Bokelskere.no

Å behandle hverandre med respekt ser jeg på som en selvfølge. Å være forsiktig med hvordan man uttrykker seg er også en god ting, samtidig tenker jeg at det blir en håpløs oppgave å skulle ta hensyn til alles selvtillit, bakgrunn, sårbarhet etc. Skal man ta alt til ettertanke blir det til slutt umulig å uttrykke seg i hele tatt.

Det er klart man som medmenneske ikke ønsker å støte noen, men det er også viktig at vi kan gi uttrykk for egne meninger.

Det samme gjelder nok for meg. Lister opplever jeg som press og stimulerer ikke leselysten på noen måte, jeg holder meg derfor til spontane bokvalg. Det fører ofte til at noen bøker blir i bokhyllene veldig lenge, men da får jeg hvertfall lest. Om jeg skulle presse meg til å lese en bok akkurat da listen sier det er jeg redd det hadde blitt lite lesing.

Fordelen med lister vil jeg tro er at det blir mer variert og systematisk lesing.

Siden jeg uansett ligger når jeg leser så har ikke størrelsen på boken så mye å si for om det passer som sengelektyre. Det løser jeg ved å ha en fast pute under boken. For min del er det viktigere at setningene flyter og språket oppleves som ukomplisert, det samme gjelder handling og persongalleri. Det er også en fordel om boken er spennende, rolige bøker er det motsatte av sovemedisin for meg. Da blir jeg lys våken.

Snirklete er kanskje et bedre ord for hvordan jeg opplever språket. Som du sier er nok dette noe jeg venner meg til etterhvert som jeg blir kjent med personene og handlingen. Fikk lest noen kapitler til og jeg merker at jeg er veldig nysgjerrig på Dorotheas valg i kapittel fem. Det er liten tvil om at både Dorothea, og kanskje forfatteren selv, ikke var en typisk viktorians frøken.

Min holdning er uansett at en god bok er en god bok, så jeg satser på at litt tålmodighet og oppmuntring gjør det lettere etterhvert.

Det er godt å høre at leselysten din er tilbake for fullt. Det høres ut som det hjalp litt på frustrasjonsnivået og? Snø har jeg som inneværende lite forhold til, men jeg synes det er greit om det kan bestemme seg. Litt hvitt ute er bare hyggelig, men dette fram og tilbake slapset synes jeg er kjedelig.

Denne lille fartsdumpa jeg har nå var egentlig ganske forventet. Selv om jeg har vært flink til å hvile ble det nok litt mye med flytting, utredning og julefeiring iløpet av en måned. Nå som jeg ferdig med utredning for denne gangen er det bare å kollapse :-)

Det er nok det samme for meg. Jeg kjenner at jeg ikke lengter etter å ta den fram og da sliter jeg litt med å motivere meg. Satser på at det blir bedre når jeg først kommer meg inn i handlingen og håper at du har rett i forhold til de 300 sidene.

"Urut" tror jeg kanskje tilhører vår ungdomsgruppe for noen år siden. Eller hva vet jeg? :-)

Noen ganger trenger man noe spennende krim for å kickstarte leselysten. Det fungerer ofte for meg og :-)

Da er jeg igang, såvidt det er. Først må jeg si at dette er ikke en bok jeg ville valgt å lese på egenhånd, men allerede i det innledende essayet av A. S. Byatt ble jeg fascinert av denne damen. Ofte liker jeg å vite minst mulig om forfatteren, men siden vi skal ta ett dypdykk tenkte jeg det var greit å vite litt. Dessverre har jeg ikke blitt like grepet av innholdet, men jeg håper det endrer seg etterhvert.

Det tar ofte litt tid før jeg kommer inn i både handling og karakterene i en bok, det gjelder også i dette tilfellet. I den norske utgaven føltes språket med en gang litt gammelmodig og kronglete ut, derfor byttet jeg til den engelske utgaven. Jeg synes det er skrevet på en måte som gjør at jeg trenger litt ekstra konsentrasjon, det gjelder også karakterene og handlingen, men det var faktisk lettere på engelsk. Dette kan være fordi jeg har mer erfaring med å lese eldre bøker på engelsk og derfor har blitt vant til uttrykket. Framover kommer jeg nok til å bytte på litt så jeg leser fra begge utgavene.

Så langt har jeg bare kommet til kapittel 5, men tenkte jeg skulle lufte noen tanker her. Så langt er det få som har kommentert i tråden og de som har gjort det har virket veldig positive.

Det høres jo unektelig litt kjent ut dette her. Hvor mange bøker har jeg ikke allerede lest som handler om en eller annen hemmelighet fra fortiden, som én spesiell mann har evner til å klare å løse, men han blir motarbeidet både av skurker og politi?( Og jeg lar meg aldri slutte å irritere av at totalt uskyldige mennesker lyver og rømmer fra politiet – ville de ha gjort det i virkeligheten?)
Så jeg innrømmer at jeg var ganske forutinntatt da jeg startet på denne boka, og hadde både Dan Brown- og Tom Egeland-kopi i bakhodet.

Men boken overrasker med å være utrolig spennende, velskrevet og gjennomtenkt. Det blir ikke den klisjeen og etterligningen jeg var redd for at det kunne være. Dette er en type historier som virkelig kan nagle en leser til sidene hvis forfatteren bare skriver spennende og interessant nok. Og det synes jeg Vidar Sundstøl gjør i denne boka.

Vi veksler mellom nåtid og jakten på sannheten om Alexander den stores grav og Clives flukt fra politiet og skurkene, (som vi aldri med sikkerhet vet hvem egentlig er), og tiden fra da faren forsvant. For samtidig med at Clive forsøker å nøste opp i mysteriet om graven, innser han også at dette har en direkte sammenheng med farens forsvinning, og at han kanskje vil være i stand til å løse også dette mysteriet.

Dette er den første boken jeg har lest av denne forfatteren, men den gjorde at jeg nå kommer til å oppdatere meg på hans forfatterskap, for Sundstøl kan å skrive bøker!

Hva leser du denne helgen?

For meg kommer helgen til å handle om Middlemarch av George Elliot. Jeg føler at jeg er litt på etterskudd i forhold til felleslesningen så jeg håper å komme ordentlig igang nå. Kjedelig å falle bakpå allerede første uken. Leseformen, eller formen generelt, er ikke helt der jeg ønsker så vi får se hvor langt jeg kommer.

God helg!

[Christina Fiori Mørk var en spennende dame å bli kjent med. Heldigvis er hun singel, for jeg blir så stresset av å ha overarbeidede hovedpersoner, som må takle vrange ektemenn og henting i barnehage. Christinas privatliv krydres av en ukjærlig halvfransk mor og en død lillebror.
Den andre hovedpersonen er Maria Bergstrøm som blir drept i begynnelsen av boken. Hennes personlighet lærer vi å kjenne etterhvert som etterforskningen skrider fram. Det dukker skjelletter fram fra mange skap, og det er ganske folksomt i denne historien. Vi følger livet i redaksjonen til tvselskapet hvor Maria arbeidet, etterforskningsmiljøet rundt Christina, og en journalist i Expressen, Runa Jæger, får litt mer oppmerksomhet enn de andre.
Historien er helt kronologisk, uten hopping i tid, og hver gang fokus endres fra person til person er det tydelig merket. En lett bok å lese med andre ord, som lar deg bruke all din energi på å holde på spenningen. For spennende er det, jeg leste til tider med kulerunde øyne, og bet meg ivrig merke i små ledetråder som ble lagt ut.
Sånn var ståa de første 300 sidene. Nå går etterforskningen går over i å dreie seg mer om Marias egen lille etterforskning. Hun har kommet over en historie om et Munch-bilde som en nordmann skal ha stjålet fra noen franske bønder. Vi menger oss med fiffen i Norge, og dette miljøet verken fenger eller imponerer meg, så derfor føler jeg at spenningen svant hen de siste 180 sidene.

Det har blitt skrevet mye krim hvor hovedpersonen er journalist eller etterforsker, så jeg var litt spent på hvordan hun skulle klare å være original i sin krimfortelling. Hun har fått frem en fin karakter i Christina, selv om hun ødela mye for seg selv med sånn som hun ble fremstilt på slutten.
Hun sier selv at hun har skrevet en røverhistorie, men bruker virkelige navn på kjendiser og bedrifter for å gjøre historien mer virkelighetsnær. For meg blir dette to motsetninger som ikke går sammen.

Vil påstå at dette er det vi kaller tradisjonell krim, med styrke i hennes kunnskap om miljøet boken er satt i. Det kommer nemlig tydelig frem av hvordan hun beskriver tempo og struktur i både tv- og avisredaksjonen, at hun selv har røtter her.]1

Hovedpersonen Ira er en tøff jente. Hun bor alene og har ikke barn, men holder på å søke om foreldreretten til 12 år gamle Kevin som var barnet til en hun har vært sammen med.
I tillegg er hun venn med en narkoman uteligger.
Ira er ingen velstelt jåle, eneste sminken hun eier er en lipgloss hun fikk av Kevin til bursdagen. Når historien starter er hun på vei på høstferie med Kevin, men Lars, uteliggeren ringer og tipser om noe han har blitt presset til å gjøre om natten. Etter å ha fulgt Lars til politistasjonen, er hun litt sent ute for å hente Kevin, og han har pøst i seg masse epilepsitabletter og ligger i koma på Ullevål Sykehus. Ferien blir utsatt og Ira blir allikevel igjen i Oslo, og dekker saken.
I en parallellhistorie er vi i Bergen på 1600-tallet og møter Johanne, som opplever at venninnen blir brent på bålet. Hun flykter til Stavanger og gifter seg der, men ryktene om henne når henne også der.
Flere og flere personer og bihistorier blir introdusert, og bygger ut handlingen på en oversiktlig og troverdig måte. Jeg syntes boken var spennende helt fra begynnelsen, men tok seg allikevel opp til uante høyder utover i boken.
Med så mange hint og små historier, skal det litt til å knytte alt sammen på slutten, men jeg syntes dette ble gjort på en troverdig måte. Ira er en "superhelt", og litt slingringsmonn må en jo gi i en så actionfylt thriller.
I begynnelsen av mars kommer andre boken til Holterman, Frostgraven, hvor vi møter igjen Ira - jeg gleder meg!

Doktor Marina Singh jobber som forsker i et legemiddelfirma. Da hennes kollega Anders Eckman dør i Amazonas’ jungel på leting etter doktor Swenson, sender firmaet Marina for finne ut hvordan han døde og om mulig for å få liket med hjem.
Doktor Swenson har gjort seg utilgjengelig i jungelen mens hun jobber med å fremstille et legemiddel som vil kunne gjøre kvinner fruktbare til langt inn i alderdommen – dette er en gullgruve og firmaet som betaler henne vil vite hvordan hun ligger an i arbeidet. Men Swenson vil ikke forstyrres, og det blir en vanskelig oppgave for Marina Singh både å finne henne og å få henne i tale.

Notatene mine underveis i boken lyder: «Nydelig» – «Vakker» – «Tankevekkende». Og det er den virkelig.
Patchett er en fantastisk historieforteller. Jeg følte stemningene og omgivelsene hele veien – den brasilianske landsbyen Manaus støvete superhete, og jungelens klamme inneklemthet virkelig føles hele veien. Passasjen med slangeangrepet var så virkelig at jeg dro beina oppunder meg i sofaen!

Samtidig utfordrer den vårt tankesett – våre fordommer og innebygde meninger om at vårt vestlige liv er det beste for alle! Hvor lett det er å se ned på folk som lever annerledes enn oss, og avskriver disse som laverestående og mindre siviliserte og et ønske om å hjelpe disse til å få vårt liv – men kanskje de slett ikke vil det og at vi må sette alt inn i en sammenheng vi ikke kjenner på forhånd (se sitatet over).

Jeg elsket boka fra ende til annen – på forsiden står det: «Du vil ønske at denne boken aldri tar slutt» (Publishers Weekly), og sjelden har dette stemt så godt med mitt eget ønske. Det hastet ikke med å få vite hvordan det gikk til slutt fordi historien underveis var få fengslende og god at den kunne fortsatt og fortsatt.

Les alle mine anmeldelser og få boktips på ritaleser