Bokelskere.no

Hollywoodtrailere betoner ofte action i traileren. Eller de gir inntrykk av action ved hjelp av kjapp klipping og musikk i høyt tempo. Alt imens filmen egentlig går rolig for seg. Jeg håper det er det vi er vitne til her også.

Husker jeg var overrasket over hvor bra den faktisk var. Var på ferie i Istanbul og hadde den med. Det ble er par lange kvelder av det.

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Det er ingen ringere. Må innrømme at jeg likte diktet ditt, tankene gikk til Johnny Cashs "The Man Comes Around", i norsk format.

Mitt bidrag er et dikt av Ezra Pound jeg leste i forbindelse med studier. Jul har så mange fasetter, men dette diktet satt i en moderne kontekst mener jeg er spennende.

        IN A STATION OF THE METRO

The apparition of these faces in the crowd ;
Petals on a wet, black bough.

Eminem er en utrolig poet, og veldig personlig og ærlig. I tillegg til rappestilen hans, den såkalte "rubiks kube", som kan ses i sammenheng med mine overnevte eksempler, gjør ham til en av mine favoritter også. Det at han tjener store penger er i tråd med hip-hopens idealer. Mos Def er, til tross for liten produksjon, også en av mine favoritter, han har veldige evner som dikter.

Når det gjelder dine norske eksempler så er jeg ingen tilhenger av disses produksjon på noen måte. I tillegg er dette travere med en befestet posisjon, selv om de fleste har produksjon også i dag. Jeg vil trekke fram noen av de nye norske artistene som gode diktere, og også her stiller hip-hopere seg fremst i rekken, nemlig Nils m/Skils og Lars Vaular. Nils m/Skils kan dere søke på på youtube og se ham i freestyle battles hinsides denne verden. Han spontandikter på en så dyktig måte at det nesten ikke er sammenlignbart. Lars Vaular er en del av den nye Bergensbølgen innenfor norsk musikk, og har andre kvaliteter enn Nils m/Skils, men har også store evner som poet. Mitt siste eksempel fra nåtiden er bergensbandet Fjorden Baby!, en av mine absolutte favoritter. Deres låtskrivning er fabelaktig synes jeg, om enn ikke like sterk som de to overnevnte. Musikken har jeg voldsom sans for.

Jeg vet ikke hvor mye musikksmaken min tiltaler boot boys-medlemmer, men om du leser og lytter litt til hva jeg har pekt ut som dagens lyrikere så får du med deg at det er svært få white power-tendenser å spore. Men, godt poeng med at lyrikk aldri har solgt noe større her i landet, eller noensteder for den saks skyld. Det er nettopp dette jeg ønsker å vise: dagens musikalske poeter, eller rett og slett lyrikere, de tjener haugevis med penger. På linje med små lands statsbudsjetter, for å presse inn et dårlig bilde. Jeg forstår ikke hva du mener med "for gammel", men tipper det er ment i retning nynazist-stempelet du har gitt meg.

Jeg er fornøyd med poesiens utvikling, den er kanskje den eneste av de litterære sjangerene som har overlevd i samme omfang som før, og det ved å gå tilbake til utgangspunktet, så og si. Forskjellen fra hip-hopens lyriske omgivelser og f.eks. Bob Dylan (for å namedroppe en velkjent jævel), er at Bob Dylan hadde store poeter rundt seg, som beat-poetene Allen Ginsberg, William Burroughs, Jack Kerouac... velkjent drill. Jeg ser ikke dagens poetiske motpart, nå lever lyrikken alene av populærmusikken. Som den gjorde i virkelig gamle dager.

Jeg er enig med deg i din observasjon i at det er råtten krim som herkser listetoppene, men slik har det alltid vært. Don Quijote var en reaksjon på en overflod av kleine ridderromaner, Knut Hamsun var nesten ikke synlig på bestselgerlistene i sin tid på grunn av kiosklitteratur som Rudolf Muus skrev. Dette var forresten også krim, eller detektivromaner. Så mye for dagens samfunn gjenspeilet i lister. Jeg tror vi bare venter på en ny T.S Eliot, en kollektiv avventelse, alle bare venter på den neste store dikteren slik jødene venter på Messias.

Jeg støtter opp om Rudyard Kipling, selv om han var ganske m i l i t æ r av seg.

Det er klart, Bjørneboe var særdeles barsk, og om ikke forut for sin tid, så var han forut i sin tid. Jeg stusser noe på det du sier om at språket hans var elegant og velformulert. Det er ikke feil, for å si det sånn, men Bjørneboe står igjen som en bruksforfatter mer enn en lystforfatter, og hadde en hard penn mer enn noe annet. Han kunne skrive for seg, men det var ikke kunstverk på noen måte. I en annen diskusjon jeg deltar i blir det nevnt at Bestialitetens Historie er å regne som en romanprosa, eller noe i den duren. Uten å trekke inn prosaens visjon etc.

Jeg er personlig av den oppfatning at poesi, i form av diktsamlinger osv. helt har mistet sin samfunnsverdi. Om du tar et besøk på nærmeste bibliotek vil du se flere titalls, om ikke hundrevis, av urørte diktsamlinger, som forlagene har vært påkrevd å utgi og bibliotekene påkrevd å anskaffe.

Et uventet håp for lyrikken som sjanger har derimot dukket kraftig opp i hip-hop-musikk, en sjanger jeg omfavner. Selv om musikkens verden har krevd en stor del av poesiens plass helt siden vokal ble standard rundt midten av forrige århundre, så har det ikke helt eksistert noe som rappens MC'ing. Selv har jeg en forkjærlighet for rappere med et svært bevisst forhold til tekstene sine (i diktform), og som bedriver poesi, ikke bare rim.

Jeg vil gjerne tillate meg å anbefale artister som:

• Nas
• Pharaohe Monch
• Black Throught fra bandet The Roots

NIGGERBLOOD, NIGGERCOCK

PART SOUL, PART ROCK

Jeg oppfatter det slik at du fremstiller sakprosatekster som mer objektive enn ren skjønnlitteratur. Personlig har jeg problemer med en slik formulering, og vil presentere noen notater på subjektivitet i forhold til tekst:

Sakprosa blir ofte kalt brukslitteratur. Dette er med tanke på juridiske skrifter o.l. en ganske godt myntet term. Men, et premiss for sakprosa er at den skal være sannferdig, les: beskrive sannhet, eller virke sannsynlig på den tiden den ble skrevet. For å problematisere mitt første eksempel på sakprosa: Norges Lover m/forarbeide blir oppfattet som sannhet ved at den er all norsk aktivitet må forholde seg til som en fasit, hva legalitet angår. Men, lovene ble skrevet av mennesker. Og i anvendelse er den et subjekt for fortolkning. Slik kan ordet vris og vendes på nærmest uendelig, så lenge kjennskapen og kunnskapen til gitte fortolker er stor nok, og evnene tilstrekkelige. Derifra (i et tenkt scenario; en rettstvist) vil den første fortolkningen møtes av motpartens fortolkning (andre fortolkning), og utfallet av fortolkningene vil bli bestemt av, her, en jury. Deres oppfatning av de to første fortolkningene av lovverket vil få dem til å framsi en kjennelse, altså hvilken av fortolkningene de finner for godt å regne som sannhet. Utifra juryens kjennelse vil en fjerde part, dommeren, avgi en dom i overensstemmelse med juryens kjennelse, men dommerens fortolkning vil kunne ha massiv effekt på dommen: om dommeren er uenig i juryens kjennelse vil dommeren avgi en domfellelse som er strengere/mildere utifra dommerens egen fortolkning. Det jeg i bunn og grunn har beskrevet er en fortolkningsprosess av en "objektiv sannhet", Norges Lover. Hele sakprosateksten renner ut i subjektiv fortolkning, og sakprosaens visjon er dermed å regne som ugyldig.

Om dette virket noe vidløftig, så tar jeg nå for meg biografien som sakprosatekst, med et sitat som utgangspunkt:

Biografi (fra gresk bios, liv og graphein, skrive) er en sjanger innen litteratur og andre medier som forteller om et enkeltmennskes liv.

Biografier kan omhandle både virkelige og fiktive personer, men begrepet blir for det meste brukt om virkelige personer. Biografien skiller seg fra profiler og curriculum vitae (CV) ved at den gir en dypere innsikt i personligheten og ofte er mer intim i sin beskrivelse av personen. I tillegg til å nevne konkrete hendelser, tar en biografi normalt også for seg følelsene omkring disse hendelsene. Selvbiografier kalles også autobiografier etter latin: auto(selv). Wikipedia

En biografi bruker som kilder f.eks. en persons litterære verk, samtaler med personen, personlige brev, samtaler med bekjente og familie av personen o.l., og alt dette med det formål å kunne skape en så korrekt gjengivelse av personens liv og tankerekker. Men, også her er det overføring fra personens "sannhet" til biografens fortolkning, og akkurat slik hviskeleken fungerer så blir den biografertes mening fordreid, og leseren av biografien får en ugyldig fremstilling av personen som er skildret. Her kunne jeg utdypet, men jeg føler at poenget er ganske tydelig.

Når det gjelder henvisningen til en sakprosatekst om krigsopplevelser i Norge, så føler jeg at dette er et kjedelig forsøk på å promotere sakprosa, da det er skrevet av en mann, og baserer seg ikke på kriens faktiske virkelighet, men på hans subjektive oppfatning.

Det er ikke mitt poeng at det ikke kan skrives gode biografier eller sakprosa, men at de ikke kan gjengi en sannhet. Det at man får, som leser, er en pseudosannhet (Norges Lover o.l.), eller en halvdrøvtygd sannhet i form av en biografi eller andre sakprosatekster. Derfor kan ikke sakprosa opphøyes, eller ses på som en elevert sjanger innenfor litteraturen.

Skjønnlitteratur, på den annen side, så lenge den ikke har gjennomgått sensur eller moderasjon, gir en persons uforurensede skildring av liv, tanker, mening og følelser. Det er ikke slik å si at leseren av en roman eller et drama ikke fortolker teksten slik han opplever den, men leseren får servert et purt produkt, ikke et som har blitt fordreid i et annet menneskes bilde. Slik står skjønnlitteratur som den eneste genuine gjenfortellingen av én persons opplevelser, de være fiksjon eller bære autobiografiske trekk. Nå er det slik at skjønnlitteratur, nettopp på grunn av denne særskilte subjektiviteten aldri vil skape verdensfred e.l., på samme måte som sakprosa aldri vil være mer enn et intellektuelt kompromiss, og på den måten ikke vil kunne stille opp himmellegemene på rekke.

For meg personlig er det "friksjonen" mellom skjønnlitteratur og sakprosa som skaper en "sannhet". Allikevel er det skjønnlitteratur som gjør sterkest inntrykk, som et gjenvendende fenomen. Jeg får med meg at dere som ikke leser skjønnlitteratur har prøvd, men allikevel virker ikke anstrengelsene særlig ektefølte. Ikke at jeg vil anbefale dere å bevege dere ut av komfortsonen, med den bevisste litterære amputasjonen dere har foretatt på dere selv vil nok få dere til å falle forover og få ansiktet oppspjæret av all den ektefølte skjønnlitteraturen der ute.

Om du kunne har konkretisert eksemplene så ville det vært hjelpsomt. Som jeg sa har jeg ikke mulighet til å lese den på originalspråket, da jeg ikke snakker nederlandsk. Du får det til å virke som om du gav opp på din søken etter en engelsk oversettelse, men dersom du fant en, er den verd å lese, i sammenligning med den norske?

Bjørneboe var en god forfatter, men har mistet mye av sin aktualitet, nettopp fordi han han var såpass brennaktuell på sin tid. Du vil kanskje finne det for godt å lese noe av Berthold Brecht, en mann Bjørneboe var særdeles opptatt av. Vil tro at det er ønskelig å tre videre fram i litteraturens verden, samtidig som man skal ta godt vare på Bjørneboe, en av få faktisk gode nordiske forfattere.

Har du noen eksempler, dette er uforståelig kritikk som ikke har lest den, eller vil kunne lese den på originalspråket. Jeg finner det alltid fornøyelig når det dukker opp svake oversettelser i de nordiske landene, som har et såpass opphøyd syn på egen litterær forståelse og produskjon. Jfr. den danske oversettelsen av Ringenes Herre og norske forlags uavbrutte oppkast av norske bøker.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".