Bokelskere.no

Som om jeg skulle sagt det selv. Synes riktignok verten er mye bedre. Å den leste jeg for bare 1-2 år siden. twilight leste jeg derimot da jeg var 13, men eeeeelsket dem da. Kanskje ikke så rart, for da har man jo ikke lest så mye sammenlignet med en alder på 19 år :)

Kjenner til den døgnvillheten, er helt på tur selv om dagen.

3 bøker i uken burde være oppnåelig, men det kommer selvfølgelig ann på lengden og.
Hjerte har du nok, selv om det kanskje er litt mørkt :-)

Siden jeg er selvutnevnt dronning av søppel-tv så er det hyggelig å høre at andre også har noen dårlige vaner, selv om det nok er lenge til du er på mitt nivå :-) Filmer ser jeg veldig sjeldent, jeg har rett og slett ikke konsentrasjon til å følge med på noe som varer lenger enn 45 min. Det hender jeg prøver meg, men da blir det gjerne action eller krim. Skrekkfilmer har jeg rett og slett vokst ifra, selv om jeg likte det godt før. Putselig ble jeg pysete :-)

Ja, skal man ha sjokolade uten sukker så blir den best om man lager den selv :-) Denne gangen blir det en enkel variant av trøffelsjokolade, skal jeg virkelig briljere så blir det snickers. Det tar litt mer tid, men blir veldig godt :-)

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.

Influensa er lite ålreit.. God bedring!

Valentinsdagen har ikke jeg heller noe forhold til, men som du sier er det alltid hyggelig med litt oppmerksomhet. Personlig vil jeg heller ha den alle andre dager enn akkurat 14. februar, men det er nok trassungen i meg :-)

Gratulerer med ny jobb, den håper jeg blir givende.

Nynorsk er vakkert så det høres ikke dumt ut. Selv leser jeg for lite nynorsk, men jeg har Vesaas samlede på vent.

Det er viktig å prioritere, for meg høres det ut som du prioriterer helt riktig :-)

God tur, det høres veldig deilig ut :-)

Det blir mer lesing enn jeg hadde trodd her og, jeg har heller ikke noe problemer med å ta fram boka om det går litt trått med de norske :-) Det betyr desverre at det har blitt mye lesing ved siden av.

Nå som jeg er ferdig med Middlemarch er det kanskje på tide å kommentere litt. Om jeg skal være helt ærlig så har jeg blandede følelser om denne boken. Jeg ser de gode kvalitetene, som språket, skildringene og innsikten/kunnskapen som ligger bak. Boken starter ganske tørt, men etterhvert så lurer jeg på om det kanskje skjer litt for mye. Det er mange personer og familier å holde styr på, for mange for meg. Man skjønner tidlig at det ligger mer under overflaten her, men på grunn av problemene med å sortere alt, har jeg ikke sjans til å komme til bunns i det. Det har også gjort det vanskelig å kommentere, da jeg ikke alltid har visst hvordan ting henger sammen eller hvem som hører til hvor. Dette skyldes selvfølgelig teflonhjernen min og har muligens lite med boken å gjøre.

G.E. gjør en veldig god jobb med å skildre livet i en liten og alminnelig landsby der ingenting er som det først ser ut. Bygdedyret lever for fullt og hemmeligheter blir etterhvert avslørt, uansett hvor hardt man jobber for å fremstå som en respektabel innbygger. Forandring og fremdrift blir motarbeidet av de fleste, da tenker jeg både på doktoren og jernbanen.

Det er også skummelt å tenke på hvor lite verden faktisk har forandret seg, om man endrer rammene så kunne dette like gjerne vært skrevet om dagens samfunn. Det å leve over evne, griskhet og spillegalskap er jo i tiden som aldri før. Selv om klasseforskjeller kanskje ikke er så tydelig her i Norge så er det vel fortsatt høyst levende i England. G.E beskriver de forskjellige klassene og det man sitter igjen med er vel at vanskeligheter finnes overalt.

Jeg lurer på om jeg skal lese den en gang til for å virkelig få med meg alle betraktninger, omveier og snirkler, men det blir nok ikke på noen år. Jeg er ikke i tvil om at det meste er gjennomtenkt og lite overlatt til tilfeldighetene, men selv om jeg ser at alt henger sammen så blir det for mye utenomsnakk.

I løpet av helgen skal jeg gå gjennom oppsummering og analyser på gradesaver, men akkurat nå kjenner jeg at jeg trenger en pause fra Middlemarch. Jeg har satt veldig pris på alle kommentarer og betraktninger, det har uten tvil gjort dette til en mer positiv leseopplevelse. Hadde jeg ikke hatt "presset" fra dere så tror jeg faktisk ikke jeg hadde fullført de første 100 sidene.

Mickey Bolitar bor sammen med sin onken, Myron etter at moren ble lagt inn til avrusing etter at hun forsøkte å mestre tapet av ektemannen med å ruse seg vekk fra sorgen og virkeligheten.
En dag på vei til skolen står Bat Lady utenfor huset sitt og sier til Mickey at faren hans likevel ikke er død… han er høyst levende.
Men Bat Lady er bare en historie man skremmer barna med for at de skal holde seg unna det falleferdige huset hennes, er det ikke?
Når Mickeys kjæreste forsvinner, bestemmer han seg for å finne ut hva som har skjedd. Og mens han driver med dette kommer han samtidig nærmere svar på hva som har skjedd med faren hans. Hadde Bat Lady rett?

Jeg var litt skeptisk når jeg startet med denne boken. Det ser ut til å ha blitt en trend at vel etablerte kriminalforfattere også skal skrive ungdomsbøker. Og Harlan Coben er en av mine absolutt favorittforfattere, så fallhøyden var absolutt veldig stor!
Men etter å ha lest denne boken konkluderer jeg med at Coben fremdeles befinner seg på toppen! Han klarte dette også han – så godt klarte han det at jeg sjelden tenkte over at det faktisk var en ungdomsbok jeg satt å leste, rent bortsett fra at den har ungdom i hovedrollene. Myron kjenner vi jo fra Cobens tidligere krimbøker, og denne gangen er det nevøen hans vi følger.

Spenningen er på topp fra start til mål, og hele tiden presenteres vi for små hint og halvkvedede viser slik at man bare drives videre for å finne ut av sammenhengene. Og det samler seg ikke til noen lettvint løsning dette her, Man sitter ikke igjen med følelsen av å være snytt av en eller annen hastverksløsning som man ikke helt tror på - dette er kriminallitteratur på høyt, høyt nivå!

Slutten er et mareritt! Fordi dette dreier seg om en planlagt trilogi – og jeg rett og slett hater at jeg ikke har neste bok liggende klar. Den foreligger ikke før i begynnelsen av september, sier forlaget! Det er veldig, veldig lenge til…

Da er det siste helg med Middlemarch og jeg ligger godt ann i forhold til felleslesningen, jeg regner med å lese de siste kapitlene iløpet av dagen. Jeg regner også med å lese ferdig Murder in McHenry av Keith Bettinger og Paul Scharff iløpet av kvelden. Dette er en sann og i utgangspunktet veldig fascinerende historie i kjent mafia-stil. Dessverre ødelegges den av dårlig redigering, det er så mye repeteringer at jeg opptil flere ganger lurte på om jeg hadde glemt å bla videre.
Hovedboken denne helgen blir Englebyen historier fra Beslan av Erika Flatland. Boken omhandler terroraksjonen i Beslan i Nord-Kaukasus i september 2004, en hendelse jeg vet pinlig lite om dessverre.

Helgen skal selvfølgelig tilbringes foran tv'en, som den stort sett har gjort den siste uken, i tillegg håper jeg på å få strikket litt og laget noe sukkerfri sjokolade. Lageret mitt begynner å bli faretruende lite.

God helg!

Wasim Zahid har jobbet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege – og i denne boken forteller han om hvordan det egentlig føles å jobbe som lege. Og jeg mener – hvordan det faktisk føles! En ting er hva leger egentlig gjør, hva slags situasjoner de kan komme opp i, og hvordan de håndterer disse – men Wasim går litt videre og forteller om hvordan han føler det, når han må fortelle en ung kvinne og barna hennes at mannen og faren har gått bort, og hvorfor man gjør som man gjør når en gammel mann kommer inn på legekontoret og trygler om å bli innlagt på sykehus i påsken så han slipper å være alene.

"Iblant er vi heldige å får sjansen til å helbrede, andre ganger kan vi ikke gjøre annet enn å lindre. Men å trøste er alltid en sentral del av jobben vår."

Han viser at legen ikke er en allvitende guru, som kan alt og vet alt – at legen også er menneskelig og tenker og føler rundt alle de avgjørelsen han tar. Han setter søkelyset på etiske dilemmaer rundt når et liv skal avsluttes, og ikke minst i forhold til hvordan helsepersonell må jobbe under stadig strengere kostnadseffektivisering.

Selvfølgelig får vi også lese om suksesshistoriene – gleden når en liten gutt gjennomgår en vellykket kreftoperasjon og tilfredsstillelsen legen opplever når han stiller korrekt diagnose og lykkes med behandlingen.

Jeg likte boka veldig, veldig godt – jeg lærte Wasim å kjenne som en veldig sympatisk, reflekterende og «down to earth»-lege som kan å kjenne på sin egen utilstrekkelighet, og ikke opphøyer seg selv til en slags mester over liv og død. Han innrømmer at han er menneskelig, og tross alt (som alle andre) bare gjør så godt han kan. Jeg vil ha denne mannen som fastlege!!

"En god lege er ikke en som aldri gjør feil, men en som tar lærdom av sine feil, og som hele tiden har et kritisk blikk på sin praksis, for å forbedre sine evner, ferdigheter og kunnskap."

Denne boken leste jeg i forbindelse med en semesteroppgave i faget SOS1001-Samfunnsteori, og jeg må si at jeg er så glad for at jeg valgte denne boken. Nå skal jeg bare skrive en sosiologisk bokanmeldelse av den, og det kommer nok til å bli spennende.

Boken ga et veldig godt og ikke minst realistisk bilde av arbeidshverdagen til en vanlig renholder på Thon hotell. En arbeidshverdag som sjokkerer oss lesere, men som vi samtidig vet er sann. Elstad gir samtidig statistikk, utsagn fra politikere og ekte leserbrev osv. Hun ga gode argumenter, men lot oss lesere få vurdere selv ved å for eksempel bruke direkte sitat fra politikerne uten at hun analyserte utsagnene deres på forhånd.

Jeg anbefaler på det varmeste at dere leser denne boken, og det vil ikke ta så lang tid heller. Denne søte lille boken er nemlig kun på 201 sider.

Når man har en bokserie som har fulgt deg opp gjennom oppveksten og betydd alt. :)

Kule Kidz gråter ikke er nok en kreftbok for barn. Og det er viktig å skrive litteratur om dette på en måte som barn kan skjønne. Denne boken fokuserer mest på klassen til Akkie, i motsetning til andre bøker jeg har lest som har fokusert på pasienten og dennes pårørende.

Når du er 12 år og mesteparten av livet ditt sirkulerer rundt skolehverdagen, så har det enormt stor innvirkning på deg hvis en klassekamerat blir alvorlig syk. Barna har mange spørsmål, noen blir redde, andre nysgjerrige og atter andre igjen vil ordne opp. Og alle vender seg til læreren fordi hun alltid har svarene på ting de lurer på. Men denne gangen klarer ikke engang lærer Ina å komme på noen svar.

Boka var lettlest og enkelt skrevet, akkurat på et nivå jeg ser for meg at passer ca 12-åringer. Jeg tror denne boken kan være mer aktuell for barn enn bøker som fokuserer på pasienten, fordi denne som sagt fokuserer mest på klassen – og det er det som interesserer de som ikke er syke. Ikke nødvendigvis hva som skjer på sykehuset med pasienten og behandlinger osv.

Historien er sann, forfatteren har selv vært lærer og hadde en jente i klasse sin som fikk leukemi. Han forsøkte lenge å skrive en bok om henne, men klarte det ikke. Først når han endret navnet på jenta og omgjorde den mannlige læreren til en kvinnelig – klarte han å få såpass avstand til historien at han klarte å skrive den.
Den er nå også filmatisert – både på nederlandsk og norsk.

Det slo meg når jeg leste Djevelanger, at jeg har lest alt for få bøker fra Nord-Norge.
I denne boken gjør flotte skildringer av natur, stemninger og miljø at jeg heretter vil være på utkikk etter bøker fra denne delen av landet vårt. Frode Granhus har igjen skrevet en krimfortelling som ga meg frysebyger. I prologen er det en gammel dame som får gjennomgå, og når selve historien starter er det små barn som må lide. Først tenker jeg, "det er billige knep for å få til en creepy historie", men han holder seg hårfint innenfor grensen, av hva jeg synes er greit. Denne historien inneholder neglisjering og mishandling av barn, men rammene rundt og det at det passer så godt inn i handlingen, gjør at det ikke føles som "for mye".
Rino Carlsen er en gammel ringerev på politihuset i Bodø, mens betjent Guro Hammer er ny for oss lesere. Her ligger en annen fallgruve som kunne blitt fatal. Jeg synes det blir alt for konstruert og uvirkelig, når etterforskere eller deres familie plutselig blir en del av etterforskningen, sånn er det i alt for mange krimhistorier. Granhus balanserer igjen på grensen av denne leserens preferanser, men etter å ha fått ned denne lille kamelen, var jeg så overveldet av kompleksiteten i handlingen, og ikke minst spenningsnivået som etterhvert var skyhøyt, at alt var tilgitt.
Dette er en bok som holder deg fjetret fra første til siste side, med en intens og kompakt handling. Han skværer ikke ut sine beskrivelser av omgivelser og følelser, men lar oss drive fremover av de forskjellige handlingstrådene, som nøstes elegant sammen mot slutten av historien. Når siste side var lest, sank jeg utmattet og fornøyd tilbake i stolen, glad for en slutt uten løse tråder og alle små mysterier oppklart.

Da har jeg tittet gjennom Mammut, og det ble noen bøker allikevel.

Balanse er den siste boken i en trilogi Thorvald Steen delvis har skrevet om sin egen sykdom. De to første har jeg allerede, så da jeg fant denne var valget enkelt.

Det var heller ikke mye tvil da jeg kom over Storegut av Aasmund Olavsson Vinje. Dette er en bok og forfatter jeg egentlig ikke har noe forhold til, men som den Vinje-tilhengeren jeg er må jeg bare ha denne.

De fleste kjenner nok til noen som sliter litt ekstra her i livet, i Broren min forteller Eline Johnsen Helledal om hvordan det er å være pårørende til en rusmisbruker. Denne har vært på ønskelisten min lenge.

Wild-card for denne handelen er Svart mamba, skrevet av somalisk-britiske (heter det det?) Nadifa Mohamed. Dette hørtes ut som en god historie, i tillegg dekker den flere av målene jeg har satt for 2014.

Så får vi se om det holder med dette, eller om det blir en pakke til :-)

En liten gutt blir funnet død på en fjelltopp. En vekter blir skutt under et ran. Liket av en kvinne driver i land på en øy. Alt dette skjer i løpet av kort tid i idylliske Fjellberghavn.
For politibetjent Cecilie Hopen blir etterforskningen et mareritt. Cecilies samboer blir mistenkt og arrestert. Hennes sjef Ole Vik er sykmeldt og hun blir ikke hørt når stadig mer alarmerende spor dukker opp. Spor som peker mot en norsk toppolitiker og som leder til en skjult trussel, rettet mot hele nasjonen.

Jørgen Jæger bringer oss raskt i stemning – som vanlig. Han har skapt et idyllisk og koselig univers i Fjellberghavn, et sted man har lyst til å reise på sommerferie – men på sedvanlig Jægervis kryper uhyggen inn og bryter den idylliske, koselige stemningen.

Dette er bok nummer sju om lensmann Ole Vik og hans kolleger i Fjellberghavn. Jeg imponeres over at det er mulig å holde kvaliteten, spenningen, uhyggen og driven på topp gjennom sju (7) bøker – for det er enda ikke en bok fra Jægers hånd jeg ikke har plassert på min topp-liste av beste leste bøker.

Denne boken er heller ikke noe unntak – snarere tvert imot. Den starter med en snikende uhygge som aldri helt slipper taket. Det ligger hele tiden noe stort og viktig i bakgrunnen som gjør at man tvinges videre i boken for å forsøke å få svar på spørsmålene. De lokale tragediene brettes ut til å få et stadig større omfang – og det hele ender med å true hele vår nasjon.

Jeg elsket boka fra ende til annen – Jæger har sin egen særegne måte å skrive på som gjør at leseren drives fra side til side – og i denne boken likte jeg spesielt godt disse små avsnittene som avsluttet flere av kapitlene, som små glimt av ting som er i ferd med å skje, men som bare pirrer nysgjerrigheten og ikke gir noen svar uten at man blir nødt til å lese videre.

Nok en fantastisk prestasjon fra Jørgen Jæger – jeg ser fram til enda mer kvalitetskrim fra Bergen!