Bokelskere.no

Ei bok, som lik et tre som vokser alene ute på en slette, kan bre sine greiner tungt utover i alle retninger. Sanin er en uforglemmelig karakter. Han ser livet, ikke slik det er, men slik han ønsker det skal være, og dette blikket slipper han ikke. Men selvsagt - hvem har rygg til å utfordre selve tingenes tilstand? Og hvem kan tro på Sanins visjon?

Et lite under av en bok. Hvilken stolthet, hvilket kongelig stivsinn driver en døv olding til å skrive slike ord og slike setninger? Et under, og mer underlig er friskheten i tanken hos oldingen, skarpheten i setningene og det krystallklare lyset. En tilværelsens utlending, hinsides alt. Lyste han helt til han slukket? Jeg tror det.

Aslak gir ord til et langvarig ubehag; venstresiden har vært trang, menighetspreget og forutsigbar, og har dessuten helt unødvendig gitt fra seg mange viktige saker til høyresiden (innvandrerdebatten, kriminalitetsdebatten, disiplin i skolen osv). Han vil at venstresiden skal "get real", og begynne å forholde seg til det arbeidende folk er opptatt av. Og det er nok ingen dum ide.

Hvorfor elske denne boka? Ikke så godt å si. La oss bare slå fast at vi er noen stykker som gjør nettopp det. Litteraturhjertet har sine grunner som litteraturhodet ikke forstår.

Aslak tror han er bedre skriftlig enn muntlig, men.. når han blir hardt angrepet fra venstre, og la meg legge til; på typisk maner, er det som om han henter en kraft rett ut av luften, omformer den til presise argumenter, som satt i en sammenheng nesten ropes ut til forbausede tilhørerene.. Dette skjedde i Biblioteksalen på Haandverkeren i Kristiansand 25/10-2010. Og det var boka det handlet om. Ei meget god debattbok, forøvrig.

Det finnes en Kurtz i alle virkelig gode mennesker. Det er det som er så tungt her. Mennesker blir bare så altformenneskelige med en gang de forsøker å realisere seg som overmennesker. En dødsdom over hovmodet, egoismen og forfallet, som fulgte av europeerenes voldtakt av Afrika. The Horror. The Horror.

Skrekk. Og gru. Og skrekk, skrekk, skrekk. The horror. The horror. Nevermore!

Nå får jeg ikke ro før jeg har lest "Aleffen". Og ja, noen av livets underligeste fornemmelser, syner, tanker og tildragelser hadde ikke hatt et vitne om ikke Borges hadde stevnet seg selv.

Labyrinter. Smak på ordet. Samme rare smak i sinnet etter å ha lest dette, disse tekstene. Å gi seg hen til Borges univers er som en reise inn i noe som på en gang føles småsykt og originalt fasinerende. Helt uten dramatikk fordreies alle perspektiver. Dramatisk. Og eventyrlig. For en rar mann han må ha vært!

En klassiker. Ungdommens eiendommelige dårskap og vidunderlige hybris! Salinger gir oss noe subtilt her, noe fra nervene til nervene, en feeling så rendyrket at den føles som en åpenbaring for den som har mottakeren riktig innstilt; "ahh yess! Sånn var det, akkurat sånn!"

Ikke nødvendigvis. Kanskje har vi her å gjøre med ei bok som er såvidt smalt innsiktet - at den kun treffer noen av oss, og i en viss periode i livet? Og videre at de som den treffer treffes midt i nervene? Alt mens andre rister uforstående på hodet. Bør ei bok treffe breit for å være god? Jeg mener nei. Og synes at Catcher er en smal genistrek.

Dette var en veldig tankevekkende "fortelling". Hadde forventet at den skulle være strengere mot de svenske kommunistene (med Jan Myhrdal i spissen) som var Pol Pots gjester i 1978, men forfatteren evner å sette det inn i en sammenheng som ikke gjør bildet fullstendig svart-hvitt. Det er forøvrig holdningen hans til alle de parallelle historiene han fremstiller - og det er en fantastisk måte å nærme seg dette stoffet på.

Samtidig er den lettlest, tankefull, engasjerende og vakker - med andre ord langt mer enn man kan forvente seg av en bok i "dokumentarsjangeren".

Gled deg! Selv setter jeg igang med nok en Franzen bok på sengekanten i kveld.

To av mine favorittbøker, Underworld av Don De Lillo og The Grapes of Wrath (Steinbeck), har det som på sett å vis kan karakteriseres som treige starter. Førstnevnte begynner med en ca 50 siders stemningsrapport fra en baseballkamp. Kjedelig? Nei, herlig!

Sistnevnte Vredenes drue (eller var det Druenes vrede?) husker jeg mest av alt pga en det jeg husker som en 20 siders beskrivelse av en skilpadde som krysser en vei. Mulig hukommelsen min spiller meg et puss mht fakta om hva som krysset hva, men du verden for en leseopplevelse.

Vi låner for eksempel fortsatt ut musikk selv om den nå finnes i mp3-format. Vi låner fortsatt ut filmer selv om de i grunn er enklere å få tak i med (ulovlig eller lovlig) nedlasting.

Fortsatt kommer det til å koste penger å kjøpe bøker, selv om de er digitale. Det bibliotekene vil gjøre i fremtiden er å låne ut filer som sletter seg selv etter x antall dager. Eller en annen løsning jeg ikke vet om ennå.

Ellers vil jeg nevne det sosiale aspektet ved biblioteket, her bedrives formidling av alle kulturelle former, det arrangeres foredrag, konserter og spill-turneer, det tilbys leksehjelp, lesesirkler og pensjonistopplæring i bruk av Nintendo Wii. Det vises filmer på kinotekene ukentlig, om ikke daglig. Alt er fortsatt dønn gratis.

Så må man ikke glemme formidlingsjobben barnebibliotekarene har, for eksempel vil ikke de 60-70+ klassebesøkene i året (hvor man snakker om bøker tilpasset det enkelte klassetrinn) forsvinne fordi bøker blir digitale. Fortsatt vil ungene på Hudøy feriekoloni fryde seg over å høre spøkelseshistorier fortalt av bibliotekarer, og fortsatt vil unger nilese bøker i sommerferien, "kun" for å få følgende som premie: en tur til biblioteket, en bolle, en juiceboks og besøk av en ekte forfatter!

:)

Celines beste. En burlesk oppvekstskildring, et dystert gjensyn med all gru man senere fortrenger fra barndommens rike, full av verbale slag, spark og spyttklyser. Sterke saker, dette.

Kvifor.. er eit temmeleg.. ambisiøst spørsmål når det er tale om eit menneske. Vi gjer alltid ein rad galne og meiningslause val, nokre med svært alvorlege følger for oss. At det fins kvinne som av ein eller annan grunn tek på seg offer-rolla.. Vel, det lyt vera velkjend i liv og litteratur. Kvifor Coetzee fortel om sitt offer? Det veit eg ikkje, og ja Synneva, det gjer ein uggen smak i munnen. Men han gjer det som ein meister. Og det er nok for meg.

Noen er opptatt av at TB bruker overdrivelsen som metode. Men den gift som siver ut fra det østerrikske borgerskapet, og vår manns fysiske lammelse og ubehag i møtet med dette, kan neppe forstås uten gjennom overdrivelsens språk. Den uutholdelige overfladiskhet gis her det språk den fortjener. Mesterlig, spør du meg.

Den beste sci-fi boka?

Så fint!