstra sprøhet og enda mer vågale situasjoner for det er tålelig. Ja til noe enda mer sjokkerende og en større dose "galskap" i slike bøker. De som har sansen for humorsjangeren fra før av vil nok sette pris på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) og like denne boka bedre enn meg.

Velkommen som ny lesehelgtrådstarter:)

Jeg leser Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg, og Steinengler av Kristina Ohlsson. Tar vel litt tid før jeg blir ferdig med Vinternatt for den er på over 700 sider. Har lest mange tykke bøker før så er ikke redd dem, de tar bare litt lenger tid. Steinengler blir jeg kanskje ferdig med i natt. Når jeg blir ferdig med Steinengler skal jeg begynne på The Outsiders av S.E. Hinton, som sikkert de fleste har hørt om:) Mer rekker jeg vel ikke å starte på i helga:)