Bokelskere.no

Tidligere i år snakket Harlan Coben med Asbjørn Slettemark digitalt i Krimfestivalen, og røpet at en oppfølger til Gutten fra skogen kommer.

Om det blir bare en oppfølger eller en serie, er jeg usikker på. Selv foretrekker jeg de enkelstående bøkene til Coben. Leste noen bøker fra serien om sportsagenten Myron Bolitar, men fant ut at det ikke var noe for meg. Men det gjør ikke meg om det kommer flere bøker om Wilde, for liker ham bedre enn Myron Bolitar.

Mystisk og ukjent bakgrunn
Grunnen er nok at Wilde er en annerledes hovedkarakter enn man er vant til å lese om. Wilde vet nemlig ikke hvem han selv er en gang. Grunnen er at han levde lenge i skogen og overlevde med ting han fant, måtte klare seg selv i en lang periode. Hvordan han havnet der, vet han ikke. Men han blir kjent med en som heter David som bor i et hus ved skogområdet. Han er yngstemann i en velstående familie, og moren hans Hester Crimstein er en meg profilert advokat som ofte er på Tv. En dag blir vennskapet til David og gutten fra skogen avslørt, og gutten fra skogen får hjelp. Han trenger ikke å leve alene i skolen lenger. I voksen alder bor han i en husvogn i et skogholt han kaller kapselen. Han unngår de fleste for han vet at andre finner på historier om ham. Men han bidrar til det han kan. Han har bare tilknytningsvansker og vender ofte tilbake til skogen når han har vært for lenge borte. Hans gode venn David døde i en bilulykke, men Wilde er nå gudfaren til Matthew, Davids sønn og han har fremdeles god kontakt med Matthew, hans mor og Hester.

Matthew oppsøker hans bestemor Hester, noe som er sjeldent og Hester Crimstein skjønner noe er i gjære. Han forteller om en jente på skolen som har blitt kraftig mobbet hver dag, og er nå forsvunnet. Han lurer på om hun kan hjelpe. Hester skjønner at Matthew ikke forteller alt, og derfor kontakter hun Wilde ... Har jenta forsvunnet med makt eller av fri vilje?

Mange viktige temaer i en bok
Interessant thriller om en persons ukjente bakgrunn. Kommer Wilde noen gang til å oppsøke sin egen fortid, og kommer han alltid til å bli en outsider? Det er også spennende at Coben tar opp om mobbing, hvor skadelig det kan være, og noe som er aktuelt. Mobbing skjer jo overalt. Jeg likte også å lese om de fleste relasjoner, men mest om Wilde som er mystisk og selv om han overlevde en utfordrende tid, har han blitt en alright fyr som liker å hjelpe andre. Han er også flink til å lese mennesker. Så leser mer enn gjerne videre om ham for har sansen for antihelter, underdogs eller hva man skal kalle det.

Til tross for noen åpenbare vendinger her og der, noe som ofte skjer i thrillere, var det mye underholdning og en del action. Er også svak for thrillere med mange hemmeligheter, som det var en del av i Gutten fra skogen. Ikke Cobens beste bok, men han har meg fremdeles på kroken.

The Woods og Hold Tight er fremdeles hans beste bøker, i følge meg ...

Fra min blogg: I Bokhylla

En kortroman om eksperimentell kunst og en kvinne på randen uten å vite det selv ...

Kreativ skoleprosjektoppgave på ville veier
På hjemmebane er det bare så vidt at Ruth merker avstanden mellom henne og ektemannen Alf. Han forsvinner bare mer og mer inn i forskjellige skjermer, i stedet for å være oppmerksom til omgivelsene sine. Barna merker at Ruth også er mer og mer fraværende og sjelden hjemme. Deter på grunn av et stort kunstprosjekt på skolen. Ruth er samfunnsfagslærer og hun og Alf jobber på samme sted. Skolen har fått et spennende prosjekt av en anonym giver, som vil at de skal lage installasjonskunst. Installasjonskunsten skal være på skolegården og stå der hele vårsemesteret. May har allerede meldt sin interesse og Ruth blir på en måte slengt med i prosjektet. Kvinnene får oppdrag i å lage hver deres forslag, og legge frem forslagene til elevene i en presentasjon. Til slutt er det elevene som skal bestemme hvilken installasjonskunst som skal få som nevnt, stå der hele vårsemesteret. Hvordan skal kvinnene lage kunst som vekker interessen hos elevene?

Det mange ikke vet, er at Ruth har tidligere vært hobbykunstner og har mange ganger søkt på Kunstakademiet uten å komme inn. Nå får hun endelig prøve å skape liv i sine rustne kunstneregenskaper. Problemer er bare at både May og Ruth brenner for det de gjør, og begge har sterke personligheter. Er det mulig å jobbe med kunst uten at det blir krig?

Spørsmålet er om at det er kunstprosjektet som oppsluker Ruth, eller er det midtlivskrise? For noe må det være siden det slår sprekker både på hjemmebane og på jobb. Hun tror hun har ting under kontroll, men det virker ikke som om hun har det. Til og med barna merker hvor fraværende hun har blitt i det siste. Det virker heller ikke som om hun tar det helt innover seg når Alf begynner å flytte mer og mer ting i kjelleren og sove oftere i rommet der. Hun merker det, selvfølgelig, men hun virker for fanget i seg selv og prosjektet sitt til å gjøre noe med det, fullt og helt.

Man kan ikke kopiere andres kunstverk
I boka nevnes en kunstner ganske ofte som var ekstrem. Ruth og hennes mor var på en performancekunst opplevelse med henne i begynnnelsen av boka, og da hun rydder i skolebiblioteket kommer hun over denne kunstneres biografi, som Ruth tar med seg overalt. Hun begynner å se for seg selv som henne, men hun kan jo ikke være like vågal siden Ruth er både mor og lærer. Hun kan ikke forsvinne inn i kunstnen på samme måte.

Akkurat som beskrivelsen av denne kortromanen, så er handlingen så og si litt over alt, både i gjøremål og tankegang. Ruths kaotiske tilværelse og tanker skrives med en liten snert humor, og drama. Jeg liker å lese romaner om lærere, elever, generelt skolemiljø, men ble noe lei av sextankene til Ruth underveis. Men det var spennende å lese om kunst i en roman igjen. Noe som er lenge siden sist, selv om installasjonskunst ikke er helt min type stil. Det som ødela litt for min del i denne romanen, var nok at både karakterene og kunsten i seg selv var noe eksentrisk, og det hele ble en typisk, hysterisk "kjerringroman".

Tidligere har jeg lest Noe skal skje av samme forfatter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Snøballkrigen er ikke en ren julebok, men kan fint være det siden handlingen foregår i førjulstiden. Det er også noen få som husker den store snøballkrigen.

Da mener jeg snøballkrigen i boka, ikke i virkeligheten ... Åsmunds oldemor er gammel og skrantete. Den ene dagen snakker hun og tenker så klart som dagen, ande dager roter hun, glemmer og gråter. Hennes mann døde i kreft for noen år siden, og hun lever alene. Men hun har Åsmund som kommer ofte på besøk med sin venn Margit, og hjemmetjenesten. Men er det nok siden hun blir bare mer rotete av seg?

Legendarisk snøballkrig
I det siste har oldemoren snakket om en tradisjonell snøballkrig på lille julafen. Problemet er at hun husker det som det var i går, men skjedde sist gang for flere år siden. Hun ønsker å gjenskape denne tradisjonen på sin faste plass. Problemet er at Frisletta er for lengst gjengrodd. Klarer Åsmund og Margit å gjenskape den berømte snøballkrigen på lille julaften? Hvordan skal de skaffe nok folk, og blir det snø til jul?

Snøballkrigen handler om mer enn bare alderdommen og hvor mye man glemmer, men også om barn som stiller opp for sine nærmeste. Åsmund vil gjerne stille op for henne i og med at det kan være hennes siste jul. Det vanskeligste er å få med seg noen flere på lag. Spesielt når det gjelder ed voksne. Ikke på grunn av at de nødvendigvis er negative, men heller realistiske.

Hvor langt er ungdommene villige til å gå?

Omtenksomme barn
Det er fint å lese om barn som stiller opp for de eldre, i stedet for å bruke all sin tid på skjermen. De viser også hvor viktig det er å stille opp for hverandre, og gjør noe for å glede de man er glad i. Selv midt i førjulstriden da alt må vaskes og bakes før julen kommer for fullt. Synes også ungene er gode til å ta frem de voksnes beste sider, til tross for at det trengs en del overtalelse.

Noe forutsigbart og lett historie for oss voksne, men koselig. Boka tar opp viktige temaer også, ikke bare om alderdom og glemsel, men også litt om likestilling og tidligere soldater i krig. Vet ikke hvor interesserte og oppvakte målgruppen er på disse tingene, som boka er rettet mot, men det er ikke så mye av det. Ikke slik at det overdøver selve historien.

En trivelig førjulsbok om å stille opp for hverandre, glede andre og stå opp for noe man brenner for, uansett hvor mørkt og utfordrende ting ser ut. Terningkast 4 for historien og terningkast 5 for illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg har endeleg fått boka i hus- biblioteket har skaffa meg ei eldre utgåve frå nasjonalbiblioteket. Håper eg får energi til å lese romanen som skal vere ein verdssuksess (kan eg lese bake på omslaget)…Eg har heldigvis god tid på meg, og boka er ikkje så lang..

I mange år har jeg og Marklund hatt et anstrengt forhold. Jeg boikottet bøkene hennes lenge, helt til Polarsirkelen dukket opp. Grunnen til at jeg boikottet bøkene hennes er at jeg prøvde to Annika Bengtzon bøker for omtrent tjue år siden, og likte dem ikke. De var for trege og hverdagslige. Polarsirkelen er også hverdagslig, men på en annen måte.

Boka veksler mellom 1980 og 2019, men store deler av boka fokuserer mest på 1980. Om lesesirkelen som kalles Polarsirkelen, der bare noen få, faste ungdommer er medlemmer av. Elever og andre lærere beundrer dem for det de gjør. Medlemmene får bestemme hver deres bok og på hver møte skrives det referat som et slags bevis for det de har gjort.

Spennende om typiske tenåringsproblemer
Bøkene de leser er veldig varierte, og utenfor lesesirkelen er noen mer sammen enn andre. Har de noe til felles bortsett fra bøker? Lesesirkelen merker at dynamikken gradvis forandrer seg, noe som ikke er rart. Ingenting varer evig. Ungdommen er alltid på farten, særlig når det er tid for nye skolevalg og andre valg i livet. Tenåringer får i en svært ung alder mange umulig valg de må ta. Det er ikke rart at dynamikken i en tenåringsgjeng ofte forandrer seg når mye forandringer skjer. Men alt forandrer seg drastisk da en i lesesirkelen plutselig forsvinner med bare få spor etter seg, og blir funnet ved en tilfeldighet nesten førti år senere, i 2019.

Liket som blir funnet mangler hodet, og mye forvirring skjer på et lite sted hvor det nesten ikke skjer noe kriminelt. Jeg liker som regel ikke å lese om drama i krimbøker, da vil jeg ha hardbarket krim, men det var ok i denne boka, for det var interessant med tenåringsperspektiv fra begynnelsen av 80-tallet. Syntes det var givende å lese om de forskjellige relasjonene på godt og vondt, om ulykkelig forelskelse, sjalusi og alt som hører med det å være tenåring. Det var småinteressant å lese om dem som voksne personer også, men likte delen fra 1980 bedre. Det var mer kryptisk og engasjerende.

Tam krimsak
Selve krimsaken brydde jeg meg ikke noe særlig om, fordi det var noe søkt og for lett å gjette seg frem til. Er ikke synsk eller noe, men det er den forbanna magefølelsen som er flink til å ødelegge alt som heter spenning.

Syntes også at Wiking Stormberg var noe veik. Han hadde sterk personlighet som tenåring, men som voksen og den viktige jobben, havnet han mye i bakgrunnen og man blir ikke ordentlig kjent med ham som voksenperson, noe som var leit. Det ville ha gjort den moderne tidslinjen mer fengslende.

Ble nok ikke like begeistret over Polarsirkelen på lik nivå som mange andre ble, men det er for all del en god bok med mye stemning, og jeg er interesert i å få med meg resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg gikk løs på denne boka med all mulig velvilje: En kritikerrost sakprosabok med ny viten om vikingene, jeg luktet en innertier. Det er for så vidt ikke noe feil med denne boka, men entusiasmen min var mer avmålt da jeg var ferdig.

Journalisten i meg blir alltid litt irritert når bøker bruker lang tid på å komme til poenget, og denne tar seg virkelig god tid med å komme i gang. Men etter hvert sjøsettes historien om skandinavenes reiser østover, og hvilke funn vi har etter dem i Øst-Europa, Tyrkia og Midtøsten. Cat Jarman er arkeolog, og forklarer hvordan ny teknologi kan dra mer og mer informasjon ut av selv de minste levninger.

Problemet er rett og slett at boka er litt kjedelig fortalt. Cat Jarman er ingen Øystein Morten, en historiker som kan skape faglig betinget dramatikk av selv de minste historiske spor. Men med denne boka bak seg er det lov å håpe at den neste boka til Cat Jarman får litt mer luft under vingene.

Viktig tema, virker solid fundert, men det ble for langt og for mange gjentagelser.

Survive the Night har vært en svært synlig bok i år, i hvert fall hvis man følger med på nye utgivelser. Jeg liker å lese både gammelt og nytt.

Tilbake til 90-tallet
Ikke alt av nye utgivelser frister, men det gjorde denne. For det første er det lenge siden jeg har lest roadtrip bøker, og jeg ville også lese den fordi handlingen er fra 1991. Da mobiler ikke var like vanlige, og når man befant seg i fare, gjorde det mer utfordrende å skaffe hjelp. Litt sjarmerenede å lese om disse telefonboksene som man fremdeles husker godt. Så syntes at boka hadde et godt utgangspunkt, men dessverre ble det ikke utnyttet godt nok.

Olyphant University består av en noe nervøs stemning siden noen studenter er blitt drept de siste fire årene av det de kaller for The Campus Killer. Han har drept noen studenter i nærområdet og som trofé tar han med seg en tann fra ofrene.

Jenta med guttenavn
Det er bare Charlie som er avslappet til det hele. Jenta med det guttenavnet er oppkalt etter en filmkarakter. Hun bestemmer seg for å dra hjem til Ohio midt i semesteret for hun klarer ikke å bære på skyldsfølelse lenger. Hennes romkamerat ble myrdet for litt siden da de var i en bar, og Charlie gikk tilbake til rommet deres uten henne etter en krangel. Hun har også kjæresten, Robbie, men han kan ikke kjøre henne fordi han er fastbundet til obligatoriske aktiviteter ved universitet.

I USA er det vanlig med oppslagstavler om samkjøring i universitetsområdet. Ikke alle har sin egen bil og ikke alle liker å kjøre. Derfor henger de opp lapper hvor de spør etter sjåfør/passasjerer som skal i samme strekning. Ved oppslagstavlen møter Charlie en som heter Josh Braxter. Etter noe småprating, ringer han henne opp og de blir enige om at hun skal sitte på. Turen til Ohio tar omtrent seks timer. Til tross for at Charlie og Robbie har sine sikkerhetsrutiner når det gjelder at hun skal sitte på med denne mannen, kan det jo gå noe galt likevel, og hvem er gal nok til å sitte på med en fremmed etter det som har skjedd ved universitetet hennes i det siste? Hvem som helst kan jo være The Campus Killer ...

Masete hovedkarakter
Har lest mange varierende anmeldelser om denne boka. Mange liker den ikke fordi de blir oppgitte over at denne Charlie tar mange tåpelige valg. Noe jeg er uenig i. Ja, hun tar mange tåpelige valg, men hvis karakterer ikke hadde tatt mange tåpelige valg, hadde det ikke vært mange thrillere og horror bøker å lese ... Det jeg irriterete meg over var Charlie som person. Hun er veldig gjentakende og monoton. Hun forklarer oss og Josh Baxter om tilstanden hennes. Hun blir ofte fjern fordi hun ser som hun kaller det selv; movies in her mind. At hun forestiller seg ting, nesten som dagdrømming, bare at det skjer mer intenst og er mer detaljert. Det kan oppstå når som helst. Er det fordi hun er en filmfanatiker, eller er det fordi det har oppstått av en traume? Foreldrene hennes ble drept i en bilulykke da hun var svært ung. Synes også det er tåpelig da det oppstår situasjoner, tenker hun hva ville Movie Charlie ha gjort, hvis hun selv hadde vært med i en film. Syntes det var en tåpelig greie som ikke passet inn i handlingen.

Boka hadde et godt utgangspunkt og partier som å være isolert med noen i en bil og at handlingen er tilbake i en tid da man ikke hadde så mye teknologi som i dag til å hjelpe seg med. Men syntes at den intense handlingen som var der delvis til stede og som kunne ha vært sterkere, forsvant i mange sidespor som tilbakeblikk og tankegang, som bare var repeterende i lengden. Jeg ville heller lese om det som skjedde der og da, i stedet for om tilbakeblikk og Charlies fortid. Syntes på grunn av det at det ble veldig tamt til thriller å være, og mystikken uteble. Denne Josh Baxter skulle ha stått sterkere frem fordi han blir nesten usynlig i Charlies sorger og spesielle tankegang.

En thriller med som nevnt, et godt utgangspunkt, en god start og lekent plot, men som ikke blir godt nok utnyttet til å bli creepy eller spennende nok. Men har fortsatt tro på Sager/Ritter, for jeg vet han kan bedre enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har ikke lest den selv, men ofte er jo bøkene bedre. =)

Har nettopp kontakta biblioteket, og dei meinte dei skulle greie å skaffe den om nokre dagar. Så då må eg berre vente og sjå…

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

De siste årene har jeg lest en del barnebøker, for synes det er morsomt å se hvordan barnebøker var da jeg selv var liten, og hvordan de er i dag. Samtidig er det intressant å følge med på hva som blir utgitt for tiden, i all målgrupper.

Det er ikke ofte jeg leser ut bøker på en eller to dager. Det er bare når jeg kommer over barnebøker og ungdomsromaner som er på rundt 120 - 150 sider, eller mindre. Så noen ganger er det både underholdende og befriende å komme over slike bøker. Spesielt når man føler i perioder at lesingen stagger litt.

Frittstående serie for barn
Hvor er kosebamsen? er en utgave som tilhører serien Mysteriene i Kråkeslottet Barnehage, men man trenger ikke å lese hele serien, eller lese bøkene i riktig rekkefølge. For regner med at nye episoder skjer i hver bok. Selv har jeg ikke lest noen av de andre bøkene fra serien, men ville lese denne fordi den så noe Halloweenaktig ut og så ut som fin høstlesing.

Leon og Live skal denne gang på overnattingfest i barnehagen sammen med de andre de kjenner fra barnehagen. Noe som blir kjekt og annerledes. Alle sammen har hvert sitt kosedyr som de liker best, men Mario blir fortvilet da han ikke finner hans egen. Hvor har det blitt av? Med stor innsats, bidrar alle til letingen, og han må fortvilet legge seg med en annens kosedyr. Da en skygge ankommer barnehagen, og tar tak i døra, kan det være snakk om et spøkelse som de nevnte for litt siden?

Enkel tekst med lekende illustrasjoner
Boka er svært kort bok med lite tekst og masse illustrasjoner. Teksten er skrevet av Lars Mæhle og illustrasjonene er laget av Odd Henning Skyllingstad. Man rekker ikke å bli godt nok kjent med karakterene og ta del i deres personlighet, hvis man ikke har lest de tidligere bøkene i serien. Siden handlingen er svært kort og det er lagt stor vekt på selve mysteriet, men man får et godt inntrykk av karakterene som er samarbeidsvillige og som prøver å støtte hverandre, til tross for deres unge alder. Overnatting var også noe spennende i den alderen, da ting blir litt ukjent om natta. Omgivelsene har jo lett for å bli litt annerledes når det er natt og mørkt. Noe som beskrives godt i boka.

Rask og effektiv lesing for oss voksne, trivelig også, Likte også at illustrasjonene ikke var på bare helsider, men også spredt rundt omkring på sidene. Det minner meg litt på de gammeldags barnebøkene. Lett løsning på mysteriet, men det er lov når det gjelder barnehagekrim, og også en bok som er fin å bruke som høytlesning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei- til deg og alle andre som kosar seg med ei god bok!
I vår del av landet har det storma ganske godt ei stund, men no ser det heldigvis ut til å gi seg.
Så då er det lettare å nyte Tabita av Iben Mondrup! Boka er god, sjølv om det er andre gongen eg les den. Skal diskutere i lesesirkel om ikkje så lenge. Ein god del å ta tak i der…

Når den er fullført, så ligg «Koke bjørn» klar - også den skal lesast for andre gong. Gler meg til å ta fatt på den også!
Ha ei retteleg god helg der du er! :)

Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er ikke så veldig glad i spørreprogrammer. Det eneste spørreprogrammet jeg har sett på de siste årene, er Pointless som Richard Osman er kjent fra. Ikke som programleder, men som dommer, og der bruker han en fin sarkasme som jeg liker. Han er også kjent for britiske tv-seere fra flere Tv-programmer. Han var årets mest solgte debutantroman noensinne i Storbritannia i fjor, og det hjelper kanskje å være litt kjent fra før av? Det er ikke ment som et kritisk spørsmål. Det er bare et helt vanlig spørsmål. Selv har jeg sansen for ham for han virker jovial og jeg liker sarkasmen hans. Derfor jeg ville lese bøkene hanss for å se hvordan de var.

Produktiv og populær forfatter
Tidligere i år leste jeg Torsdagsmordklubben og trengte ikke å vente lenge på oppfølgeren Mannen som døde to ganger. Er nok ikke like begeistret som det mange andre er, men jeg liker dem. Grunnen til at jeg ikke er heftig og begeistret, er nok fordi jeg ikke leser så mye kosekrim til vanlig. Boka er beskrevet som roman av forlaget, og synes den passer både innenfor romanformatet og kosekrimformatet. Selv foretrekker jeg mer hardbarket krim fremfor kosekrim, men har heller ikke noe i mot å lese noen rolige bøker av og til. Det trenger ikke å skje noe hele tiden.

Syntes at Mannen som døde to ganger hadde mer handling enn Torsdagsmordklubben. Mannen som døde to ganger kan leses som enkeltstående, men vær obs på at det er med noen få avsløringer om forrige bok. Men hva er det som egentlig som skjer i oppfølgeren?

På nye eventyr
Vår faste gjeng som diskuterer uløste mordsaker hver torsdag, får det litt mer travelt i oppfølgeren, og det kan bli noe blodigere også enn de er vante til. Deres kjære venn, Ibrahim blir brutalt overfalt av en tenåring, bare på grunn av en mobiltelefon. Tenåringen viser seg å være en kjenning. Ibrahim havner noen dager på sykehus og forståelig nok blir nervøs for å forlate leiligheten sin når han kommer tilbake. Elizabeth møter et spøkelse fra fortiden, og han er i alvorlig knipe. Før hun vet ordet av det, forsvinner han ut av livet hennes igjen, og etterlater seg kryptiske ledetråder, som kan føre til de stjålne diamantenesom han har fått skylden for å ha tatt. Hvis de finner diamantene, betyr det at han er død...

Liker godt at denne gjengen består av mange særheter på en god måte, både hver for seg og når de er sammen. Man blir kjent med dem gjennom deres daglige bekymringer og spennende oppturer. De utfordrer hverandre og seg selv, stiller opp når det trengs, slik ekte venner gjør. Man får nesten lyst til å bli en del av gjengen, selv om aldersforskjellen er stor. Likte også at de fikk litt mørkere saker denne gang, for å ufordre kosekrimmen et hakk. Kosekrimmen er antageligvis ikke et ord, men skjønner sikkert hva jeg mener?

Til tross for at humoren ikke er helt på plass som den Osman jeg kjenner til, er dette en leseverdig, god og underholdende bokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Og det syns jeg faktisk er betenkelig!