Bokelskere.no

Et sånt møte, kort og helt åpent, det skjer over alt, hele tiden. Alle møter noen som ser oppriktig og søkende tilbake på deg. En som har noe du gjerne vil ha, humør, trygghet, lekenhet. Det passer nesten aldri, du er allerde sammen med noen, han eller hun er også sammen med noen, og dere går videre. De aller fleste av disse korte møtene blir glemt, fordi de ikke leder til noe. Du møter en du kunne ha giftet deg med når du går på bussen, blikkene berører hverandre lett, men dere ses aldri igjen. Du møter en annen du også kunne levd ganske lykkelig med når du er på vei ut av bussen. En av dere smiler prøvende, den andre smiler tilbake, men for sent. Overalt finnes mennesker som kunne funnet hverandre, og som ikke gjør det.

Vi fikk barn sammen for å holde ut, og for å gjøre vår egen verden rikere og mer uforutsigbar. Vi dro på ferie, feiret bursdager og jul, vi la oss inntill hverandre om kvelden og hjalp hverandre ut om morgenen for å gjøre livet til noe mer enn bare å holde ut

Hvis han fortsatte å ha sex med Harriet, kunne han kanskje fortelle Ingunn om det også, senere, når hun var blitt vant til at han og Harriet var blitt gode venner? Kanskje kom Ingunn til å synes det var helt greit. Det måtte jo finnes flere måter å leve på, og Ingunn pleide å si om seg selv at hun var pragmatisk, at hun kunne tilpasse seg nesten hva som helst, når det bare var gode grunner til det. Det handlet kanskje mest om jobben hennes, men likevel, tenkte Hans

Men se på oss nå. Var ikke vi de snille? Var det ikke vi som skulle rette opp det som var skjevt, var det ikke vi som skulle gi noe nytt til verden? Nå er vi blitt sånne mennesker som blir snakket om og ristet på hodet av

Han syntes plutselig synd på Librekke, og på Salomon, og på Ingunn, og på Harriet, men mest av alt på seg selv

Var det kjærlighet eller var det bare begjær?

Det kunne vært en enkel hendelse, overskridende og ny, men ikke noe mer, et lite eventyr, men det var ikke enkelt, og det var ikke bare en hendelse, det at kjønnet hans gled inn inn i hennes var som et ritual, en overgangshandling som førte dem fra èn tilstand og inn i noe annet, en performativ handling som kom til å oppløse familier, ødelegge individers liv, bli starten på nye forbindelser og nye familier. Men så langt tenkte ingen av dem, ikke ennå

(...) terskelen for å leve ble større enn terskelen for å dø

Før eller senere ville jeg bli nødt til å dra tilbake til Paris, om ikke annet så for jobbens skyld, jobben i Landbruksdepartementet var jeg praktisk talt like drittlei av som jeg var av den japanske dama jeg var sammen med, jeg var rett og slett ganske langt nede, folk tar livet av seg for mindre

Vi lever kanskje i ei tid då alle under tjuefem har ein diagnose og vi vaksne må ha psykologhjelp for å takle omorganiseringar på jobben. Men fjellet, det skal vi faen meg ta

Om ein skal dømme etter samtalane i går, er det likevel dette som er det verste du kan gløyme: å sjå på klokka når turen startar. Det er lite vits i å komme fram og ikkje vite kor lang tid du har brukt. Då sit du der i undertøyet i peisestua og har ingenting å snakke om

Dei ønsker å overbevise oss andre. Og det gjer dei på to måter. Enten ved å fortelje oss at i naturen kan du oppleve noko du ikkje kan oppleve nokon andre plassar. Eller--og dette er veldig mykje rarare- ved å fortelje oss at i naturen kan du oppleve akkurat det same som alle andre plassar. Og det er her fjellfolket begynner å likne litt for mykje på dei som var på kristen sommarleir i ungdommen og prøvde å overbevise alle om at det gjekk minst like vilt for seg der som på Ibiza

Det er mulig dette er nok djupt menneskelig. Kanskje er det ein refleks.en det ser altså ut til å vere helt umulig å la seg avbilde på ein fjelltopp utan å strekke armana mot himmelen

Eg trur eg forstår ganske mykje. Det er mykje eg ikkje liker. Men eg klarer som regel å forstå det om eg godviljen til. Og er i enerom. Men det er tre ting i livet eg verkelig slit med å forstå. Religion. Narkotika. Og friluftsliv. Og desse tre har jo mykje til felles. Dei er litt for prega av eit jag etter eiga tilfredsstilling, litt for lite prega av humor, litt for prega av folk som litt for gjerne snakkar om interessa sine, og viss du ikkje kjenner grensene og veit å stoppe i tide:livsfarleg

Et klarte faktisk ganske ofte å stå i mot dette voldsomme presset fra Fjellet. Men når det var skuleutflukt, då måtte du. Du kunne bli fritatt frå deler av undervisninga av religiøse grunnar, eller fordi du hadde eit anna morsmål, eller fordi du hadde spesielle utfordringar med tal eller bokstavar. Men på tur måtte du, uansett. Hadde dette vore i dag, ville eg uten tvil tatt denne saka til ein internasjonal domstol, men den gongen tenkte vi rett og slett ikkje på det som ei mulighet.

Men. Du vet. Man burde få barn når man er tretti, men det passer ikke for alle. Og så har man plutselig ventet litt for lenge. Det er jo jättejättetrakigt, men det er jo sånn som hender av og til

Jeg håper han skal si at han vil treffes igjen, jeg håper det selv om jeg kanskje har kjedet vettet av meg, men så sier han bare at dette var hyggelig, du får ha det bra, så snakkes vi kanskje, og jeg løfter armene halvveis i et slags forsøk på en klem, men han tar et skritt unna og armene mine synker, og så sier jeg også ha det bra * og vi snakkes*, og jeg løfter hånden dumt til en slags hilsen i stedet, går til bussen med de dumme armene mine hengende langs siden, sitte alene på bussen med de dumme armene, med alle menneskene rundt, låser meg inn i leiligheten med de dumme, ubrukelige hendene mine

Han kjente følelsen fra han var liten. Redselen for slutten. For det uforståelige med slutten. Ubarmhjertigheten med slutten. Han hadde lært seg å ikke tenke mer på det. Men nå var tanken tilbake. Og det verste var at med redselen for slutten kom også en lengsel etter den. På dager som i dag synes han det virket fristende å dø. Han skammet seg over det. Han burde ikke føle det sånn. Men han hadde lyst til å ikke finnes. Bli borte. Slippe helt vekk. Hodet, kroppen, tankene, følelsene. Det var for mye. Han burde være glad for å leve. Men han var ikke glad for å leve. Tvert i mot følte han sterkt at det hadde vært bedre å slippe. Men han turte ikke gjøre noe med det, for han var livredd for å dø.

For ikke bare var Nilsen blitt en mann folk kom på fest til, han var også blitt en mann Oddrun Nilsen ville gifte seg med. Og alt dette hadde det ikke vært så lett å forestille seg den gangen Nilsen var rævpule-Kenneth og gikk på Greverud skole