Bokelskere.no

Lone Frank er en ukjent forskningsjournalist. Hun er sikkert ikke ukjent for alle, men for meg er hun det. Etter å ha mistet hennes kjæreste etter tretten år sammen, begynte hun å tenke på hvor mye kjærlighet har betydd for henne.

Vanskelig og utfordrende oppvekst
Forfatteren forteller en del om barndom og mørk oppvekst. Foreldre som skilte seg, faren var alkoholiker uten at hun visste det, i hvert fall ikke før mye senere, og moren hennes døde da Lone var tenåring.

Boka hopper litt frem og tilbake med blikk i hennes eget liv og det faglige av kjærlighetens betydning. Hva slags stoffer i kropper som påvirkes når man er glad i noen og hvorfor man er ekstra omentksom overfor en bestemt person. Man får vite mer om båndet mellom venner og familie, og hvor forskjellig man blir oppdratt av en mor og en far. Litt vanskelig å forklare alt dette når man selv ikke er fagperson innen psykologi eller vitenskap. Utroskap nevnes også, og man blir kjent med forskjellige eksperimenter som har blitt gjort når det gjelder lojalitet, følelser og mye annet. Forfatteren forteller også om sitt eget kjærlighetsliv både fra voksen og ung perspektiv.

Det blir litt mye om henne og ikke så mye vitenskap som boka lover
Dette er ikke en ren fagbok, men heller en sakprosa siden forfatteren deler mye fra sitt eget liv. Personlig syntes jeg det ble vel mye om hennes eget liv, og mindre om hennes prosjekt. Det blir en del om det mye senere ut i boka, og da er tålmodigheten nesten brukt opp. Det blir nesten som å høre på en skravlete venninne som aldri blir ferdig, og man selv har falt av lasset for lenge siden. Det kan bli litt mye. Likte dog at hun drøftet med en del fagpersoner innen visse felt og forklarer ting på en grundig og enkel måte.

Det er ikke det at boka er dårlig, for det er den ikke. Det var nok heller mest leseopplevelsen jeg gir såpass lav terningkast på. Oppsetingen mellom hennes privatliv og det faglige blir noe hoppete og ujevnt, og det er en del tungtrødde partier her og der. Lone Frank har sin egen fortellerstemme og det virker som hun vet hva hun skriver om, men i lengden ble det dessverre noe heseblesende. Derfor ble interessen for min del noe dalende og kjærlighetens natur er nok kanskje ikke et tema for alle, men hva vet vel jeg?

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Det er ingen motsetning mellom optimisme og litterær kvalitet. Denne boka fra Botswana på 1960-tallet har en framtidstro og en mennesketro som smitter. Bessie Head skriver om folk som ikke bukker under for naturforholdene og de inngrodde mønstrene som lett kunne ha holdt dem nede.

Historien foregår i en landsbygd hvor det er altfor tørt. Den norske tittelen treffer ikke helt blink. Mørke skyer er en metafor for problemer, men originalt heter boka When rain clouds gather - en tittel som en av hovedpersonene ytrer mot slutten av boka. I knusktørre Botswana er regnskyer et kjærkomment syn, for da kommer regnet som alle lengter etter.

Denne boka fikk øynene mine opp for 1960-tallets ungdomsopprør ikke bare var et europeisk og amerikansk fenomen. Forfatteren lar personene drømme om en bedre framtid uten utbytting av det afrikanske kontinentet, uten apartheid i Sør-Afrika og uten tradisjoner som ødelegger all mulig forbedring.

Side 194:
"Korleis skulle høvding Sekoto få greie på at det gjekk for seg ein stille og desperat revolusjon over heile den store, vide verda? Folk vart dregne nærmare kvarandre som brør, og hadde du ein gong sett på eit anna menneske som bror din, kunne du ikkje lenger tole at han skulle lide naud eller leve i mørkret. Kan hende han ingenting visste om dette fordi denne revolusjonen høyrde til unge menneske som Gilbert og Makhaya."

Og så gøy det er å lese om folk som gjør noe konkret, i dette tilfellet dyrkingsmetoder i afrikansk landbruk. Dette er en lett, rørende roman som flere bør lese.

Heia!
Trur eg satsar på å prøve meg igjen…
Gjer det enkelt for meg sjølv og mitt forslag blir då: skriv lenkebeskrivelse her «Amerikansk jord» av Jeanine Cummins.
Ei bok som har fått mange gode kritikkar- Skal vere både intenst drivande og medrivande -ei gripande bok med godt språk.

Eg har nettopp fått boka i hus og ser fram til å lese den -enten åleine eller helst saman med fleire.
«Amerikansk jord er en intenst gripende roman om en mor og et barn på flukt - om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en ulidelig spennende katt-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.»

Liz Ames gir opp alt, bortsett fra jobben sin for å flytte til Key West, Florida for å lete etter søsteren sin som er pastor. Det er ulikt søsteren hennes å forsvinne fra jobb og alt uten å gi beskjed. Selv om de ikke har vært bestevenner i det siste, er Liz fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med søsteren hennes.

Et sted må man begynne
Mens hun setter opp egen praksis som sosionom/familierådgiver, driver hun med egne undersøkelser om hva som kan ha hendt med Rachel. Men hun får mye motgang av politiet som advarer henne mot å snoke for mye, for det liker ikke innbyggerne. Bør hun se det på som en trussel?

Samtidig blir man kjent med Rick Wells som er en folkekjær bartender og tidligere mordetterforsker. Da en ung klient av Liz blir funnet myrdet, klarer han ikke å holde sitt tidligere yrke tilbake. Etter flere advarsler av en politivenn, og etter en del familietragedier, er Rick Wells sterk nok til "bare" å være en bartender som ikke blander seg inn i etterforskningen? Han ser sammenheng med åstedet som en tidligere sak han selv jobbet med.

Endelig en bok som ikke tilhører en serie
Ondskapens forkledning er en enkeltstående bok og det er en befrielse å lese, for i det siste så har det virket som om nesten hver eneste bok tilhører en eller annen serie. Jeg liker serier, men oftest foretrekker jeg enkeltstående bøker, så det var kjekt med en forandring. Det er også vanskelig å finne rene suspense bøker. En sjanger jeg har hatt sansen for lenge og som har mye atmosfære. Men det er vanskelig å finne noen gode og rene suspense bøker som ikke er blandet med andre sjangre.

Det er ikke spesielt troverdig at privatpersoner prøver seg som etterforsker. Det blir noe Mikke Mus aktig over det. Skjønner jo at det er fordi de vil finne ut hva som har hendt med deres nærmeste, men det blir noe kavende og gjentakende.

Selv om det som skjer rundt Liz er grotesk, så syntes jeg ikke at selve saken var spesielt engasjerenede eller spennnende, men likte godt å bli kjent med Key West som er et noe skjermet sted, og at boka fikk frem et lite snev av suspense.

Ingen bemerkelsesverdig sak eller karakterer, men lett underholdning, og noen ganger er det det man trenger, hverken mer eller mindre. Har lest noen tunge bøker i det siste, og da var det kjekt å lese noe av Erica Spindler.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ane Riel har vært et navn jeg har lagt mer til i de siste årene. Bøkene hennes virker mørke og spesielle. Boka Beist var den som fristet mest av henne. Man må jo starte et sted.

En hjelpende hånd
Beist er om to nabogårder fra en annen tid, som får et anstrengt forhold til hverandre, etter hvert. Etter en tjeneste, blir faren til Mirko og nabokona enige om at Mirko kan hjelpe til på gården deres, så lenge de har bruk for det. Mirko er kanskje ung, men oppvakt og svært oppegående gutt. Han blir straks bergtatt av Danica, nabokonas datter, selv om aldersforskjellen er stor. Han blir skuffet da hun gifter seg med en mann som kommer på gården. Han er en svær arbeidskar som heter Karl. Han virker noe arrogant og egoistisk. Danica gifter seg med ham til tross for at hun ikke er forlesket. Sammen får de sønnen Leon, og Danica merker at han er noe annerldes enn andre barn. Derfor velger hun å holde ham hjemme for å skjerme ham. Han vokser raskt og er svært sterk til hans unge alder. Han blir derfor noe voldsom og brå, siden han ikke klarer å styre musklene sine helt som han skal. Det er bare Mirko som klarer å håndtere ham og de to får et spesielt forhold. Under en storm skjer det en tragisk familiehendelse, og Mirko får et større ansvar enn han noen gang har hatt.

Vet ikke hva jeg forventet av romanen Beist. Har egentlig sluttet med forventninger fordi det har en tendens til å ødelegge så mye. Men syntes det ble en helt annen bok enn det baksideteksten fortalte. Romanen begynte ikke å bli gjenkjennelig etter tre hundre sider og før den tid var det nesten som å lese en helt annen bok, noe som var litt underlig. Det er ikke mye action eller fart i denne romanen, da det er en karakterdrevet historie. Det var fint å lese om en annen tid, og om svært forskjellige karakterer i samme handling.

For mye kiosklitteratur i en roman
Dessverre var denne romanen for pornografisk. Det er jo vanlig i fleste bøker, men når det er pornografiske scener i omtrent hvert kapittel, overdøver det historien og interessen. Det ble for mye såkalt trekantdrama og sjalusi. Noe som er synd for selve hovedkjernen i handlingen var god nok i utgangspunktet, og trengte ikke krydder. Det ødela mye av spenningen. Ville heller lese mer om Mirko og Leon som nesten oppfører seg som brødre og deres utfordringer i livet, men det ble ikke så mye av det. Det ble for det meste overdøvet av mange andre hendelser og lange tilbakeblikk i fortiden. Og får man vite hva de egentlig flykter fra?

Riel ble inspirert til å skrive denne boka på grunn av en gutt som ble født i Berlin i 2004, som også vokste ganske raskt og var svært sterk i ung alder. Boka er ikke om ham på en noe som helst måte, bare en fiktiv variant, fordi hun ble så fascinert av denne gutten. Interessant tema og kjekt å lese om noen som var annereldes, men likte de 150 siste sidene enn resten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

Et forfatterskap jeg har hørt mye om oppgjennom årene og som jeg alltid har hatt lyst til å utforske, er Jeffery Deaver. Har lest bare en bok av ham før, og det var The Bone Collector, som er hans mest kjente.

Nyeste bok om Lincoln Rhyme
The Midnight Lock er bok nummer femten i Lincoln Rhyme serien, atså den nyeste. Den ble utgitt i november i fjor.The Bone Collector var den første boka om Lincoln Rhyme, og det er jo litt av et sprang å hoppe rett til bok nummer femten. Men det gjorde ikke meg noe å ikke lese de andre bøkene først, fordi de kan fint leses som frittstående. Det varierer jo hvor nøye man er på det selv. Jeg leser i kronologisk rekkefølge, hvis det er det som kreves og det spørs litt hvem som har skrevet serien, men i krim og thrillerserier, kan de fint leses litt hulter i bulter. Man blir godt kjent med hovedkarakterene så lenge det er med en god bakgrunnshistorie, og det synes jeg Deaver gjør på en fin måte. Man blir ikke forvirret over hvem som er hvem, og han forklarer litt kryptisk hva som har skjedd tidligere uten å avsløre for meget.

Lincoln Rhyme er kriminolog. Han er fastbundet i en rullestol etter en ulykke og er gift med Amelia Sachs, som er etterforsker for NYPD. Ingen utfordringer er for store, men er de det denne gang? I The Midnight Lock, er det om en mann som liker å gjøre litt som han vil. Han er "Locksmith", og ingen dør kan holde ham unna. Han bryter seg inn hos ofrene mens de sover, og liker å legge igjen spor etter seg. Enten har han stjålet noe, brukt noe, eller flyttet på ting så ofrene legger merke til det. Det gjør dem nervøse og vet ikke om han fortsatt er der hos dem. Hjemmene deres føles ikke det samme lenger etter at han har satt sine spor hjemme hos dem.

Vil han gjøre noe verre senere, og hva er det han prøver å si med handlingene sine? For Locksmith har nemlig et budskap, men vil de andre skjønne det?

En noe treg og tålmodig start, men som tar seg opp med interessant etterforskning diskusjoner og ofte skifting av perspektiv. Man leser også enkelte deler av perspektivet til Locksmith, som gjør det hele mer interessant. Noe av det han gjør og tenker er creepy, og kunne tenkt meg at det fikk større plass.

Ingen tempothriller
Denne thrilleren er nok ikke for alle. Særlig ikke for de som liker thrillere med tempo, for det er det ikke mye av her. Her er det relasjoner, etterforskningsprat og detaljerte åstedsobservasjoner som er i fokus. Noe jeg satte pris på, for det var både lærerikt og engasjerende. Tempo er ikke alt og heller ikke det viktigste. Det var også kjekt å lese om andre ting i boka. Rhyme blir satt på prøve og får noe motstand når det gjelder yrket sitt. Hvorfor sier jeg selvfølgelig ikke for å ikke røpe noe.

Deaver har meg på kroken, og jeg har enten to eller tre bøker av ham ulest i hylla, og de skal prioriteres i år. Har utsatt dem altfor lenge.

Stakkars Haugesund! Ignorert av sine storebrødre i nord og sør (Bergen og Stavanger), holdt nede av sitt omland (Tysvær og Karmøy) som nekter å spille andrefiolin for en by som vil være noe mer enn den er. Sentrum for en region de har oppfunnet selv (Haugalandet), som, for å gjøre tilværelsen enda surere for Haugesund, er delt av fylkesgrensa mellom Vestland og Rogaland.

Dette er essensen av Haugesunds historie fra 1950 til i dag, slik Morten Hammerborg framstiller den. Haugesund har måttet sloss for alt, uten drahjelp fra noen. Er du fra området, må du lese denne boka. Her forklares isfronten mellom Karmøy og Haugesund, hvordan byen gikk fra avhold til full fest på 1980-tallet, her får du historien om filmfestivalen og Sildajazzen, om Markedet, Kråkereiret, Oasen, Karmsund bro og Haraldsgata.

Boka kunne godt vært kuttet med 1/3, det ville gjort den litt lettere på labben. Utenom det: Obligatorisk for alle med et forhold til Sørvestlandet.Og ja, coveret er elendig.

I det siste har jeg lagt merke til Outlaster av Nina Borge. Jeg ville svært gjerne lese den, fordi den er om gaming og mye mer enn det.

Dette er en voksnere ungdomsbok enn det jeg har lest i det siste, fordi boka også inneholder mental helse. Det er ikke bare derfor den er mer voksen, men synes at dette er en av de få ungdomsbøkene jeg synes har et modent språk. Ofte føler jeg at ungdomsbøker har en vel enkel fortellerstemme som om ungdommer er yngre enn det de er. Men her blir ikke ting servert med teskje. Dette er om en hovedkarakter som forklarer hvordan det er å leve med angst, som kan oppstå når han minst trenger det, og han forklarer det på en god måte for oss som ikke lever med angstsymptomer.

Er det nok å bare skjerpe seg?
Adrian føler at livet henger i en tynn tråd, da han og moren er innkalt til et møte på skolen med kontaktlæren. Grunnen er at Adrians karakterer har blitt svært dårligere, og han har vært lite flink til å møte opp. Læreren tipser om utredning og moren hans truer ham med å ta fra ham PC'n, for hun har nemlig gjort det før. Adrian lover å skjerpe seg selv om det er dårlig timing. En lagturnering nærmer seg og og han og langet hans er nødt til å øve til det. Klarer Adrian å sjonglere gaming og skole nå som han har lovet å skjerpe seg, eller har han lovet for mye? Han kan jo ikke svikte laget sitt, heller ikke foreldrene sine, for da forsvinner PC'n. Hvordan skal han øve seg med laget sitt uten PC?

Mange viktige temaer i en bok
Liker kombinasjonen av mental helse, prestasjoner og avhengighet av teknologi, for mye av det henger sammen i denne moderne tiden. Selv om man ikke har angst selv, så var det nesten som man befant seg i Adrians hode mens han beskrev symptomene sine i diverse situajsoner. Det skjer ikke bare i ubehagelige situasjoner, men også når han er sammen med venner. Det kan oppstå når som helst. Det er dog lett å kjenne seg igjen i å være avhengig av PC fordi man bruker det ofte i løpet av dagen av forskjellige grunner, og gaming kan ta noe overhånd. Har vært der selv. Man blir jo fristet til å gjøre det man aller mest har lyst til, i stedet for å gjøre unna praktiske ting man skulle ha gjort. Synes også at Borge gir et fint eksempel på at selv om man kanskje ikke er skoleflink, kan man være flink i noe annet.

Hadde klart meg uten forelskelsesbiten i boka. Hvem som forelsker seg i hvem, sier jeg selvfølgelig ikke, og skjønner jo at forelskelse i ungdomsalderen er noe spennende og vanlig, men det er ikke akkurat det jeg er mest interessert i å lese om. Men det som er kult, er at Borge også plotter inn en jente i Counter Strike laget deres, for å bevise at gaming ikke bare er en såkalt guttegreie.

Outlaster er en fin blanding av alt, som har et eller annet å kjenne seg igjen i uten å overdrive.

(Jeg spurte forfatter om eksemplar, mot en ærlig anmeldelse)

Data-analysehimmelen for litteraturelskere. Ben Blatt har sluppet tekstanalyseprogrammer løs på flere hundre (tusen?) bøker. Alt fra Jane Austen til 2000-tallets "fan fiction" er plukket fra hverandre, ikke lest med menneskelige briller, men ved å behandle ordene som variabler og deretter sammenstille resultatene.

Høres det litt tørt ut? Det er ikke det. I denne boka finner du ut hvordan mannlige og kvinnelige forfattere ordlegger seg når de skriver om menn og kvinner. Menn skriver at kvinner "screams", når menn bruker stemmen på samme måte heter det "shout".

Boka tester den gamle klisjeen "adverb skaper dårlige tekster", og den beviser at Elmore Leonard ikke begynte å følge sin egen sparsommelige linje når det gjelder bruk av utropstegn før seint i karrieren.

Det mest fascinerende er hvordan ingen forfattere klarer å slippe unna seg selv. Data-analyse av hvor ofte vanlige småord forekommer i tekster, viser at dette ligger dypt i hver forfatter. Richard Bachman er Stephen King og Robert Galbraith er J.K. Rowling, det kan dataene slå fast bare ved å sammenligne ordbruken i bøkene. At de to mediesky forfatterne Thomas Pynchon og J. D. Salinger er samme person, er utenkelig ut fra måten de skriver på.

Denne boka passer for deg som liker grafer, statistikk og klassisk litteratur.

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En frydefull leseopplevelse. Jeg forsto mer historie av lese denne enn jeg fikk av den samlede historieundervisningen gjennom grunn- og videregående skole, som i fortvilende stor grad var rettet inn mot å pugge årstall og navn. Jeg fullført videregående i 1979, så jeg regner med at det står bedre til nå enn da.

Uhyre svak litterært sett. Som en sammenhengende studie i hvordan en roman - krim eller ei - ikke skal skrives. Forfatteren bryter konsekvent prinsippet om "show, don't tell". Han konstaterer og slår fast hvordan karakterene er istedenfor å la leseren oppdage deres ulike trekk gjennom hvordan de tenker, føler og handler. Språket er også medium minus - klisjeene florerer og det er noe flatt og sterilt over fortellerstemmen.
Konklusjon: Jeg har høyst sannsynlig lest - eller nesten lest - min siste bok av Nore.

En næringsrik hvilerett fra Jo Nesbø. Blodet skvetter, kjeltringer ekspederes, alle sviker hverandre, kvinnene er lunefulle og folks replikker i ekstreme situasjoner er saga-lignende i sin tørrhet. Det eneste som skurra litt var hovedpersonens bibliotek-hangup. Tro meg, jeg jobber på et, og ingen av folkene som låner Les miserables er i nærheten av å kunne være leiemordere.

Boka ligger bare noen knepp unna å være en parodi på seg selv, men Nesbø er selvsagt for god til det. Jammen klarer han ikke å flette inn en fin backstory for hovedpersonen også, og 2-3 livsvisdomsord som ikke er så dumme.

Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.

I de siste årene har jeg likt Tove Braathens nøtkerne og rolige fortellerstemme i romanene sine. I fjor ga hun ut Marka, og kan ikke si at jeg er like begeistret.

Grunnen er at denne ble vel noe tørr sammlingenet med tidligere romaner jeg har lest av henne: Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Syntes ikke Marka hadde den samme gnisten og karakterene ble noe gjennomsiktige denne gang.

Menneskets forhold til naturen
Naturen er nok de fleste har et forhold til, enten positivt eller negativt. Noen synes at det er avslappende, og noen frykter det. Raymond er en mann som har bodd i skogen lenge og forlater den kun når han skal handle. Han bor for seg selv og sine egne tanker.

Leon er en ung gutt som bor sammen med en mor som forsømmer sine plikter på grunn av angst, og sikkert også andre ting som ikke ble nevnt. Det er han som handler mat, lager mat og prøver å holde ting i orden. Ofte får de besøk av de fra bydelen som de kaller det, som holder dem under oppsyn. På en skoletur i skogen, blir Leon oppmerksom på en gammel hytte som han blir fascinert av, og han får et slags dragsug som alltid fører ham tilbake dit. Han leker at det er hans skjulested, hans fristed.

Også har man Halldis som drar til hytta etter farens død. Hun tar med seg samboeren sin dit. Selv om de har vært sammen en stund, føles det ut som om hun er sammen med en fremmed. Oppveksten hennes har vært alt annet enn enkelt.

Vil disse tre menneskene krysse hverandres stier i skogen, og har de noe til felles i det hele tatt?

Lite troverdig denne gang
Som i de andre bøkene hennes, har også denne boka en slags driv, og jeg likte beskrivelsene hennes av naturen. Hun er også god på å beskrive vanskelige situasjoner. Men denne gang ble jeg ikke dessverre like bergtatt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Det føltes som om noe manglet, men vet ikke hva, og enkelte partier, ble kanskje noe barnslig og ikke helt troverdig.

Selv om denne boka ikke traff meg helt, vil jeg lese mer av Braathen, for bøkene hennes bringer med seg en slags ro som jeg liker, og er spent på hva hun kommer til å skrive om neste gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

De siste nettene har jeg blitt underholdt av Jan Kjærstads nyeste bok, En tid for å leve. Det er ingen komedie, og ikke spesielt festlig, men underholdning kan være så mangt.

Handlingen foregår i 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Den tiden man var mer vant til et normalt liv. Teaterstykket Hedda Gabler har premiere og man blir kjent med en del av folka som skal se det, og man kommer inn i hodet på noen av skuespillerne. Det er ikke helt sikkert, men av en eller annen grunn, føles det som om noe forferdelig skal skje, eller er det bare innbilning?

Mangfold i salen
Har sansen for mangfoldet i salen. Det er klasseforskjeller, aldersforskjeller og ikke alle har en like stor interesse for Henrik Ibsen. I teatersalen er det en lærer, en influenser, en datter som er bekymret for faren sin, en nyforelsket gutt som sitter med jenta han ønsker seg og mange flere. Likte best å lese om skuespilleren Hedda Christine Foss. Det er lett å tro at skuespillere er selvopptatt, og det var morsomt å lese fra et perspektiv av noen som synes selv de er pen og som er redd for å bli glemt. Syntes også at Kjærstad beskriver Stalker-Stine på en morsom måte. Influenseren som lager videoer og skriver om filmer. Synes at han beskriver influensere svært treffende.

Fine karakterbeskrivelser
Syntes de fleste var fengslende å lese om. Likte også måten Kjærstad delte opp perspektivene på uten å miste flyten i det hele. Jeg var hele tiden nysgjerrig på fortsettelsen, for mange av karakterene hadde sitt å stri med, samt hemmelige ønsker. Han beskriver det hverdagslige livet veldig godt. Man kjente at det bygges opp en slags intensitet

En tid for å leve er en leken roman som inneholder både alvor og humor. Karakterene var for meg svært levende og det føltes nesten som å sitte i salen sammen med dem. Denne boka var en av de jeg var mest nysgjerrig på da den kom ut i fjorhøst. Dessverre kom andre bøker i veien, men edre sent enn aldri. Det er også skremmende å anmelde en bok av noen som har utgitt bøker lenge før min tid. En som har vært i bransjen lenge.

Hadde forventet meg en tørr roman av en eller annen grunn, men denne var alt annet enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla