Bokelskere.no

Jeg levde meg helt inn i denne romanen. Den er morsom, stemningsfull, trist og spennende. Jeg følte så med Perry i enkelte deler av boken at jeg måtte lese kjempefort for å se om han klarte seg bra. Dette er en fantastisk bra bok som fikk terningkast 6 fra meg og som anbefales til alle. En ekte feel-good-roman!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg har lest både positive og negative anmeldelser av denne boken, noen liker den og noen liker den ikke. Jeg likte Little Bee veldig godt og synes det var en sterk historie. Jeg er nok påvirket av at vi har et asyl-mottak her vi bor og at jeg møter mange av asyl-søkerne i kirken. Vi har i tillegg hatt en jente i kirkeasyl i mange, mange år.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

En liten misforståelse kan fort bli stor.

Denne anmeldelsen har jeg lenge grudd meg til å skrive fordi jeg har så dårlig forhold til boka. Noen bøker går man rett og slett ikke overens med. Det rare var at jeg likte boka i begynnelsen, men så ble det etter hvert bare et strev.

Å mistolke ting kan få alvorlige konsekvenser
Atonement er en bok som består av flere deler som varer utover i flere år. Av og til føles det ut som om det skjer noe hele tiden og andre ganger bare drøyer det. Det er ingen mellomting. Det er noen år før 2. verdenskrig starter. Familien Tallis har en liten sammenkomst. Briony er en trettenåring som har livlig fantasi og liker å være kreativ med å skrive sine egne historier. Denne sommeren blir hun vitne til noe forferdelig, og beskylder storesøsterens venn, Robbie å være gjerningsmannen. Men har Briony sett rett eller er det bare noe hun hevder? Hun har tross alt lett for å mistolke ting.

Det er en god historie forøvrig, men her var det skrivestilen som jeg virkelig slet med. Det ble bare tørrere og tørrere, og det hele ble bare svært tungtrødd. Ofte måtte jeg lese noen avsnitt eller sider om igjen fordi jeg mistet konsentrasjonen. Det er svært sjeldent det skjer når jeg leser i en bok, så her mistet jeg ofte tråden og det tok tid før jeg kom inn i det igjen. Jeg fikk ikke flyten jeg vanligvis får når jeg leser. Det ble veldig stakkato, noe som er synd. Noen bøker trenger mer tid enn andre, og det gjør ikke noe for noen bøker krever ekstra tid og oppmerksomhet. Det er noe man bare må regne med, men her virkelig slet jeg med å komme i gang igjen hvis jeg tok meg noen dager fri fra boka. Istedet for å glede meg til å komme i gang med den igjen, fant jeg ofte på andre unnskyldninger før jeg endelig satte meg ned med den (som å vaske kopper og alt mye annet). "Å grue" seg til å fortsette med å lese videre i en bok er både en komisk og trist opplevelse, men av og til skjer det, og det var her som var det store problemet for meg.

Ikke min favoritt av McEwan
Jeg har lest to bøker tidligere av Ian McEwan og det er Barneloven og Saturday, og må si at det er Barneloven jeg liker best av ham fremdeles. Den var mye lettere å lese enn Atonement eller Saturday. At jeg leste den på norsk, er ikke grunnen til at det var lettere å lese boka, men den hadde større flyt og hadde en mer interessant handling. Jeg er vant til å lese på engelsk og foretrekker å lese på engelsk, spesielt horror og thrillere. Så hvorfor McEwans språk i Atonement opplevdes som ekstremt tørt, er vanskelig å si. Det føltes bare ut som de fleste partiene var i slow motion og man måtte bare plage seg videre siden jeg aldri gir opp en bok. Jeg krever heller ikke at det skal skje noe hele tiden heller. Men som nevnt ... Jeg fant bare ikke flyten i boka samme hvor mye jeg anstrengte meg, så lesingen ble veldig stykkevis og delt.

Boka ble først utgitt i 2001, og i 2007 ble den filmatisert med blant annet Kiera Knightly og James McAvoy i hovedrollene. Selv har jeg dessverre ikke sett filmen, og det frister heller ikke å se den med det første. Det er virkelig ikke meningen å virke så negativ, men etter å ha lest boka som jeg har strevd lenge med å komme meg gjennom, er jeg bare lettet over å være ferdig.

Beklager for denne diffuse anmeldelsen, men kan egentlig ikke si så mye om boka da historien er for stor til å forklares i en anmeldelse og samtidig blir det for forutsigbart til å gå i dybden. Anbefaler heller ikke noen å se filmtraileren før de har sett filmen, da filmtraileren avslører omtrent hele filmatiseringen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva får en ung jente til å hate livet så innmari mye?

Mett av dage
Aysel er fremdeles en ungjente, men føler seg allerede livstrøtt. Alt hun ønsker er å dø for hun er lei av den hun er og ønsker ikke å leve lenger av mange grunner. Hun har alltid vært et utskudd. Det er mange som ser bare rart på henne uten noen spesiell grunn. Hun ble ikke mer "populær" etter at faren hennes gjorde en kriminell handling for noen få år siden som forandret lokalsamfunnet. På grunn av det vet alle hvem hun er og har en større grunn til å styre unna henne. Hun er så lei av seg selv, jobben, skolen og livet at hun søker etter en selvmordspartner på Internett. Det tar ikke lang tid før en ukjent person tar kontakt med henne og de blir enige om å møtes i virkeligheten for å bli bedre kjent. De avgjør en dato når de skal fullføre det, og innen den tid tilbringer de tid sammen. De blir kjent med hverandre på godt og vondt. Og når datoen nærmer seg, stoler de nok på hverandre til å fullføre det de har planlagt?

En bok for de som tåler mørk humor
Dette er kanskje ikke en bok for hvem som helst da boka består av et sensitivt tema og ikke alle har sansen for/ eller tåler mørk humor, så de bør nok styre unna denne. For oss som tåler mørke og dystre bøker, går det fint. Selv om boka tar opp et alvorlig og sensitivt tema, har boka også mye varme i seg, mørk humor og spenning. Dette er en av de få ungdomsbøkene jeg har lest som både har dybde og som gjør inntrykk. Det er sjeldent. Jeg har lest noen ungdomsbøker oppgjennom årene og ofte føles de svært like. Denne boka har også noen av de samme faktorene som ofte går igjen, men likevel har den flere undertoner, består av et realistisk persongalleri og klarer å skille seg ut. Ofte liker jeg ikke karaktererne i ungdomsbøker, men her føles de realistiske og man blir godt kjent med dem.

Forfriskende og tankevekkende til tross for dysterheten
Det rare er at jeg har hørt om de fleste ungdomsbøker selv om jeg ikke leser så mange, men noen av dem leser jeg for å holde meg oppdatert for å se hva slags bøker som er populært for dagens ungdom, men denne hadde jeg ikke hørt om tidligere da jeg skulle ta meg en liten kjøperunde. Jeg søkte etter dystre bøker da jeg kom tilfeldigvis over denne. Det er godt å lese ukjente bøker av og til også, ikke bare det nyeste av det nyeste hele tiden og lese de samme bøkene som alle andre leser heller. Ikke noe i galt i det heller, men jeg liker både å lese det nyeste og eldre bøker; både gammelt og nytt, utforske litt. Jeg er en nysgjerrig leser, så da blir det sånn. Dette er en bok som jeg har sett i ettertid har fått mange delte meninger, derfor er jeg ekstra overrasket over at jeg likte den så godt, for som regel er jeg den negative når det gjelder ærlige meninger. Men noe må jo overraske meg også en gang i blant, og det gjorde det denne gang.

Denne boka tar opp viktige temaer, klarer samtidig å være festlig og underholdende, og noe provoserende. Opp i alt dette klarer den også å gi varme. My Heart & Other Black Holes er en avhengighetsskapende bok hvor man blir sterkt knyttet til hovedpersonene og man blir hjemsøkt av boka lenge etterpå, enten om man vil det eller ikke. Sterk lesing med masse humor. Boka handler også om hvor vanskelig det er å bli sett på som annerledes av andre, og man legger merke til ting i livet som man ikke tar seg tid til å legge merke til ellers.

Baksideteksten mener at de som liker John Green og Stephen Chbosky, kommer til å like fortellerstemmen til Jasmine Warga. Personlig synes jeg at Jasmine Warga har en bedre fortellerstemme/skriver bedre enn både John Green og Stephen Chbosky til sammen. Jeg vet det er en risikabel ting å si da det er mange John Green fans der ute.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...

Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...

Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.

Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.

Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Min målsetnining er:
Lese en bok fra 1600, en fra 1700 og en fra 1800 tallet.
Lese minst 6 norske bøker.
Lese bøker av minst 2 nobelprisvinnere.
Lese minst en bok fra hver verdensdel.

Interessant å gjøre en oppsummering av året. Det fikk meg til å gjøre det samme :)
Har lest en del forskjellig, spesielt siden jeg ble med på leseutfordingen 2017, og måtte finne bøker til forskjellige punkter.

Lest 101 bøker i fjor. Har mest femmere og seksere, deretter treere og firere (jeg tror jeg er litt for grei med terningskastene mine). Bare to av bøkene er ikke rent skjønnlitterær

Det vises tydelig at det jeg liker er sci-fy og fantasy. Ikke lest så mye klassisk i fjor, noe jeg vil lese mer av. Har som de fleste andre lest bøker av mannlige forfattere, men to av de fire nye favorittene mine dette året har vært skrevet av kvinnelige forfattere.

Framover blir det nok derfor mest sci-fi og fantasy og forhåpentligvis innslag av gode klassikere eller mer dramabøker. Ikke lest krim jeg har likt på en stund, så tror jeg setter det på pause.

Noen som har oversikt over punktene til leseutfordring 2018. Noen som har laget en liste som det er mulig å følge/delta. Mvh Marte

Jeg er kanskje for gammel for spøkelseshistorier, men noen ting blir man aldri for gammel til å like ...

Barnslig fryd
Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er noe som alltid har fascinert meg fra jeg var liten. Det er bare uskyldig moro. Er det noe jeg savner er det følelsen av å være skremt for det er ikke mye som skremmer i voksen alder. Det var litt av moroa som liten å bli litt småskremt av både skrekkhistorier og skrekkfilmer. Men dessverre får man ikke det samme kicket i voksen alder, selv om man fremdeles liker sjangeren veldig godt. Sjangeren har fremdeles sin sjarm.

Som tittelen sier består denne samlingen av førti noveller. De fleste av dem er svært korte på bare få sider, og det var bare en jeg visste og hadde hørt om tidligere (The Human Hand). Boka inneholder også illustrasjoner av Paul G. Hoffman, som gir et stemningsfullt uttrykk til historiene. Det løfter historiene betraktelig opp fordi tonen forfatteren bruker til å fortelle disse historiene virker noe monoton i lengden og gjentagende, derfor er det et pluss med disse illustrasjonene.

Det som skiller denne boka i fra andre skrekksamlinger jeg har lest tidligere er at etter hver eneste fortelling, skriver forfatteren opp punkter partiene historiene deles opp i. Hva som er vitsen med det, skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje en fordel for de som har tenkt å lese denne boka høyt for ungt publikum, og kanskje føle at de trenger å forklare historien etterpå? Ellers ser jeg ikke helt poenget med det da historiene er såpass korte og veldig lett å forstå.

Illustrasjonene er bedre enn historiene
Historiene er blant annet om noen som opplever merkelige ting, uforklarlige hendelser, en spøk som går litt for langt og mye annet. Noen av historiene er svært interessante, men føler at de fleste historiene er såpass korte at man knapt merker noen form for atmosfære eller uhygge. De fleste historiene er bare på noen få sider og da rekker man omtrent ikke å føle noe av det man leser, noe som er synd. Fordi slike historier, i alle fall poenget med de er at de skal få leseren til å føle noe, enten det er uhygge, atmosfære, eller i det minste fange opp en slags ekkel følelse. Kanskje føle at man ikke er alene likevel mens man leser eller noe i den dur. Det er selve illustrasjonene som bygger litt på det av atmosfære, men ikke selve fortellerstemmen. Synes ikke de veier opp for hverandre helt. Synes de fleste av illustrasjonene, som er laget av Hoffman var noen hakk bedre enn selve historiene.

Classic Campfire Stories er en bok med fin utgangspunkt. Hvem liker vel ikke campfire historier, samme om de er skumle eller ikke? Det er en barnslig fryd over det som man på en måte aldri vokser fra. Likevel synes jeg at denne boka var tamt gjennomført. Som nevnt var det noen gode og interessante historier som var verdt å få med seg, men problemet her var fortatterens skrivestil. Den er veldig ensformig, både når det gjelder tone og stemning. Det er ingen brytninger. Dermed ble den stemningsfulle delen stort sett fraværende, noe som er synd i en slik samling, da slike historier krever alt av stemning, atmosfære og uhygge. Føle at man er utrygg på et eller annet vis. Det klarer dessverre ikke denne samlingen å gjøre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har litt lyst til å starte en lesesirkel/bokklubb her jeg bor, men er veldig usikker på hvordan jeg skal organisere det. Skal jeg velge bøker, lage en liste med forslag som folk kan stemme på, eller skal alle komme med hvert sitt forslag også stemmer vi på de? Skal jeg velge bok den første gangen bare for å få oss i gang? Jeg tenkte at første gang jeg arrangerer det må jeg jo bare se om det faktisk kommer noen. Hvis det gjør det, tenkte jeg å snakke litt om hvordan vi skal gjøre det og evt høre hva de mener? Samtidig tenker jeg at veldig mange liker ordentlige rutiner, at den som er verten har kontroll og styring, og at de bare deltar og evt kommer med tilbakemeldinger hvis det er noe de er uenig i/vil gjøre annerledes. Trenger tips!

Tobakkshandleren en meget rolig og forsiktig bok. Vi følger Franz tanker og følelser, og hans desperate og ulykkelige kjærlighet. Men også hans utvikling fra gutt til mann. Gjennom hele boken skriver han kort og etterhvert brev til moren, og både i hans brev og i morens svar ser vi to familiemedlemmer som er sterkt knyttet til hverandre.
Boken ga meg en nydelige leseopplevelse. Den er kort, liten, utrolig levende og engasjerende. Den etterlater deg med følelser for hovedpersonen. Glede og sorg for livet hans og en positiv følelse fra å ha følgt den stille og vakre stemmen til Seethaler.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Romanen følger Andreas indre liv og vi får følge utviklingen fra han er ung, (i tilbakeblikk) til han blir en gammel mann. Han er ingen utadvent mann, heller stille og forsiktig. Samtidig har han en nydelig stemme som gir oss innblikk i hvor tøft og brutalt livet var i de østerrikske fjellene, og hva Andreas både finner seg i når andre bestemmer og hvordan kjærligheten og så sorgen, forandrer ham.

Et helt liv er en fantastisk nydelig bok. Stille og rolig, forsiktig og levende. Den anbefales virkelig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Et blogginnlegg som ble til en liten bok.

Fredrik Backman skrev denne boka opprinnelig som en bloggpost, men ble overtalt til å gjøre om blogginnlegget til en bok, noe de gjorde rett i. Hadde denne teksten forblitt et blogginnlegg, hadde jeg gått glipp av noe.

Teksten er om Noah og farfaren hans som har et veldig sterkt og spesielt bånd. De forstår hverandre og hverandres metaforer. Farfaren til Noah forteller ham på sitt vis hvordan sykdommen hans forandrer ham. Noah er svært ung, og farfaren hans bruker sine egne metoder og deler fortellinger som bare de to forstår, til å få Noah til å skjønne hva sykdommen til farfaren gjør med ham.

Fin formidling av en usynlig og sårbar sykdom
Dette er en bok som setter fokus på når en av våre nærmeste blir rammet av Alzheimers sykdom, og man får et innsikt i hvordan personen med Alzheimers opplever det. Dette er selvfølgelig ikke noen fasitsvar, men en god pekepinn på hva folk med Alzheimers kanskje tenker og man får en større foreståelse for hva de gjennomgår. Man skjønner jo sånn sirka hva sykdommen går ut på, men har likevel lite forståelse for den som lever med det. Selv om jeg ikke kjenner noen med denne sykdommen personlig, er det en kjekk bok å få med seg og få en større innsikt i sykdommen, i tilfelle den rammer en av mine nærmeste eller meg selv, for man vet jo aldri. Det må være en forferdelig trist sykdom å forholde seg til. Å se noen man er glad i glemme bare mer og mer, og selv bli helt rådvill av å være vitne til det, må være helt jævlig.

Jeg har lest en bok tidligere om dette temaet og det er Alltid Alice av Lisa Genova. Det er også en god og realistisk bok å få med seg, og film. Men synes at Fredrik Backman skriver med litt større innsikt både for den som blir rammet av sykdommen og hvordan de nærmeste kan oppleve det. Man føler på tristheten, hjelpesløsheten og kanskje ensomheten fra alle kanter opp i det hele. Man blir bare oppgitt og tom mens man leser, noe som er meningen også. Man klarer ikke å la være annet enn å føle det persongalleriet føler.

En søt bok, både innvendig og utenpå
Det er egentlig ikke mer som kan sies om boka fordi den er såpass kort. Det er den søteste boka jeg har både sett og lest i 2017. Jeg liker måten hvordan farfaren prøver å forklare barnebarnet sitt om hvordan sykdommen forandrer ham, og gjør det på en filosofisk og annerledes måte. Det gjør til at de knytter et sterkere bånd seg imellom. Fikk også sansen for overlappingen av når han ikke er helt sikker på om det er barnebarnet eller sønnen sin han snakker til. Det gjør innholdet enda mer realistisk og sårt. En fin bok om hvordan denne forferdelige sykdommen påvirker både den som må leve med den og pårørende. Dette er en liten flis man ikke glemmer så lett.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på nå i forbifarten er at de gangene farfaren snakker med barnebarnet sitt, er kanskje barnebarnet noen hakk litt for veslevoksen? Vanskelig å si. Les boka og så er det bare å grue seg til man blir gammel av mange grunner ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Vet ikke helt hva som kan være problemet med dette, men jeg skiftet ssl-sertifikatet som brukes til bokelskere.no den 21 desember - kanskje det kan ha noe med saken å gjøre?
Hvis du klikker på en direktelink på et bilde https://static.bokelskere.no/e620e5bb8f7e424f4c7d1e76fc0cff3e7456d1af0b1fb571712dd5ad_50_50.jpeg - kommer det opp?

En ung jente som bare prøver å gå egne veier.

Under en flukt må Sigrid skilles fra moren sin. Dragvoll har nettopp blitt angrepet, og det er ingen tid å miste. Moren gjør alt for å redde datteren sin, om så de må skilles. Ungjenta på 15 blir så etterlatt for seg selv på sin ukjente ferd. Tilfeldigvis møter hun på noen følgesvenner som hun bruker en tid på å finne ut av om de er til å stole på eller ikke. På ferden møter de sammen på mange farer og utfordringer. De møter blant annet på jotner, rasende ulv og mye annet uventet. De må alltid være på vakt for man vet aldri hva eller når det kan dukke opp noe. De er aldri helt trygge ...

Kan man bare forlate sine nærmeste?
Senere får Sigrid vite hvorfor ting skjer og hvorfor hun er nødt til å flykte. Mens hun flykter fra alt det kaotiske som skjer sammen med noen andre hun ikke en gang kjenner, er alt hun tenker på å vende tilbake for å redde moren sin. Hun har ikke samvittighet til å bare dra fra henne sånn uten videre. En ung jente som Sigrid trenger jo moren sin. Skal hun lytte til sine ukjente følgesvenner, eller skal hun snike seg tilbake, og redde det som betyr mest for henne?

Dette er en bok på bare 197 sider med korte og effektive kapitler, og stor font. Forræderen fra Åsgard passer fint som høytlesning for andre, og for ungdom som begynner å interessere seg for norrøn mytologi, og muligens fantasysjangeren generelt. Boklesere i tidlig ungomdsårene kan også synes denne boka byr på et spennende tema, og vil kanskje bidra til å gi dem lyst til å lære mer om denne tiden. Innholdet har mye innlevelse, troverdige karakterer, og det er gode beskrivelser på hvem som er gode og onde.

Den rette målgruppa vil nok sette større pris på boka
For oss voksne derimot, som liker å lese barne og ungdomsbøker for å se hva som utgis i dag av ren nysgjerrighet, blir nok dette vel forutsigbart. Man vet ganske fort hvorfor Sigrid blir utsatt for det hun blir utsatt for. Man vet godt hvem hun kan stole på og ikke. Man får også en følelse av hvordan det hele kommer til å slutte. Derimot ingen overraskelser. Det blir veldig lettvint lesing sådan. For ungdom som er målgruppen for boka, vil nok finne mye glede i boka da det er noen spennende partier. Kanskje vil de synes at noen av partiene er på kanten til å være skumle også ...

Dette er en fin bok som vil introdusere norrøn mytologi for unge lesere og enda bedre, vil forhåpentligvis gjøre dem enda mer nysgjerrig rundt dette temaet. Man vet aldri. For min del, som er litt eldre enn målgruppen boka er beregnet for, var dette en helt grei leseopplevelse. Den hadde sine høydepunkt, men det er ikke en type bok som man går rundt og tenker på lenge etter at den er ferdiglest.

Forræderen fra Åsgard er første bok i en planlagt serie; Sagaen om Ragnarok.

Fra min blogg: I Bokhylla