Bokelskere.no

Jeg brukte fire måneder på å komme meg gjennom boka, og det var vel verdt det.

En skikkelig murstein
Grunnen til at jeg brukte lang tid på den var at jeg leste fire bøker "samtidig" på den tiden, og boka er veldig massiv og tung å holde i, i lengden, så den ble lest stykkevis og delt. Med tanke på at dette er en bok man lærer mye av, er det greit å lese den stykkevis og delt, for å huske på mest mulig av det man har lest, siden denne boka er veldig informativ.

Jeg har ikke tenkt å skrive så voldsomt mye fakta om Leonardo da Vinci, men mest om boka, siden jeg ikke er noen historiker, og har ikke tenkt å late som om jeg er det, heller. Men kort fortalt: Leonardo da Vinci (1452 - 1519), er for de fleste en kunstner. Hans mest kjente verker er blant annet: Mona Lisa og Nattverden. Han var ikke bare kunstner, men også oppfinner og, vitenskapsmann. Han var også svært interessert i kirkearkitektur. Han var homofil, og så på samleie mellom mann og kvinne som noe ekkelt. Han var også en mann som var svært opptatt av detaljer. Han var for eksempel opptatt av hvordan en tunge til en hakkespett var(!). Han var også en mann som noterte alt og ingenting. Når han malte var han opptatt av at ansiktsuttrykkene skulle være levende. Han ville binde sammen det personen følte inne i seg med ansiktsuttrykk. Han var også kjent for å legge igjen mye uferdig arbeid. I boka er det med mange bilder som følger med teksten, slik at det blir enklere å følge med på enkelte forklaringer og gjør det hele mer interessant. Vi får se mange av hans malerier, tegninger av oppfinnelser og noen notatsider. Syntes det var spesielt spennende å se på noen av notatsidene. Som kjent var han venstrehendt og skrev speilvendt.

Et ærverdig innblikk i et kreativt liv
Walter Isaacson har skrevet biografier før, og hans mest kjent bok er biografien om Steve Jobs, som kom ut for noen år siden. I biografien om Leonardo da Vinci, skriver Isaason både nøktern, med gode fakta og humor. Han skriver ikke bare om det da Vinci var kjent for og om arbeidene hans, men man blir også kjent med ham, hvordan han var som person. Det er lett å se for seg noen som Leonardo da Vinci, som noe eksentrisk, og det var han også. Han hadde sin egen måte å jobbe på, studere på og utføre ting på, og han hadde også sin egen klesstil. Han var en mann som gikk sin egen vei.

Biografier har en tendens til å bestå av fakta, men lite om selve personen det skrives om, spesielt når det kommer til store personligheter, at det er mye fakta involvert, men beskriver lite hvordan de er, var som mennesker. Men her klarer Isaacson å gi et bilde hvordan Leonardo da Vinci var, ikke bare som kunstner og den kreative sjelen han var, men også som han var som menneske, og man får et lite innsikt i personligheten hans. Hvordan han jobbet, hvem han jobbet for, arbeidsmetoder og hvordan han opererte for å finne ut av ting. Han var jo kjent for å observere alt mulig fra lys, natur og anatomi. Han lærte mye av seg selv bare av observeringer og gjøre sine egne undersøkelser.

Boka kan kanskje virke noe skremmende når det gjelder førsteinntrykk. Den virker litt pensumaktig, men den er veldig lettlest når man først kommer i gang Den er lærerik og det er morsomt at det meste av inntrykket av Leonardo da Vinci, stemmer. Det er lett å se ham som eksentrisk og spesiell, noe han også var, men på en positiv måte. En av de bedre biografiene jeg har lest i de siste årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei, til deg også!
I min del av landet har vêret vore svært så variabelt, så litt tid til lesing har det blitt.
I går fullførte eg Det var engang en elv av Diane Setterfield - ei bok eg fekk i gåve, og som viste seg å vere betre enn eg hadde frykta. Den var både lettlesen og spennande, og kunne også få fram eit smil i ny og ne.
(PS...elva var svært sentral på mange vis...kunne nesten minne om besjeling til tider..)

I dag tok eg fram ei som har venta på tur ei god stund, nemlig Den svovelgule himmelen av Kjell Westö. Har lese berre nokre få sider, men trur det kan bli ei positiv oppleving. :-)

En ukjent bok som ble veldig fort synlig.

Faren til Kate Elizabeth Russell spurte Stephen King om han kunne lese manuskriptet til datteren hans. Hvor kult er ikke det? Med eller uten Stephen King i bildet, er dette en god bok om en metoo sak, sett fra et annet perspektiv.

En annen vinkling i en sensitiv sak
Vanessa føler seg ofte utenfor det meste, kanskje fordi hun føler seg modnere enn de andre i sin egen aldersgruppe. Det er i hvert fall det inntrykket jeg fikk av henne mens jeg leste boka. Hun er bare femten år gammel da hun blir fascinert av en av de mannlige lærerne hennes, og det viser seg at fascinasjonen er gjensidig. Hun blir strakts hans favorittstudent. Små stunder sammen fører til sterkere bånd, og etter hvert til "uskyldig" kyssing. Hun bryr seg ikke om den store aldersforskjellen og klarer ikke å slutte og tenke på ham. Historien veksler fra den tiden hun er hans student til senere når hun er 32 år. Hun blir oppsøkt av en jente som påstår at hun er blitt misbrukt av samme lærer, og vil ha Vanessa på sin side for å forsterke sin sak. Men problemet er at Vanessa ser det ikke på som misbruk, fordi hun har følelser for ham. Kommer hun til å bytte side, eller kommer hun til å være på hans side for alltid? Er båndet deres så spesielt som hun skal ha det til?

Interessant tema med en annen type vinkling i en slik type sak. Hvem er uskyldig og kan det oppstå virkelige følelser mellom en lærer og student? Det er også spennende hvordan Vanessa betrakter forholdet på. Selv om boka er noe mørk og dyster, har hun noen artige og underlige tanker om alt og ingenting som hun deler med oss. Det gjør personligheten hennes fargerik og mer levende. Det gjør henne mer ekte. Det er også spennede å lese om henne både som ung og som voksen person. Hun forandrer seg, men samtidig ikke. Hun har de samme følelsene, og hun er fremdeles noe kaotisk av seg, men likevel prøver hun å skaffe seg et liv som fungerer. Hun er bare et eksempel på at ingen er perfekte. Boka er også et eksempel på at noen bånd er vanskeligere å kutte av enn andre.

Spesiell mor og datter forhold
Jeg likte spesielt godt å lese om forholdet mellom Vanessa og moren hennes som har sine oppturer og nedtur, som de fleste mor og datter forhold har. Moren er kanskje overbeskyttende, noe Vanessa ikke liker, men moren hennes vil bare hennes beste, og vil at datteren hennes skal være trygg. Mens Vanessa påstår gjennom hennes handlinger at hun er voksnere enn sin egen alder. Hun ønsker i hvert fall at andre skal tro det. Det virker som hun har det travelt med å bli fort voksen istedet for å nyte barndommen.

Min mørke Vanessa har vært en godt synlig bok i de siste månedene, og jeg grugledet meg lenge til å lese den. Alltid skeptisk til en bok som får mye ros, for som regel er jeg ikke enig, men dette er en stødig og verdig bok om noe som er aktuelt, til tross for at metoo bølgen ikke er like sterk som da kampanjen startet. Likevel er det en sak som er viktig å legge vekt på, og selv om dette er en roman, var den nesten like spennende å lese som en god krimbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter å ha lest Skyggedanseren av Sara Omar - ei bok som nesten slo meg heilt ut, så sterk var den - tok eg berre den som låg øvst i haugen : Høstdåd, ei krimbok av Anders de la Motte. Jau, den er spennande, men kanskje litt for «søkt» komplott, trur eg...Har no ein god del att, og fullførast må den!

Sidan helga syng på siste verset, så får eg berre ønske god søndag til deg og alle andre som kosar seg med boka si! :-)

En slapp spøkelseshistorie i et moderne hus.

Lett underholdning
Har lest noen bøker av Ruth Ware før og det er: The Woman in Cabin 10, og In a Dark, Dark Wood. Hun er ingen favorittforfatter, men av og til er det greit å lese bøkene hennes, hvis man vil ha noe lett og avslappende. Bøkene hennes byr på enkle historier med like enkle mystierier, og slike bøker trenger man en gang i blant.

Rowan er lei av å sitte fast i en jobb hun ikke lenger trives i. Hun jobber i en barnehage, og hun er lei av intriger og drama blant visse ansatte. En venn hun deler leilighet med er for tiden borte, og hun føler seg ensom. Ved en tilfeldighet ser hun en annonse om en familie med fire barn som søker barnepike på lang sikt. Rowan kjenner hun trenger en forandring, og svarer. Hun blir invitert hjem til dem på jobbintervju. Selv bor hun i London, og hun må reise hele veien til et øde sted i Skottland. Familien hun møter er temmelig oppdaterte innen den teknologiske verden siden det morderne delen av huset de har renovert, er et smarthus, som drives av appen Happy. Rowan får møte først de tre av fire barna siden den eldste bor på internatskole. Rowan går godt overens med mora Sandra. Vil de andre i familien like henne også?

En annerledes jobb
Rowan får jobben som barnepike og allerede neste dag blir hun alene med barna i en viss periode, for foreldrene må på jobbreise. Vil hun klare utfordringen, og hva er det som egentlig skjer med huset om natten? Skremmer hun seg selv fordi huset hun bor i ligger øde til, eller er det noe uforklarlig i huset som setter henne på prøve? Det går ikke bedre med nattesøvnen hennes da en dør i hennes rom leder opp til loftet, hvor hun hører romstering om natta ...

Nok en bok som blir sammenlignet med Piken på toget. Det ser ut til at nesten alle, i hvert fall de fleste thrillerne som blir gitt ut nå til dags, blir sammenlignet med enten Piken på toget av Paula Hawkins, eller Gone, Girl av Gillian Flynn, eller sammenlignet med begge to. Det har da blitt gitt ut flere og muligens bedre thrillere etter at disse to kom ut? Det er kjedelig at de samme bøkene blir sammenlignet om og om igjen.

Dårlig gjort
Likte godt åpningen av boka hvor Rowan prøver å skrive brev i håp om å komme i kontakt med en advokat hun er blitt tipset om av innsatte. Grunnen er at et av barna hun var barnepike for døde og Rowan ble funnet skyldig, noe hun hevder hun ikke er. Dette er ikke noe jeg røper, men selve baksideteksten, noe som er synd for det legger en demper på spenningen som kunne ha vært der. Grunnen til at jeg ville lese boka selv om baksideteksten er noe avslørende, var på grunn av de overnaturlige elementene, for jeg er svak for spøkelseshistorier og slikt. Men siden det andre allerede var avslørt, føltes det som å lese en oppramsing istedet for en psykologisk thriller, som kunne ha vært spennende. Så å lese baksidetekst, enten om det er på norsk eller engelsk er alltid en risiko, spesielt når man leser baksidetekstene på engelske bøker, som ofte er nesten like lange som en bacheloroppgave. Det føles ofte sånn. Baksidetekster skal være inspirerende og øke nysgjerrighet og gi leselyst, ikke avsløre store deler av boka. Det er trist. Sånn sett føltes boka noe amputert.

Bortsett fra det var det ikke noe spesielt med selve historien heller. Karakterene var mer spesielle enn selve historien, og det er noe trått over det hele. Med tanke på at dette er en slags spøkelseshistorie uten at det er dominerende, er de uhyggelige øyeblikkene stort sett fraværende. De fleste karakterene er kjedelige å lese om, og en eller annen overraskelse som man muligens venter på, uteblir. Wares bøker har tidligere vært veldig forutsigbare, og det er også denne. Også en av grunnene til at jeg ville lese den for av og til vil man bare ha noe lett.

Forståelig nok var ikke dette noen stor leseopplevelse, men lettlest og småunderholdende der og da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dettte var vondt å lese, ja! Men, ei svært god bok som gjorde så sterkt inntrykk at det nesten kjennest fysisk vondt å lese, vil gråte....Vondt- men viktig!
Er enig med deg i at Omar gjennom litteraturen kan vere med på gjere noko positivt for eit vondsinna miljø.....med menn som ikkje verdset kvinnene slik dei burde.

Trur eg må lese noko svært lett når eg får denne ut av systemet....

Å passe inn i et lite sted er ikke lett.

Liten familie
Lauren lever som andre jenter, bortsett fra at hun mangler sin mor. Hun er ti år og lever alene sammen med faren og deres hund. Moren hennes forsvant da hun var liten, og ingen vet hvor hun er blitt av. Faren hans nekter å snakke om det etter alle disse årene for sorgen er like stor. Han jobber og tar seg av Lauren, og det er dager han ikke kommer seg opp av sengen. De bor i en liten, isolert bygd i Skottland. Det er også et sted hvor folk snakker og sladder ofte oppstår, og hun og faren er litt utsatt for det, men lar seg ikke borthefte med det. De lever livet sitt som vanlig. På skolen blir hun kraftig ertet av de andre jentene, men heldigvis har hun Billy som er hennes beste venn, og hun er venn med en tenåringsjente som hun henger med når venninnen ikke er på skole i Edinburgh.

En kveld kjører hun og faren hennes nesten ned en kvinne som kommer i veien. Hun har steinansikt, sier ikke noe og er lettkledd. De tar henne med seg hjem og neste morgen er hun borte. Faren hennes forstår ikke hva Lauren snakker om når hun nevner det. Han selv har glemt hendelsen, men det har ikke hun. Senere viser det seg at flere ser denne kvinnen ved skogkanten, som så forsvinner, og like etterpå husker de henne ikke, som om de får et slags hukommelsestap. Det er bare Lauren som husker henne. Hvem er denne kvinnen og hvor hører hun til?

Mer sentimentalt enn skremmende
Det var på grunn av baksideteksten at jeg ville lese boka og bestilte den. Også ville jeg bli litt flinkere til å lese moderne horror. Foretrekker eldre horror, men prøver å holde meg litt oppdatert også. På baksideteksten står det ikke noe om hvor gammel Lauren er, så trodde hun var litt eldre, i tenårene eller noe, og hadde forventet meg en voksnere horror, siden det faktisk er horror for voksne. Men både skrivestilen og handlingen var noe barnslig. Noen uhyggelige scener oppstår, men det blir for mye om sentimentalitet og familiebånd, noe som er forståelig med tanke på at moren hennes forlot henne da hun var liten, og hun ble aldri kjent med moren sin. Likevel håpet jeg på noe mørkere og uhyggeligere enn dette. I denne boka er det litt vel mye om følelser. Det er også spesielt at en tiåring er interessert i tarotkort. Noe av det blir ikke helt troverdig.

Likte at settingen er i et lite og isolert sted i Skottland som kan virke noe klaustrofobisk. Der alle vet det meste om hverandre, men dessverre blir resten av handlingen veldig forutsigbar og kjedelig i lengden. Den mangler både uhygge, stemning og undertoner. Spenningen uteblir i store deler, også, og synes dette kunne ha passet bedre som en novelle enn en bok for det blir fort mye av det samme. Syntes mange av karakterene ble noe anonyme og gråaktige. Man blir ikke helt ordentlig kjent med dem.

Spennende konsept, men tørt og kjedelig utført.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mer av Lisa Jewell, takk.

Hvert skritt du tar var helt ukjent for meg. Den kom jeg tilfeldigvis over i en dagligvarebutikk, og det skal jo ikke mye til for å friste meg. Hadde hørt om forfatteren så vidt før. Ironisk har jeg en ulest bok av henne liggende, som heter Så var hun borte. Men dette ga mersmak, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese Så var hun borte snart, for jeg likte Jewells skrivemåte veldig godt. Den er lett, engasjerende og mystisk. Det er ikke akkurat en ren krimbok da det består bare en liten del av boka. Man får vite at noen er blitt drept, men får ikke vite hvem som er drept eller hvordan det skjedde. Avbruddsvis i handlingen, er det to politifolk som avhører forskjellige vitner underveis.

Fra uskyldig forelskelse til noe mer?
Jewell har skrevet en bok om uskyldig forelskelse, om lengsler og begjær uten at det blir overdrevet eller tilgjort. Hun beskriver den ene sære karakteren etter den andre, som ironisk nok befinner seg i samme område. Joey er den nyeste i området. Etter å ha jobbet i utlandet i det siste, og nygift med sin mann hun bare har kjent i noen måneder, kommer hun tilbake til England uten bosted. Men hun og mannen får tilbud av broren hennes om å bo sammen med ham og hans kone inntil videre. Joey og mannen går med på det. De takker ja til å bo der til de får råd til eget sted. Hun blir fort oppmerksom på en mann som bor i samme strøket. Han er områdets nye rektor, og han har et godt rykte på seg. Han har jobbet ved mange forskjellige skoler og reddet dem fra nedleggelse. Han er en slags lokalhelt og kvinner forelsker seg lett i ham, selv om han er gift og har en sønn. Sønnen hans er en enstøing som ofte sitter på rommet og spionerer på dem i gata, og dokumenterer det han observerer. Vi blir også kjent med Jenna som er bekymret for sin bestevenninne som er forelsket i denne rektoren. Selv er hun skeptisk til ham av en eller annen grunn. Samtidig har hun sin mor å ta seg av. Hun er ofte ute i gaten og observerer og dikter opp ting som ikke er der. Selv om det er mye ansvar for Jenna, vil hun at moren hennes skal bo hjemme. Så her er det mange spennende karakterer å lese om.

Selve krimsaken er dessverre altfor lett å gjette seg frem til og det er ikke det som er drivet i boka. Det er karakterene som løfter opp boka. De er på en måte eksentriske på hver sin måte, og man vil bare vite mer om dem, for livene deres er fascinerende å lese om. Selv om krimsaken er noe skuffende og lettvint, er det noe med slutten i boka som gjør det hele mer fiffig, da noe fra noens fortid dukker opp. Det er litt smart og underholdende gjort.

Engasjerende lesing
En svært underholdende og spennende krimbok blandet med litt thriller. Den er lett å engasjere seg og leve seg inn i. Den minst likte karakteren var Joey. Hun var temmelig kjedelig og anonym til å være en hovedperson. Syntes mange av bikarakterene hadde mye mer å bidra med. Joey ble litt blass i mengden. Likte godt blandingen av eksektriske karakterer og noen mørke vendinger handlingen tar. Forvent ikke at dette er kvalitetskrim, men heller en lett og interessant bok med spenning og intriger, som man fort blir dratt inn i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest og sett det du nevner.
Ingar Sletten Kolloens biografi falt ikke helt i smak hos meg. Bør kanskje lese den på nytt.
Robert Ferguson Gåten Knut Hamsun er også bra.
Ferguson lærte seg forresten norsk for å kunne lese Hamsun på originalspråket.

Jeg setter svært lite pris på Knut Hamsuns politiske standpunkter.

Derimot er det interessant å lese biografiene som er skrevet om ham.
Hans liv er minst like innholdsrikt, nyansert og paradoksalt som det som skjer i hans fiktive univers.

Lars Frode Larsen har skrevet tre bøker om Knut Hamsuns liv fra 1859 til 1893.
Anbefales.

Ubehaget ved det moderne (av Britt Andersen) passer godt å lese nå.

Innlevelse er nøkkelen til en god leseopplevelse. Boka må klare å skape en bro mellom den og deg, og få stoffet til å engasjere. Klarer den ikke det, har den små sjanser til å glede. Dette er ikke en enveisgreie. Leseren må være med på skapingen, og jeg tror disse tingene er det som gjør at vi opplever bøker så ulikt. Det som beveger Per til tårer, kan gi Pål ingenting, for vi stiller med ulik bagasje i møtet med ei bok.

Jane Austens bøker er 200 år gamle, og det skal noe til å skape bånd mellom 1811 og 2020. Fornuft og følelse handler om søstrene Marianne og Ellinors prøvelser og skuffelser i kjærlighetslivet. (Spoiler: Det går bra til slutt.)

Jeg skylder på de 200 årene når jeg gir denne boka to stjerner:
- Austen skriver finurlige, lange setninger som rammer inn situasjoner og personer på en elegant, men også temmelig utmattende og omstendelig måte. Det er mulig at stilen hennes var frekk og drepende for sin tid, men for 2020-meg er den ikke det. Jeg kjedet meg.
- Folk snakker sammen på en annen måte i dag. Fornuft og følelse foregår i den britiske øvre middelklassen, hvor livet rundt år 1800 består av endeløse sammenkomster og selskap, og alle fornærmer hverandre på et vis som til dels gikk over hodet mitt. Igjen: En annen leser enn meg, som er bedre til å lese mellom linjene og forstå sosialt spill, vil nok fryde seg over replikkvekslingene. Jeg falt ofte av.
- Det er mulig at dette var ei radikal bok da den kom ut, ved at den har vanlige kvinner som hovedpersoner. I 2020 oppleves det som kvelende å lese 400 sider om kvinner (og menn!) som ikke gjør annet enn å gå rundt og kjenne på følelsene sine, lure på hvem de (og alle rundt dem) skal gifte seg med, sende brev/kort til hverandre og snakke om hvor mye penger den og den har. Jobbe er det selvsagt ingen av dem som gjør.

Avslutningen kommer litt brått i forhold til hvor snirklete resten av boka er, og virker som hastverksarbeid. Men det er først der jeg ante noe av samfunnskritikken. (spoiler!:) Marianne (hun med følelsene) gifter seg, men det er mest et fornuftsekteskap som hun blir dyttet inn i av familien. Følelser er ikke nok, alle er til syvende og sist fanger i buret.

Ja, det er alltid bra med egne synspunkter.
Og det er interessant med andres tolkninger, så takk for fine innspill.

Tja,
Hvorfor skal man forsøke å finne eksempler i Markens grøde på Hamsuns høyreekstreme synspunkter?

Jeg regner med at det er fordi Hamsun hadde høyreekstreme synspunkter før, under og etter andre verdenskrig. Og han ga klart uttrykk for det.

Hamsunselskapet og litteraturvitere har svært lenge diskutert dilemmaet med "politikeren" Hamsun og hans tyskvennlighet (også under første verdenskrig da han skrev MG) og nazisme, og den store forfatteren som skrev så mange gode romaner.

Og i August-trilogien (skrevet i mellomkrigstiden) kan man forske på hva Hamsun mente om for eksempel jøder (urjøden Papst).

Knut Hamsun og hans litteratur blir nok ikke ferdigdiskutert med det første.
Jeg for min del konsentrerer meg om Hamsuns litterære univers. Fabelaktig!

Ja, likte den faktisk betre enn eg hadde forventa....;-)

Etter ei lang periode der bøkene har fått leve sitt eget liv, gjekk eg og kjøpte ei krimbok- nesten gratis: Kistemakeren av Frode Granhus. Spennande frå Lofoten som eg har vore så heldig å besøke for nokre år sidan.
Fekk også ein dose spenning då eg i går fullførte Der krepsene synger av Delia Owens.

Så no er eg i farta og har leita fram nok ei bok som halvlesen: Alt jeg ikke sa av Celeste Ng. Håper det også skal gi ei positiv oppleving.

Treng iallfall noko som kan gi dagane innhald, sidan sommaren ser ut til å ha tatt ferie her i vest. Regnet høljar ned ute.

Håper både du og alle andre får ei god helg! :-)

Har lest ferdig En10.

På grunn av private/personlige utfordringer, har jeg ikke kapasitet til å skrive noe om mine opplevelser av Markens grøde nå. Ettersom jeg har lest denne romanen svært mange ganger, kan jeg si såpass at boka holder kvalitetsmessig stand og motstår fortsatt tidens tann.

Ellers kan det kanskje være interessant å lese litt i Hamsun-forum

Terningkast for Markens grøde: 6

Fortsatt god sommer! :-))