Monica Carlsen siterer Wolf hall av Hilary Mantel (side 449)
13:01, 6. mars 2017 Ingen har det som favoritt.
Utenfor porten lyder rop og skrik, London er aldri stille og rolig; enda så mange som ligger på kirkegårdene, sprader de levende rundt på gater og streder, han hører støyende fylleslagsmål fra London Bridge, røvere som sniker seg ut fra kirkeasylet for å stjele, horer i Southwark som vræler ut sine priser som om de var slaktere og solgte dødt kjøtt.
The First Fifteen Lives of Harry August var fin. Og krira -- gled deg til Saunders!
Ser at jeg ikke hadde linket til Kirkegårdjord, men har fikset det nå :-)
Kirkegårdsjord ble utgitt i Gyldendals Vitaserie i 1995. Forfatteren, Máirtín Ó Cadhain (1906-1970), var en fremtredende, irsk forfatter. Han utga flere novellesamlinger, men ifølge smussomslaget på boka, er Kirkegårdsjord
hovedverket i forfatterskapet, og et hovedverk i moderne irsk litteratur overhodet.
På smussomslaget kan vi videre lese at han tilbrakte nesten seks år i interneringsleir, et oppsamlingsted for IRA-sympatisører!
Forfatteren skrev på irsk, i motsetning til mange andre irske forfattere som bare skrev på engelsk.
På smussomslaget står det også:
Kirkegårdsjord et i dag er den mest navngjetne romanen i irskspråklig dikning, og utgaven i Vita er den første oversettelse som foreligger.
I den forbindelse mener jeg å huske en ganske artig historie rundt utgivelsen. Det er riktignok mange år siden, og jeg finner ikke noe om det, men håper jeg husker riktig: Forfatterens forutsetning for at romanen skulle oversettes, var at den skulle oversettes til et annet minoritetsspråk før den ble oversatt bla til engelsk – og det minoritetsspråket ble altså norsk.
Så rart – en oppdatering om bøker som minner om andre bøker jeg har lest:
Kom nettopp på en roman til i den første kategorien, nemlig The first fifteen lives of Harry August av Claire North, som jeg leste for to år siden.
Og så har jeg en nykommer, nemlig Lincoln in the Bardo debutromanen til en av yndlingsnovelleforfatterne mine, George Saunders som kom ut i slutten av februar i år – og som minner om en annen av favorittbøkene mine,som jeg leste for over tjue år siden, nemlig Kirkegårdsjord av iren Mairtin O Cadhain i den forstand at det vrimler av døde og gjenferd med mye på hjerte.
Monica Carlsen som svar til Ajiniakra :
13:16, 3. mars 2017 Diskusjon: Dystopisk lesesirkel, bok nr. 9: Veggen/The Wall, Marlen Haushofer
Den kan leses gratis på bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket), men aberet er at den ikke kan lastes ned, men må leses på skjerm.
Monica Carlsen som svar til Ajiniakra :
10:39, 3. mars 2017 Diskusjon: Dystopisk lesesirkel, bok nr. 9: Veggen/The Wall, Marlen Haushofer
Har ikke vært her inne på en stund, så jeg så denne først nå. Enig med de som skriver at du har gjort en kjempejobb. Ser også at du kan tenke deg å fortsette en stund til. Så bra!
Jeg har dessverre ikke tid til å ta over, jeg heller. Så pass hektisk framover at jeg tror jeg lar være å stemme på neste bok også (selv om jeg har flere av dem stående ulest), for jeg vet ikke om jeg får tid til å delte denne runden.
Godt valg!
Paul Auster skriver som alltid utrolig godt. Og jeg storkoste meg og lot meg … lenge … rive med av de fire alternative livene til jødiske Archie Ferguson spesielt, og Austers levende og gode beskrivelse av USAs nyere historie generelt (romanen utspiller seg fra slutten av 1940-årene og fram til 1970-årene) .
Hørte 4 3 2 1 som lydbok der forfatteren leser selv, noe han gjør aldeles utmerket. Jeg er vanligvis glad i mursteiner av noen bøker. Men dessverre, etter min mening er Austers dannelsesroman for lang, det blir for mange gjentagelser, og jeg gikk lei en stund før jeg hadde hørt alle de 37 timene ferdig (Papirutgaven er på nesten 900 sider).
Synes det er vanskelig å trille terning her – trodde lenge det skulle bli en sterk femmer, kanskje til og med en sekser – men etter endt lytting trekker lengden veldig ned for min del, og jeg landet til slutt på en firer.
Så kom den endelig, den første romanen til den utrolig spennende amerikanske forfatteren George Saunders. (Jeg forhåndsbestilte den i juni 2016 og har gledet meg til siden.) Saunders har tidligere skrevet essays, barnebøker, kortromaner og flere fantastiske novellesamlinger.
Vi befinner oss i USA i februar 1962, det er borgerkrig, og Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willie (William Wallace) dør og begraves på en kirkegård i Georgetown. Etter begravelsen vender Lincoln alene tilbake til kirkegården gjentatte ganger, og romanen er befolket av gjenferd og fylt med et vell av stemmer. Ordet bardo i tittelen er forresten hentet fra tibetansk religion. I Den tibetanske dødeboken beskrives Bardo som er en åndelig mellomtilstand – en slags tibetansk limbus – den dødes tilværelse i førtini dager mellom døden og ny gjenfødelse, der de døde blir møtt av ulike og skremmende visjoner. Romanen spenner vidt og tar for seg eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og sorg.
Jeg har lest den på Kindle og hørt den på lydbok. Anbefaler særlig lydboken – en sann svir av et hørespill med et skikkelig stjernelag av bla skuespillere, musikere og forfattere. På rollelisten (som består av ikke mindre enn til sammen 166 personer) står, foruten Saunders selv, blant andre David Sedaris, Julianne Moore, Ben Stiller, Susan Sarandon, Miranda July, Carrie Brownstein, Lena Dunham, Cassandra Campbell, Nick Offerman. Et kort intervju med Saunders om dette her.
Romanen føyer seg forresten fint inn i rekken av bøker-som-minner-om-bøker-jeg-har-lest. Den fikk meg straks til tenke på en annen usedvanlig god roman jeg leste for en del år siden, en av de forholdsvis få bøkene jeg har i bokhylla Favoritter, nemlig Kirkegårdsjord – gjenfortellinger i ti mellomspill av den irske forfatteren Máirtín Ó Cadhain – begge utspiller seg på en kirkegård der stemmene til fortidige, og i Lincoln in the Bardo også fremtidige, gjenferd rår ...
En sterk og dyster, men også humoristisk og varm roman dette. Saunders evner stadig å overraske positivt, samtidig som romanen er umiskjennelig Saundersk.
En klar sekser på terningen!
Så kom den endelig, den første romanen til den utrolig spennende amerikanske forfatteren George Saunders. (Jeg forhåndsbestilte den i juni 2016 og har gledet meg til siden.) Saunders har tidligere skrevet essays, barnebøker, kortromaner og flere fantastiske novellesamlinger.
Vi befinner oss i USA i februar 1962, det er borgerkrig, og Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willie (William Wallace) dør og begraves på en kirkegård i Georgetown. Etter begravelsen vender Lincoln alene tilbake til kirkegården gjentatte ganger, og romanen er befolket av gjenferd og fylt med et vell av stemmer. Ordet bardo i tittelen er forresten hentet fra tibetansk religion. I Den tibetanske dødeboken beskrives Bardo som er en åndelig mellomtilstand – en slags tibetansk limbus – den dødes tilværelse i førtini dager mellom døden og ny gjenfødelse, der de døde blir møtt av ulike og skremmende visjoner. Romanen spenner vidt og tar for seg eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og sorg.
Jeg har lest den på Kindle og hørt den på lydbok. Anbefaler særlig lydboken – en sann svir av et hørespill med et skikkelig stjernelag av bla skuespillere, musikere og forfattere. På rollelisten (som består av ikke mindre enn til sammen 166 personer) står, foruten Saunders selv, blant andre David Sedaris, Julianne Moore, Ben Stiller, Susan Sarandon, Miranda July, Carrie Brownstein, Lena Dunham, Cassandra Campbell, Nick Offerman. Et kort intervju med Saunders om dette her.
Romanen føyer seg forresten fint inn i rekken av bøker-som-minner-om-bøker-jeg-har-lest. Den fikk meg straks til tenke på en annen usedvanlig god roman jeg leste for en del år siden, en av de forholdsvis få bøkene jeg har i bokhylla Favoritter, nemlig Kirkegårdsjord – gjenfortellinger i ti mellomspill av den irske forfatteren Máirtín Ó Cadhain – begge utspiller seg på en kirkegård der stemmene til fortidige, og i Lincoln in the Bardo også fremtidige, gjenferd rår ...
En sterk og dyster, men også humoristisk og varm roman dette. Saunders evner stadig å overraske positivt, samtidig som romanen er umiskjennelig Saundersk.
En klar sekser på terningen!
Monica Carlsen som svar til Ava :
14:46, 24. februar 2017 Diskusjon: Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas av Enrique Vila-Matas
Ja, fantastisk bok! Et sant oppkomme av litterære perler :-)
Monica Carlsen siterer Angiveren av Terje Holtet Larsen
14:52, 20. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Jeg skriver ganske enkelt fordi det er en syssel som vanligvis gjør det litt lettere å utholde sitt eget selskap og litt lettere å unngå omverdenens.
Monica Carlsen siterer The Book of Chameleons av Jose Eduardo Agualusa (side 122)
14:34, 20. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
‘Lies,’ he explained, ‘are everywhere. Even nature herself lies. What is camouflage, for instance, but a lie? The chameleon disguises itself as a leaf in order to deceive a poor butterfly. He lies to it, saying Don’t worry, my dear, can’t you see I’m just a very green leaf waving in the breeze, and then he jets out his tongue at six hundred and twenty-five centimetres a second, and eats it.’
Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas (side 206)
10:57, 20. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Når noe vipper meg av pinnen, griper jeg til et meget enkelt knep som gir meg sinnsroen tilbake, jeg tenker simpelthen på Jack London, som til tross for at han skvalpet over av alkohol, var en av talsmennene for forbudet i USA.
Ja, helg igjen!
Som deg koser jeg meg med Paul Austers nye 4 3 2 1 på lydbok. Herlig!
På e-bok er jeg snart ferdig med Theres av Steve Sem-Sandberg, en roman om Ulrike Meinhof, og har også bare noen sider igjen av Bartleby og Co av Enrique Vila-Matas, som jeg leser på papir.. Sistnevnte er en utrolig artig og spesiell bok, skrevet som fotnoter, og inneholder et oppkomme av litterære referanser.
Som om ikke det er nok, klarte ikke å vente med å starte på Lincoln i the Bardo av George Sanders. Han er en forfatter jeg har skikkelig sansen for og som har skrevet mye tidligere, både essays, barnebøker og noveller, men dette er hans debut som romanforfatter. Har den både på e-bok og lydbok, og den virker utrolig lovende!
Ønsker alle en fortsatt god helg!
Monica Carlsen som svar til Jostein Røyset :
10:22, 17. februar 2017 Diskusjon: Durlingen heksebrenning
He-he!
Monica Carlsen siterer Bartleby og Co. av Enrique Vila-Matas (side 193)
10:56, 16. februar 2017 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 2
I går kveld praktiserte jeg en sofistikert variant av sauetelling. Jeg begynte å repetere for meg selv, igjen og igjen, dette som Wittgrenstein sa om at alt man kan tenke, kan man tenke klart, alt man kan si, kan man si klart, men man kan ikke si alt man kan tenke.
Monica Carlsen som svar til ArcticDwarf :
10:55, 16. februar 2017* Diskusjon: Durlingen heksebrenning
Har prøvd å google litt. Ikke stort jeg har funnet, men kanskje du kan bruke noe av dette for å søke videre?
I et oppslag om Heinrich Kramer på Wikipedia står bla følgende:
Under den første hekseprosessen i byen Ravensburg, som hadde engasjert ham til jobben, fikk han bragt to kvinner til bålet.
Dette er altså ikke Durlingen, men Ravensburg som ligger like nord for Bodensee (Bodensjø).
På Google bøker fant jeg boka: Evil People: A Comparative Study of Witch Hunts in Swabian Austria and the ... av Johannes Dillinger, der det på s. 100 bla står:
All together, the shores of Lake Constance experienced only a few witch trial.
(Lake Constance er det engelske navnet på Bodensee).
EDIT: Dette ser altså ut til foruten Tyskland å gjelde Sveits og Østerrike – (Bodensee ligger jo på grensen mellom disse tre landene).
Monica Carlsen som svar til Enna L :
08:41, 14. februar 2017 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
On our wedding day I was forty-six, she was eighteen. Now, I know what you are thinking: older man (not thin, somewhat bald, lame in one leg, teeth of wood) exercises the marital prerogative, thereby mortifying the poor young—
But that is false.
Fra Lincoln in the Bardo George Saunders
Heller ikke jeg opplever at bøkene jeg skrev om på noen måte bærer preg av plagiering – alle var gode leseopplevelser – bare at det var selsomt med disse likhetene.
Det kan se ut til at du kan ha rett i at tematikken er tidstypisk, for samtlige er utgitt etter årtusenskiftet: The End of Days av Jenny Erpenbeck kom på tysk i 2012, Liv etter liv av Kate Atkinson på engelsk i 2013 og Paul Austers 4 3 2 1 i 2017.
Katrine Marie Guldagers København og Dag Johan Haugeruds Enkle atonale stykker for barn ble utgitt i henholdsvis 2004 og 2017. Men det snodige med disse to, er at jeg leste dem rett etter hverandre og avsluttet dem med bare én ukes mellomrom.
Også veldig interessant det du skriver om at forklaringen kan ha med å gjøre hvile forfattere man velger å lese. Der tror jeg absolutt du er inne på noe!
Takk for ditt bidrag til oppnøsting!
Husker at mine første møter med Paul Austers bøker var New York-trilogien og Sjansespill, og at særlig førstnevnte gjorde sterkt inntrykk.
Moon Palace skal leses, ingen tvil om det. Vet ikke helt når ennå, men entusiasmen du omtaler den med gjorde at den gjorde et stort byks oppover på ønskelisten. Takk, krira.
Hvis det er "Ardennes 1944" du tenker på, kom den ut på norsk i 2015 med tittelen Ardennene 1944 Hitlers siste sjansespill.
Sist sett
